The Looming Tower har vært en av seriene jeg har gledet meg mest til i 2018.

Serien er basert på den Pulitzer-vinnende boka The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11 av Lawrence Wright, som på grundig vis tar for seg Al-Qaedas fremvekst og den ganske så tragiske informasjonskrigen mellom FBI og CIA som gjorde 11. september mulig.

Med en rolleliste som inkluderer personlige skuespillerfavoritter som Jeff Daniels, Alec Baldwin og Bill Camp, og en handling som planter kilen rett inn i nervesystemet til det amerikanske etterretningsapparatet, så har The Looming Tower ingrediensene til å skape en drivende god dramatisering basert på opptaktene til en av moderne histories kraftigste terrorhandlinger.

Og selv om ikke alle mine forventninger innfris etter de to første episodene, det lugger blant annet litt når vi følger hovedpersonenes privatliv, så er dette en serie som sitter som en rød stift i korktavla når vi beveger oss blant byråer og agenter. Dette er også en serie som kan gi innsikt og vekke publikums nysgjerrighet for å forstå mer av dagens komplekse og polariserte fronter mellom vestlige demokrati og radikale islamister.

Topp 10: Seriene vi gleder oss til i 2018

Tahar Rahim er karismatisk og god som den kløktige og samvittighetsfulle FBI-agenten Ali Soufan.(Foto: Amazon Prime Video, Hulu)

Holder FBI og CIA i fokus

Det er den interne kampen mellom FBI og CIA som blir vår inngang inn til denne historien. Tekstplakaten før første episode forteller oss at The Looming Tower er en dramatisering av virkelige hendelser, og der den virkelige John O’Neil (Jeff Daniels) får lede an for FBI, har serien diktet opp den umiddelbart usympatiske professoren Martin Schmidt (Peter Sarsgaard) for å sammenfatte CIAs arrogante holdning overfor sin føderale byråbror.

Kjernen i denne konflikten er at FBI ville samle bevis, arrestere og stille ansvarlige terrorister, deriblant Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, for retten. CIA derimot mente at informasjon er en viktig valuta som mister sin verdi i det den blir loggført som bevis, og at veien for å bli kvitt Al-Qeada er overvåking, hemmelige oppdrag og eliminering.

Denne grunnleggende uoverenskomsten gjorde at de to byråene ikke delte informasjonen de satt på. Noe som fikk tragiske følger.

ANMELDELSE: The Post – Historiske øyeblikk for ytringsfriheten<

Serien starter i 1998, i en periode hvor Al-Qaeda for alvor begynner å røre på seg. Vi henger mye i dresstunge kontorlandskap, men følger også en del av de sentrale skikkelsene blant terrororganisasjonens medlemmer og sympatisører samt de internasjonale agentene som jaktet dem.

Miljøskildringene er kjappe, men effektive, og vi blir raskt kjent med flere sentrale steder og skikkelser. Her er The Looming Tower god på å bruke spenningsseriens fortellerstil og sjangerkonvensjoner til å lage personlige og intense konfliktlinjer. Og et manus fullt av røff og handlingsdrivende dialog, gjør at det blir både underholdende og lett å følge med i det komplekse spillet som foregår i stadig skiftende omgivelser.

ANMELDELSE: Homeland S07 – Går for god gammel spionspenning

Mennene bak terrorangrepene blir ofte holdt på en armlengdes avstand i begynnelsen av The Looming Tower. (Foto: Amazon Prime Video, Hulu)

Savner mer bakgrunn for Al-Qaeda

Serieskaperne Alex Gibney og Dan Futterman lener seg naturlig nok mye på Lawrence Wrights bok og research. Wright er også med som produsent på serien og her er kule replikker og spennende detaljer plukket rett fra boken og gjengitt med stor nøyaktighet.

Det gir troverdighet til serien, selv om vi merker raskt at dette er en historie som er tilpasset TV-seriens behov for tydelige rollefigurer, emosjonelle bånd og gjennomgående personkonflikter.

Jeff Daniels rollefigur vil nok for mange framstå som en ganske karikert FBI-leder. Men virkelighetens John O’Neil, slik han beskrives i Wrights bok, er en antihelt akkurat så drøy, sleivkjeftet og full av mafiastil, at Daniels tolkning egentlig ikke oppleves så langt unna en sannferdig versjon.

Da er det verre med den fiktive Martin Schmidt som i Peter Sarsgaards skikkelse blir dratt forbi O’Neils overdrevne personlighetstrekk. CIA-professoren framstår som en bøllete skolegutt som sutrer, konspirerer og virker mer opptatt av å få O’Neil i trøbbel med læreren enn å gjøre jobben sin. Et slikt grep gir saftige konfrontasjoner mellom de to kamphanene, men kan også slite på seriens troverdighet.

Rollefiguren jeg får mest sans for i seriens oppbygging er den kløktige og samvittighetsfulle FBI-agenten Ali Soufan som spilles glimrende av Tahar Rahim (Profeten). Han gir nyanser til seriens religiøse konfrontasjoner og jeg liker måten de bygger opp hans rollefigur som sentral i det som brygger opp til å bli en brutal moralsk dom over spesielt CIAs veivalg utover i episodene.

Det som skiller serien mest fra boken, er fraværet av den grundige og komplekse beskrivelsen av bakgrunnen og sammensetningen av dem som endte opp med å utgjøre Al-Qaeda i tiden fram mot millenniumsskiftet. Det gjør at enn så lenge, så blir Osama bin Laden og de radikale islamistene ganske stereotypiske representasjoner av muslimske terrorister.

En av bokens store styrker var at den gikk bak dette forenklede inntrykket og viste fram hvem de ulike islamistene var, hvor de kom fra, hvordan de levde og hvordan USA ble bin Ladens nyttige satan. Jeg håper virkelig serien får plass, og tar seg mer tid til den delen av historien utover i sine 10 episoder.

The Looming Tower har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video i Norge den 01. mars. Denne anmeldelsen er basert på to av ti episoder.

På den internasjonale kvinnedagen lanserer Netflix sesong to av serien om Hell’s Kitchens tøffeste dame.

Etter at Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage og Iron Fist har møttes i en litt skuffende The Defenders er det digg å endelig få alenetid med min personlige favoritt. For når det gjelder attitude og replikksnert så er Jessica Jones fremdeles Netflix sin sterkeste superheltserie.

*Resten av anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1*

ANMELDELSE: «Jessica Jones» – sesong 1.

Helt eller monster? Krysten Ritter eier rollen som Jessica Jones. (Foto: Netflix)

En slagkraftig antihelt

Sist måtte hun trosse sine egne demoner og bekjempe sin tidligere overgriper, Kilgrave. Men er demonene borte og whiskyflaska lagt på hylla? Heldigvis ikke.

Jessica Jones (Krysten Ritter) er fortsatt antihelten som tross sin superstyrke ikke vil bli sammenligna med gjengen i Avengers og som istedenfor sedvanlig «redde verden»-virksomhet driver et detektivbyrå i leiligheten sin.

Og identitetskrisa er blitt enda verre med et drap på samvittigheten: Er hun helt eller monster?

Det er herlig å se hvordan Krysten Ritter virkelig eier rollen som Jessica Jones, og hun ivaretar sårheten, badass-heten samt den sarkastiske fortellerstemmen som setter film noir-stemninga. Skuespillet hennes sammen med et godt manus gjør at serien går dypere og utforsker dilemmaer bedre enn de fleste andre superheltserier, også innad i Marvel-universet.

Anmeldelse: «The Defenders» – Ikke så bra som det burde vært.

Malcolm (Eka Darville) og Trish (Rachael Taylor) graver i fortida (Foto: Netflix)

Må ta et oppgjør med fortida – igjen

Sesong to starter med at Jessicas bestevenninne, journalisten og radioprateren Trish (Rachael Taylor), bestemmer seg for å finne ut hvordan Jessica ble som hun ble. Hun begynner å grave i sykehusdokumenter fra tida da Jessica og familien var i en bilulykke hvor foreldrene og broren døde. Der finner hun ut at det er flere dager som mangler fra da Jessica var innlagt. Når Trish samtidig begynner å snakke om folk med superkrefter på lufta så vekker dette oppmerksomheten til noen som man kanskje ikke burde vekke oppmerksomheten til. Og Jessica Jones må nok en gang ta et oppgjør med fortida – mot sin vilje.

I tillegg tiltrekkes andre som også sliter litt med det å det å være super. For eksempel den paranoide fyren som hevder han har superkrefter og kaller seg The Whizzer, og som ganske greit setter stemninga for serien med sitater som: With great power comes great mental illness.

Som i forrige sesong bruker serien noen episoder på å sette hvem det er som er den store skurken. Men mens det sist tok litt for lang tid før vi var ordentlig i gang, så er det her fra starten av et spennende mysterium med mange tråder som Jessica, Trish og Malcolm (som nekter å slutte å jobbe for henne samme hvor mange ganger hun gir ham sparken) må nøste opp i. Endelig får vi Jessica Jones sin “origin story”.

Anmeldelse: «Luke Cage» – En seig, men god serie med sterke film noir-elementer.

Advokaten Jeri Hogarth er glimrende spilt av Carrie-Anne Moss og den mest spennende rollefiguren i sesong to av Jessica Jones. (Foto: Netflix)

Godt skuespill

I løpet av de første fem episodene, som ble gjort tilgjengelig for pressen, seiler Jeri Hogarth opp til å bli den mest spennende rollefiguren denne sesongen. Det er sterkt å se Carrie-Anne Moss sitt glimrende skuespill i det den uovervinnelige og kyniske advokaten settes på prøve.

Som ellers i Marvel Cinematic Universe, som Marvel-seriene på Netflix er en del av, har ikke serieskaperne bundet seg til tegneserien. I tegneserien flettes historien om Jessica Jones i stor grad inn i historien til andre superhelter, mens det her kun er hun selv som er i fokus. Sesong to baserer seg utelukkende på forrige sesong og så langt er det ingen referanser til The Defenders som kom i fjor. Samtidig som det er litt merkelig at de snakker en god del om Kilgrave, men ingenting om at hun har bekjempet en mange hundre år gammel skurkeorganisasjon, så håper jeg likevel vi slipper å høre noe om forglemmelige «The Hand».

Anmeldelse: «Iron Fist» – En skuffelse.

Samtidig som bestevenninna Trish vil konfrontere fortida vil Jessica helst undertrykke det hele. (Foto: Netflix)

Oppgjør med overgripere

I en tid der seksuell trakassering står på agendaen, føles serien betimelig med en Jessica Jones som ikke tar bullshit fra noen og arresterer menn for tvilsom retorikk. Som når den nye privatdetektivkonkurrenten Pryce Cheng prøver å få henne til å jobbe for ham og sier “I don’t take no for an answer” hvorpå Jessica Jones svarer: “How rapey of you”.

Og mens Jessica prøver å undertrykke fortida konfronterer Trish sin egen når hun truer en overgriper fra sin tid som barnestjerne med å ta en #metoo (til tross for at filmingen visstnok var ferdig før #metoo-kampanjen var i gang). Serieskaper Melissa Rosenberg (Twilight-filmene og Dexter) sier hun selv har brukt egne opplevelser og følelser rundt seksuell trakassering som bakgrunn når hun skrev serien.

Sesong to av Jessica Jones fortsetter med det banebrytende arbeidet serien startet med. Da den først kom hadde Marvel fått en del kritikk for å ha en mangefull og dårlig portrettering av kvinnelige superhelter, men her dyrkes sterke kvinner som ikke trenger å reddes av menn. Og i tillegg har serien en god representasjon av LHBT-rollefigurer. Det er derfor passende at serien slippes på kvinnedagen.

Jeg gleder meg til å se resten og til å få vite alt om bakgrunnen for superstyrken til Jessica Jones. Og så lurer jeg på hvor lenge vinduet til Alias Investigation sitt kontor får være intakt.

Jessica Jones sesong 2 har premiere på Netflix 8. mars

Atlanta er tilbake like stemningsfull, morsom og poengtert som i sin første sesong.

Økonomi, hverdagsrasisme og klasseskiller er fremdeles de sentrale tematiske bakteppene for denne “hip hop”-dramedien, som bruker treffsikker observasjonshumor til å male smarte forviklinger det er lett å la seg begeistre av.

Musikken fortsetter å være en innertier, Darius (Keith Stanfield) er fremdeles en av mine absolutte favorittfigurer på TV om dagen og Atlanta fortsetter å være en soleklar anbefaling til både nye og gamle seere.

ANMELDELSE: Atlanta S01 – Smart og stemningsfull hip hop-komedie

Donald Glovers Earn er fremdeles hovedpersonen i Atlanta, men serien gir god plass til resten av frontgalleriet, og både Paper Boi og Vanessa får skinne i egne episoder. (Foto: FOX, FX)

Jeg digger dialogen

Det er Earn (Donald Glover), Alfred «Paper Boi» (Brian Tyree Henry) og Darius som er våre hovedpersoner. Og det er fremdeles Paper Bois rapkarriere, samt diverse økonomisk motiverte krumspring, som driver mange av de mildt sagt merkelige situasjonene.

Det skjer egentlig ikke så veldig mye (med hovedhistorien rundt musikkkarrierene) i starten av Atlantas andre sesong, men det snakkes veldig mye.

Med en glimrende nese for misforståelser og kleine situasjoner har brødrene Donald og Stephen Glover skrevet et manus som har god teft for det amerikanske samfunnets ømme punkter og som veldig ofte evner å legge inn et lite C-moment av raffinert dialog.

Glover-brødrene behersker kunsten å plassere en gammel krangel, en filosofisk betraktning eller en søkt anekdote midt i en dramatisk hendelse. Gjerne hvor en eller flere av deltagerne i samtalen har et litt annet fokus eller perspektiv på det som skjer. Det gir flere lag til handlingen, og det gjør at serien uanstrengt kan slenge inn komikk i dramatiske situasjoner eller alvor inn i en humoristiske scener uten at det skurrer med seriens tone.

