PÅ VIAPLAY FRA 30. JANUAR: «Ida tar ansvar» er en morsom, sår, vond og passe snål dramakomedie som tør å være forfriskende annerledes i måten den gyver løs på aktuelle samfunnstraumer med sorthumoristisk situasjonskomikk og en leken form.

Historien er basert på Kjersti Halvorsens roman med samme navn, og handler om psykologistudenten Ida. Hun er generelt engstelig, og får store utfordringer når hun tror hun kan ha blitt kjent med en som potensielt kan gjennomføre en skoleskyting.

Elli Rhiannon Müller Osborne er glimrende i hovedrollen, og birollegalleriet sprudler av sultne skuespillere som har lyst til stjele scener.

I tillegg krydres serien med minneverdige gjesteroller av Renate Reinsve («Verdens verste menneske»), Bartek Kaminski (Kampen for tilværelsen) og Trine Wiggen («Kampen for tilværelsen).

Det er en serie som treffer smaksløkene mine med lavmælte indiefilmstemninger, treffsikre skråblikk og sterke høydepunkt. Og det er en serie som strutter av talent, lekenhet og kunstnerisk entusiasme.

ANMELDELSE: Spider-Man: No Way Home – virkelig verdt ventetiden

FULL AV TALENTER: Mohammed Aden Ali (Jonas) og Elli Rhiannon Müller Osborne (Ida) er to av de mange unge skuespillertalentene vi møter i «Ida tar ansvar». FOTO: Viaplay

Idas frykt og ansvarsfølelse

Ny i Oslo, ny i kollektivet og ny på Blindern. Ida er en fersk og forsiktig psykologistudent med en meget aktiv fantasi som bruker mye tid på å uroe seg over ting som kan gå galt.

Folk har jo blitt dyttet ned i sporet på T-banen i storbyer. Men Ida blir kun ranet på banen. Og da hun treffer Wolt-budet Jonas (Mohammed Aden Ali) virker det som ting kan gå riktig bra.

Men så er det Axel (Arthur Hakalahti) da. Han bor i kollektiv med noen venninner, og har brukernavn Accelerator, mange våpen og et kvinnesyn som bekymrer.

På et bakteppe av Youtube-videoer, Reddit-tråder, norske podkastepisoder og Goethes bokklassiker «Den unge Werthers lidelser», henter Ida næring til sin mistanke om at Axel kan bli en farlig incel. Hun kjenner på både frykt og ansvar. Men hva kan Ida gjøre for å hindre at Axel ender opp som terrorist?

ANMELDELSE: Euphoria S2 – Provoserende TV-kunst

Spørsmålene som sirkler og snor seg rundt i magen på «Ida tar ansvar» er både ubehagelige, lunefulle og aktuelle. Og det tematiske alvoret smyger seg elegant til overflaten gjennom den mørke og fengende situasjonskomikken.

Serien starter i en leken og ganske lystig tone, men manuset er ikke redd for det bekmørke. Det problematiske får lov til å eskalere, og handlingsutviklingen er av sorten som kverner i vei i hjernegrøten lenge etter at rulleteksten er over.

Samtidig er komedien aldri langt unna. Ofte forløsende, men av og til setter latteren seg fast i halsen.

ANMELDELSE: Ozark S04 – Rendyrker spenningsunderholdningen

FLOTT FOTOGRAFERT: Regissør Rikke Gregersen og fotograf Torjus Thesen (som også har begeistret med «Basic Bitch») sørger for at «Ida tar ansvar» har stemningsfulle komposisjoner og at kameraet har en veldig fin fortrolighet med hovedpersonen. FOTO: Viaplay

Har noen fantastiske enkeltepisoder

«Ida tar ansvar» framstår som en serie hvor det i alle ledd er talentfulle folk som verker etter å vise frem hva de kan – og det gir masse energi inn i de korte 20 minutters episodene.

Det virker som manusforfatterne har fått muligheten til å dytte mange av sine gode ideer inn i denne sjangerspreke blandingen. Enkelte av episodene inneholder egne små novellefilmer som fletter seg inn i ytterkanten av handlingen, og gir serien flere kostelige sidespor og en rikere klangbunn.

Regissør Rikke Gregersen og fotograf Torjus Thesen viser begge stor teft i måten de selvsikkert bygger sine scener og motiver. De utnytter TV-rutas intimitet til å skildre sin hovedperson med nærhet og nerve.

Lydsporet er fullt av kule låtvalg som løfter stemningene – fra så forskjellige artister som Kaada, Exploding Head Syndrome, Bob Dylan og Etta James.

Og så er det gledelig å se unge skuespillere som Elli Rhiannon Müller Osborne, Arthur Hakalahti, Mohammed Aden Ali, Karin Klouman, Gaute Berg Næss og Sofia Tjelta få spillerom til å gå helhjertet inn for å få mest mulig ut av sine rollefigurer.

ANMELDELSE: The Gilded Age – Overdådig, såpeglatt og underholdende

Serien er litt ujevn i stilen, og det er ikke alltid toneskiftene sitter helt. Personlig kan jeg styre meg for den mest sketsjbaserte delen av komedien. Hvor blant annet innovativ matlevering står i fokus. Men jeg liker veldig godt at serien bare kjører på med all sin kreative skapergnist.

Og denne nysgjerrige og utforskende sjangermiksen skaper noen veldig gode episoder.

Spesielt episode sju er en real norsk serieperle, hvor kortfilmkunst, stolkantspenning og humor bakes sammen på nydelig vis.

«Ida tar ansvar» har premiere på Viaplay søndag 30. januar. Hele sesongen slippes samtidig. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

PÅ DISNEY+ FRA 2. FEBRUAR: «Pam & Tommy» er en merkelig sjangerblanding med humoristisk snert, absurd komikk og deilig 90-tallsnostalgi. Men miniserien, som tar for seg sexvideoen som ble startskuddet for en ny æra av hevnporno og sexvideoer på avveie, er også til å bli rasende av.

Serien tar oss med «behind the scenes» på 90-tallets mest sette hjemmevideo, sexvideoen til «Baywatch»-stjerna Pamela Anderson og Mötley Crue-trommisen Tommy Lee.

På 90-tallet var sexvideoen saftig og underholdende kjendissladder. Med 2022-øyne er sexskandalen som skildres i «Pam & Tommy» til å grine av.

Og det er nettopp det jeg gjør av denne engasjerende, morsomme, men enormt provoserende serien.

Filmanmeldelse: «I, Tonya» – underholdende og hoderystende på samme tid.

STORMFORELSKET: Det var forsidenyheter da Pamela Anderson og Tommy Lee giftet seg i 1995. Her spilt av Lily James og Sebastian Stan i «Pam & Tommy». FOTO: Hulu / Disney+.

Pamela på postordre

«Pam & Tommy» er delvis basert på en Rolling Stone-artikkel fra 2014, der journalist Amanda Chicago Lewis hadde fått elektrikeren Rand Gauthier i tale.

Rand Gauthier – mannen som stjal en privat hjemmevideo og delte den med verden for å hevne seg på Mötley Crue-trommis Tommy Lee.

Seth Rogen fyller rollen som Rand i serien, som går drastisk til verks når Tommy Lee sparker ham fra oppussingsjobben på sin enorme villa i Malibu. Rockestjerna nektet å betale for arbeidet som allerede var gjort, og Rand bryter seg derfor inn i villaen og stjeler safen til Lee.

I safen finner han ikke bare penger, smykker og våpen – der ligger nemlig også den helt private hjemmevideokassetten til Pam og Tommy.

De har filmet hverandre, blant annet mens de har sex, på en ferietur i 1995. Nå ser Rand sitt snitt til å gjøre hevnen enda litt søtere ved å legge ut filmen til salgs på den nye datagreia kalt for «The World Wide Web».

VHS-kassett på postordre via en nettside? Det var skikkelig nymotens greier.

LUGUBRE HERRER: Seth Rogen og Nick Offerman spiller Rand og Miltie, som sørget for at sexvideoen til Pam og Tommy ble publisert. FOTO: Hulu / Disney+.

Strålende hovedrolle

Lily James og Sebastian Stan har blitt sminket og frisert etter alle kunstens regler for å ligne på historiens to hovedroller.

James er nærmest ugjenkjennelig som Pamela, som hun spiller med både humor og inderlighet på glitrende vis.

Hun skildrer Pamela Anderson som en vimsete, men hjertevarm person, med store håp for fremtiden hun er villig til å jobbe hardt for å nå. Samtidig fremstiller hun Pam som en kvinne med et enormt behov for bekreftelse, som er redd for å si nei i frykt for å ikke være god nok.

Serieskaper Robert Siegel og regissør Craig Gillespie, etablerer innledningsvis Pam og Tommy som et par som er stormende forelsket.

Det er gøy å være med på den merkelige reisen paret har fra sitt første møte, til ekteskap bare dager senere, og for deretter å skulle lære hverandre å kjenne.

BAYWATCH: Vi får bli med Pamela på innspilling av den kjente strandserien i «Pam & Tommy». FOTO: Hulu / Disney+.

Vinglete humor

Akkompagnert av et soundtrack av låter som «Be My Lover», «Lovefool» og Nicki French sin versjon av «Total Eclipse of the Heart», er «Pam & Tommy» tidvis som en romantisk komedie fra 90-tallet.

Lily James og Sebastian Stan har nydelig kjemi og her er serien søt og morsom, men «Pam & Tommy» er også en grovkorna komedie med forsøk på humor som blir for slapp.

Som for eksempel scenen der Tommy, høy som en skyskraper, forteller kuken sin at dagene med tilfeldig sex er over fordi han har funnet kvinnen i sitt liv. At kuken da, tydelig frustrert, argumenterer imot at de skal gifte seg, er jo litt merkelig. Dette absurde grepet gjentas aldri, og fremstår som et litt malplassert forsøk på pikkhumor.

Seth Rogens Rand står for en del av seriens komiske elementer, men denne delen av historien er ikke den som engasjerer mest.

Hardtslående oppgjør

«Pam & Tommy» er best når serien tar et oppgjør med det begredelige kvinnesynet Pamela Anderson måtte tåle. Den er best når den er et oppgjør med hvordan media, rettsvesenet og samfunnet for øvrig behandlet henne da skandalen var et faktum.

For hvis du filmer deg selv ha sex, så vil du vel bli sett? Og når du i tillegg har vist deg naken i Playboy fra før av, da ber du vel om det? Du har jo allerede solgt kroppen din. Hore.

Her blir «Pam & Tommy» en serie som får meg til å gråte bitre, rasende tårer i ren frustrasjon. Det er både vanvittig provoserende og forferdelig trist å se hvordan Pamela ikke blir tatt på alvor, hvordan hun blir avfeiet på grunn av kroppen sin, hvordan hun er en hore, mens Tommy er en helt.

Serien er laget uten Pamela Andersons velsignelse, og det er problematisk at andre nok en gang skal tjene penger med hennes traumatiske historie. Det gir meg en bismak i munnen.

Likevel så er det ingen tvil om hvem som denne gangen går seirende ut av fortellingen, for «Pam & Tommy» fremstår som et forsøk på rettferdighet for Pamela. Det er bare så synd at den rettferdigheten kommer nesten 30 år for sent.

«Pam & Tommy» slippes med tre episoder på Disney+ 2. februar, deretter med én episode i uka. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.

PÅ TV 2 PLAY FRA 26. FEBRUAR: Komiker, skuespiller og serieskaper Jonis Josef har tidligere laget prisvinnende drama for NRK med «Kongen av Gulset».

Med den nye humorserien «Kasko» på TV 2, viser han igjen at han har et stort talent for å fortelle gode og helsprøe historier – med et lag av alvor under overflaten.

Jonis Josef har selv hatt ideen til serien, som han har utviklet og skrevet sammen med regissør Mikael Samuelsen og produsent Jenny Vuong.

Det har blitt til åtte nydelige 20-minuttere av tilskrudd, men treffsikker humor, der et ensemble av dyktige komikere og skuespillere får leke seg gjennom scener som får meg til å le høyt.

Hverdagsrasisme, integrering, jakten etter å finne seg selv er tematikk i denne komedien, som også har en mer eksistensiell klangbunn som sier noe om den firkanta boksen av A4-liv vi lever i.

FESTGLAD: Jamal er ikke helt klar for et A4-liv med jobb fra ni til fire i «Kasko». FOTO: Lars Olav Dybvig/TV 2.

Festglad forsikringsutreder

Jonis Josef spiller Jamal, som lever livets glade dager på kreditt. Han fester hver eneste natt, sover bort hver eneste dag.

En drøm om å bli DJ betaler ikke regninger, og Jamals postkasse skriker bokstavelig talt etter å bli åpna.

Først når han står i fare for å bli personlig konkurs, skjønner Jamal at han må ta grep. Da passer det fint at forsikringsselskapet broren Osman (Isak Noor) jobber, i trenger å bedre andelen forsikringsutredere med minoritetsbakgrunn i bedriften.

«Jo svartere, jo bedre», er sjefen Raymond (Dennis Storhøi) sin tilnærming til hvem som bør bli ansatt.

Dermed kastes Jamal ut i en jobb der han blir møtt med fordommer, godt innpakka og mindre godt innpakka rasisme, samtidig som han faktisk må lære seg hva jobben går ut på. Første punkt på blokka – klare å ikke komme timevis for seint.

GRÅ KOMTORHVERDAG: Kontrasten mellom jobb og fritid forsterkes gjennom fargepaletten i «Kasko». FOTO: TV 2.

Stramt og effektivt

Tematikken som ligger i kjernen av «Kasko» er alvorlig, men den er godt innpakket i et tykt lag av tilskrudd og sketsjaktig humor.

Forsøk på forsikringssvindel som må avsløres skaper utgangspunkt for flere artige scener. Og når via Jamal ringer til kunder som forsøker å lure selskapet, faller kontorpulten hans ned der de befinner seg.

Det er et absurd virkemiddel som ble brukt til god effekt i Boots Rileys satirekomedie «Sorry To Bother You», og det fungerer godt også her.

Sammen med en stram og effektiv klipperytme bidrar dette til å gjøre «Kasko» til et friskt pust, selv om det er noe vi har sett før.

Bruken av repetisjon som innledningsvis skal understreke hvor udugelig Jamal er, gjør at serien bruker et par episoder på å komme ordentlig i gang. Men med episoder som er så korte som 20 minutter rekker jeg aldri å kjede meg, før det virkelig svinger av «Kasko».

Anmeldelse: «Sorry To Bother You» – Hardtslående og humoristisk samtidskritikk.

LEGENDE: Anette Hoff er fantastisk morsom som Sissel i «Kasko». FOTO: Lars Olav Dybvig/TV 2.

Et nydelig ensemble

Det er fantastisk gøy å se veteraner som Dennis Storhøi og Anette Hoff leke seg i dette tøysete universet.

Anette Hoff er en ren legende i rollen som Sissel, den snerpete dama du garantert har møtt. Hun som ikke skjønner hvorfor man ikke kan bruke n-ordet lenger, for hva i all verden skal vi kalle dem for da?

Jamal, romkameraten hans Abdi (Abdullahi Bashir) og kollegaen Silje (Ingrid Giæver) er kanskje rollefigurene som virker mest realistiske, mens resten av ensemblet er karikaturer av kjente typer. Og da mener jeg ikke karikatur i negativ forstand, for her er det mye å le av.

Abubakar Hussain er han fyren som du kanskje kjenner til, han som alltid bor i kollektivet selv om han ikke bor i kollektivet. Arman Surisehi spiller Are, han brune fyren som er hvitere enn alle på kontoret til sammen, mens Henrik Farley er han som er litt annerledes skrudd sammen, som tar jobben altfor alvorlig, og som muligens burde fått PST på nakken.

Farleys ekstremt overdrevne figur er et personlig høydepunkt. Og Marlene Stavrums Marita, selvutnevnt babe på kontoret og selskapets beste utreder i å avsløre forsikringssvindel er også helt nydelig.

SÅRHET: Abdullahi Bashir spiller Jamals romkamerat og bestekompis, og står for noen av seriens mer ektefølte og sårbare øyeblikk. FOTO: Lars Olav Dybvig/TV 2.

Latteren sitter løst

Men en gjeng som kanskje først og fremst er komikere, fremfor skuespillere er det litt smårufs i skuespillet her og der, men det er aldri noe som legger en demper på opplevelsen.

Jonis Josef selv er god både i serienes mange komiske scener, men også der alvoret melder seg. Samspillet med resten av rollegalleriet er godt, og han har god komisk timing det virkelig svinger av.

«Kasko» blir dermed en komedie jeg virkelig gapskratter av. Jeg storkoser meg både med seriens satiriske brodd og de mer tøysete humorinnslagene.

Som serieskapere klarer Jonis Josef og Mikael Samuelsen å veve de komiske innslagene sammen til å bli en helhetlig historie, og innen seriens åtte episoder er ferdig er jeg sulten på mer. «Kasko» står seg fint som én helhetlig historie, men jeg håper likevel på en til sesong med Jamal og Co!

Vi gjør oppmerksom på at Jonis Josef og Henrik Farley for tiden er tilknyttet NRK P3 gjennom programmet Dynga.

«Kasko» blir tilgjengelig på TV 2 Play lørdag 26. februar. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

Første sesong av «Pørni» var fjorårets beste norske serie. Henriette Steenstrups debut som serieskaper var en vond og trist, men også varm og genuint morsom dramedie om hverdagsliv, sorg og kjærlighet.

Jeg ble sterkt grepet av Pørnis fortelling i den første sesongen, og når den lune hverdagshumoren og de såre øyeblikkene nå er tilbake i en ny sesong, er det fortsatt veldig godt selskap. Dette er en herlig gjeng av skuespillere å henge med i sofakroken.

«Pørni» er som en varm klem å komme hjem til, og Henriette Steenstrup er knallgod i rollen hun har skrevet for seg selv.

Anmeldelse: «Pørni» S01 – Bobler over av livsglede og håp for fremtiden.

SOM EN KNYTTNEVE I FLEISEN: Livet er hardtslående i sesong to av «Pørni», sesong to. FOTO: Viaplay.

Hjerteknus og familiekaos

Bilen i garasjen er fortsatt et fristed, den frodige hagen bugner fortsatt av lune kvelder, og jobben er fortsatt altoppslukende og viktig for Pørni når vi plukker opp tråden i sesong to.

Jobben er faktisk mer altoppslukende enn noensinne, fordi Pørni flykter fra sitt knuste hjerte ved å begrave seg i arbeid.

Og verre skal det bli, når det viser seg at den nye boka til eksmannen Finn, er utleverende virkelighetslitteratur om deres forhold.

Hvordan skal Pørni fortsatt klare å skjerme barna sine for sannheten om den fraværende faren, når han bretter ut intime detaljer i et pretensiøst forsøk på å «eie sin egen historie»?

FAMILIETERAPI: Finn (Jan Gunnar Røise) og Pørni går i familieterapi med datteren Sigrid (Ebba Jacobsen Öberg) når ting skjærer seg i sesong to av «Pørni». FOTO: Viaplay.

Griper tak

Sorg er fortsatt et tema som er til stede i sesong to, men etter hvert som Pørni kommer seg videre i livet er det andre ting som får større plass.

Denne gangen tar serien for seg tematikk som er mer provoserende enn rørende, og her gjør Jan Gunnar Røise gjør en glitrende jobb som knyttnevemagnet jeg får lyst til å knuse trynet på. Finn er et prakteksemplar av såret maskulinitet.

Henriette Steenstrup overbeviser som en dame med et enormt hjerte, som ikke skyr konflikter, men som likevel svelger den ene kamelen etter den andre for å tekke dem rundt seg.

I sesong to av «Pørni» må Pørni omsider begynne å sette grenser. Hun må begynne å ikke bare stå opp for de svake i samfunnet, men også seg selv. Det er en prosess jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.

Steenstrup spiller med en varme og tilstedeværelse som griper tak i meg, og gjør Pørni til et ekte menneske med et liv som fortsetter også utenfor TV-ruta.

I NRK TV: Hugh Grant briljerte i rollen som den skandaløse politikeren Jeremy Thorpe i miniserien «A Very English Scandal» i 2018.

Nå har selskapet Blueprint Pictures igjen tatt turen ned kaninhullet av berømte britiske skandaler, og gravd frem skilsmissen til hertugen og hertuginnen av Argyll i «A Very British Scandal» («Ein britisk skandale» på norsk).

Saken er en av de første tilfellene av offentlig skittentøyvask i Storbritannia. Pressen kastet seg over utroskapsskandalen med enorme overskrifter og intime detaljer.

Norske Anne Sewitsky har regissert serieskaper Sarah Phelps sitt drama med stødig hånd. Og Claire Foy og Paul Bettany storspiller i hovedrollene i en serie, som oser over av en dekadent tidskoloritt fra spesielt 50- og 60-tallet.

Anmeldelse: «Spencer» – Kristen Stewarts Oscar-nominasjon er fullt fortjent.

BERYKTET: Margaret Campbell, hertuginne av Argyll, spilt av Claire Foy, var et kjent navn og fjes i britiske sladrespalter på 50- og 60-tallet. FOTO: NRK / Sony Pictures Entertainment.

Utroskap og skilsmisse

«Ein britisk skandale» tar oss innledningsvis med til 1963 da Ian Campbell, hertugen av Argyll, ville skille seg fra sin kone, Margaret Campbell, på grunn av utroskap.

Deretter bringer handlingen oss helt tilbake til 1947 da de to først møttes, samtidig som Ian Campbell fortsatt var gift med sin andre kone, og videre gjennom et langt, men turbulent ekteskap.

Regissør Anne Sewitsky skaper sammen med fotograf Si Bell et stilsikkert og pent komponert drama, som lar deg marinere i den britiske overklassens livstrøtte overflod. Og serieskaper Sarah Phelps kommer med et stikk mot samfunnets forskjellsbehandling av kvinner når det gjelder seksuell frihet.

FESTGLAD: Margaret Campbell var blant annet kjent for å være glad i en fest. FOTO: NRK / Sony Pictures Entertainment.

Kjapp innføring

Serieskaper Phelps har skrevet et manus som nok fordrer at man har litt kjennskap til saken fra før av hvis man skal henge med helt fra start.

For meg som aldri hadde hørt om hverken hertuginnen eller hertugen av Argyll, ble jeg litt forvirret av den første episoden i miniserien, som tar oss veldig rask gjennom begynnelsen av forholdet deres.

Phelps tør heller ikke dikte for mye rundt hva som i virkeligheten har foregått på de indre gemakker. Og derfor etterlates en god del av historien til gjetning og fantasi.

Det gjør at jeg ikke blir like investert i rollefigurene som jeg kanskje kunne ha blitt om de hadde fått større rom til å utfolde seg. Likevel er «En britisk skandale» deilig selskap.

SKANDALE: Detaljene i skilsmissesaken mellom Ian Campbell og Margaret Campbell var førstesidestoff. FOTO: NRK / Sony Pictures Entertainment.

Glitrende spilt

At dette blir fortreffelig underholdning i TV-ruta, er det Claire Foy og Paul Bettany som må ta en del av æren for. Det er en fryd å se dem sammen på skjermen!

Hovedrolleinnehaverne har upåklagelig kjemi, både i forelskelsens tidlige stadier og spesielt når helvetet bryter løs. Den forsmådde partners bitterhet og nag driver dem begge i kampen om å «vinne» skilsmissen.

Hverken hertugen eller hertuginnen fremstår som særlig sympatiske mennesker – og jeg liker ingen av dem.

Likevel er det provoserende å se dobbeltmoralen Margaret blir behandlet med, både av pressen, rettsvesenet og befolkningen. Utroskap er verre når det er kona som har vært på vift selvfølgelig, og kvinners seksuelle lyster er perverse når de går utover «det normale».

Til tross for dette har ikke Sarah Phelps forsøkt å forherlige Margaret Campbell til et feministisk ikon, noe som hadde vært enkelt å gjøre i denne fortellingen.

Dette er en historie om to ektefeller som hater hverandre, og det er jo synd å si det, men akkurat det gjør «Ein britisk skandale» til en underholdende affære.

«Ein britisk skandale» har tre episoder og er tilgjengelig i appen NRK TV.

PÅ HBO MAX FRA 7. MARS: «Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty» er et humørfylt og sjangersprekt sportsdrama om basketlaget Los Angeles Lakers sin storhetstid på 1980-tallet – da laget skapte sportsunderholdningshistorie anført av superstjernen Magic Johnson.