Miljøskildringene fra både nabolag og platebransje er også nyanserte og stort sett troverdige. Det gir serien et autentisk drag i tillegg til at stilen blir kledelig sløy og drøy når det trengs.

ANMELDELSE: Master of None S02 – Aziz Ansari mestrer det tålmodige skråblikket

Darius (Keith Stanfield), Earn (Donald Glover) og Alfred “Paper Boi” (Brian Tyree Henry) fra sesong 1 av Atlanta. (Foto: FOX, FX)

Slipper aldri samfunnsproblematikken ut av synet

Om det er høflige ran, nedlatende kinoansatte, opportunistiske frisører, hyklerske rappere eller tåpelige plateselskaphipstere så klarer alltid Atlanta å få med seg de bakenforliggende samfunnsproblemene.

Glover har et gyllent blikk for alle de merkelige utslagene som følger av de samfunnsstrukturene som spesielt unge svarte i USA møter. Disse utslagene blir ikke slått opp med selvhøytidelighet og blokkbokstaver, men de får være lett tragikomiske kulisser for våre hovedpersoners personlige problemer og utfordringer.

For eksempel blir de dårlig kamuflerte fordommene som ligger bak at en svart ung mann ikke kan betale med en 100-dollarseddel i Atlantas finere strøk uten å bli kraftig mistenkeliggjort, gjort til en lekegrind hvor Glover-brødrene kan sende Earn rundt omkring på byen for å la rollefiguren utforske sitt eget selvbilde.

Serien er på sitt aller beste når den lar rollegalleriet henge sammen og spille på hverandres styrker som replikksterke motstykker i en kompleks vennegjeng. De episodene hvor vi kun følger en av hovedpersonene er også god underholdning, men her er ikke høydepunktene like rike og sammensatte.

Det gjør at toppnivået ikke er like jevnt som i første sesong (som fikk terningkast 6 av oss). Men dette er en seriefavoritt som absolutt ikke skuffer, og jeg kommer til å være klistret til skjermen for resten av sesongen.

Atlanta sesong 2 har premiere på FOX 3. april klokken 22.50. Sesong 1 er tilgjengelig på strømmetjenesten Viaplay.

*SPOILERADVARSEL – ANMELDELSEN AVSLØRER DELER AV HANDLINGEN I SESONG 1*

Tempoet er skrudd opp, skuddene sitter løst og blodet flyter i starten av Westworlds andre sesong.

De dramatiske begivenhetene som rundet av den glimrende førstesesongen dirrer i luften når vi vender tilbake til den nå radikalt endrede fornøyelsesparken, og serieskaperne Lisa Joy og Jonathan Nolan bruker det rådende kaoset til å utvide horisontene og stokke om på både allianser og tidslinjer når de sender oss ut på et nytt eventyr.

Første sesong brukte mye tid på å møysommelig utforske hvordan de bioteknologiske androidene som gestaltet parkens innbyggere fungerte, og hvordan de kunne oppnå selvbevissthet. I sesong 2 fokuserer serien på hva frihet kan gjøre med en robot, og hvordan ulike erfaringer og programmeringer kan være med å forme forskjellige personligheter og moralske veivalg for de vertene som kommer seg løs fra menneskenes kontroll.

Det gjør at Westworld på ingen måte mister sin filosofiske appell og kreative grubleglede. I tillegg, nå som fornøyelsesparkens sikkerhetsnett er fjernet for alle involverte, krydres serien med flere hevnmotiver som spenner opp nye konfliktlinjer og gir et ekstra actiondriv til den allerede fascinerende handlingen.

*Herfra og vil det komme enkelt avsløringer fra handlingen i sesong 2*

ANMELDELSE: Westworld S01 – Hatten av for HBO

Den visuelle prakten fortsetter å imponere i Westworld sesong 2. (Foto: HBO)

Kaos og krig

Michael Crichtons originalmateriale for filmen Westworld (1973), og for så vidt også hans roman Jurassic Park (1990), handlet om hvordan menneskers ambisiøse tukling med vitenskapen for egen forlystelses skyld, kollapset på spektakulært og livsfarlig vis.

I Westworld-serien ble den kollapsen holdt på kledelig avstand i første sesong, men med god hjelp fra parkens skaper Dr. Ford (Anthony Hopkins) er nå alt lagt til rette for å se hva som skjer når barnesikringen er slått av. Dette er roboter som har rikelig med grunner til å være fly forbannet på både sine skapere og parkens gjester. Og samtidig som de må ta stilling til sin nye frihet, må menneskene avfinne seg med sin nye og veldig utsatte rolle – både ute i parken og bak kulissene.

Gjennom en utstrakt bruk av ulike tidslinjer får vi rikelig med bakgrunnsinformasjon om både hvordan parken ble til og hva Dolores og de andre vertene har vært med på opp gjennom deres meget varierte liv. Og Westworld er raus med informasjon som fyller mange av hullene vi satt igjen med etter sesong 1.

Denne rausheten er uvant kost fra Nolan og Joy, og selv om fanhjertet mitt gleder seg over alle opplysningene, så kjennes de hoppende fortellergrepene litt slitsomme til tider. Det blir etter hvert mange ulike tråder som spilles ut i flere tidslinjer, og i et par episoder klippes det vel kjapt og tydelig mellom ulike tider, minner og rollefigurer for å hamre inn noen sammenhenger som kunne fått vokse seg fram på litt mer naturlig vis.

Men det går aldri lang tid før serien finner igjen roen og pokerfjeset, og storparten av overgangen mellom de ulike historielagene er utført med finesse og kløkt. Og mer informasjon betyr ikke nødvendigvis større klarhet. Under overflaten av kaos og krig skjuler det nye store plotthemmeligheter og vi aner flere lag av Westworlds mystiske mytologi.

PODKAST: Hør våre fanteorier til Westworlds sesong 2 her

Maeve (Thandie Newton) har en av de sentrale rollene i starten av sesong 2. (Foto: HBO Nordic)

Revolusjon og evolusjon

I tillegg til den revolusjonen som skjer i det robotene starter sitt opprør mot sine skapere og undertrykkere, er det fascinerende å se på hvordan de ulike robotene utvikler seg etter hvert som de får friheten til å velge.

Nivåene av selvbevissthet og løsrivelse fra programmeringen er svært varierende blant androidene, men de to som har kommet lengst på hvert sitt vis, er Mave (Thandie Newton) og Dolores (Evan Rachel Wood).

De har begge funnet seg selv gjennom voldsomme traumer skapt av menneskene som styrer parken, men disse dype sårene har sendt dem ut på veldig forskjellige veier.

Her skal jeg ikke avsløre mer om hvor veiene deres går, men de har begge vendepunkt med stor “wow”-effekt på sin sti.

Thandie Newton og Evan Rachel Wood er også kruttgode i sine respektive hovedroller. Newtons karisma og evne til å treffe store følelser med små ansiktsbevegelser gjør Maeve til en umiddelbar helt i denne verden. Og måten Wood klarer å skifte uanstrengt mellom Dolores sine ulike personligheter, i tillegg meisle ut hennes egne nye stemme, bør være nok til å gi henne meget gode sjanser når Emmy-prisene skal deles ut til høsten.

Det er noen store skuespillersko som står tomme i sesong 2, og det er ikke til å komme unna at det er et savn. Men Ed Harris er fremdeles et av seriens absolutte høydepunkt og hans sorte hatt blir sentral for filmens moralske perspektiver utover i sesong 2.

Av nye ansikt gjør både Peter Mullan og Fares Fares seg bemerket. Mullan er farlig god og dominerende i sin rolle som James Delos, den mektige lederen som har eierkontroll over parken. Fares starter mer anonymt som en av de sentrale teknikerne, men han etableres på en måte som legger opp til at vi nok kommer til å få se mer og mer av han utover i historien.

Ingrid Bolsø Berdal fortsetter på den voldsglade versjonen av Armistice som vi møtte på tampen av forrige sesong. En personlighet som veksler mellom farlig og lett humoristisk, og som Berdal levendegjør med særpreget på utmerket vis.

ANMELDELSE: Atlanta S02 – Fortsetter å være en av mine favorittserier

Svenske Fares Fares dukker opp som Delos-ansatt i sesong 2 av Westworld. (Foto: HBO Nordic)

En fanteorifavoritt

Sammen med Game of Thrones og Star Wars har Westworld blitt en av de største lekeplassene for fanteorier.

Det enorme universet, den spennende mytologien, de ulike tidslinjene og de mange hemmelighetene er svært fruktbar jord for fans som finner glede i å investere tankevirksomhet på hva som kommer til å skje og hvordan ting henger sammen.

Og sesong 2 demper ikke den gleden. Serieskaperne har selv sagt de er meget bevisst fascinasjonen fra teoriglade fans. Og enten du lurer på hva som har skjedd med Ford, om det finnes flere parker eller det er de tematiske linjene rundt kontroll og frihet du er opptatt av. Her serveres du rikelig med hint, replikker og handlinger du kan sette teoritenna i.

En av de store gåtene for sesong 2 er hvilke motiver Delos egentlig har for å legge så mye ressurser i forskningen på kunstig intelligens og roboter. Her legges det opp til et plott som strekker seg både bakover og framover i tid, og som så definitivt vil gi ny næring til noen av de største fanteoriene som sirkler rundt serien.

ANMELDELSE: Legion S02 – Fortsetter å eksperimentere med superheltsjangeren

Men du trenger så absolutt ikke å investere tid i all fankulturen for å nyte Westworld som en avansert og lekker serieperle.

Ramin Djavadi fortsetter å komponere utsøkte musikkstykker som sammen med den visuelle prakten og detaljrikdommen i alt fra kulisser til referanser gjør dette til en mektig serieopplevelse rik på smakfull egenart. På sitt beste er Westworld en fremragende “science fiction”-thriller. Elegant i alle ledd, rik på undertekst og veldig smart fortalt.

Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for at noen av handlingstrådene står i fare for å skli ut i starten av sesong 2. Jeg er generelt skeptisk til serier som bryter opp kjernegalleriet sitt og sender de ut på egne eventyr. Men Nolan og Joy viste seg tilliten verdig i sesong 1, og jeg har tro på at andre halvdel av sesong 2 vil ta oss til nye og vidunderlige steder.

Westworld sesong 2 har premiere på HBO Nordic 23. april med ukentlige episoder.

*Hvis du vil følge Westworld sammen med oss i Filmpolitiet er det bare å sjekke ut vår Westworld-podkast hvor vi diskuterer serien underveis, svarer på innsendte spørsmål og tar for oss fanteoriene. Første episode er allerede ute.*

*SPOILERADVARSEL – ANMELDELSEN INNEHOLDER HANDLING FRA SESONG 1*

The Handmaid’s Tale var noe av det dystreste, men også beste vi har sett på TV de siste årene.

Margaret Atwoods grunnhistorie, om en framtid hvor kristne fundamentalister har tatt styringen i USA, ble fanget på mesterlig vis av serieskaper Bruce Miller. Kostymer, musikk og fargepalett ble alt møysommelig ført sammen til en helhetlig og uttrykksfull serieverden, med en glimrende Elisabeth Moss i hovedrollen, og en sterk visuell signatur.

I sesong 2 fortsetter historien, rollefigurene, spenningen og den praktfulle estetikken å både fengsle og fenge. Symbolikken er full av visuell finesse, motstanden mot undertrykkelsen er sintere og en del av overgrepene som skildres treffer hardt i magen.

ANMELDELSE: The Handmaid’s Tale S01 – En dyster nytelse

Elisabeth Moss er tilbake i hovedrollen som June Osborne. (Foto: HBO Nordic)

Hevn og undertrykkelse

“Det vil bli konsekvenser” var den beske sistereplikken fra Aunt Lydia (Ann Dowd) i sesong 1, og det var ingen tom trussel fra den forrykte slavebestyrerinnen.

Sesong 2 fortsetter akkurat der vi forlot June Osborne (Elisabeth Moss). Hun er fremdeles en “handmaid” for familien Waterford, fremdeles deres fange og eiendom. Men sammen med de andre rødkledde slavekvinnene, tente hun en motstandsgnist som fortsetter å ulme i starten av sesong 2. June har også fått noen nye kort på hånden, men tvinges raskt ut i en kamp mellom egne interesser og felleskapets behov. Det er mye tap, sorg og lidelse i The Handmaid’s Tale, men serien tar seg tid til noen få hjertelige øyeblikk hvor varmen får bre seg i det ellers gråbleke universet.

Vi får igjen rikelig med tilbakeblikk til tiden før fundamentalistene tok makten. Her er det ikke bare Junes historie vi får flere biter fra. Intoleransen var stor og rammet mange da Gilead-regimet begynte å røre på seg. Her blir Emilys (Alexis Bledel) fortid utforsket gjennom en veldig godt skrevet bakgrunnshistorie som er noe av det tristeste jeg har sett på TV på lenge.

Måten serien dveler ved lidelsene er en av dens styrker. Den viker ikke unna det ubehagelige for å gi oss en mer lettspiselig underholdningsdose, den holder oss i det og høster både nyansert troverdighet og slagkraft fra disse scenene. Men serien må passe seg for å ikke bare vise lidelse for lidelsens skyld. Enn så lenge fungerer den balansen, men ved et par anledninger i starten av sesong 2 merker jeg at volden kan bli noe overdrevet som et stilisert virkemiddel.

ANMELDELSE: Westworld S02 – tidvis helt fantastisk

Estetisk er The Handmaid’s Tale fremdeles en av seriene som vier mest oppmerksomhet til symbolikken. En del av bildene er som egne malerier i sin storslåtte stil. (Foto: HBO Nordic)

Noen scener blir som egne malerier

Det åpnes opp flere steder og nye kulisser i sesong 2, blant annet en straffeleir, og nye omgivelser gir både energi til historien og flere motiver som Bruce Miller og gjengen kan spille på.

Serien fortsetter å ta seg flid med komposisjonene og skaper noen kamerautsnitt som blir som egne malerier med stort tolkningsrom.