Det er en sjarmerende dramatisering, med en lekker tidskoloritt, et treffsikkert rollegalleri, lekne metagrep og et engasjerende stykke idrettshistorie.

Adam McKay har regien på pilotepisoden. Han setter opp dette som en real underdoghistorie som skildres med sort humor, hjertevarme, epokeinnsikt og en dæsj av den lekne satirebrodden som McKay har gjort til varemerke gjennom filmer som «Vice» og «Don’t Look Up».

Starten legger opp til et ambisiøst langsomt tempo for å fortelle hele historien om Lakers sportslige suksess, lagets betydning for Los Angeles og Magic Johnsons kamp mot hivviruset. Det ser ut som HBO sikter på flere sesonger her, og det kan kanskje bli litt mye sportshistorie for et bredt strømmepublikum.

Men for oss som likte både «Moneyball», dokuserien «Michael Jordan – Den siste dansen» og basketkomedien «Semi Pro», så ser dette ut til å bli en meget underholdende nostalgitur. Og både veteranen John C. Reily og debutanten Quincy Isaiah skinner i hovedrollene.

ANMELDELSE: Kasko – treffsikker komedie

BASKETDRØMMER: En ung Magic Johnson (Quincy Isaiah) har flere muligheter, men California-sola og Lakers gule drakter frister mest. FOTO: HBO Max

Underholdningshistorie

Året er 1979 og den kvinneglade, spritglade og basketelskende forretningsmannen Dr. Jerry Buzz (med doktorgrad i fysikalsk kjemi) har en drøm: Han vil gjøre Lakers til et dynastilag som både skal vinne på banen og bli et institusjon i Los Angeles sitt underholdningslandskap.

Problemet er bare at han ikke helt har nok penger, at trener Jerry West (Jason Clarke) vil slutte, at stjerneskuddet Irwin «Magic» Johnson ikke er sikker på om han vil spille ball i L.A. og at publikum ikke gidder å komme til stadion. Så, rikelig med motbakker. Og rikelig med hinder å overkomme.

Dette er en sportshistorie som har det meste en medrivende historie skal ha: Motgang, suksess, imponerende prestasjoner og Magic Johnsons personlige kamp utenfor banen. Samt sex, dop og flott musikk.

Og selv om de første episodene bare dekker forsesongen 1979, så er det mye som fenger i historien om hvordan Lakers ble en underholdningsmaskin med Hollywood-kjendiser på første rad, Paula Abdul som dansekoreograf og et offensivt spill som fikk tilnavnet «Showtime».

ANMELDELSE: Licorice Pizza – Får nostalgiske hjerter til å banke hardt

Jeg mistenker at jeg blir litt blendet av min egen seriesmak her. Selv om tempoet er kjapt, med snert i dialog, drivende klipprytme, kule låter og satiriske tekstplakater, så er det bokbaserte manuset til Max Borenstein og Jim Hecht ganske omstendelig med fremdriften.

Det er mange basketkamper som skal spilles og trofeer som skal vinnes, og jeg er spent på hvor mange TV-timer som trengs hvis «Winning Time» skal male med like bred pensel gjennom hele 80-tallet.

Serien blir også litt tung på syltelabben i presentasjonen av gamle griser. Det var en del av kulturen, så det har sin plass på skjermen. Men her får det veldig god plass på skjermen.

STERKT ROLLEGALLERI: Gaby Hoffmann (i rollen som stadionsjef Claire Rothman) er en av mange glimrende skuespillere som sørger for et meget fengende rollegalleri i «Winning Time». FOTO: HBO Max

Et fengende rollegalleri

John C. Reilly leder an i et rollegalleri som lyser opp skjermen og bringer figurene til live med en blanding av karikerte trekk og dybde.

Dr. Buzz introduseres på Playboy-villaen og lefler med parodien på velbemidlet midtlivskrise med hentesveis. Men under den såre overflaten blir vi kjent med en kompleks figur som har visjoner, demoner og et stort hjerte for sporten.

Quincy Isaiah sørger for at Magic stråler av karisma, og hans smil, tvil og struttende selvtillit gir serien et biografisk midtpunkt det er fengende å følge.

Sally Field, Gaby Hoffmann og Hadley Robinson storspiller blant de sentrale birollene, og ut fra rollelisten ser vi at Jason Siegel, Julianne Nicholson, Adrian Brody er i oppvarming. Klar for å entre banen i senere episoder.

Jeg gliser bredt i ren serieglede når jeg ser at det er Michael Chiklis («The Shield», «Scali») som spiller Red Auerbach, den sigarpuffende eieren av Boston Celtics – og mannen Dr. Buzz må slå.

Duellen mellom John C. Reilly og Michael Chiklis er en kamp inne i kampen – og jeg nyter hvert sekund.

ANMELDELSE: Euphoria S2 – Provoserende TV-kunst

EN STILIG SERIE: Det svinger av en visuelt gjennomført og fargerik tidskoloritt. Og en småbrisen klubbeier på midtsirkelen har sjeldent tatt seg bedre ut på TV. FOTO: HBO Max

Skårer bøttevis av stilpoeng

Adam McKay setter en leken tone for «Winning Time» som er gul, kul og full av ballsprett mot den fjerde veggen. Og her smøres subteksten tjukt på.

Skuespillerne kommenterer direkte til kameraet og nye personer presenteres med poengterte tekstplakater. Sportseieren Donald Sterling tituleres som «the second worst Donald of the 80s».

Den visuelle stilen er også spretten, med animasjoner, splitscreen og lyd- og bildemontasjer. Og bruken av nærbilder er effektiv i å vise oss fæle folk – vi kommer så nær de svette porene at avskyen tyter ut av TV-ruta.

ANMELDELSE: Don’t Look Up – Sylskarp samfunnssatire som svir skikkelig

TV-seriens episodiske struktur brukes også til å presentere rollegalleriet med litt emosjonell dybde. På samme måte som i «Orange Is the New Black» legges det opp til at de sentrale rollefigurene får være «episodenes utvalgte». De får spilt ut sine bakhistorier gjennom tilbakeblikk som knyttes opp mot viktige hendelser i seriens nåtid.

Resultatet er et stykke sportshistorie som i hvert fall i første omgang svinger veldig godt i samspillet, og skårer bøttevis av stilpoeng.

«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty» har premiere på strømmetjenesten HBO Max mandag 7. mars. Det kommer ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på de to første episodene.

PÅ DISCOVERY+ FRA 17. MARS: Verdens beste jenter er tilbake i en ny sesong av «Basic Bitch». Jentegjengen i Tønsberg har allerede gitt oss to sesonger med flaue opplevelser, kleine situasjoner og lun humor.

Serien som handler om helt vanlige jenter som forsøker å finne seg selv, er et slags kjærlighetsbrev til jentene som ikke er så flinke.

Og i denne sesongen prøver Julie, Madde, Ingrid og Anine fortsatt å finne ut av hvem de er og hva de vil i livet, samtidig som venninnegjengens dynamikk utfordres fordi tre av fire har fått seg kjæreste.

Sesong tre byr fortsatt på øyeblikk med høy putefaktor, og er fortsatt ispedd dosen med hjertevarme som gjør «Basic Bitch» så bra.

Anmeldelse: «Bad Vegan: Fame. Fraud. Fugitives.» – Helsprø svindelhistorie i ordinær dokumentar.

FEMTE HJULET PÅ VOGNA: Blikket før du finner ut at du ikke er invitert på trippeldate… Kristine Grændsen har god komisk timing i rollen som Anine i sesong tre av «Basic Bitch». FOTO: Discovery+.

Musehus og fittepalass

Første sesong av «basic Bitch» var lettbeint underholdning, som fungerte som et artig avbrekk i hverdagen.

I sesong to ga manusforfattere Amanda Erlandsen og Vilde Klohs jentegjengen mer å spille på. Etter hvert som rollefigurene utviklet seg fikk jeg virkelig et hjerte for jentene i Musehuset.

Denne reisen ser ut til å fortsette i sesong tre, og det er både gøy og fint å se rollefigurene jobbe seg gjennom usikkerheter, konfliktskyhet og forventninger fra familie og venner.

Madde synes det er vanskelig å være sammen med en hurragutt som bor i «Fittepalasset», og som mener at sånne romantiske klissegreier er klamt. Julie jobber fortsatt med å godta seg selv for den hun egentlig er, og Anine sliter med å finne sin plass nå som hun er den eneste single i gruppa. Ingrid lever fortsatt godt i sitt rare, lille univers.

FIN DUO: Emilie Skolmen og Odin Waage står for flere fine, små øyeblikk i sesong tre av «Basic Bitch». FOTO: Discovery+.

Små øyeblikk av varme

Rollebesetningen i «Basic Bitch» gjør seg fortsatt godt i TV-ruta. Jeg koser seg med Kristine Grændsens komiske timing og fysiske spill i rollen som Anine, og jeg elsker hvor rar Ada Eides Ingrid er.

Og som romantikeren jeg er, liker jeg spesielt godt Julie og Anders aka Røyketissen sin fortelling.

Som i sesong to har Karin Klouman og Mikkel Bratt Silset herlig kjemi sammen, og samspillet deres er spesielt godt når Anders får Julie til å innse nye ting om seg selv og om forholdet deres.

Odin Waage, som har gjort stor karriere av å spille en fyr som sliter med å snakke om følelser, er herlig slesk i rollen som Molle, den populære fyren som pakker seg inn i drittsekktendenser for å beskytte hjertet som ligger langt inni der en plass.

Små øyeblikk av varme mellom han og Emilie Skolmen, som spiller Madde, er noen av høydepunktene i de tre første episodene i denne sesongen.

Når det er sagt så er tre episoder på omkring 17 minutter hver, selvfølgelig altfor lite for å si noe om kvaliteten på sesong tre som helhet, men jeg gleder meg til å se hvor utviklingen bærer videre.

Anmeldelsen er basert på 3 av 8 episoder. «Basic Bitch» ser du på Discovery+.

PÅ NETFLIX FRA 25. MARS:

«Dearest, gentle reader. Did you miss me?»

Ja, kjære Lady Whistledown, jeg har savnet din skarpe tunge, men myke fortellerrøst helt siden den første sesongen av «Bridgerton» tok meg med storm jula 2020.

Men nå er altså de skandaløse livene til Londons elite på 1800-tallet tilbake i TV-ruta, og det er et gledelig gjensyn!

Med sin fargesprakende palett, spennende lydspor, engasjerende rollefigurer og dampende romantikk, er sesong to av «Bridgerton» deilig underholdning. En saftig og skamløs såpeopera som aldri forsøker å unnskylde hva den prøver å være – pur eskapisme.

INTENSE BLIKK: Jonathan Bailey får øve seg mye på glødende blikkutvekslinger i rollen som Lord Anthony i sesong to av «Bridgerton». FOTO: Netflix.

Ny og spennende debutant

I seriens første sesong fikk Daphne Bridgerton sin hertug, men denne gangen er det storebroren, familiens overhode Lord Anthony Bridgerton, som er hovedpersonen.

Han skal bruke sesongens mange ball til å finne kvinnen som kan fylle oppgaven som hans kone, vicomtesse Bridgerton.

Da passer det fint at dronning Charlotte utnevner en ny diamant for året. Edwina Sharma blir kåret til den vakreste og mest interessante debutanten ved hoffet, og da må hun jo være den perfekte partner for viscount Bridgerton?

Det er bare ett problem – storesøster Kate Sharma misliker Lord Anthony og hans tilnærming til ekteskapet som en ren praktisk plikt han må utføre.

FRA FIENDE TIL ELSKER: Som du skjønner hvis du noensinne har lest eller sett romantikk av denne typen, så får fiendene Kate (Simone Ashley) og Anthony (Jonathan Bailey) mye med hverandre å gjøre i løpet av sesongen. FOTO: Netflix.

Saftige intriger

Simone Ashley («Sex Education) og Charithra Chandran er fine tilskudd til serien i rollene som Kate og Edwina, som altså har reist helt fra Bombay for å finne en ektemann til sistnevnte.

Simone Ashley er god i rollen som den lidenskapelige Kate, som har en skarp tunge bak sitt høflige smil, og Jonathan Bailey får mer å spille på denne sesongen nå som vi kommer litt mer under huden på Anthony.

De to har svært god kjemi på skjermen, både som fiender med kverulante replikkutvekslinger, og når andre mer intense følelser begynner å melde sin ankomst.

Som i første sesong er intrigene saftige og romantikken likeså. Og det er alltid underholdende selv om det tar litt for lang tid før et par av intrigene når sitt klimaks.

LEGENDE: Golda Rosheuvel er like strålende som dronning Charlotte i sesong to av «Bridgerton». FOTO: Netflix.

Et fargesprakende og lekent univers

Det er ikke et historisk korrekt 1800-talls London som skildres i «Bridgerton». Denne serien er en fantasi i både form og innhold. En fantasi som leker med for eksempel musikkbruk og farger på en frisk måte.

Serien bugner av frodige blomster selv om handlingen rent historisk foregår på vinterstid. Paletten for stoffer og kjoler er mer fargesprakende enn den faktisk var, og parykker og frisyrer forsøker å overgå hverandre i kunstferdighet.

Den første sesongen av «Bridgerton» ble også hyllet for sitt mangfoldige rollegalleri, som ikke lar 1800-tallets rasistiske klasseskiller legge føringer på hvilke skuespillere som innehar de ulike rollene.

Samtidig skapte denne fargeblindheten en debatt om dette var en historieløs og undergravende måte å skildre mangfold på.

Heller ikke i denne sesongen gjøres det noe poeng ut av rollefigurenes hudfarge, men siden flere av seriens nye rollefigurer faktisk er fra India, tar serieskaperne seg tid til å inkludere små elementer fra indisk kultur.

Som for eksempel der Vitamin String Quartet covrer «Kabhi Khushi Kabhie Gham» fra filmen med samme navn, en av Bollywoods største klassikere.

Coverversjoner av kjente hits er noe vi kjenner igjen fra den første sesongen, og denne gangen kan du forvente deg varianter av låter fra blant andre Nirvana, Miley Cyrus, Madonna, Harry Styles og Robin i sentrale øyeblikk i serien.

SKANDALE: At den ultrasøte corgien Newton får så lite skjermtid som han gjør, er meget kritikkverdig. Her sammen med Simone Ashley og Charithra Chandran i sesong 2 av «Bridgerton». FOTO: Netflix.

Omfavner sine klisjeer

Romantikksjangeren, er en del av det litterære landskapet som ofte blir ansett som lavkultur, enten det er historisk romantikk, romantisk fantasy eller ren romantisk kiosklitteratur. At «Bridgerton» aldri viker unna dette opphavet er derfor forfriskende å se.

Dette må nok produsent Shonda Rhimes, som er en stor fan av Julia Quinns romaner, ta en del av æren for. Hun har sin faste samarbeidspartner Chris Van Dusen med seg på laget, og som serieskaper gir han oss en leken og lettbeint serie som tør å omfavne sjangeren og dens klisjeer med hele sitt hjerte.

Ja, her blir smarte kvinner forført av kjekke menn som viser seg å ha mer å by på under overflaten. Her lesses det på med intense blikkutvekslinger, hender som sitrer etter å berøre hverandre og fiender som blir elskere.

«Bridgerton» kaster seg ut i denne verdenen uten forbehold – og jeg elsker det!

Serien er tilgjengelig på Netflix fra 25. mars.

PÅ APPLE TV+ FRA 1. APRIL: «Slow Horses» er en fengende underdoghistorie som blander litt arbeidsplasskomedie inn i sin drivende gode agentspenning.

Serien er basert på boken «Slow House» (2010) som er den første av elleve bøker om MI5s Slough House-avdeling, skrevet av Mick Herron. Jeg har ikke lest noen av dem, men blir umiddelbart begeistret for en herlig brokete gjeng britiske agenter – som alle er fryst ute av det gode selskap på grunn av ulike forseelser og tabber.

Stilen er skitten, mørk og full av tørrvittige fornærmelser, og Gary Oldman spiller en deilig uflidd drittsekk av en kontorleder.

Og for oss som elsker gode spionhistorier, enten det er «Le Bureau» eller «Muldvarpen» – så får vi her en serie som tar vare på stemningsfulle oppdragsskildringer og utspekulerte dobbeltspill – samtidig som det krydres med litt fjas og en kledelig sort humor.

ANMELDELSE: Moon Knight – Oscar Isaac sjarmerer

MINDRE BUDSJETT: Agentene ved Slough House har utslitte kontorlokaler og må gjøre jobben der det er plass. Her er agent Cartwright (Jack Lowden) på jakt etter spor. Agent Baker (Olivia Cooke) observerer. FOTO: Apple TV+

Forviste agenter slår tilbake

Jackson Lamb (Gary Oldman) er sjef på Slough House. Det nedslitte og avsidesliggende kontorbygget hvor MI5 sender agenter og ansatte de vil ha unna vei.

Lamb regjerer kontoret med hullete sokker, snerrende kjefting og markert flatulens, og setter sin stolthet i å gjøre jobbhverdagen til sine ansatte så meningsløs og tarvelig som mulig.

Men så snubler nykomlingen River Cartwright (Jack Lowden) over en sak som kan ryste både britisk politikk, MI5 og internasjonale forbindelser.

Og dermed trekkes de ubrukelige agentene inn i et intenst etterteningsspill som stadig eskalerer med kidnapping, vold, festlige vitser og stolkantspenning.

ANMELDELSE: Halo S01 – lett å dra kjensel på inspirasjonskildene

Med en sosialrealistisk grunntone svinger det lekent av både komedien og spionsjangeren i «Slow Horses». Dobbeltspill, trippelspill og noen saftige vendinger i spionplottets avsløringer gjør at det blir engasjerende å følge hvem som lurer hvem – og årsakene som ligger bak.

Dårlige kontorromanser, prompehumor og en Coldplay-CD til besvær er blant de mer enkle humorgledene som gir humring til både konfrontasjoner og spaningsoppdrag.

ANMELDELSE: The Batman – Mørkt og dystert opus med nerve og spenning

SUPERLAGET: De virkelige agentene, under ledelse av Diana Taverner (Kristin Scott Thomas) har et flott hovedkvarter med flunkende nytt utstyr – og et greit lag av arroganse hos sine ansatte. FOTO: Apple TV+

Gary Oldman passer perfekt som slaskete spion

Det er et smart sammensatt galleri av B-agenter vi følger på jakt etter sannheten. Til tross for sine varierte skavanker og brister, så har de ferdigheter som gir serien et kult spenn i metodene som skildres.

Gamle analoge spiontriks, parkmøter og beredskapsmanøvrer fra den kalde krigen blandes med digitalt jaktarbeid og kløktige feltoppdrag. Og høydepunktene inkluderer en filmatisk liten spionsymfoni av overvåking, svingdører, bussbytter og overraskelser.

Miljøskildringene er også gjennomførte. Det er treffsikkert jålete i det høyteknologiske, og når Jackson Lamb tenner en sigarett, er som om tiden står fast i en spionfilm fra 70-tallet.

Det hjelper selvfølgelig at serien er utstyrt med en glimrende rolleliste. Gary Oldman, Kristin Scott Thomas og Jonathan Pryce gir serien en aura av høykvalitets spiondrama. Olivia Cooke, Sophie Okonedo og Christopher Chung gjør mye ut av skjermtiden de får. Og Jack Lowden gir hjerte til underdoghistorien.

Så er det ikke alle plottrådene som er like gode her. Serien bruker litt tid på å finne rytmen, og noen av de komiske innslagene er av den ganske så enkle sorten. For min seriesmak var dette likevel en riktig så festlig og spennende spiongodbit. Sesong 2 er allerede i produksjon, og jeg gleder meg allerede til å henge på Slough House igjen.

«Slow Horses» har premiere på strømmetjenesten Aple TV+ den 1. april med ukentlige episoder.

PÅ DISNEY+: I 2003 ble Elizabeth Holmes den yngste kvinnelige selvskapte milliardæren noensinne. Med bioteknologiselskapet Theranos hadde hun ambisjoner om å revolusjonere det amerikanske helsevesenet.

Den bærbare maskinen Edison skulle kunne diagnostisere hele 200 sykdommer bare med et par dråper blod, og dermed utelukke nålestikk og lange ventekøer. En helsetjeneste som skulle bli lett tilgjengelig for alle.

Problemet var bare at selskapet som var verdsatt til omtrent 9 milliarder dollar var basert på en løgn. Teknologien fantes ikke.

Den utrolige historien om hvordan Elizabeth Holmes lurte verden har allerede blitt grundig utforsket både i nyhetsartikler, podkaster og bøker.

Når historien nå fortelles på TV-skjermen er det derfor med et enda større fokus på mennesket bak skandalen. Og «The Dropout» skaper et fascinerende bilde av hvem Elizabeth Holmes er.

Anmeldelse: «Inventing Anna» – Såpete svindelhistorie.

PARTNERE: Naveen Andrews spiller Elizabeths fortrolige partner Sunny Balwani i «The Dropout». FOTO: Hulu/Disney+.

Fra visjonær til storsvindler

«The Dropout» er basert på podkasten med samme navn, og på åtte episoder tar miniserien oss gjennom en handling som strekker seg fra 2001 til 2017 på relativt effektivt vis.

Vi møter Elizabeth Holmes, spilt av Amanda Seyfried, like før hun begynner å studere biomekaniske fag ved Stanford University.

Da er hun en målrettet jente med store drømmer om å skape noe som både kan forandre verden, og som kan gjøre henne til millionær – akkurat sånn som Steve Jobs gjorde.

Serien tar seg deretter god tid til å la oss bli kjent med mennesket bak svindelskandalen. Selv om det ikke graves fryktelig dypt i Holmes sin psyke, får vi et innblikk i hva som kan ha formet henne til å bli den manipulerende forretningskvinnen og svindleren hun endte opp med å bli.

HARDTARBEIDENDE: Elizabeth Holmes jobber konstant både for å få investorer og for å holde på dem og løgnen i «The Dropout». FOTO: Hulu/Disney+.

Tar juksekultur på kornet

«The Dropout» tar for seg den amerikanske «fake it til you make it»-mentaliteten på en interessant måte. For det er jo helt vanlig å jukse litt med den første prototypen du viser til investorer, er det ikke?

Men når går det for langt? Hva gjør du hvis du aldri får prototypen til å fungere? Når blir penger viktigere enn den opprinnelige visjonen?

Serieskaper Elizabeth Meriwether har skrevet et manus som skaper rom for at vi kan forstå Elizabeths handlinger, uten at hun blir fremstilt som en person som innerst inne egentlig er sympatisk.

GOD KJEMI: Samspillet mellom Amanda Seyfried og Naveen Andrews er svært godt i «The Dropout». FOTO: Hulu/Disney+.

Glitrende løst

Balansegangen med å menneskeliggjøre Elizabeth uten å unnskylde noen av handlingene hennes, klarer både manuset og hovedrolleinnehaver Amanda Seyfried klarer på glitrende vis.

Den Oscar-nominerte skuespilleren («Mank») har et fengslende blikk som hun gjerne setter rett i seeren når Elizabeth snakker til seg selv i speilet. Og det gjør hun mye av, fordi hun stadig øver seg på hvordan hun skal snakke med andre.

Som kjent endret Elizabeth Holmes både stemmeleie og måten hun pratet på, i et forsøk på å bli tatt mer seriøst i en mannsdominert bransje. Og Amanda Seyfried klarer å skildre denne overgangen på fascinerende vis, uten at det blir parodisk.

Anmeldelse: «Bad Vegan: Fame. Fraud. Fugitives.» – Helsprø svindelhistorie i ordinær dokumentar.

DET BESTE MED SERIEN: Amanda Seyfried tolkning av Elizabeth Holmes i «The Dropout», er verdt å få med seg. FOTO: Hulu/Disney+.

Imponerende friskt

«True swindel»-trenden har tatt oss med storm de siste åra, enten det har vært i dokumentarform som for eksempel «Fyre: The Greatest Party That Never Happened» og «The Tinder Swindler», eller i dramaserier som «Inventing Anna».

«The Dropout» føyer seg til som en av de bedre seriene i sjangeren. Det er imponerende at man sitter igjen med en følelse av å ha fått noe mer, selv om du allerede kjenner til historien fra før.