Enten det er gjennom veldig oppstilte scener hvor kostymer og farger blir brukt for å symbolisere hjelpeløshet og styrke, eller åpne naturlandskap som setter det religiøst motiverte slaveriet i grell kontrast til himmelens åndelige lys, The Handmaid’s Tale dyrker den visuelle kommunikasjonen i filmspråket og får sagt veldig mye med bildene sine.

Det betyr ikke at alle utsnittene kjennes like givende for historien, og når ganske ordinære scener også holdes lenge, blir det seige fortellertempoet en liten tålmodighetsprøve. Men disse langdryge klippene er få, og de ødelegger ikke drivet i sesongåpningen.

Topp 10: De beste seriene fra 2017

Det er en smart, spennende og fantastisk godt laget dramaserie som nå er tilbake, og selv om de første to episodene ikke når helt de samme høydene som sesong 1 på sitt beste, så er det lite som tyder på at kvaliteten er forringet.

Elisabeth Moss er fremdeles gnistrende god i hovedrollen, og dette er fremdeles en serie som evner å skildre mye vesentlig om farene med fundamentalisme, menneskers brutalitet og hvor mye et glimt av håp kan bety i de mørkeste stunder.

The Handmaid’s Tale sesong 2 har premiere på HBO Nordic den 26. april med ukentlige episoder.

Britene gikk av skaftet for BBCs serie Bodyguard tidligere i høst. “Alle” så serien, alle elsket den, og sesongfinalen var den mest sette episoden av en serie i Storbritannia noensinne.

“Hypen” har med andre ord vært enorm, og det store spørsmålet når serien nå dukker opp på Netflix er: står Bodyguard til forventningene? Svaret på det er absolutt ja.

Dette er en spennende thriller som aldri blir kjedelig, og som kontinuerlig holder på oppmerksomheten. Den underholder og overrasker.

Med politiske intriger, konspirasjoner, mord og terrorangrep holder serien oss på kanten av stolsetet hele veien fra start til slutt.

Serieanmeldelse: «Le Bureau» S04 E01 – E03 – Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier.

Bodyguard kaster oss rett inn i en terroraksjon i første episode. (Foto: Netflix).

Intens begynnelse

Bodyguard kaster oss rett inn i en intens 20 minutter lang sekvens på et tog. Politimannen David Budd (Richard Madden) er på vei hjem med de to barna sine når han legger merke til noe mistenkelig. Et terrorangrep er underveis og David må gripe inn for å stoppe det.

Denne starten er en perfekt smakebit på hva vi har i vente i resten av sesongen. Nervepirrende thriller ispedd personlig drama. David er en krigsveteran med traumer han har tatt med seg hjem fra Afghanistan, og dette skildres fint i sekundene han må bruke på å få kontroll over seg selv før treningen setter inn. Og ikke minst i hvordan han behandler den gråtende kvinnen med selvmordsbombevest rundt livet.

David jobber i politiets sikkerhetstjeneste og etter hans heroiske innsats på toget blir han forfremmet til å være den ledende sikkerhetsoffiseren for Storbritannias innenriksminister, Julia Montague (Keeley Hawes).

Som en konservativ politiker villig til å gå hardt til verks i kampen mot terrorisme, er hun et utsatt mål. Problemet er bare at David er sterkt uenig i Montagues politikk om hvordan kampen mot terror bør foregå, og ikke minst hennes holdninger til krigen i Afghanistan. Vil hans egne holdninger komme i veien for hans evne til å beskytte henne?

David Budd er livvakten til innenriksminister Julia Montague i Bodyguard. (Foto: Netflix).

Strålende samspill

Samspillet mellom Richard Madden og Keeley Hawes er en av seriens store styrker. Spenningen mellom David og Montague gnistrer i TV-ruta fra første sekund.

De har strålende kjemi både når det kommer til hvordan de butter mot hverandre som politiker og sikkerhetsvakt, og hvordan de lærer hverandre å kjenne som mennesker etter hvert.

“I don’t need you to vote for me. I need you to protect me”, sier Montague til David i den første episoden. Hawes leverer det med den perfekte kulden en iskald politiker som “ikke er redd for å kalle en spade for en spade” ville ha gjort.

Begge skuespillerne er troverdige i sitt spill, både når det kommer til den profesjonelle jobben rollefigurene deres gjør, og hvem de er på innsiden av skallet sitt.

Med sitt stoiske uttrykk er Richard Madden overbevisende når han skanner hvert eneste fjes i nærheten som en potensiell trussel. Kontrasten til livet han har hjemme alene, dypt nede i ølen på kveldstid er stor, og dette er også seriens beste element.

Serieanmeldelse: «Kielergata» – Har potensial til å bli en krimgodbit.

David bærer på en enorm bitterhet overfor folka han mener har skylden for krigen i Afghanistan, og det ødelagte livet han har fått som en konsekvens. Politikere som Montague er det største problemet, og etter et TV-intervju der hun nekter å beklage for Afghanistan rakner det for David.

Det er sterkt når vi får se en hvilket raseri som skjuler seg bak den strengt kontrollerte fasaden, og man kan begynne å lure på hvor stabil David egentlig er med en posttraumatisk stresslidelse i baklomma.

Det er mange dyktige skuespillere i Bodyguard. Blant andre Gina McKee i rollen som driftig politisjef. (Foto: Bodyguard).

Elsker intrigene

Bodyguard balanserer Davids indre kamp med ytre konflikter på en engasjerende måte, og er en herlig blanding av krim, spenningsserie, politisk thriller og konspirasjonsdrama.

Alle elementene i serien utfyller hverandre godt, og gjør at spenningskurven aldri faller langt ned før den bygger seg opp igjen.

Jeg elsker intrigene det politiske spillet byr på. Hvem kan vi stole på? Hvem er lojale mot hvem? Det er ikke alltid det som utspiller seg er helt realistisk, men det fungerer i seriens univers.

Til tross for at det er mange tråder som veves sammen i fortellingen blir serien aldri vanskelig å følge med på noen måte. Bodyguard er relativt lettsett, likevel klarte den å overraske meg underveis – og det er alltid forfriskende!

Konspirasjonsglade TV-tittere får mye å kose seg med i Sam Esmails (Mr. Robot) nye psykologiske thriller Homecomming.

Serien er basert på en podkast med samme navn (skrevet av serieskaperne Eli Horowitz og Micah Bloomberg), og er en dialogsterk og visuelt rendyrket reise inn i hukommelsestap, hemmelighold og private amerikanske militærselskaps lyssky virksomhet.

Julia Roberts er den siste i en lang rekke med A-liste skuespillere som går til TV-serien. Hun vekker gode minner fra sine tidligere roller i underholdende 90-tallsthrillere som The Pelican Brief og Conspiracy Theory i sin nye hovedrolle. Roberts gir både stjernekraft og en umiddelbar heltinne til en serie som treffer både med aktuelle engstelser og 70-tallsthrillerens paranoide stil.

ANMELDELSE: Bodyguard S01 – En intens og spennende thriller

Colin Belfast (Bobby Cannavale) skjuler mange hemmeligheter gjennom sin lederjobb for det private militærselskapet Geist. (Foto: Amazon Prime)

Et militærselskap skjuler sine spor

Vi følger to ulike tidsplan i Homecoming. I 2018 følger vi Heidi Bergman (Julia Roberts) i jobben for det private militære sikkerhetsselskapet Geist. Der er hun samtaleterapeut i prosjektet “Homecoming” som, på papiret, er et program for å gi soldater en god tilbakekomst etter endt utenlandstjeneste.

Vi følger også Bergman i fremtiden, noen år etter at hun har sluttet i Geist. Hun bor nå sammen med sin gamle mor (Sissy Spacek) og jobber som servitrise på en kafe. Så en dag blir hun kontaktet av en agent fra forsvarsdepartementet (Shea Whigham). Han har mange spørsmål om “Homecoming”-prosjektet, og spesielt soldaten Walter Cruz (Stephan James) som Bergman jobbet med.

Serien hopper mellom de to tidsplanene og avslører bit for bit et større mysterium som inkluderer et meget merkelig militæranlegg, eksperimentering på soldater og den kyniske og glatte Geist-sjefen Colin Belfast (Bobby Cannavale).

Tematisk ligger farene ved at private selskap blander seg inn i det amerikanske militærvesenet som en klam og treffsikker grobunn for både seriens konspirasjoner og seriens aktualitet.

Det at økonomiske interesser og forretningsprinsipper får en sentral rolle i en nasjons militære arbeid er en kompleks floke av både etiske og demokratiske verkebyller. Homecoming bruker kontrasten mellom den tradisjonelt trygge regjeringen og privatselskapets hemmeligheter til å skape et bakteppe hvor paranoiaen ligger tykt og engstelsene føles reelle.

ANMELDELSE: Le Bureau S04 – Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier

Soldatene begynner selv å mistenke at ikke alt er som det ser ut til å være i “Homecoming”-programmet de har blitt med på. (Foto: Amazon Prime)

En smak av 70-tallet

Siden Homecomming er basert på en podkast, så er det naturligvis mye prating og fokus på dialogens evne til å drive fortellingen fremover. Det fungerer godt. Replikkvekslingene er innbydende vage og tilslørte, og vi serveres mye av rollefigurenes personlighet i måten de snakker og ordlegger seg på. Her hjelper det selvsagt å ha så bunnsolide skuespillere som Julia Roberts, Bobby Cannavale (Boardwalk Empire, Mr. Robot) og Shea Whigham (Fargo, Boardwalk Empire) til å framføre samtalene. Det gir kvalitet i alle ledd.

Visuelt har Sam Esmail valgt å dele fortid og framtid med to helt ulike utsnitt. Fortiden foregår i widescreen, men fremtiden kommer i et ca. 1:1 utsnitt. Det er et dristig valg som tar litt tid å venne seg til, men som har sine fordeler. Det blir veldig lett å holde styr på hvor vi er i fortellingen, og den klare inndelingen lar også serien rendyrke sine stemninger.

I den etterforskerbaserte framtiden, hvor både agenten og Heidi prøver å nøste opp i hva som har skjedd, er det en rik smak av 70-tallets konspirasjonsthrillere av typen The Conversation (Francis Ford Coppola). Her brukes høye kameravinkler til å gi en følelse av overvåking, og klassiske motiver som trange spiraltrapper og lommelykt blant endeløse rekker med arkivskap er lekkert filmet og gir oss tidløse kulisser som rommer mye stimulerende sjangerestetikk.

På 70-tallet ga politiske skandaler som Watergate og den anspente situasjonen med den kalde krigen god grobunn for konspirasjonsthrilleren. Filmer som stilte spørsmål ved tryggheten rundt regjeringen og demokratiets kjerneverdier som åpenhet og tillit. Det kjennes ikke feil å trekke fram den epokestilen som klangbunn i en serie som treffer noe av de samme typen engstelser og bekymringer.

Homecoming er tidvis litt seig og omstendelig i dialogen, så den krever at du både har tålmodighet og en interesse for rollefigurenes indre utvikling. Har du det, lover dette til å bli en smart og fengende dose konspirasjonsspenning. Og bonusen er en opplagt og stilsikker Julia Roberts i front.

Homecoming har premiere på Amazon Prime fredag 2. november. Anmeldelsen er basert på 4 av 10 episoder.

Narcos: Mexico følger suksessoppskriften til sin søsterserie Narcos, og denne gangen er det Mexicos rolle i de siste tiårenes “war on drugs” som står på timeplanen.

Det er en historie som skyter fart utover et 80-tall der solfylte Guadalajara, hjemstedet til tequila og mariachimusikk, raskt bryter ut av marihuanaens laidbacke uskyldstid og inn i kokainens brutale paranoia.

Der vi i Narcos fulgte oppveksten til de kokainproduserende colombianske kartellene, får vi her se hvordan deres mexicanske kolleger etablerte og strømlinjeformet distribusjonen inn til USA.

ANMELDELSE: Narcos sesong 1 I 2 I 3

Her blandes nyere narkotikahistorie og arkivklipp sammen med underholdende actionspenning, intense personportrett og stiliserte brutaliteter som vil få Tarantino-fansen til å nikke anerkjennende. Alt basert på virkelige hendelser og alt i den samme gjennomførte og kolorittkule stilen som Narcos har finsiktet over sine tre sesonger. Og fremdeles tonesatt til Rodrigo Amarantes forførende åpningsvignett.

Og Narcos: Mexico kunne knapt hatt bedre timing. I USA står rettssaken mot Joaquín “El Chapo” Guzmán på trappene – en person som så definitivt er formet av begivenhetene denne serien presenterer.

ANMELDELSE: Bodyguard S01 – En intens og spennende thriller

Ti tross for kraftig motbør får etter hvert DEA-agenten Kiki Camarena (Michael Peña) ferten av den organiserte delen av Mexicos narkotikasmugling. (Foto: Netflix)

Fengende dramatisering av virkeligheten

Der Narcos hadde en superkarismatisk Wagner Moura i rollen som Pablo Escobar i senter for sin historie, er det i Narcos: Mexico Diego Luna (Rogue One: A Star Wars Story) som gir hjerte og hjerne til narkokrigen sett fra lokalsamfunnets side.

Han spiller Félix Gallardo, basert på den virkelige Félix Gallardo. En tidligere politimann i Sinolas, som effektivt slår seg opp til å bli lederen av Mexicos første narkokartell da han tidlig ser fordelene av effektivisering, samhold og samarbeid.

Hans ivrigste motstander er DEA-agent Kiki Camarena, spilt av Michael Peña. De to utgjør kjernen i hendelsene som førte til at USA ble meget involvert i kampen mot narkotikakartellene. Narcos: Mexico gjør god bruk av denne personifiserte konflikten i spenningsoppbyggingen, og i måten de både trekker linjer til tidligere Narcos sesonger (her dukker det opp noen kjente ansikt) og ser framover mot eventuelle nye.

Dette er en serie som har veldig god balanse mellom personlige oppgjør og det store bildet. Igjen er det en litt cheesy og helamerikansk fortellerstemme som brukes for å holde på den overordnede historien. Og selv om det er et lettvint fortellergrep til tider, så har det blitt et varemerke for Narcos-seriene som føles naturlig i samspill med seriens øvrige tone og stil.