Amanda Seyfried må ta mye av æren for dette, for det er en opplevelse å se hennes tolkning av den enigmatiske Elizabeth Holmes.

«The Dropout» er en Hulu-serie som nå er tilgjengelig på Disney+ i Norge.

PÅ HBO MAX FRA 26. APRIL: «We Own This City» er et ambisiøst og forseggjort krimdrama basert på virkelige hendelser, som skildrer hvordan tilliten til politiet i Baltimore pulveriseres gjennom flere sentrale hendelser utover 2010-tallet.

Serien er laget av David Simon og George Pelecanos, som begge var blant de sentrale skaperkreftene bak HBO-bautaen «The Wire».

Og selv om denne serien ikke er like gnistrende god som «The Wire», så har den mange av de samme kvalitetene. Og det er mye som ligner når det gjelder skuespillere, toneleier, miljøskildringer og evnen til å vise frem komplekse samfunnsproblem med stor realisme og et engasjerende rollegalleri.

ANMELDELSE: The Wire – Vil gjøre deg avhengig, men på en god måte

Fokuset er på en korrupsjonsskandale i en av politiets spesialgrupper. Og i bakgrunnen dirrer historien om Freddie Gray, den unge svarte mannen som døde etter en arrestasjon i 2015. En hendelse som satte i gang store protester mot politiet i Baltimore.

«We Own This City» er både provoserende, skremmende og brennaktuell med historiene den forteller. Samtidig som den klarer å løfte blikket og problematisere, forklare og skildre med innsikt.

Serien lar også samfunnskritikken komme tydelig frem. Det stilles noen store og viktige spørsmål ved USAs «krig mot narkotika» – og hvilke konsekvenser en slik retorikk får for forholdet mellom innbyggerne og politiet som skal beskytte dem.

ANMELDELSE: Gaslit – Et ujevnt Watergate-drama

IKKE BARE DÅRLIGE POLITIFOLK: Tray Chaney (som også spilte i «The Wire») og David Corenswet spiller to narkotikaetterforskere som kommer over en større korrupsjonsring i Baltimore-politiet i 2015. Og selv om serien er kritisk mot politiet, viser den også frem hvor vanskelig det er å være politi når tilliten forsvinner. FOTO: HBO Max

Engasjerende systemkritikk

Handlingen foregår hovedsakelig mellom 2015 og 2017 da etterforskningen av en mulig korrupsjonsring i Baltimore-politiet tar form.

Her var det snakk om et system som ble utnyttet på flere områder. Et politisk ønske om høyere arrestasjonstall, og mindre våpen og dop i gatene, ble utgangspunktet for en praksis hvor politiet ble belønnet, med skryt og overtid, for sine pågripelser.

Det var ikke så farlig om saken holdt i rettssalen eller ikke. Det var ikke der resultatene ble målt.

Og betjentene som likte å utøve sin embetsmakt uten særlig med moralske betenkeligheter, fikk da en mulighet til å gjøre nesten hva de ville i Baltimores utsatte nabolag.

Dette skjedde ikke uten eksisterende ukulturer. Og manuset, som er basert på en bok av Baltimore Suns krimjournalist Justin Fenton, er flink til å vise oss hvor komplekse årsakssammenhengene er – og hvordan jakten på enkle løsninger ofte har en tendens til å bli en del av nye problem.

ANMELDELSE: The Dropout – En glitrende spilt svindelhistorie fra virkeligheten

Rollegalleriet er bredt, og det veksles jevnt mellom skitne politifolk, dedikerte politifolk, arrestasjoner, avhør med FBI-agenter, en borgerrettighetsadvokat fra justisdepartementet og bekymrede samtaler rundt ordførerens bord.

Regissør Reinaldo Marcus Green («King Ritchard») holder troverdigheten høy med sine sobre fremstillinger av alt fra intense pågripelser til dialogdrevne kontorscener.

Jon Bernthal («The Walking Dead»), Jamie Hector («The Wire») og Wunmi Mosaku («Lovecraft Country») er alle tre veldig gode i hovedrollene.

Og i et jevnt over meget velspilt birollegalleri er spesielt Darrell Britt-Gibson, i rollen som den korrupte politimannen Jemell Rayam, et karismatisk bekjentskap som kunne gått rett inn i «The Wire».

ANMELDELSE: The Wire – Vil gjøre deg avhengig, men på en god måte

HØYT OVER GATENE: Borgerrettighetsadvokat Nicole Steele (Wunmi Mosaku) fra justisdepartementet prøver å finne ut hvordan Baltimore-politiet har endt opp med så store problemer. Politisjefen Kevin Davis (Delaney Williams) maler et komplekst bilde av situasjonen. FOTO: HBO Max

Skildrer hvordan tilliten til politiet pulveriseres

«We Own This City» er ikke en krim som prøver å underholde publikum med sine actionscener. Den holder igjen og lar ofte kameraet observere nøkternt. Og serien har en møysommelige form som kan oppleves litt seig og repeterende med stadige tilbakeblikk som viser politiets overtramp.

Men det serien vinner på å holde det såpass nynasert, grundig og realistisk – og det som er seriens stor styrke – er at den får med publikum på sine vesentlige spørsmål. Hvordan og hvorfor kunne dette skje? Og hvilke konsekvenser kan en sånn politiskandale få?

ANMELDELSE: Pachinko – En gripende og mesterlig fortalt historie

Det er også her serien oppleves relevant utover å bare fortelle om en enkelt politiskandale fra Baltimore.

Politiets tillit er fundamental for vår opplevelse av rettssikkerhet, og «We Own This City» viser hvordan den tilliten kan forsvinne i et samfunn.

En ting er de tydelige problemene med korrupsjon, rasisme og maktmisbruk. Men her synliggjøres også hva en politisk kampanje som «war on drugs» kan gjøre med rettsvesenets menneskesyn, og hvordan politiske prioriteringer og de overordnede verktøyene man gir til dem som skal beskytte og straffe også får store konsekvenser for den tilliten.

Med de perspektivene så løfter serien sine problemstillinger opp fra å bare gjelde spesifikt for en av USAs voldelige storbyer. Og uavhengig av hva man mener er årsaker og virkninger – så er det mye rom for refleksjon når rulleteksten kommer.

«We Own This City» har premiere på HBO Max tirsdag 26. april med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.

PÅ PARAMOUNT+ FRA 6. MAI: I en verden full av mørk og dystopisk science fiction har «Star Trek» alltid vært et friskt pust. Eventyrfølelse og håp for fremtiden har vært stikkord siden seriens begynnelse på 60-tallet.

I den nye serien «Star Trek: Strange New Worlds», går vi tilbake til røttene i både form og tone, i det som er et underholdende romeventyr med rollefigurer du kjapt blir glad i.

Hovedrolleinnehaver Ansoun Mount er tydelig inspirert av William Shatners James T. Kirk i sin portrettering av kaptein Pike.

Det betyr at vi har en svært karismatisk kaptein ved roret, som leder oss gjennom ukjent farvann med handlekraft, lunhet og hjertevarme.

SJARMERENDE KAPTEIN: Anson Mount er god i rollen som Pike «Star Trek: Strange New Worlds». FOTO: Paramount+.

Forløper til originalen

Hvis du er en «trekker» kjenner du allerede godt til Christopher Pike, som var kaptein på USS Enterprise før Kirk tok over.

Det nye eventyret foregår dermed etter handlingene i sesong to av «Star Trek: Discovery», og omkring syv år før Kirks kapteinrolle i den originale serien.

Her følger vi Pike og mannskapet om bord på Enterprise på deres femårige ferd for å utforske nye verdener.

Du trenger ikke noe forkunnskap fra «Star Trek»-universet for å bli underholdt av serien. Alt du trenger å vite blir forklart, men du vil selvfølgelig få et større utbytte av referanser og gamle kjenninger om du allerede er en «Star Trek»-fan.

Serien følger «planet of the week»-formatet med en avsluttende episode hver uke, og blir dermed et lettsett eventyr som ikke krever altfor mye av deg som seer.

SOM Å SE IGJEN EN GOD VENN: «Star Trek: Strange New Worlds». er fylt med en deilig følelse av undring. FOTO: Paramount+.

En deilig følelse av undring

«Star Trek»-universet har alltid vært god på å skildre en fremtid der menneskeheten har klart å komme seg forbi krig og ødeleggelse.

Det har vært med en følelse av undring vi har utforsket nye planeter, livsformer og sivilisasjoner, og denne følelsen er høyst tilstedeværende i «Strange New Worlds».

Serien klarer å filosofere over vår egen plass i universet og vår tid i det, uten å bli tung. Og hvis du er glad i «Star Trek» føles «Strange New Worlds» som en god venn du ikke har sett på lenge, men som du gleder deg til å tilbringe masse tid sammen med fremover.

«Star Trek: Strange New Worlds» ser du hver fredag på Paramount+. Anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder.

PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 3. JUNI: En superheltserie der heltene er skurkene, der superhelter har blitt stor butikk med enorm kjendisstatus og innflytelse: «The Boys» har underholdet, forferdet og sjokkert oss i to sesonger.

Nå er serien tilbake – større, blodigere, og mer brutal enn noensinne. Egentlig forstår jeg ikke helt hvordan det skal gå an, men den tredje sesongen av «The Boys» har altså skrudd opp voldsbarometeret enda et knepp.

Man skulle kanskje tro at man blir blasert etter to sesonger med eksploderende hoder, avkuttede lemmer og menneskegrøt. Men jeg blir fortsatt sjokkert, jeg blir fortsatt kvalm – og jeg blir fortsatt underholdt av den übervoldelige superheltsatiren.

Anmeldelse: «The Boys» S02 – Rett og slett dritbra.

RIVALER: Antihelten Butcher (Karl Urban) og superskurken Homelander (Antony Starr) er bitre fiender i «The Boys». FOTO: Amazon Studios.

Jakten fortsetter

Tredje sesong plukker opp tråden omtrent et år etter den forrige slapp. Hughie har blitt en Peloton-trimmende, smoothiedrikkende, dresskledd toppagent hos The Federal Bureau of Superhuman Affairs (FBSA).

Vår alles kjære favorittpsykopat Homelander, har vært snill gutt og oppført seg, etter at populariteten hans fikk et skudd for baugen da det viste seg at kjæresten hans var en superheltnazi.

Men Butcher har ikke sittet rolig i båten av den grunn. Han er stadig på jakt etter en måte å knerte den stormannsgale superskurken på.

Når han hører om et mulig våpen som kanskje kan penetrere den ugjennomtrengelige skallen til Homelander, begynner han å teste egne grenser for hvor langt han er villig til å gå.

AMERIKAS YNDLING: Starlight (Erin Moriarty) topper popularitetsmålingene, mens Homelanders stjerne har falt i befolkningen i «The Boys» S3. FOTO: Amazon Studios.

Fortsatt verst

«The Boys» er best når den bruker sin forskrudde verden til å si noe om vår egen. Og selv om den satiriske brodden var skarpere i forrige sesong, er tematikk som rasisme, konspirasjonsteorier og manipulering av media fortsatt gjennomgående.

Antony Starr er fortsatt fantastisk ekkel i rollen som tidenes verste (les beste) superskurk.

Det er skremmende bra å se hvordan han mister flere og flere av sine hemninger, når det blir klart at deler av den amerikanske befolkningen liker at han skyter fra hofta og «sier det som det er».

Førsteinntrykk: «Obi-Wan Kenobi» – Gir deg «Star Wars»-følelsen!

TOPPAGENT: Hughie (Jack Quaid) stortrives i jobben som agent hos FBSA i starten av «The Boys» S3. FOTO: Amazon Studios.

Sjokkerer og underholder

Serien leker hele tiden med skurken, helten og antihelten sin rolle. For hvor langt kan man egentlig gå, før man blir like ille som det man forsøker å stoppe?

Jeg liker hvordan selv det sjarmerende, fandenivoldske smilet til Karl Urban kan gi meg en vond smak i munnen, når visse grenser krysses.

Og ting trekkes virkelig langt i «The Boys». Det er tydelig at serieskaper Eric Kripke fortsatt vil overraske og sjokkere publikum, og at dette har blitt en serie som stadig forsøker å overgå seg selv.

Noen vil nok mene at serien derfor for lengst har tippet over i det usmakelige – og det har den jo kanskje – men herlighet så gøy det er.