I starten av hver episode sier serien klart fra om at dette er en dramatisering av virkelige hendelser. Den advarselen er på sin plass, for her blir TV-seriens hang til å hekte så mye dramatikk som mulig på de største rollefigurene veldig synlig. Som i tidligere sesonger er Narcos: Mexico mer opptatt av å underholde enn å undervise. Men selv om den historiske nøyaktigheten ikke ligger på dokumentarnivå, så klarer serien å gi innsikt både i hva som skjedde og ikke minst hvorfor narkoskurker, korrupte politikere og samvittighetsfulle politifolk gjør som de gjør når penger, blod og kokain begynner å flyte i gatene.

ANMELDELSE: Le Bureau S04 – Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier

En av Guadalajara-kartellets store suksesser var en gigantisk Marihuanaplantasje midt i ørkenen. (Foto: Netflix)

Diago Luna er glimrende som nedpå narkobaron

Diego Luna og Michael Peña er et skuespillerpar som sørger for at Narcos: Mexico ikke mangler stjernekraft og karismatiske midtpunkt. De starter ikke med den auraen som både Wagner Moura og Pedro Pascal hadde i sine roller, men de skjærer raskt ut sine egne figurer og gir dem både dybde og kulhet nok til at begge bli typer det er mulig å sympatisere med og til dels heie på underveis.

Spesielt måten Luna gir en klangbunn av tvil, usikkerhet og uærlighet til en narkoskurk som på alle vis skiller seg fra den smågale, stolte og egenrådige Escobar er et fint tilskudd som gir innsikt i en helt annen type brutal banditt.

Felix er en mann som på realt Breaking Bad-vis faller dypere og dypere inn i grusomheter han i utgangspunktet ikke tror han tørster etter. Men i likhet med Walter White kan han ikke skylde på andre enn seg selv i det han tar stadige skritt bort fra vennskap, familie og anstendig oppførsel, og omfavner sin posisjon som mektig leder.

Hans rollefigur er også en glimrende guide inn det gjennomkorrupte Mexico som portretteres i denne serien. Dette er et land med en infrastruktur som neppe ville akseptert eller omfavnet en type som Escobar. Her er det et intrikat samspill mellom politi, hær, politikere, kriminelle og et regionalt hierarki av mektige aktører som må tilfredsstilles for at et narkokartell skal fungere – og dette blir både synlig og ansvarliggjort gjennom Félix Gallardos reise mot toppen.

En innvending jeg har hatt mot Narcos-universet siden starten, er at USA hele tiden har en uuttalte helterolle. Den er ikke nødvendigvis helt feil, men tonen i seriene er vektet veldig mot at USA er ridderen på hvite hest som må reise til Colombia og Mexico for å rydde opp. Og uten USA hadde ikke disse landene klart seg i det hele tatt. Det er i beste fall en forenkling av historien, og en versjon som i stor grad unnlater å ta innover seg andre amerikanske byråers påvirkning i nabolandene. Selv om det sendes et par skråblikk i retning CIA underveis.

Denne gangen er det litt mer nyanser å finne på amerikansk side, og serieskaperne skal ha ros for å vise fram hvor feige amerikanske styresmakter var før narkotikakrigen ble en politisk prestisjesak.

Vi er altså på ingen måte ferdig opplyst om temaet etter å ha sett Narcos: Mexico, men serien er et underholdende utgangspunkt som gir både tilkobling og avkobling.

Tips: Hvis du ikke allerede vet hvem Félix Gallardo og Kiki Camarena er. Ikke sjekk ditt foretrukne nettleksikon før etter du har sett alle ti episodene.

Narcos: Mexico har premiere på Netflix 16. november. Alle 10 episodene slippes samtidig. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.

Sjangeren fengselsflukt har gitt mange film- og TV-suksesser, fra The Shawshank Redemption (1994), via Escape from Alcatraz (1979) til Prison Break (2005). Det er noe fascinerende med planleggingen, tålmodigheten, dristigheten og ikke minst – hvordan flukten ender, som gjør dette til historier med en umiddelbar spenningsappell.

Escape at Dannemora er en slik flukthistorie basert på virkelige hendelser, men her er det ingen helter eller uskyldig dømte å heie på.

Her fortelles historien om to dømte drapsmenn som klarte å rømme fra sine livstidsdommer i Clinton Correctional Facility i Dannemora, New York i 2015. Dette er ikke fortalt som en lettbent spenningsthriller. Dette er en seig og gråblek fengselskildring som søker realisme i både sine årsakssammenhenger, sine miljøskildringer og sine rollefigurer.

Har du tålmodighet er dette en grundig og nyansert serie med kvalitet i alle ledd, og den er absolutt ikke fri for stolkantspenning. Men vær advart. Trenger du tempo og jevne drypp av belønning, er det ikke sikkert denne er for deg.

ANMELDELSE: Narcos: Mexico – Nytt land, samme oppskrift

Patricia Arquette imponerer med sitt portrett av den middelaldrende fengselsarbeideren Tilly Mitchell som utvikler et seksuelt forhold til begge fangene. (Foto: HBO Nordic)

Tilfeldigheter og rikelig med tid

Litt som en perfekt storm, er det veldig mange tilfeldigheter som må klaffe for at en fengselsflukt skal la seg gjennomføre, og det er disse tilfeldighetene serieskaperne Brett Johnson og Michael Tolkin utforsker i Escape at Dannemora.

Her står den middelaldrende Tilly Mitchell (Patricia Arquette) sentralt. Hun jobbet som arbeidsleder i fengselets tekstilfabrikk, og der innledet hun et seksuelt forhold til den drapsdømte David Sweat (Paul Dano).

Sweats fengselskamerat Richard Matt (Benicio del Toro) hadde gjennom et betalt vennskap til en av vaktene oppdaget en byggeteknisk svakhet i cellene. Matt ser etter hvert mulighetene til å utnytte Tillys kinkige situasjon til en langsiktig rømningsmulighet for seg og sin kompis.

Det går på ingen måte raskt unna i svingene, og regissør Ben Stiller (jepp, den Ben Stiller) tar seg god tid til å bygge både rollegalleriet, bakenforliggende konflikter og spenning rundt hindrene på fluktruten. Det blir kanskje et par scener for mye fra fengselsgården og litt for langdrygt i matkøen, men Stiller har valgt sin rytme og insisterer på den.

Uten å ha sett avslutningen (denne anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder), så er det vanskelig å vite akkurat hvordan eventuelle klimaks for denne langsomme investeringen blir. Men i episode fem kommer det noen solide drypp av meget tilfredsstillende forklaringer, som gjør meg optimistisk på at serien har tenkt å belønne tålmodigheten vår.

Det er lett å heie på underdogen i slike fengselsfilmer, og selv om dette er snakk om rimelig fæle typer, så er det ikke til å komme unna at sympatien smyger seg inn for de to fengselsfuglene. Men dette vet Stiller å spille på, og utover i serien serverer han noen kalddusjer som treffer TV-publikummet med pirkete spørsmål om hvorfor i all verden vi sitter og gleder oss over rømlingenes framgang.

ANMELDELSE: Le Bureau S04 – Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier

David Sweat (Paul Dano) og Richard Matt (Benicio del Toro) bruker lang tid og mye arbeid på å planlegge flukten. Det blir til tider seig TV, men realismen sitter. (Foto: HBO Nordic)

Benicio del Toro får leke seg i fengsel

Skuespillerprestasjonene gir både realisme og opplevelse til Escape at Dannemora. Benicio del Toro gir en uanstrengt arroganse og alfahannkvalitet til rollefiguren Richard Matt, men han leker seg også med fremstillingen av den drapsdømte fengselsveteranen. Han åpner opp rollefigurens personlighet og gjør han mer karismatisk og farlig med noen uforutsigbare, og meget “del Toroeske” utbrudd.

Det er del Toro sammen med ekteparet spilt av Patricia Arquette og Eric Lange som virkelig gjør seg gjeldende i seriens beste stunder.

I starten er det noe fremmedgjørende i måten Arquette og Lange tilsynelatende overspiller som Mitchell-ekteparet, men etter hvert som vi tilbringer mer tid i det kjølige ekteskapet, utvikler de seg til å bli et fascinerende tospann.

De to er vårt innblikk inn i lokalsamfunnet rundt fengselet. Det gjør noe med en liten by og ha en hjørnesteinsbedrift stappet med farlige forbrytere. Dette er familier som har mye stolthet og lange tradisjoner i området, men som nå befinner seg helt i nedkanten av den amerikanske arbeiderklassen. Og hvordan et slikt anspent småbyliv spiller seg ut på en arbeidsplass som i stor grad rekrutterer lokalt er nyanser ved historien som får både plass og mening gjennom herr og fru Mitchells historier.

Det gjør Escape at Dannemora til en serie som, i tillegg til å servere en saftig “True crime”-inspirert fengselsflukt, evner å gi både bakgrunn og innsikt i hvordan en slik utrolig flukthistorie kunne skje i 2015. Og med del Toro og Arquette i minneverdige roller, er den absolutt verdt å få med seg hvis du liker seige kvalitetsdrama fra virkeligheten.

Escape at Dannemora har premiere på HBO Nordic mandag 19. november med nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder.

Rachel Brosnahan inntok TV-skjermen som en virvelvind da The Marvelous Mrs. Maisel dukket opp i fjor.

Serieskaper Amy Sherman-Palladino serverte oss en serie der replikkene ble avfyrt som ei mitraljøse, og en original og sjarmerende rollefigurer som utgjorde særdeles godt selskap på skjermen.

Seks velfortjente Emmy-statuetter senere, inkludert en til Rachel Brosnahan for beste hovedrolle og selveste prisen for beste komedie, så er den andre sesongen nå kommet.

Miriam “Midge” Maisel er like fornøyelig selskap denne gangen også. Og The Marvelous Mrs. Maisel er lett den triveligste serien på skjermen så langt i høsthalvåret.

Serieanmeldelse: «The Marvelous Mrs. Maisel» S01 – En herlig og sprudlende serie.

Vi tar turen til Paris i sesong to av The Marvelous Mrs. Maisel. (Foto: Amazon Prime Video).

Birollene får skinne

For de uinnvidde så handler serien altså om den rike New York-husfruen Midge, som på slutten av 50-tallet oppdager et talent for standup etter en turbulent tid i ekteskapet.

I den første sesongen var det Midge sin personlige krise og hennes vei inn i standupmiljøet som var tema. Nå handler det om vanskelighetene med å bli tatt på alvor som kvinnelig komiker, og om hvordan Midge og mannen Joel (Michael Zegen) skal klare å gå videre i hver sine liv, samtidig som de også må forholde seg til hverandre fordi de har barn sammen.

Serien har blitt utvidet med to episoder og dermed gått fra åtte til ti timer. Det betyr at det er mer rom for å la birollegalleriet skinne, noe som utnyttes til det fulle.

Michael Zegens rollefigur Joel, som etter min mening var det svakeste leddet i den første sesongen, har fått mer å spille på. Joel utfordrer seg selv, samtidig som han har blitt bevisst sine egne begrensninger, og det gjør ham ikke bare til en mer interessant figur, men også en mer likandes en.

Rachel Brosnahan og Marin Hinkle i nydelige 50-tallsklær i The Marvelous Mrs. Maisel. (Foto: Amazon Prime Video).

En svipptur til Paris

Vi blir også bedre kjent med Midge sine foreldre Rose og Abe Weissman (Marin Hinkle, Tony Shalhoub). Sesongen innledes med en fornøyelig svipptur innom Paris, dit Rose har rømt for å sette foten ned overfor Abes uoppmerksomme oppførsel som ektemann.

Det gir ikke bare starten på sesongen et friskt pust av nye omgivelser, men er også et bedre innblikk i hvem foreldrene er, en historielinje jeg storkoste meg med.

Det er fortsatt Midge som er hovedfokuset, men med mer tid til de andre figurene får vi også litt pusterom mellom hver gang mitraljøsa avfyres. Dialogen er et knepp mer velskrevet denne sesongen, og replikkene kommer like kjapt og like poengtert som i forrige sesong. Samtidig klarer Brosnahan også å legge et lag med sårbarhet under alle vittighetene, noe som på en elegant måte vender flere scener fra latterkuler til klump i halsen.

Rachel Brosnahan og Alex Borstein spiller veldig godt sammen i The Marvelous Mrs. Maisel. (Foto: Amazon Prime Video).

Sjarmerende selskap

Alex Borstein er fortsatt knallgod i rollen som Midge sin manager Susie, og serien spiller i enda større grad på kontrastene mellom Midge og Susies liv denne gangen. Til tross for sine ekteskapelige problemer lever Midge et relativt bekymringsløst liv.

Hun har en økonomisk sikkerhet som kan sende henne til Paris den ene dagen, og på ferie på resort den andre dagen, mens Susie sliter med å holde tak over hodet.

Men selv om Midge er en naiv og selvopptatt rikmannskvinne, med null forståelse for andres problemer og utfordringer, så er det fortsatt umulig å mislike henne. Rachels Brosnahans Midge er rett og slett det mest sjarmerende og trivelige selskapet på skjermen akkurat nå.

Og for deg som trenger noe fint å se på nå i vintermørket så er The Marvelous Mrs. Maisel en herlig virkelighetsflukt. Midge sitt New York er ikke et autentisk New York, men et 50-tallseventyr proppfullt av fabelaktig mote, sminke og hår – med en feministisk snert på toppen av det hele.

“True Detective” er tilbake i god gammel form i antologiseriens tredje sesong. Her er stilen, det renskårne etterforskerfokuset og stemningen i tråd med den glimrende starten i 2014.

Den første sesongen startet fengslende godt, og hadde noen fantastiske episoder underveis, men Woody Harrelsons og Matthew McConaugheys etterforskning skled dessverre ut i en rotete og litt corny avslutning. Det er derfor litt foruroligende at HBO kun har sendt ut fem av åtte episoder til pressen for anmeldelse. Men det ser ut til at serieskaper Nic Pizzolatto har funnet en saftig krimfortelling å fortelle, hvor interessen ligger vel så mye i hvordan etterforskningen vil påvirke våre lastefulle detektiver, enn i hvem som står bak den forferdelige forbrytelsen.

ANMELDELSE:True Detective S01 – Et strålende og stemningsfullt karakterdrama

En bekymret far (Scoot McNairy) prøver desperat å forklare etterforskerne hva som har skjedd med barna hans. (Foto: HBO)

En etterforskning i tre tiår

Denne gangen foregår handlingen i en småby i Ozark-området, hvor to søsken forsvinner i 1980. Etterforskerne Wayne Hays (Mahershala Ali) og Roland West (Stephen Dorff) får saken, og oppdager at både de forsvunne barna og beboerne i den lille byen har hemmeligheter.

Nic Pizzolatto, denne gangen med skrivehjelp fra “Deadwood”-skaper David Milch, har valgt å fortelle historien fra tre tidsperioder. Den første foregår i 1980, og følger den originale etterforskningene. Den andre foregår ti år etter, da saken blir gjenopptatt. Og den tredje foregår i 2015, da Hays, med gryende alzheimers, intervjues av en journalist som har fattet interesse for saken.

Grepet med ulike tidsplan, og fortelling gjennom avhør/intervju og minner, er et velkjent formgrep for “True Detective”. Og selv om det kan bli vel fikst til tider, så fungerer det godt sammen med historien og tematikken i sesong 3. For det første avkles den moderne “true crime”-journalistikken i all sin lettbente, antydende og konspirasjonsjagende skadefryd. For det andre lar det oss se hvordan en slik verkende og langvarig etterforskning former både lokalsamfunn, politikk og de direkte involverte. Og for det tredje, ved å sette hukommelsens lunefullhet i fokus, så får vi rokket pirrende ved troverdigheten til Hays som forteller. Samtidig som de psykologiske sidene ved etterforskerens besettelser maler ut et menneskelig bilde av hvordan slike saker, med mange løse tråder, kan påvirke og hjemsøke etterforskerne – et tema som er en gjennomgangsmelodi i Nic Pizzolattos “True Detective”-prosjekt.

ANMELDELSE: True Detective S02 – Når ikke helt opp

Etterforskningen foregår i 1980, 1990 og i 2015. Her er det 90-tallsutgaven av etterforskerne Roland West (Stephen Dorff ) og Wayne Hays (Mahershala Ali ). (Foto: HBO)

Mahershala Ali vrenger ut en plaget mann

Den største attraksjonen med “True Detective” sesong 3 er rolleprestasjonen til Mahershala Ali. Han vrenger ut en dedikert og plaget mann, og den talentfulle Oscar-vinneren fanger Wayne Hays sine styrker og laster med en troverdighet som det drypper personlighet av.

Skyldfølelse, utilstrekkelighet, usikkerhet, selvrettferdighet, innbitthet, sinne mot kidnapperen og sinne mot systemet. Dette er følelser som vokser fram over tid, og som lag på lag bygger en kompleks rollefigur med interessante motsetninger. Hays har en voldsom rettferdighetssans, men går ofte over streken. Han beundrer sin kone, men sliter når hun lykkes med egne prosjekter. Han er oppgitt over systemets svakheter, men er med på å gi systemet svakheter.

Disse mange indre konfliktene, samt en gjennomgående kul karisma, gjør Hays til en fengende hovedperson med nok dybde og personlighet til å holde meg fascinert gjennom episodene. Selv når krimplottet er på sitt mest ordinære. For det er en del kjent og utprøvd i denne oppskriften. Igjen er detektivene våre av den tørste sorten, igjen forsvinner barn fra sykkelsetet på 80-tallet og igjen er småby-USA full av frustrerte fedre med en hang til lynsjemobbstemning.

Men med disse velprøvde sjangertrekkene som grunnmur, bygger Nic Pizzolatto en stemningsladet krim som dyrker miljøskildringene og figurstudiene – og som treffer som en vemodig countrysang i magen. “Dette har ikke vært et lykkelig hjem”, sier de forsvunne barnas mor i et øyeblikk av selverkjennelse. Og jeg forventer vel ingen lykkelig slutt på denne historien heller. Ikke for noen av de involverte.

True Detective S03 har premiere på HBO Nordic mandag 14. januar. Denne anmeldelsen er basert på 5 av 8 episoder.

Paranoia, parkeringskjellere, kald krig og kontraspionasje. Finalesesongen av “The Americans” skrur til storpolitikk og oppdragsrisiko, og serien har alt som trengs for å fenge som stemningsfull etterretningsthriller. I tillegg får vi en saftig og bittersøt slutt på et familiedrama som har servert noen av de mest fengslende skuespillerprestasjonene på amerikansk TV de siste årene.

Historien om to sovjetiske spioner som stifter en amerikansk kjernefamilie, og opererer som KGBs agenter rett under nesen på FBI, har allerede servert smart spenningsunderholdning i fem sesonger, og finalerunden skuffer ikke.

Her tas det tak i seriens fundamentale nervetråder både når det gjelder hemmeligheter, motiver og rollefigurenes utvikling – og serieskaper Joe Weisberg (tidligere CIA-ansatt) og gjengen serverer en meget tilfredsstillende avslutning på en av spionsjangerens beste TV-serier.

*Spoileradvarsel: Herfra og ut kommer det enkelte opplysninger fra sesong 5*

ANMELDELSE: The Americans sesong 1 – Forfriskende å få Sovjet som skurker igjen

Philip (Matthew Rhys) og Elizabeth (Keri Russell) må jobbe både med ekteskapet og samvittigheten. (Foto: FX, Netflix)

Problemer innad i Sovjet

Sesong 6 hopper fram til 1987, og det har skjedd en del endringer for våre hovedpersoner i Jennings-familien siden sist.

Philip (Matthew Rhys) har trukket seg tilbake fra spiontilværelsen og driver reisebyrået på heltid. Sønnen Henry (Keidrich Sellati) er fremdeles uvitende om hvem foreldrene virkelig er, og han har dratt på college. Datteren Paige (Holly Taylor) har tatt sine første steg som KGB-rekrutt, og er med moren Elizabeth (Keri Russell) på flere farlige oppdrag.

Denne tilstanden av relativ familiestabilitet endres raskt da interne stridigheter i Sovjet truer med å splitte familien og sende verden noen skritt nærmere atomkrig. Konservative ledere i KGB ønsker å styrte Mikhail Gorbatsjov, og en uvitende Elizabeth er blant de operative agentene som lojalt følger senterets ordre. Kreftene som støtter presidenten tar derfor kontakt med Phillip og ber han om å rapportere om konas aktiviteter.

Det innebærer, i god finalesesongtradisjon, at gamle kjenninger dukker opp, noe som igjen fører FBI-nabo Stan Beeman (Noah Emmerich) inn på gamle spor.

ANMELDELSE: Le Bureau – En av tidenes beste spionserier

Som alltid i “The Americans” er skuespillerprestasjonene en nytelse å følge på skjermen. Keri Russell og Matthew Rhys er på hvert sitt vis imponerende i måten de behersker nyansene i de mange rollene og maskene de må bære i sine dobbeltliv. Russel får sagt alt hun trenger om Elizabeths indre rystelser med et velplassert bitt i leppa. Og i de få øyeblikkene hvor fasaden hennes så vidt brister, så er det som om hennes blottstilte indre glefser mot meg gjennom TV-skjermen.

Matthew Rhys har et så godt tak rundt Phillips mange lag av personlighet at det er opplevelser i seg selv å se hvordan han balanserer sine framføringer overfor både venner, kolleger og familie. Her blandes store doser sannhet og oppriktighet med akkurat nok finsiktet manipulasjon til at han stort sett lander på beina.

Spesielt Rhys sine samtaler med Noah Emmerich, som også er formidabel i rollen som den oppofrende Stan, er jevne høydepunkt som virkelig får fram det beste i “The Americans” sin menneskelighet. Deres er en relasjon som gir dybde og kompleksitet til seriens lek med det velkjente bilde av amerikanske helter og sovjetiske kommunistskurker.

Keri Russell leverer en intenst god rolleprestasjon med en rollefigur som syder på innsiden, men klamrer seg fast i sin kjølige fasade. (Foto: FX, Netflix)

Stilsikker i musikk og tidskoloritt

Det er en smakfull og herlig fiksjonsverden vi presenteres for i “The Americans”. Spionsjangeren ivaretas med pistoler som avfyres fra sammenrullede aviser og stadige parykkskifter. Det gråbleke Washington er en sandkasse skapt for overvåking, parksamtaler, velplasserte krittmerker på postkasser og skarpe oppdrag. Og montasjer tonesatt av tekstmessig kledelig pop fra artister som Crowded House og Dire Straits gir serien luft og poetiske tråder opp til tematiske overtoner.

Alt dette er med på å skape et kunstnerisk uttrykk som gir en gjennomgående lekker stil, mye stemning og mye godt TV-selskap rundt historien serieskaper Joe Weisberg forteller. Det gir serien en distinkt tilhørighet til sitt tiår, samtidig som det tydeliggjør at vi ser dette på avstand gjennom fargede briller. “The Americans” bruker tiden som har gått siden den kalde krigen til å mane til forståelse. Her vises sprekkene i USAs gjennomkommersielle frihetsfokus, som virkelig skjøt fart på 80-tallet. I tillegg fanger serien opp fordelene ved kommunismens likhetsidealer. Begge deler uten at det rokkes ved en gjennomgående tiltro til individuelle avgjørelser, individets ansvar og demokratiske kjerneverdier. Hvor historisk korrekt og nøyaktig serien er i detaljene vet jeg ikke, men det er en serie som er godt egnet til å gi glimt av innsikt i hvor komplekst det storpolitiske spillet kan være både når det gjelder nasjoners maktkamp og personers samvittighet. Det å skape flerdimensjonale mennesker i settinger hvor publikum tradisjonelt har blitt overforet forslitte og karikerte fiendebilder er også oppløftende i en tid hvor de gamle stormaktene og deres etterretning igjen er på dagsorden.

Dette er ikke en perfekt finalesesong. Musikkmontasjene brukes akkurat litt for mye, og det er noen avgjørelser og tilfeldigheter som vil gnage, i hvert fall på enkeltes irritasjonsnerver. Og selv om serien lander til 20 i stil når det gjelder rollefigurenes personlige reiser, og stolkantspenningen opprettholdes helt fram til siste akt, så får ikke finalesesongen helt dreis på det overhengende militærpolitiske plottet.

Men til tross for litt pirk, så er dette en meget vellykket serieavslutning som ikke er langt fra toppkarakteren. Sammen med “Le Bureau” har “The Americans” vært den beste spionserien de siste årene. Finalesesongen byr på noen aldeles fantastiske scener og skuespillerprestasjoner, og de tre siste episodene er en deilig magekriblende spenningsreise full av velskrevet dialog og intense oppgjør.

The Americans er tilgjengelig til kjøp hos strømmetjenesten SF Anytime, og har premiere på Netflix den 28. februar.

“Leaving Neverland” inneholder beskrivelser av overgrep som får det til å vri seg i magen, og dokumentaren maler et rystende bilde av Michael Jackson.

Å se Jimmy Safechuck og Wade Robson, som begge i perioder bodde sammen med Michael Jackson da de var barn, fortelle detaljert og beskrivende om de angivelige seksuelle overgrepene de ble utsatt for, gjør virkelig sterkt inntrykk. Og den todelte filmens store styrke som dokumentar er at den gjennom å veksle mellom disse to historiene evner å vise et større bilde av hvordan slike overgrep kan skje. Og mer spesifikt måten Michael Jackson tilsynelatende hadde en metode for å nærme seg unge gutter seksuelt, skape felles hemmeligheter og holde det skjult for både foreldre og omverden.

Til tross for historienes viktighet og sterke emosjonelle slagkraft, har filmskaper Dan Reed laget en dokumentar med flere problematiske sider. Dette er en uvanlig ensidig dokumentar, som er utelukkende fokusert på å la Robson og Safechuck fortelle sin historie. Det resulterer i en opplagt mangel på direkte tilsvar på de nye anklagene som rettes mot Michael Jackson i “Leaving Neverland”. Det er kun hovedpersonene med familier som intervjues av Reed i filmen, resten av stemmene vi hører er fra arkivklipp. Det mangler også noen opplagte oppfølgingsspørsmål i intervjuene, og jeg savner mer kontekst. Blant annet rundt søksmålene som Robson og Safechuck har stått bak de siste årene. En vilje fra filmskaperen til å fange et mer komplekst bilde ville gjort dokumentaren mer nyansert og trolig også styrket Reeds troverdighet som dokumentarist. Det kunne også vært med å fjerne grobunnen for en del av de spørsmålene som melder seg når filmskaperen virker å unnlate å ta med de opplysninger som ikke direkte bygger opp under filmens hovedhistorie.

ANMELDELSE: Captain Marvel – Det må være lov å være litt skuffet

Både Wade Robson og Jimmy Safechuck forteller at Michael Jackson ringte ofte og pratet lenge med dem. (Foto: NRK, Channel 4, HBO, AMOS Pictures Production)

To historier med mange likheter

Det er påfallende mange likheter i Wade Robsons og Jimmy Safechucks historier. De ble begge kjent med Jackson som barn. Safechuck spilte sammen med popstjernen i en reklame for Pepsi, og Robson fikk møte sitt store idol da han vant en dansekonkurranse i Australia.

Derfra og ut følger en historie som starter med vennskap, profesjonelt samarbeid og en enorm sjenerøsitet fra Michael Jacksons side. Så blir det lekedager, overnattingsbesøk på Neverland-ranchen, hemmeligheter og seksuelle tilnærmelser. Et element som styrker deres troverdighet i intervjuene vi her får se, er hvor mange fellestrekk det er i deres beskrivelser. Det gjelder alt fra måten vennskapene utvikler seg på, til konkrete seksuelle handlinger og preferanser.