«The Boys» S3 slippes med 3 episoder på Amazon Prime Video 3. juni, deretter med en ny episode hver uke. Anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder.

PÅ DISNEY+: En ny tilblivelseshistorie, en ny high school-serie og enda et nytt tilskudd til Marvel Cinematic Universe – «Ms. Marvel» er i gang på Disney+.

Ved første øyekast er dette en enkel superhelthistorie som følger high school-komediens konvensjoner og regler. Samtidig oppleves de to første episodene av den nye serien som et friskt pust i MCU.

Med sin sprudlende personlighet og umiddelbare sjarm, skyter hovedrolleinnehaver Iman Vellani seg rett opp på stjernehimmelen.

Hun begeistrer stort i rollen som den drømmende og distré tenåringsjenta Kamala Khan, som finner uante krefter i gammelt arvegods.

Anmeldelse: «Stranger Things» S4 – En seig sesong med sterke høydepunkt.

PLUTSELIGE KREFTER: Et gammelt armbånd fører med seg noe uventet for Kamala Khan i «Ms. Marvel». FOTO: Marvel Studios / Disney+.

Fra cosplay til virkelighet

Kamala er en 16 år gammel amerikanskpakistansk jente fra Jersey City som er dyktig til å tegne, som elsker å nerde om superhelter, og som ofte glemmer seg bort i dagdrømmeri om Captain Marvel og hvordan det ville vært å være en superhelt.

Når hun og bestevennen Bruno (Matt Lintz) skal delta i en cosplaykonkurranse på verdens første AvengerCon, må hun finne noe som kan sette et personlig preg på sitt hjemmesnekra Captain Marvel-kostyme.

Et gammelt armbånd fra bestemor i Pakistan blir hentet frem fra loftet, men når Kamala fester armbåndet rundt håndleddet, frigjøres sterke krefter i henne selv.

Nå må hun lære seg å tøyle sitt nye talent, men det er lettere sagt enn gjort.

TRIVELIG TRIO: Yasmeen Fletcher, Matthew Lintz og Iman Vellani spiller vennegjengen Nakia, Bruno og Kamala aka Ms. Marvel i den nye superheltserien. FOTO: Marvel Studios / Disney+.

Kreativ og leken

Kamalas hode er et fantasirikt sted å være, og «Ms. Marvel» lar en dagdrømmers drodlerier komme til live i TV-ruta i seriens formspråk.

Elementer som at Kamalas Captain Marvel-tegneseriefigur flyr over himmelen når hun titter ut av vinduet, at graffitien på veggene i Jersey City kommer til live når hun sykler forbi, eller at hun selv blir til en tegneseriefigur når fantasien tar overhånd, bidrar til å gi serien en leken og kreativ stil som gjenspeiler Kamalas personlighet.

Effekter som dette kan fort bli en billig gimmick, men i «Ms. Marvel» føles det som en naturlig forlengelse av Kamalas indre liv, som er underholdende og friskt å se på.

Utformingen av selve superkreftene i serien ser ikke like bra ut. Kamala kan manipulere luften rundt seg, og dette gjøres med datagenererte effekter som kan minne om noe fra serier som «Magikerne på Waverly Place» (2007) på Disney Channel.

Det var for all del en morsom serie den gang da, men jeg forventer mer fra Disney i 2022.

Førsteinntrykk: «Obi-Wan Kenobi» – Gir deg «Star Wars»-følelsen!

FIN FAMILIEDYNAMIKK: Mohan Kapur, Zenobia Shroff og Saagar Shaikh, spiller henholdsvis Kamalas far Yusuf, moren Muneeba og storebroren Aamir i «Ms. Marvel». FOTO: Marvel Studios / Disney+.

Vennegjengen du vil være en del av

Likevel så kjenner jeg at det ikke er så fryktelig farlig for meg hvordan superkreftene ser ut i «Ms. Marvel». Og jeg synes heller ikke det er så farlig at serien tar godt for seg av velkjente klisjeer du har sett i high school-filmer og serier før.

Den pene og populære, men overfladiske jenta på skolen, sosiallæreren som prøver litt for hardt å være kul, den tøffe, smarte venninna, de strenge foreldrene og selvfølgelig bestekompisen som åpenbart er hemmelig forelsket – «Ms. Marvel» har dem alle.

Men serien omfavner dem med en lunhet og hjertevarme som gjør at rollefigurene blir folk jeg bryr meg om, og en gjeng jeg gjerne vil henge med. Det er godt gjort å etablere det bare i løpet av de to første episodene.

Jeg koser meg i de hverdagslige øyeblikkene, som på familiemiddag med Kamalas godlynte far Yusuf (Mohan Kapur) og strenge mor Muneeba (Zenobia Shroff), eller når Kamala og bestevenninnen Nakia (Yasmeen Fletcher) nok en gang er for seint ute til bønn og springer gjennom trappene i moskeen. Her er serieskaper Bisha K. Ali god på å få frem det særegne i Kamalas kulturelle bakgrunn på en genuin og naturlig måte.

Også blir jeg underholdt av Kamalas fryd over nyvunne krefter i seriens mer supre del av historien. Det er virkelig gøy å se stjerneskuddet Iman Vellani i rollen som Ms. Marvel.

Det her er en rollefigur som lett kunne ha blitt favoritten for Marte, 14 år. Og selv om to episoder er for lite til å bedømme kvaliteten på en hel serie, gleder den voksne utgaven seg likevel stort til å følge Ms. Marvel videre.

«Ms. Marvel» har premiere på Disney+ 8. juni, og kommer med én episode i uka. Anmeldelsen er basert på 2 av 6 episoder.

PÅ DISNEY+: «Abbott Elementary» er en engasjert, lun og morsom arbeidsplasskomedie satt til en underfinansiert offentlig barneskole i Philadelphia, USA.

Serieskaper og hovedrolleinnehaver Quinta Brunson leder an i en lærergjeng det er umiddelbart lett å like, og som tar oss med inn i dagligdagse skoleutfordringer det er lett å sette seg inn i. Og selv om sesong 1 låner mye fra gode sjangerkollegaer, og bruker litt tid på å finne toneleie, så har «Abbott Elementary» flere strenger å spille på.

Seriens store styrke ved siden av arbeidsplasshumoren, er viljen til å skildre sosiale utfordringer og stedene hvor systemet ikke strekker til.

Med skarpe observasjoner, rikelig med skråblikk og stor medmenneskelighet er dette en serie som lar den kritiske brodden skinne gjennom den lettbente situasjonskomikken. På den måten favner serien mer enn bare sine komiske konflikter. Den klarer også å vise frem komplekse problem fra den offentlige amerikanske skolen med dramaseriens oppriktighet – og et bankende hjerte for dem som går og jobber der.

ANMELDELSE: Reservation Dogs – En sorthumoristisk serieperle

KJEMPER MOT SYSTEMET: Hver halvtimesepisode har sin egen hovedkonflikt, og ofte må våre lærerhelter finne sammen for å bekjempe systemet. Spesielt når systemet ikke har råd til tepper i klasserommet. FOTO: Disney+

Et skoleeksempel

Vår hovedperson er den relativt ferske læreren Janine (Quinta Brunson), som er full av håp, pågangsmot og et velutviklet bekreftelsesbehov. Men selv om hun vil det beste for sine elever, er det mange skjær i sjøen.

En ting er Janines egne nybegynnerfeil – hvor hun stadig havner i kniper hvor hun trenger hjelp fra sine mer erfarne kollegaer. En annen ting er de bakenforliggende faktorene.

Nedslitte klasserom, manglende utstyr og dårlig kantinemat er blant de praktiske utfordringene. Overarbeidede foreldre og barn som har det vanskelig gjør vondt i omsorgsmuskulaturen. Og elendige sjefsavgjørelser, feilslått politikk og korrupsjon lar det amerikanske skolesystemet bli en vesentlig del av problemene.

ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne

Jeg liker at «Abbott Elementary» ikke viker unna det sosialrealistiske alvoret i situasjonskomikken.

Dette er ikke en underholdningsjagende arbeidsplasskomedie som tilfeldigvis er satt til en barneskole. Dette kommer fra en serieskaper som synes arbeidsplasskomedien passer utmerket til å skildre en del av det klassedelte USA gjennom den offentlige skolen. Og Quinta Brunson lykkes med å vise frem problemene med snert og galgenhumor, uten at serien oppleves tung eller belærende i sine poenger.

Denne engasjerte og ektefølte kombinasjonen gir serien mening. Den gir serien et hjerte, og den gjør humoren relevant. Rett og slett et skoleeksempel på form som passer innhold.

ANMELDELSE: Stranger Things S4 – Går tilbake til røttene

ELEVENE BIDRAR: Janine (Quinta Brunson) og lærerne er våre hovedpersoner, men elevene bidrar til å gjøre dette til en levende serie som både treffer med sine problemstillinger, underholder med treffsikre skråblikk og har et stort hjerte av medmenneskelighet. hovedpersonFOTO: Disney+

Har lært mye fra sine sjangerforbilder

Det er mye godt TV-selskap på denne barneskolen – både i rollegalleriet, i den håpefulle «feelgood»-faktoren og i det velkjente formatet.

På lærerværelset sørger Gregory (Tyler James Williams), Jacob (Chris Perfetti), Barbara (Sheryl Lee Ralph) og Melissa (Lisa Ann Walter) for å gi oss en variert gjeng av både pedagogikk, erfaring og livsvisdom. Og de mange elevene sørger for at det svinger av både klassekrapyl, sjarmtroll, nervøse førsteklassinger og tacoglade dansegrupper.

ANMELDELSE: Everything Everywhere All at Once – et bugnende dessertbord av en film

Dette er en serie som har lært og lånt mye godt håndverk fra sine sjangerforbilder.

Den velbrukte «mockumentary»-formen gir serien en umiddelbart gjenkjennelig stil som sender tankene til sjangerfavoritter som «The Office» og «Parks and Recreation».

Og for meg som har stor sans for den amerikanske arbeidsplasskomediens struktur og muligheter, er dette en serie som også har mange av de samme seriegledene som «Brooklyn Nine Nine» og «Superstore» byr på. Både når det gjelder et blikk for sosiale problemer, og i leken med rollefigurenes rivaliseringer, oppmerksomhetsbehov, egoisme, vennskapelige bånd og jobbforelskelser.

Barneskolelærerne har ennå ikke nådd de samme humoristiske høydepunktene og de festlige relasjonene som sine papirselgende kollegaer fra Dunder Mifflin, politibetjentene i Brooklyn eller parkgjengen i Pawnee nådde, men starten lover godt.

Denne typen arbeidsplasskomedier bruker ofte litt tid på å finne sine styrker, finne rollefigurenes særpreg, skape sine mønster og sette stilen. Her plantes det mange fine frø i de første 13 episodene, og jeg gleder meg til en ny sesong med gjengen på «Abbott Elementary».

«Abbott Elementary» er ute med hele sesong 1 på strømmetjenesten Disney+. Anmeldelsen er basert på alle 13 episodene. Serien er fornyet og kommer med en sesong 2.

PÅ NRK TV FRA 17. JUNI: Martin Freeman er drivende god som korrupt og samvittighetsfull politimann på randen av sammenbrudd i dramakrimserien «The Responder».

Dette er en BBC-serie som bruker Liverpools natteliv for å skildre et samfunn hvor politi, helsevesen og sosiale tjenester ikke strekker til, noe som er fortvilt for både dem som sliter, dem som trenger nødhjelp og dem som prøver å gjøre jobben sin.

Serieskaper er den tidligere politimannen Tony Schumacher. Han blander røff sosialrealisme og sterkt menneskelig drama i en sviende systemkritikk som viser hvor det svikter i dagens England. Men selv om det er intenst og ganske bekmørkt, så sørger galgenhumor og et rikt rollegalleri for at serien også rommer skråblikk, hjertevarme, litt intriger og noen kostelige typer.

Hovedperson Chris Carson er en kompleks politibetjent som vi like gjerne kunne møtt som hovedskurk i en sesong av korrupsjonsserien «Line of Duty». Hans mange lag og potensielle bristepunkt skildres av Martin Freeman med presisjon og noen intense høydepunkt.

ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne

BRATT LÆRINGSKURVE: Adelayo Adedayo spiller godt som den ferske betjenten Rachel Hargreaves som blir viklet inn i spillet rundt sin korrupte kollega Chris Carson (Adelayo Adedayo). FOTO: © 2021 Dancing Ledge Productions

Fanget i en brutal spiral

Chris Carson var tidligere en respektert etterforsker, men etter en hendelse er han nå degradert til utrykningsbetjent på nattevakt.

Han er fremdeles under etterforskning fra en tidligere kollega. Han har trøbbel på hjemmebane. Hans mor er døende. Han har panikkanfall. Psykologen husker ikke navnet hans, og en yrkeskriminelle barndomskompis har tatt hanskene av.

Det blir mye dette, nesten i overkant, men Martin Freeman holder det sammen og viser oss en utslitt mann som rives mellom egen samvittighet, eget maktmisbruk, de som trenger hjelp, systemets begrensninger og stadige drypp av gryende sammenbrudd.

ANMELDELSE: Lightyear – Morsomt og energisk romeventyr

Stemningen er gjennomgående intens – med pusten sentralt plassert på lydsiden, og et kamera som virkelig lar oss kjenne på de frustrerte situasjonene som møter nattpatruljen.

Dette er en serie som ønsker å skildre poengtert og skape forståelse for hvor ille og sammensatt det er når det gjelder tema som narkotikaavhengighet, korrupsjon, vold i hjemmet, gatas brutale sannheter og mental helse. Manusforfatter Tony Schumacher lar situasjonene koke over i hverandre på en måte som virkelig tar oss som publikum med inn i desperasjonen og fortvilelsen som gjennomsyrer Liverpool-natten.

ANMELDELSE: We Own This City – engasjerende politiskandale

Ingen turistreklame for Liverpool

Det er fascinerende å se Martin Freeman, kjent fra lunere helteroller i «Sherlock» og «Hobbiten», ikle seg en såpass hard og tidvis usympatisk rollefigur som Chris Carson.

Med ny og kortklipt sveis klarer han å holde i den brutale og kyniske siden ved politimannen. Men det er i de ulike lagene av hovedpersonens personlighet at skuespilleren virkelig skaper et gripende portrett. Freeman spiller ut panikkanfall, kjærlighet, omsorg for de svake, frykten for å bli som sin far og de desperate sidene av Chris Carson med en oppriktighet som gjør han til en ypperlig guide gjennom et ødelagt system.

Han beveger seg i et farlig og beinhardt skildret Liverpool, befolket med rollefigurer som for det meste løfter historien og underholdningsverdien.

Carsons partner, Rachel Hargreaves (Adelayo Adedayo), har sin egen opprivende historie. «Harry Potter»-veteran David Bradley gir en god dose sjarm til de hjemløse. Og mitt seriehjerte banker for unge Casey (Emily Fairn) og Marco (Josh Finan) som er både søte og imponerende selvdestruktive. Se ellers opp for fulle prester, sverdsvingende sosialklienter og bestefedre med skumle venner på puben.

ANMELDELSE: Mr. Good – Gåten Eirik Jensen – Underholdningsfokusert «true crime»

«The Responder» blir litt såpete i noen av de mest private konfliktene, det er noen manusdetaljer som skurrer og serien mister noe av det miljøskildrende særpreget sitt etter hvert som handlingen trenger spenning, overraskelser og oppklaringer.

Men en rytmisk og flerrende god åpningsvignett holder oss i seriens kjerne med innblikk i storbynattens utmattende utfordringer og lettvinte løsninger. Her tyter politivesten av private beslag og her formes sannheten etter behov. Og selv om det mangler noen velplasserte «bent coppers»-replikker her, så har denne politiserien sterke kvaliteter som bør passe godt for «Line of Duty»-fansen.

«The Responder» har premiere på NRK TV 17. juni og NRK 1 19. juni. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.

PÅ NETFLIX Etter en drøy måned ventetid er sesongfinalen av «Stranger Things» S4 endelig ute på Netflix.

Og finalen er et stort høydepunkt, der Duffer-brødrene gir en tilfredsstillende avslutning på sesongen samtidig som de setter opp brikkene for neste og siste runde av «Stranger Things».

De to episodene strekker seg over hele 3 timer og 44 minutter, noe som kunne ha blitt en langdryg affære. Men til tross for at selve sesongfinalen er noe oppstykket i oppbyggingen, skorter den hverken på spenning eller emosjonell slagkraft.

Jeg ble både rørt, skremt og overrasket i løpet av finalen, og en nervepirrende slutt vil gjøre ventetiden til den femte og siste sesongen ekstra lang!

Anmeldelsen har minimale avsløringer fra del 2, men noen spoilere om handling fra del 1 av «Stranger Things» S4.

ANMELDELSE: «Stranger Things» S4 – Del 1.

MODIG: Sadie Sink spiller Max Mayfield, her i del 1 av sesong 4 av «Stranger Things». FOTO: Netflix.

Utnytter mytologien godt

Vi er allerede på spenningstoppen fra del 1 når «Kapittel 8: Papa» går i gang. Hvem monsteret Vecna virkelig er har blitt avslørt, og våre unge venner jobber nå på hver sin kant med en plan om å stoppe ham før det er for sent.

I denne delen av historien klarer Duffer-brødrene å utnytte mytologien de har skapt i «Stranger Things»-universet på en måte som binder alle sesongene sammen på godt vis.

Og kombinasjonen av seriens lunhet, hjerte for nerdene, og den intense spenningen serieskaperne klarer å skape, gir oss underholdningstopper som for eksempel en Metallica-solo i flaggermusstorm.

Følelsen av at ting står på spill er absolutt til stede, selv om ikke alle valgene Duffer-brødrene tar i den siste episoden er spesielt overraskende.

BESTEVENNER: Finn Wolfhard som Mike Wheeler pg Noah Schnapp som Will Byers i sesong 4, del 2 av «Stranger Things». FOTO: Netflix.

Hjerteskjærende høydepunkt

Det godt sammenskrudde castet er en av de store grunnene til at «Stranger Things» har blitt så populært.

Denne vennegjengen av outsidere som igjen og igjen forsøker å redde verden, samtidig som de også skal vokse opp og finne seg selv, er en fryd å følge.

Flesteparten av de unge skuespillerne får også vist hva de er gode for, selv om jeg må si at tidligere hovedrolleinnehaver Finn Wolfhard, ikke alltid takler Mikes emosjonelle reise like bra. Og skal jeg være ærlig, så er det vel liten tvil om at Will tar feil – det er ikke Mike som er hjertet i gjengen denne sesongen.

Hjertet mitt banker i hvert fall for Noah Schnapp, som er et stort høydepunkt i rollen som en Will Byers som sliter med egne følelser og hvem han er.

Del 2 av sesong fire byr på noen virkelig hjerteskjærende øyeblikk fra Schnapp, som viser hvor mye han har vokst som skuespiller siden serien hadde premiere i 2016.

Gaten Matarazzo står fortsatt frem som et stjerneskudd i Dustin Henderson. Og hans vennskap med dungeonmaster Eddie, nydelig spilt av Joseph Quinn, får en finale som berører i del 2.

MONSTERJAKT: Max utsetter seg selv for fare i sesong 4 av «Stranger Things». FOTO: Netflix.

Lang, men aldri kjedelig

Det er mange tråder som skal nøstes opp i de to siste episodene, og Duffer-brødrene tar seg god tid til å binde dem sammen.

Det er tydelig at serieskaperne har fått frie tøyler fra Netflix til å boltre seg, men med litt innstramming kunne de nok ha fortalt den samme historien mer effektivt.

Jeg kjeder meg imidlertid ikke et sekund av de to spillefilmlange episodene. Og finalen setter i gang en del grublerier maner til nye fanteorier før siste sesong.

PÅ DISNEY+ 27. JULI 2022: En virkelig drapssak med religiøse undertoner viser seg å være en kruttsterk pakke i en svært velspilt og medrivende miniserie.

«Under the Banner of Heaven» er basert på en dokumentarbok av den anerkjente forfatteren Jon Krakauer («Into the Wild», «I tynn luft»), og handler om en helt spesiell mordsak blant mormonere i Salt Lake Valley på midten av 1980-tallet.

Serieskaper Dustin Lance Black («Milk», «Big Love», «J. Edgar», «When We Rise») har selv en fortid som mormoner, og gir oss en interessant innføring i et strengt konservativt og lukket miljø som er på kollisjonskurs med det øvrige samfunnets lover og regler.

Den gode miljøskildringen, samt Andrew Garfield og Gil Birminghams solide hovedroller, gjør dette til et imponerende true crime-drama som virkelig pirrer nysgjerrigheten.

ANMELDELSE: «The Gray Man» er en dårlig kopi av Bond, Bourne og Mission: Impossible

NYTT FJES: Brenda (Daisy Edgar-Jones) introduseres for medlemmer av den store Lafferty-familien i «Under the Banner of Heaven». Foto: Michelle Faye/FX

Maktkamp blant mormonere

Politietterforskeren Jeb Pyre (Andrew Garfield) blir satt på en stor prøve når Barbara Wright Lafferty (Daisy Edgar-Jones) og hennes 15 måneder gamle datter blir funnet brutalt drept i den lille byen East Rockwell i Utah.

Etterforskningen forgår nemlig blant hans egne i mormonerkirken, og Pyre blir satt i en skvis mellom jobben og privatlivet i jakten på morderen. Det samme gjelder ikke hans partner, Bill Taba (Gil Birmingham), som tilhører urbefolkningen, og er på alle måter en outsider i møte med mormonermiljøet.

Sammen må de grave i den store Lafferty-slekta, som beskriver seg selv om Utahs Kennedy-familie.

Flere tilbakeblikk viser hvordan Barbara blir introdusert for slekta av kjæresten Allen Lafferty (Billy Howle), møtet med brødrene Ron (Sam Worthington), Dan (Wyatt Russell), Robin (Seth Numrich) og Sam (Rory Culkin), og hvordan en intern maktkamp i familien kan ha fått alvorlige konsekvenser.

Politietterforskerne er fiksjonelle, det samme er byen som mordsaken foregår i, men hovedtrekkene skal være basert på det som virkelig skjedde i American Fork, Utah. Det hjelper på troverdigheten at Jon Krakauer er kreditert som konsulent for serien og har deltatt i promoteringen av den.

I tillegg har serieskaper Dustin Lance Black førstehånds kjennskap til miljøet som skildres, og hvordan det eksisterer på siden av det øvrige samfunnet, blant annet med egne lover og regler som sterkt favoriserer patriarkatet på en måte som umyndiggjør kvinner.

Daisy Edgar-Jones’ sprudlende figur blir på mange måter publikums øyne inn i dette miljøet, som noen vil kalle en sekt, og det er interessant å se hvordan de interne mekanismene fungerer, både på godt og vondt. Samholdet er tilsynelatende sterkt, men konsekvensene er store om man trår over deres interne moralske grenser.

ANMELDELSE: Vittig fortellergrep dreper en vakker kjærlighetshistorie i «Persuasion»

AVHØR: Robin Lafferty (Seth Numrich) grilles av Jeb Pyre (Andrew Garfield) i «Under the Banner of Heaven». Foto: Michelle Faye/FX

Fundamentalisme er stikkord

«Under the Banner of Heaven» kan ikke ha vært langt unna en Emmy-nominasjon, men ble «bare» nominert for Andrew Garfields utfordrende hovedrolle. Han ble Oscar-nominert for musikalen «tick, tick…Boom!» tidligere i år, og rollen som Jeb Pyre i denne serien bekrefter inntrykket av at han ser ut til å være i sitt livs form som skuespiller.

Emmy-utdelingen har dessverre ingen kategori for beste birolle i en miniserie, noe som gjør at karismatiske Gil Birminghams fantastiske rolle som Bill Taba ikke var mulig å nominere. Det er synd, for skildringen av Pyre og Tabas ulike personligheter, og ikke minst deres kontrastfylte tilnærming til etterforskningen, er noe av det som gjør serien så spennende.

Men det er mye mer som fenger, for eksempel det betente forholdet mellom de to eldste Lafferty-brødrene, godt spilt av dyktige Sam Worthington og Wyatt Russell, og hvordan familiens fromme hustruer, spilt av Daisy Edgar-Jones, Chloe Pirrie, Megan Leitch og Britt Irvin, etter hvert opponerer mot ektemennenes stadig krassere innstilling til storsamfunnet.