Ingen av guttene snakket med noen om dette da det skal ha foregått. Og de har begge hevdet at de ikke ble utsatt for seksuelle overgrep. Men slik det beskrives i filmen er dette en beskyttelse av det vridde kjærlighetsforholdet de begge følte de hadde til Michael Jackson. En beskyttelse både for seg selv og deres idol og venn, som de først i de siste årene har klart å ta et oppgjør med ved å fortelle sine nærmeste og omverdenen om misbruket.

Det gjør sterkt inntrykk å se hvordan Jimmy Safechuck fomler med kostbare ringer han sier Michael Jackson kjøpte til han som seksuell belønning, og ender med å skjelve på hånden. Og familiehistoriene vi presenteres for. Med foreldre som burde skjønt så mye mer så mye tidligere. Det er både hjerteskjærende og provoserende å høre hvordan små mistanker ble overdøvd av en blanding av gaver og godtroenhet.

ANMELDELSE: The Hate U Give – Viktig film med sterkt budskap

Wade Robson var et eksepsjonelt dansetalent som hadde Michael Jackson som sitt store idol. (Foto: NRK, Channel 4, HBO, AMOS Pictures Production)

Rammer inn fortiden i sort

Regissør Dan Reed gjør mye ut av et relativt enkelt og repeterende filmspråk i denne dokumentaren. Hovedbasisen er intervjuer med hovedpersonene og deres familier i enkle kamerautsnitt med fokus på ansikt og samtale. Så klippes det jevnt til stillbilder, hjemmevideoer og arkivklipp som forankrer Wade Robsons og Jimmy Safechucks opplevelser med popstjernen. Alle disse fortidsminnene er rammet inn av en massiv sort bakgrunn som gir alvor og en skarphet til historien vi hører på lydsporet. Det grepet blir virkelig effektivt når Wade Robson forteller noen svært forstyrrende seksuelle detaljer. For hver gang det klippes tilbake til det innrammede bildet av hans barneansikt, så har vi zoomet nærmere og nærmere.

Men Reed tyr også til noen litt billige triks. Den orkesterbaserte filmmusikken blir tidvis drøyt overtydelig i sitt ønske om å bygge opp under publikums opplevelser. Og da det snakkes om at “nettene sto i kontrast til dagene” for barna på Neverland, så vises ferske klipp av den digitale låsen og den stengte porten på ranchen. Disse bildene er nok tatt relativt nylig, med minnebuketter godt synlig ved porten, og selv om den låste porten har noen symbolske betydninger, så er historien sterk nok uten at det smøres på.

Versjonen som vises i Norge er klippet ned med nesten en time fra originalversjonen, likevel blir det noe ensformig over å se disse to episodene på rappen. Fortellertempoet, klipprytmen i intervjuene og den visuelle stilen hadde hatt godt av større variasjon. Og den gjentatte bruken av oversiktsbilder fra relevante storbyer, forsteder og Neverland-ranchen når etter hvert et punkt hvor scenene blir påtagelig generiske.

Men hovedinntrykket en sitter igjen med etter å ha sett “Leaving Neverland” blir ikke svekket nevneverdig av filmens formmessige skavanker – det er overgrepsbeskrivelsene og livshistoriene til Wade Robson og Jimmy Safechuck som virkelig fester seg. Og selv om anklagene mot Michael Jackson om seksuelle overgrep ikke er nye, så gir denne dokumentaren ny og anselig tyngde til disse.

Så er ikke troverdigheten til Jimmy Safechuck og Wade Robson uproblematisk, da begge har nektet for å ha opplevd seksuelle overgrep tidligere. Og Wade vitnet under ed på vegne av Michael Jackson i retten. I en rettssak hvor Michael Jackson ble frikjent for anklager om seksuelle overgrep. Det er de som mener at penger alltid har vært motivet bak beskyldningene mot popstjernen, og filmen bringer ingen nye håndfaste bevis mot Jackson utover historiene som fortelles. “Leaving Neverland” er heller ikke en film som forsøker å være en nyansert, grundig og balansert dokumentar om Michael Jackson – dette er en dokumentar med fullstendig fokus på to angivelige ofres historie.

Uansett hva en mener om denne omstridte saken, så har “Leaving Neverland” plassert seg som en uunngåelig og viktig del av debatten rundt Michael Jackson. Det er en dokumentar med stor potensiell slagkraft, og vel verdt å bruke tre timer på.

Versjonen som vises på NRK og i Europa er en nedklipt versjon av dokumentaren som varer i drøye tre timer. Denne anmeldelsen er basert på denne versjonen. Originalen, som vises på HBO i USA, er på fire timer.

“Drapet i Holmenkollen” starter som en grundig og godt fortalt krimdokumentar om drapet på Anni Nielsen Iranzo i en villa i Holmenkollen i 1974. Det er en serie som forteller effektivt og TV-tydelig, med stilgrep og stemninger en kjenner godt igjen fra de siste års suksesser innen “true crime”-sjangeren. Gjennom arkivklipp, åstedsbilder, ferske intervjuer med politi og journalister og en rik tilgang til sentrale kilder, blir vi tatt med inn i en av Oslos mest mediesaftige drapsetterforskninger – et 45 år gammelt uløst drap på en diplomatfrue.

Serien kombinerer det historiske fokuset med den sterke historien til Maria Iranzo Nielsen. Hun var fire år da moren døde, og var hjemme da drapet skjedde. Hennes motivasjon for å både komme til bunns i hva som hendte den dagen, søke en slags fred med traumet fra barndommen og stille morderen til ansvar blir en sterk drivkraft i seriens jakt på både gamle minner og nye bevis.

ANMELDELSE: Leaving Neverland – Maler et rystende bilde av Michael Jackson

Ny teknologi kan bringe ny informasjon ut fra gamle bevis i den 45 år gamle drapssaken. (Foto: Discovery Networks, Monster)

Et vitne vender tilbake

Serien starter i fjor vinter da en 48 år gammel Maria Iranzo Nielsen, nå bosatt i Argentina, reiser tilbake til Norge for å undersøke hva som egentlig skjedde da hun mistet sin mor i et brutalt drap i deres hjem i 1974.

Da var Maria et delvis vitne til det som skjedde med moren, men datidens arbeidsmetoder anstrengte seg ikke for å finne ut hva et barn på 4 år hadde sett. Maria har ikke vært tilbake på hjemstedet siden hun var barn. Vi blir med da hun, sammen med etterforskere fra Kripos, åpner gamle dører for å finne ut hva datteren selv husker fra morens død.

Dette er en drapssak som til tross for en internasjonal etterforskning, en meget aktiv presse og mye omtale rundt politiets opprinnelige hovedmistenkte, ikke har fått noen løsning. Spenningen for publikum økes derfor raskt når serien introduserer muligheten for nye bevis.

ANMELDELSE: The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst – Drivende spennende

Det skiftes naturlig mellom den opprinnelige etterforskningen, Marias personlige reise og håpet om nye spor. Det er fascinerende å reise tilbake i tid til et Oslo i 1974 som vekkes til live gjennom effektiv bruk av fotografier og rekonstruksjoner fra åstedet, presseoppslag og etterforskernes minner. Det at flere av både pressefolkene og politifolkene som jobbet med saken har stilt opp for nye intervju, gir god innsikt i hvordan drapsetterforskningen tok form. Troverdigheten deres styrkes også når disse minnene forankres i gamle bilder og politirapporter.

Det er sjeldent at en krimdokumentar har så rik tilgang på pårørende, mulige nye vitnemål, de opprinnelige journalistene og etterforskerne, nye politiressurser og det opprinnelige bevismaterialet. Det kunne blitt vanskelig å holde fokus i dette tilfanget, og det blir litt folksomt i denne historien til tider, men “Drapet i Holmenkollen” klarer stort sett å gjøre god bruk av alle disse kildene. Samtidig som serien ikke mister taket i de store røde trådene.

Maria Iranzo Nielsen har mange hjelpere i denne dokumentarserien. Både Kripos, de opprinnelige etterforskerne og hennes familie, her ved fetteren Erik Nowery. (Foto: Discovery Networks, Monster)

Underholdning med grundighet og balanse

Regissørene Ingrid Wevang og Pia Lykke har full kontroll på sjangerlandskapet de befinner seg i, og de henter triks fra både den sobre dokumentarfilmtradisjonen og den mer spenningsorienterte TV-tradisjonen.

Stilisert skrivemaskinskriving som gir krimfølelse og nye poetiske rekonstruksjoner av barn med hund for å fylle ut historien for TV-seeren, er blant de regisserte grepene som blandes med brutale bilder fra drapsstedet og sterke følelsesreaksjoner fra pårørende. I et slikt landskap, hvor bildet av virkeligheten males ut, og serieskaperne fyller på med egne tolkninger, er det lett å trå feil i skjæringspunktet mellom historieforteller og journalist. Men jeg synes regissørene kommer seg godt ut av “true crime”-sjangerens overhengende etiske utfordring – nemlig at det lages underholdning ut av en faktisk drapssak.

Dette er en drapsgåte som passer “true crime”-publikummet veldig godt, og det er ingen tvil om at serieskaperne behandler dette som et krimmysterium med tydelig regissert dramaturgi, førende musikk og en sans for de spenningstoppene som er ment å gi drivende og underholdende TV. Men dette balanseres godt med at de lener seg på solid research, har veldig god tilgang til kilder, søker tilsvar der det trengs og ikke minst har en velvillig og aktiv hovedperson som i tillegg til å være pårørende også er den nysgjerrige pådriveren for denne serieetterforskeren.

“Drapet i Holmenkollen” skiller seg fra en del av de mer berømte true crime-suksessene i den senere tid, som “The Jinx”, “Making a Murderer” og podkasten “Serial” ved at det ikke er dokumentaristen som er den store etterforskeren. Ofte har journalister plassert seg selv som en slags hovedperson i denne sjangeren. Som en moralsk drevet forteller som går den opprinnelige etterforskningen i sømmene, stiller spørsmål vet metodene og kaster tvil om skyldspørsmålet. I de innledende to episodene av “Drapet i Holmenkollen” er det stort sett politiet selv som får fortelle om svakheter ved gamle metoder og fordelene ved ny teknologi. Her forsøker ikke serieskaperne å gjøre politiets jobb for dem, og det er kledelig at det er Maria Iranzo Nielsen som får være den tydelige hovedpersonen.

Det er noen scener hvor musikken som retorisk grep blir dratt for langt. Og noen av de konstruerte “cliffhangerne” som skal dirre i luften for å holde på spenningen, oppleves litt forslitte. Dette er virkemidler som fort kan gi en kunstig smak hvis det blir for mye av det gode, og den følelsen sniker seg også inn på slutten av episode to da en av de pårørende blir litt for opptatt av å stille politiet det store spørsmålet om nye bevis slik at vi i sofaen skal, med all tydelighet, skjønne hva som kan skje videre.

Men til tross for slike dramaturgiske utskeielser er dette en meget solid start på historien om drapet i Holmenkollen. Etter to av seks episoder er jeg godt hektet på. Jeg vil vite mer om den opprinnelige etterforskningen, og jeg vil vite om Maria Iranzo Nielsens reise inn i saken vil gi nye spor og svar i 2019.

Drapet i Holmenkollen har premiere på Dplay og TVNorge onsdag 13. mars kl. 21.30. Anmeldelsen er basert på to av seks episoder.

Det har gått 595 dager siden den forrige episoden av “Game of Thrones”. Natt til mandag var ventetiden endelig over, første episode i den aller siste sesongen av serien hadde premiere.

Når man har ventet så lenge på noe er det lett å bli overveldet av følelser, og det kan være vanskelig å ta et steg tilbake å se på det med et kritisk blikk.

Men med det i tankene er det likevel ikke noe problem å konstatere at sesongpremieren var en tilfredsstillende episode.

I åpningsepisoden gir serieskaperne oss mye av det fansen har ventet på, noen overraskelser, og en stor appetitt på mer.

Et par antiklimatiske øyeblikk ble det, men alt i alt var dette en overbevisende begynnelse på slutten.

Hør også: Game of Thrones-podkasten – Vi er klare som drage-egg for sesong 8!

Sansa i sesong 8 av Game of Thrones. (Foto: HBO/Helen Sloan).

Ruster opp i Winterfell

Som vi har sett i trailerne begynner vi med at Jon og Daenerys ankommer Winterfell, i en scene som bærer mange likhetstrekk med den aller første episoden i serien.

Episoden fokuserer for det meste på at det rustes opp til krig, hva Daenerys sin ankomst betyr for The North, og hvilken rolle Jon skal ha nå som han har sagt fra seg kronen til fordel for Dany.

Serieskaperne har skapt en deilig følelse av forventning i lufta, ikke bare for oss som ser på, men for de involverte på skjermen.

Se også: SKAAR covrer “The Rains of Castamere”!

Daenerys i sesong 8 av Game of Thrones. (Foto: HBO/Helen Sloan).

Gjensynsglede

Parallellene til den første episoden i serien er ikke bare en artig gimmick fra serieskaperne sin side. Dette er en naturlig forlengelse av at dette faktisk er første gang siden den aller første sesongen at så mange av de sentrale rollefigurene er samlet i Winterfell.

Som forventet får vi flere etterlengtede gjensyn som tilfredsstiller fanhjertet. Jeg ble litt fuktig i øyekroken ved et par anledninger, men jeg ble aldri så rørt at tårene falt.

Uten å nevne hva det gjelder synes jeg det spilles litt i overkant mye på humor. Det gir episoden en lett og artig tone som fungerer i stor grad, men som samtidig hindrer et par øyeblikk fra å bli så emosjonelt slagkraftige som de kunne ha vært.

Sam i sesong 8 av Game of Thrones. (Foto: HBO/Helen Sloan).

En god start på slutten

I forkant av sesongpremieren har flere av skuespillerne i serien uttalt at det er smart å se igjen den aller første sesongen før sesongstart, og vi får noen hint allerede nå om hva det gjelder.

Den første episoden tenner et håp i meg om at vi kommer til å få noen etterlengtede svar på noen av seriens store spørsmål før det hele er over. Og det er spesielt én scene som var ekstra spennende på denne fronten!

Med sine 54 minutter er premiereepisoden den korteste av de seks episodene i sesongen, og rulleteksten kom derfor litt brått på. Da den lille timen var over ble jeg først litt paff, før engasjementet og forventningene for hva som skal skje videre satt inn.

Heldigvis må vi ikke vente nye 595 dager på fortsettelsen – nå har det begynt, folkens!

Har du pørsmål eller teorier om sesongpremieren? Send inn til Game of Thrones-podkasten på filmpolitiet@nrk.no!

Hva synes du om episoden? Si din mening i kommentarfeltet, men unngå spoilers!

Frykten for våre egne ukontrollerte fremskritt, og trusselen fra en blind og uforsvarlig politisk ledelse stråler ut fra kjernen i HBOs nye miniserie “Chernobyl”.

Serien tar utgangspunkt i Tsjernobyl-ulykken i 1986. En katastrofe tidligere statsleder Mikhail Gorbatsjov har uttalt at kanskje var den egentlige årsaken til Sovjetunionens kollaps. En katastrofe som også fikk store konsekvenser i Norge. Serieskaper Craig Mazin har skrudd sammen en historietime som holder seg tett på ulykken, og som både gir innsikt i fortiden samtidig som den viser oss hvor sårbare vi er for lignende katastrofer og situasjoner.

Det hele er dramatisert med formidable skuespillere. Stellans Skarsgård, Jared Harris og Emily Watson leverer alle tre sobre og fengende hovedroller. Og med spenningsseriens medrivende fortellerstil og sans for mellommenneskelig drama, tegner og forklarer “Chernobyl” med intensitet, troverdighet og krass kritikk.

ANMELDELSE: Pokémon: Detective Pikachu – Fungerer overraskende greit på film

Stellan Skarsgård spiller energisjef Boris Shcherbina og Jared Harris spiller forskningslederen Valery Legasov i Chernobyl. (Foto: HBO Nordic)

En elendig reaksjon på en umulig reaksjon

Alt som ikke kan gå galt, går katastrofal galt under en test på kjernekraftverket i Tsjernobyl en vårnatt i 1986. Det som antas å være en brann blir først ansett som en uheldig hendelse. Men raskt oppdager både forskere, redningsmannskap og lokalbefolkning at noe djevelsk farlig er i ferd med å skje.

Kjemikeren Valery Legasov (Jared Harris) blir innkalt av energisjef Boris Shcherbina (Stellan Skarsgård) for å bistå med rapportene. Legasov er en samvittighetsfull forsker, og til sine overordnedes forargelse blir han bæreren av det brutale budskapet – dette er en katastrofe som kan gjøre enorm skade og som ikke kan holdes skjult for omverden.

«Chernobyl» begeistrer med godt overblikk og en ganske kompleks fremstilling. Her er det fokus på samfunnskostnadene, omdømmeskadene, syndebukkjakten, den kompliserte vitenskapen og den overhengende globale katastrofen. Dette var en kjernefysisk eksplosjon som smalt rett i nerven på Sovjets undertrykkende kommunisme og partiets jernhånd, men som også traff befolkningens oppofrende kameratskap. Og selv om serien har tatt seg noen kreative friheter for å samle alt dette rundt vår hovedperson, så er det fascinerende TV å se Jared Harris bryne seg på alt fra KGB-agenter og råtne fabrikksjefer til fandenivoldske gruvearbeidere. Sistnevnte vet at de graver seg til en tidlig grav, men like fullt kaster de klærne og ofrer helsa for å berge grunnvannet.

Det er mange av birollefigurene som fester seg. Her er det heroiske dykkere, fortvilte arbeidere, vodkadrikkende dyreavlivere og godhjertede sykepleiere. Mennesker som på hvert sitt vis kommer inn i historien og fester seg i en serie som fanger opp et større bilde av hva Tsjernobyl-ulykken var, hvilke konsekvenser den fikk og hvem som måtte rydde opp.

ANMELDELSE: Mary Queen of Scots – Engasjerende drama med historisk sus

Emily Watson spiller Ulyana Khomyuk, en oppdiktet figur som representerer de mange bekymrede forskerne i Sovjet etter ulykken. (Foto: HBO Nordic)

Sabla god som miniserie

Serieskaper Craig Mazin og den svenske regissøren Johan Renck (tidligere også kjent under artistnavnet Stakka Bo) har truffet godt med både manus og den visuelle stilen for denne historien. Tidskoloritten gir serien en helstøpt ramme og legger seg tett opp til det detaljnivået og de gjennomdyrkede og elegante miljøskildringene vi har blitt vant med fra TV-rutas bedre periodeserier de siste årene.

“Chernobyl” kunne selvsagt vært løst som en film. Men med større plass til det menneskelige dramaet og med tid til å fortelle historien både fra forskere, politikere og arbeidere, så får denne historien virkelig utbytte av å være en miniserie.

Og det er ikke bare fordi det gir rom for en større fortelling, her brukes også TV-seriens unike styrker på smart og effektivt vis. Først og fremst gjennom en tydelig kapittelinndeling som tar oss gjennom de ulike fasene, fra selve ulykken, via krisehåndteringen til etterforskningen. Men også rulleringen av rollegalleriet og den klassiske “cliffhangeren” utnyttes til stor effekt.

ANMELDELSE: Avengers: Endgame – Kommer til å legge verden for sine føtter

Spesielt slutten på episode to er en oppvisning i hvordan en kan bruke seriens episodestruktur til å virkelig skape slående og hektende overganger. Her jobber et radioaktivt lydspor (som for øvrig er ypperlig gjennom hele serien) sammen med et høyspent manus og en fortreffelig angstfylt bruk av kameraets (og menneskeøyets) mest elementære forståelse av lys og mørke. Sekvensen trekker oss inn til kjernen av den frykten vi som mennesker står ovenfor i møtet med vitenskapens skjøre velsignelser.

Og det er derfor “Chernobyl” sitter så godt i sikringsboksen i 2019. I tillegg til å være en velspilt og stemningsfull historietime fra vår nære fortid, så klarer serien å fange flere aktuelle engstelser. Frykten for at vitenskap og teknologi skal gå for langt, eller har gått for langt, i sin søken etter framskritt er så definitivt relaterbar. Frykten for at økonomiske og omdømmemessige hensyn kan skape mer trøbbel enn lindring i etterarbeidet av en potensiell katastrofe er også en historisk sannhet som har forutsetninger for å gjentas. Og den ubehagelige konspirasjonseimen av hemmelighold og etteretningsoppurtunisme som KGB representerte, er heller ikke uten brodd i en tid hvor overvåking og informasjonsmanipulasjon både preger samfunnsdebatten og underholdningen vi fortærer.

“Chernobyl” er ikke en perfekt serie. Den kan bli litt langdryg og gråstemt i enkelte strekk, og noen av sidehistoriene blir litt konstruerte og byr på noen doser irritasjon. Men på sitt beste er dette en strålende TV-produksjon. Den vil kunne gi noen nye perspektiver for dem som husker da denne katastrofen blåste inn fra vårt naboland i 1986. Og for oss som ikke fikk med oss Tsjernobyl-ulykken i vår samtid, er dette en av vårens viktigste historietimer på TV.

Chernobyl er en miniserie i fem deler. Anmeldelsen er basert på hele serien. Premiere med ukentlige episoder på HBO Nordic 7. mai.

Filmfestivalen i Cannes (NRK): Den danske regissøren Nicolas Winding Refn har fått lage TV for strømmetjenesten Amazon Prime sammen med produsent og forfatter Ed Brubaker. Han takker for tilliten ved å levere en mørk, foruroligende og stilsikker serie med morbid humor og hard vold.

Episode 4 og 5, som vises utenfor konkurransen på filmfestivalen i Cannes, tyder på at Winding Refn viderefører sin kompromissløse stil fra filmene “Only God Forgives” og “The Neon Demon”, med blendende styggvakkert foto, overdrevent karikerte figurer og et tempo som er faretruende nær ved å stoppe opp, men samtidig sniker nærmest umerkelig store doser stemning og atmosfære inn i publikums hjerner.

“Too Old To Die Young” fremstår som alt annet enn et publikumsfrieri, og man må jobbe en god del for å komme inn i handlingens univers, men dette virker såpass spennende og selvsikkert at det er all grunn til å glede seg til resten kommer til Amazon Prime i juni.

Martin (Miles Teller) er en desillusjonert betjent i Los Angeles County Sheriff’s Department i “Too Old To Die Young”. (Foto: Amazon Prime)

Uttrykker så lite som mulig

Miles Teller virker formidabel i en hovedrolle som krever varsom bruk av de virkemidlene en skuespiller vanligvis har til rådighet. Rollen krever nemlig forsiktig bruk av emosjonelle signaler, her gjelder det å uttrykke så lite som mulig, noe Teller mestrer godt.

Han spiller Martin, en desillusjonert betjent i Los Angeles County Sheriff’s Department, som tar på seg ekstra oppdrag i den kriminelle underverden for å bli kvitt skurker som loven ikke når.

I den første episoden ser vi hvordan hans moralske kompass fungerer når han skal drepe en koreaner som skylder penger, mens i den andre reiser han til Albuquerque for å knerte to brødre som produserer voldtektsporno.

Spesielt andreepisoden ser ut som en sterk blanding av “Breaking Bad” og “Twin Peaks”, både når det gjelder et vindskeivt persongalleri og en luguber miljøskildring.

Anmeldelse: Antonio Banderas spiller glimrende i Pedro Almodovars “Pain and Glory”

“Too Old To Die Young” er ikke den lettest tilgjengelige serien der ute. Mange vil blant annet reagere på hvordan nesten hver eneste scene dras kraftig ut i lengde. Det er uvanlig lange pauser mellom hver bit av dialog, slik at en liten samtale på fire-fem setninger kan vare i flere minutter.

De to første episodene ble vist back-to-back i Cannes og varte i 2 timer og 18 minutter, mens med normal hastighet på dialogen ville den totale spilletiden kanskje vært nede i 90 minutter.

Dette virker kanskje litt irriterende i begynnelsen, men når man har blitt vant til sneglehastigheten, begynner alt rundt figurene å synke inn.

De utstuderte kulissene, dekorasjonene, fargene og billedutsnittene er utsøkt gjort i høyeste kvalitet, og fortjener full oppmerksomhet på store tv-skjermer og godt lydanlegg.

Viggo (John Hawkes) og Martin (Miles Teller) møtes i “Too Old To Die Young”. (Foto: Amazon Prime)

Blodet spruter og skallene sprekker

Serien er preget av den harde, visuelle volden som Nicolas Winding Refn har dyrket i nesten alle sine filmer, som “Pusher”-trilogien, “Bronson”, “Valhalla Rising”, “Drive” og de to nevnte filmene, “Only God Forgives” og “The Neon Demon”.

Blodet spruter og skallene sprekker, gjerne i slow motion. Han har også noen effektive innslag av humor i denne serien, som kanskje ikke virker åpenbare, men de er der.

Høydepunktet er kanskje en biljakt utenom det vanlige i episode 2, der forskjellen mellom kjøretøyene som deltar er påtagelig, og gir en morsom (og for noen smertelig velkjent) utgang.

LES: De fem største Cannes-filmene som Filmpolitiet gleder seg til

Martin (Miles Teller) sitt moralske kompass settes på prøve i “Too Old To Die Young”. (Foto: Amazon Prime)

Foruten Miles Tellers godt gjennomførte hovedrolle, virker også John Hawkes veldig interessant i rollen som Mikes gamle militærkamerat Viggo, som fremstår som en slags veileder. Vi får også et glimt av Jena Malone som Diane, et slags åndelig medium for Viggo, som vi sannsynligvis får se mer av senere i serien.

Persongalleriet virker rendyrket mørkt og mystisk, kontrastert med enkelte figurer med positive innstillinger som virker svært malplassert. Det er som om Nicolas Winding Refn vil vise oss hvor misforstått det er med håp og glede i den voldsomme verdenen som handlingen foregår i.

Denne anmeldelsen er altså basert på de to første av ti episoder, og er altså ikke en dom over serien som helhet. Innledningen er i hvert fall svært lovende, om enn ikke for alle.

(“Too Old To Die Young” episode 1 og 2 vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Cannes. Premiere på Amazon Prime: 19. Juni).

Anmeldelsen inneholder noen avsløringer om forrige sesong av «The Handmaid’s Tale». Har du ikke sett serien kan du lese anmeldelsen av den første sesongen her.

June aka Offred er tilbake i en ny sesong av «The Handmaid’s Tale». Et etterlengtet gjensyn for undertegnede, for Hulus dystopiske fremtidsberetning om et kristenfundamentalistisk USA har vært noe av det mest interessante TV-skjermen har hatt å by på de siste åra.

I en tid der kvinners kamp for å bestemme over egen kropp møter stadig mer motstand, er serien mer aktuell enn noensinne. En dystopi som trekker skremmende mange paralleller til dagens samfunn.

«The Handmaid’s Tale» har aldri vært en serie for alle. For noen blir rett og slett serien for tung og mørk. Og det forblir mørkt i Gilead i de tre første episodene av denne tredje sesongen også, men samtidig ligger det en underliggende kampvilje der, som hinter om at serien kanskje skifter til et nytt gir.

Og det er bra, for selv om serien har vært preget av kvalitet i alle ledd, fra manus til skuespillere og den tydelige visuelle stilen, så var det behov for et taktskifte. Noen lyspunkter i all desperasjonen trenger vi som publikum for at vi skal orke å følge Junes historie videre.

Elisabeth Moss er fortsatt god i rollen som June i The Handmaid’s Tale. (Foto: HBO Nordic).

Tar kontroll i elendigheten

«The Handmaid’s Tale» har alltid vært en ubehagelig serie, og den balanserer på en knivsegg når det gjelder å la seerne marinere i det som er vanskelig, men samtidig gi nok lyspunkter til at vi ikke mister håpet fullstendig.

I finalen i forrige sesong valgte June (Elisabeth Moss) å bli i Gilead for sin ene datter, mens hun sendte sin andre på rømmen til Canada.

Dette valget preget henne selvfølgelig i starten av tredje sesong. At hun selv har valgt å bli i Gilead ser ut til å ha gitt henne en slags følelse av kontroll over eget liv. En følelse som gir henne styrke til å ta en mer aktiv rolle i den spede motstandsbevegelsen som forsøker å styrte regimet.

Samtidig blir June utplassert hos en ny kaptein, som ikke er så lett å forstå seg på. Og forholdet dem imellom ser ut til å bli et av de bærende elementene i denne sesongen.

I løpet av de første tre episodene får vi også se hvordan det går med Emily (Alexis Bledel), som er på rømmen med Junes datter. Her gjør Bledel kanskje sin sterkeste skuespillerprestasjon i serien hittil, noe som sier sitt.

Elisabeth Moss er som vanlig svært god i rollen som June, selv om den de intense blikkene inn i kamera kanskje begynner å bli en smule oppbrukt.

Elisabeth Moss kan dette med å stirre inn i kamera. (Foto: HBO Nordic).

Vakker elendighet

Serieskaper Bruce Miller fortsetter å utnytte seriens styrker som visuelt medium til det ytterste i denne tredje sesongen av «The Handmaid’s Tale».

Sammen med fotograf Colin Watkinson, som har jobbet med foto på «The Handmaid’s Tale» siden seriens begynnelse, skaper regissør Mike Barker en strøm av stemningsfulle scener proppfulle av symbolikk.

Etter to sesonger med den samme påtrengende stilen kunne det ha blitt for mye, men til tross for tidligere nevnte blikking er fortsatt «The Handmaid’s Tale» en fryd for øyet. Nære portrettskudd, utypiske utsnitt, leken med lys og skygge – at serien er så vakker å se på er en stor kontrast til det dystre innholdet, og fungerer fortsatt som et slags pusterom i all elendigheten.

Alexis Bledel storspiller i sesong tre av The Handmaid’s tale. Her i sesong én. (Foto: HBO Nordic).

En god spenningsnerve

Og nettopp det trenger «The Handmaid’s Tale» virkelig. Dette er en serie som utfordrer sitt publikum til det ytterste, og vi trenger en grunn til å fortsette å holde ut sammen med June.

Her er det viktig at serien innfrir det den legger opp til i de tre første episodene denne anmeldelsen er basert på.

Sesong tre av «The Handmaid’s Tale» har i kraft av Junes valg fått noen nye strenger å spille på. Hvis dette utnyttes videre vil dette gi serien fremdriften den trenger. I denne tredje sesongen vil det ikke holde å kjøre samme mønster som i de to første sesongene. Da vil avmakten rett og slett bli for stor til at man som publikum vil orke å fortsette med serien.

Men disse tre første episodene av sesong tre gir serien en spenningsnerve som fungerer godt, og som gir meg håp for fremtiden.

Anmeldelsen inneholder avsløringer om sesong 1 av «Big Little Lies».

«Big Little Lies» kom som en deilig overraskelse i 2017. Selv med et så stjernespekket rollegalleri hadde jeg ikke forventet å kose meg så mye som jeg gjorde med serien. Men det skulle vise seg at «Big Little Lies» var en liten gavepakke til alle som elsker mord, mysterier, maktkamp og intriger.

Miniserien, som i utgangspunktet skulle være en avsluttende fortelling, trengte aldri noen ny sesong, den sto fint for seg selv. Men etter den enorme suksessen er det ikke vanskelig å forstå at HBO fikk blod på tann.

Da er det fint at serieskaperne ikke har laget noe som føles ut som en begynnelse på noe nytt. De tre første episodene i denne andre sesongen virker i stedet som starten på et avsluttende kapittel – et etterspill for den første sesongen.

Og i denne epilogen så er det Meryl Streep som er dronningen. Det er en fryd å se henne i samspill med den originale rollebesetningen, som en mor på jakt etter svar på sønnens død.

Serieanmeldelse: «Big Little Lies» S01 – Et herlig intrigedrama!

Meryl Streep spiller svigermoren til Nicole Kidmans rollefigur i Big Little Lies, sesong 2. (Foto: HBO Nordic).

The Monterey Five

Denne gangen er det ikke et mysterium som skal løses. Vi som seere vet hva som har skjedd. I sesong to ligger fokuset på konsekvensene første sesongens drama får for de fem kvinnene vi fulgte. Det gir serien en litt annen stemning, likevel klarer de tre første episodene anmeldelsen er basert på å holde på spenningen.

«The Monterey Five» er navnet rollefigurene til Reese Witherspoon, Nicole Kidman, Shailene Woodley, Zoë Kravitz og Laura Dern har fått på ryktefronten siden sist. «De som var til stede da han fyren døde».

I sesong to får vi se hvordan de fem takler «ulykken» og løgnene knyttet til Perrys død på ulikt vis, med alt fra depresjon, stress, sorg og total fortrengelse.

Reese Witherspoons Madeline har valgt å late som om ingenting har skjedd, og hennes sprudlende åsyn er mer påtatt enn noensinne. Når skoleåret begynner på nytt er tilsynelatende det å ta seg bra ut overfor de andre mødrene det aller viktigste.

Bonnie, spilt av Zoë Kravitz sliter med å bære på den tunge løgnen, mens Shailene Woodleys Jane ser ut til å være på et bedre sted enn hun har vært på lenge.

Hemmelighetskremmeriet og intrigene lever i beste velgående i sesong 2 av Big Little Lies. (Foto: HBO Nordic).

Strålende Streep

Nicole Kidman er den mest interessante å følge av den opprinnelige rollebesetningen. Celeste sliter med ambivalente følelser om ektemannens død. Selv om hun er glad for at hun ikke lenger trenger å frykte for sitt eget liv, savner hun sin voldelige ektemann enormt. Skam, savn, redsel – Kidman formidler alle de motstridende følelsene på glimrende vis.

Samtidig har Celeste også en sørgende svigermor å stri med. Meryl Streep spiller Perrys mor Mary Louise, som føler på seg at det er noen ugler i mosen knyttet til sønnens død.

Hun fremstår i utgangspunktet som en sympatisk kvinne, som riktignok ikke er redd for å snakke rett fra levra. Man aner imidlertid ganske raskt at det ligger en mer manipulerende kvinne og vaker under overflaten.

Mary Louise ser også ut til å være blind for sønnens store feil, og Meryl Streep er helt fantastisk i sitt spill når Mary Louise velger å riste av seg det hun hører om sønnen.

Nicole Kidman og Meryl Streep i Big Little Lies, sesong 2. (Foto: HBO Nordic).

En deilig dessert

Det er nettopp i forholdet mellom Celeste og Mary Louise mye av spenningen i denne sesongen ligger. Kommer Perrys mor til å finne ut hva som skjedde med hennes sønn, og hva vil hun i så fall gjøre? Hennes tilstedeværelse er som en tikkende bombe i Monterey, og vi sitter på kanten av stolsetet mens vi venter på at den skal gå av.

Det er i skjæringspunktet mellom disse spenningselementene og det personlige dramaet at «Big Little Lies» er på sitt beste. Og derfor er det så deilig at regissør Andrea Arnold viderefører noe av den samme stilen regissør Jean-Marc Vallée innførte i den første sesongen – scener som forteller mye uten at så mye blir sagt. Det kler seriens nerve og tematikk godt, og gjør at vi ofte selv må tolke hva som skjer bak pannebrasken på rollefigurene.

På toppen av alt dette har serien en rytme og et tempo som gjør at den er lettsett og underholdende. Summen av det hele er dermed at sesong to av «Big Little Lies» ikke har blitt en unødvendig atpåklatt, men en deilig og frisk dessert.

«City on a Hill» er en av seriene vi i Filmpolitiet har gledet oss mest til i 2019. Vi forventet oss en storbykrim med ran, mange barbesøk, harde never og røff gatesmarthet. Og denne Boston-serien innfrir på alle de punktene.

I tillegg får vi en saftig krimhistorie klekket ut i Ben Affleck og serieskaper Chuck MacLeans hode – det hele satt til starten av 90-tallet og løst basert på virkelige hendelser.

TOPP 10: Seriene vi gleder oss til i 2019

Kevin Bacon og Aldis Hodge spiller knakende godt i hovedrollene som FBI-agenten og statsadvokaten som vil renske opp i Bostons skitne rettssystem. Her svinger det sofadeilig av tidskoloritt, dialog og urban råskap.

Ambisjonsnivået ligger høyt i en serie som søker å favne et komplekst bilde av skitne politifolk, rasisme, korrupsjon, religion, ulike lokalsamfunn, familie og vinningskriminalitet. Men selv om «City on a Hill» tidvis sikter etter lettversjonen av sosialantropologien til «The Wire», så glemmer serien aldri at den først og fremst er bygd for å underholde.

ANMELDELSE: John Wick: Chapter 3 – Blodig moro med Keanu Reeves

Det går hardt for seg når ransmiljøet i Charlestown går løs på en pengetransport. (Foto: HBO Nordic, Showtime)

En skitten storbysymfoni

Vi introduseres for en brytningstid i Boston på starten av 90-tallet. Byen er rystet av politiets etterforskning av drapet på Carol DiMaiti Stuart – en sak med tydelige rasistiske undertoner. Byens rettssystem er preget av korrupsjon, og ransmiljøet i bydelen Charlestown blir stadig mer brutalt.

Disse lokale samfunnsproblemene, opprettholdt og beskyttet av flere lag med vennetjenester, utpressing og trusler, har fått det til å koke både i nabolag og blant dem som søker likhet og rettferdighet for loven. I denne hengemyren av lojalitetsbånd, moralske koder og opportunisme følger vi den småskitne FBI-agenten Jackie Rohr (Kevin Bacon) og den sinte statsadvokaten Decourcy Ward (Aldis Hodge). De leter etter muligheter til å sette opp en storjury for å rydde opp i byen, noe som fører dem sammen i jakten på ransmannen Frankie Ryan (Jonathan Tucker) og hans familie.

I denne ganske gjenkjennelige storbyfabelen, er det kledelig grått på alle sider av loven. Raneren er en hjertevarm familiemann, og FBI-agenten er en fordrukken og utro drittsekk. Denne viljen til å nyansere og vise fram flere sider, gir oss rollefigurer det er lett å bry seg om, og vi får dialoger som både skildrer og underholder.

“The bad understands” blir uttalt som en slags dyp sannhet som trengs for å forstå Boston som by. Og gjennom historiske anekdoter, poengterte miljøskildringer og kjærlighet til strikker som tøyes får serien fram noen av de mekanismene som skapte problemene for Boston. Samt flere av mekanismene som gjorde det så vanskelig å endre byen.

Ikke alle rollefigurene får nok å spille på, og vi møter en del relativt endimensjonale typer rundt om på politikontor og på byens kneiper. Men disse fjesene gjør det lett å drive historien framover, og deres tydelighet er med på å sette tempo og en velkjent skurkesmak til Chuck MacLeans serieverden.

Det går an å rynke skeptisk på nesen av en Boston-krim som har bandet Boston med «More Than A Feeling» og Bee Gees med «Massachusetts» på soundtracket allerede i første episode. Men i denne serien er byen den egentlige hovedpersonen, så da er det mulig å tilgi at det smøres såpass tykt på med de geografiske referansene.

ANMELDELSE: The Town – Et skikkelig hardkokt krimdrama!

Jenny Rohr (Jill Hennessy) og Jackie Rohr (Kevin Bacon) nærmer seg kokepunktet i et allerede tøyd ekteskap.(Foto: HBO Nordic, Showtime)

Passe sprø Bacon

FBI-agenten Jackie Rohr er en meget harry og selvsikker drittsekk. Og det er ikke lett å skulle lande en såpass drøy fyr på et sted hvor rollefiguren kan ha troverdighet og sjarm nok til å lede denne serien. Men det klarer Kevin Bacon.

Her trekker han vekselvis på sine kvaliteter som seriøs dramaskuespiller og på sine mest typete og karikerte trekk. Det gjør Jackie Rohr både menneskelig myk og passe sprø. Veteranskuespilleren klarer å skape en lastefull agent som ligger tett opptil filmklisjeen, men som likevel oppleves frisk og fengende. Og så er det ikke til å komme unna at Bacon passer som hånd i skinnhanske i en estetikk som dyrker solbriller i profil, utålmodig sigarettrøyking og fulle mannfolk som ramler ut i mørke bakgater.

Og det er stort sett mannfolka som er i bevegelse i Ben Affleck og Chuck MacLeans Boston-gater. Kvinnene er i større grad henvist til den hjemlige dramatikken, men der ligger også mye av seriens evne til å få fram dybden i byens sammensatte utfordringer. Det er provoserende å se hvordan den katolske kirke gjør det altfor vanskelig for en kvinne å kvitte seg med en elendig ektemann. Og den handlekraftige Cathy Ryan (Amanda Clayton) gjør hverdagslivet til ransbaserte familiehusholdninger i Charlestown til meget godt TV-selskap. Selve rettsprosessen ledes også på riktig papirspor av en munnrapp og kløktig etterforsker ved navn Rachel Behnam (Sarah Shahi), som ser ut til å bli en av seriens kuleste bekjentskap.

Det er deilig å leve i en TV-tid hvor slike kvalitetskrimserier ramler ned rundt fellesferien. For tre år siden var det «The Night Of» som gjorde New York, amerikanske rettssaler og et skarpt samfunnsblikk til topp sommerselskap. I år er «City on a Hill» og Boston på 90-tallet som blir min storbyferie.

Anmeldelsen er basert på 3 av 7 episoder. «City on a Hill» har førpremiere på strømmetjenesten HBO Nordic torsdag 13. juni, med ukentlige episoder fra mandag 24. juni.