Fundamentalisme er et stikkord her, og det trekkes paralleller helt tilbake til 1840-tallet og kampen som ble ført av Joseph Smith, opphavsmannen til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Og det kanskje mest interessante aspektet ved historien er å se hvordan Jeb Pyre selv begynner å tvile på grunnlaget for sin egen tro i løpet av etterforskningen.

ANMELDELSE: «The Survivor» er tematisk slagkraftig om å overleve

FENGSELSBESØK: Lafferty-brødrene Ron (Sam Worthington), Robin (Seth Numrich) og Jacob (Taylor St. Pierre) i «Under the Banner of Heaven». Foto: Michelle Faye/FX

Har serien noen svakheter? Ikke mange, men noen få. Den ble produsert av FX for den amerikanske reklamebaserte strømmetjenesten Hulu, som medfører at episodenes dramaturgi er strukturert med jevnlige spenningstopper før reklameavbrudd. Dette synes jeg påvirker flyten i en litt kunstig og negativ retning.

Jeg er også litt i tvil om Rory Culkins rolletolkning som en av de yngre Lafferty-brødrene, siden figuren tilsynelatende har to ulike personligheter i tilbakeblikkene og 1984-scenene som vanskelig lar seg forklare. Her må det tas høyde for at radikaliseringen kanskje utdypes nærmere i de to siste episodene, som Disney+ av ukjente årsaker ikke har ønsket å forhåndsvise.

Det gjør også at det selvsagt er umulig å si hvordan miniserien greier å knytte sammen de mange handlingstrådene og spenningselementene, men om kvaliteten fra de fem første episodene også reflekteres i konklusjonen, burde kvaliteten være sikret.

«Under the Banner of Heaven» er et sterkt og provoserende krimdrama, uansett hvilken tro man eventuelt måtte bekjenne seg til eller ikke.

(Anmeldelsen er basert på 5 av 7 episoder. Premiere på Disney+ 27. juli)

PÅ HBO MAX FRA 22. AUGUST: Tre år, tre måneder og to dager etter at den aller siste sesongen av «Game of Thrones» fikk sin seriefinale, er det klart for et nytt eventyr i Westeros.

«House of the Dragon» kaster oss ut i politisk maktkamp, intriger og renkespill i King’s Landing, i underkant av 200 år før hendelsene i «Game of Thrones».

Med en tittel som «House of the Dragon», og et HBO som flittig har reklamert med at serien kan skilte med hele 17 drager, er det ingen tvil om at det mer drageglade «Game of Thrones»-publikumet har sett frem til denne serien.

Og det er drageflygning i de fem første episodene av «House of the Dragon». Likevel er dette mer et velspilt drama enn et actioneventyr – enn så lenge – for det lurer mer dragespenning i horisonten.

Serien føles som en forlengelse av det samme universet vi forlot for tre år siden. Verdenen oppleves som det samme stedet, men vi er nærmere Targaryen-husets gullalder, noe som gjenspeiles i alt fra kostymer, rekvisitter og kulisser.

Hør: Filmpolitiets Game of Thrones-spesial diskuterer «House of the Dragon»!

ARVELØS: Kong Viserys (Paddy Consindine) må bestemme seg for en arvtager i «House of the Dragon». FOTO: HBO MAX.

Opptakt til borgerkrig

172 år før dragemor Daenerys Targaryen ble født en stormfull natt på Dragonstone, pågår det en arvestrid i Targaryen-huset. En strid som er begynnelsen på slutten for Targaryen-dynastiet.

Kong Viserys (Paddy Consindine) har ikke klart å avle frem en sønn, og han må derfor utnevne en arving for å sikre Targaryen-slektens grep om makta.

Valget står mellom hans yngre bror prins Daemon Targaryen (Matt Smith), og datteren prinsesse Rhaenyra Targaryen (Milly Alcock).

Problemet er at Daemons livsstil og sinnelag ikke egner seg for tronen, mens Rhaenyra dessverre er kvinne… Og kvinner blir ikke regenter i De syv kongeriker.

Opptakten til borgerkrig er i gang, men serien bruker lang tid på å komme dit. For det er flust av intrigemakere som vil ha en finger med i spillet før den berømte borgerkrigen kalt «The Dance of the Dragons» kan begynne.

Anmeldelse: «Royalteen: Arvingen» – Har nok av kvaliteter til å slå an hos målgruppa.

KAMPEN OM TRONA: Prins Daemon Targaryen (Matt Smith), ser på seg selv som den rettmessige arvingen i tronerekkefølgen i «House of the Dragon». FOTO: HBO MAX.

Som «The Crown» med drager

«House of the Dragon» er basert på George R.R. Martins «Ild og blod», en fiktiv historiebok ført i pennen av «erkemester Gyldayn av Citadellet i Gamleby».

Siden dette er en nedtegnelse av «historiske hendelser» er det mye som forblir usagt i «Ild og Blod». Selv om erkemester Gyldayn er en liten sladrekjerring som gjerne baserer nedtegnelsene sine på sladder og rykter, så kan han umulig vite alle detaljene om hva som har skjedd.

I den forstand minner «House of the Dragon» om «The Crown». Vi har en rekke historiske hendelser å forholde oss til, men hvem vet hva som skjer på de indre gemakker? Hvilke samtaler blir ført i slottets mørke kriker og kroker?

Dette er noe serieskapere George R.R. Martin og Ryan J. Condal utnytter til det fulle, og serien byr på flere overraskelser også for deg som har lest boka.

Allerede i første episode blir vi servert en slik scene, som var så sjokkerende og ubehagelig at jeg måtte se vekk fra TV-ruta.

BESTEVENNINNER: Rhaenyra Targaryen (Milly Alcock) og Alicent Hightower (Emily Carey) forteller hverandre alt. Eller gjør de det? FOTO: HBO MAX.

Ubehagelig god kjemi

Det er ingen manko på sterke personligheter i «House of the Dragon», og heller ikke manko på dyktige skuespillere som kan portrettere dem.

Matt Smith er herlig brekkekkel i rollen som prins Daemon, som er en egoistisk hedonist som også har et sterkt behov for anerkjennelse av sin storebror kong Viserys.

Smith har en ubehagelig god kjemi med Milly Alcock, som spiller prinsesse Rhaenyra som ung. Deres forhold er en rød tråd gjennom serien som både underholder og vemmer.

Alcock skildrer prinsessen som en ung kvinne som er lei det patriarkalske samfunnets konvensjoner og restriksjoner, med en troverdig kombinasjon av bitterhet, tæl, pågangsmot og naivitet.

Andre navn verdt å merke seg er Steve Toussaint som Lord Corlys Velaryon, Rhys Ifans som Otto Hightower, Emily Carey som Alicent Hightower, og ikke minst Olivia Cooke og Emma D’Arcy, som spiller de eldre utgavene av Alicent og prinsesse Rhaenyra.

De to sistnevnte gleder jeg meg til å se mer av i resten av sesongen. Rollefigurene står sentralt for kjernen av konflikten i fortellingen, og Cooke og D’Arcy overbeviste stort i det lille jeg fikk se av dem.

GLITRENDE: Olivia Cooke og Emma D’Arcy er formidable kvinner i «House of the Dragon». FOTO: HBO MAX.

Det er ikke TV, det er HBO

Orgier, blodsprut, kvalmende vold og provoserende kvinnesyn – jada, «House of the Dragon» er fortsatt «Game of Thrones» – dette er fortsatt HBO.

Man kan jo spørre seg om det å provosere bare for å provosere er god TV, og svaret på det er nei.

Men når provokasjonen rammes inn av et velskrevet manus, dyktige skuespillere og et serieunivers med en detaljrikdom som imponerer, så blir den totale pakka skikkelig god TV.

Den første halvdelen av sesongen vil nok likevel oppleves som treig for mange, for dette er et dialogdrevet intrigedrama. Har du imidlertid sans for politikkens skitne spill og de kongeliges hemmelige liv, vil du storkose deg med «House of the Dragon».

Pressen fikk tilsendt seks av ti episoder for vurdering, men de visuelle effektene i episode seks var så uferdige at episoden ikke kan vurderes. Denne anmeldelsen er basert på fem episoder.

PÅ VIAPLAY 21. AUGUST: «Nede» er en sår og sorthumoristisk dramakomedie som gyver løs på etterspillet etter en tragisk trafikkulykke med mørk situasjonskomikk.

Serieskaper Tina Rygh («Basic Bitch» og «Sigurd fåkke pult») har skrevet et manus som med særpreg og teft klarer å blande alvor og komedie til en serie som både underholder, griper tak og har et artig rollegalleri.

Maria Austgulen er drivende god i hovedrollen som Fanny. En kompleks rollefigur med en herlig opprørsk energi som fenger med kulhet, rå galgenhumor og kvikke replikker – og som virkelig får utfordret publikums sympatimuskulatur med noen av sine valg.

ANMELDELSE: She-Hulk: Attorney at Law – Kul Hulk, middels manus

ELSKER SIN GAMLE LEILIGHET: Fanny (Maria Austgulen) vil veldig gjerne fortsette å bo i sin leilighet, men det er ikke bare enkelt å tilfredsstille moderne krav i en gammel trappeoppgang. FOTO: Viaplay

Den gode hjelpens lidelser

Fanny (Maria Austgulen) får livet snudd på hodet etter en trafikkulykke hvor bestevennen Kurt dør, og hun havner i rullestol.

Det medfører en ny tilværelse hvor personer hun tidligere gjerne har unngått, nå blir mennesker hun både trenger og må forholde seg til.

Hun må blant annet flytte inn hos sin nyseparerte tvillingsøster Fam (Mari Hauge Einbu), i påvente av om hennes egen leilighet kan få trappeheis. Og hun må bidra i sorgprosessen til Kurts gravide kjæreste Jill (Isabel Bråthen).

Og til tross for en tilsynelatende sorthumoristisk aksept av sin nye situasjon, så presser traumer, frustrasjoner og hemmeligheter på under overflaten. Det gir spenning til historien, og det bringer frem flere interessante perspektiver rundt skyld, skyldfølelse, konfliktunngåelse og den gode hjelpens lidelser.

ANMELDELSE: Nope – En morsom thriller med en stor idé

Det er ikke alle historietrådene som er like fullendte, og et par av birollene blir litt stive i sine karikerte trekk. Men Fannys hovedhistorie gir serien en engasjerende energi gjennom alle de seks kjappe halvtimesepisodene. Og et skarpt blikk for smart situasjonskomikk og kleine forviklinger sørger for at alt svinger sammen.

På sitt beste er «Nede» en serie som både er sviende morsom og forfriskende drøy.

ANMELDELSE: House of the Dragon – Provoserende god TV

KOMPLISERTE BÅND: Fanny (Maria Austgulen) må etter ulykken knytte nye bånd til søsteren Fam (Mari Hauge Einbu) og Kurts etterlatte kjæreste Jill (Isabel Bråthen) – og det byr på komplikasjoner, gleder og irritasjoner. FOTO: Viaplay

Føyer seg inn blant de nye gode norske dramediene

De siste årene har vi fått en rekke knallgode norske serier som bruker halvtimesformatet, som tradisjonelt har tilhørt situasjonskomedien, til å blande komedie og drama.

Serier som «Pørni», «Sigurd fåkke pult», «Verden er min», «Kasko», «Unge lovende» og «Ida tar ansvar» har på ulikt vis løftet alvorlig tematikk med skråblikk og særegen humor. «Nede» føyer seg inn i denne rekken, og tør å levere sin mørke situasjonskomikk med nok egenart, ekthet og alvor til at den oppleves original, relevant og treffsikker.

ANMELDELSE: Pørni – en herlig dramedie om hverdagsliv, sorg, kjærlighet og familie

Musikkbruken sitter godt med både norske låter og en meget «groovy» åpningsmelodi fra El Michels Affair. Sistnevnte setter en sløy stemning for serien og lydlegger en kunstnerisk og knallgod åpningsvignett.

Regissør Siri Seljeseth («Unge lovende») er leken og megetsigende med detaljene hun fanger opp. Og hun lar kameraet gi oss mye av Fannys ferske perspektiv fra rullestolens blikkhøyde. Det lar utsnittene bli et vesentlig fortellergrep, og det utvider vår opplevelse av hvordan Fanny har det.

Og så treffer de sentrale skuespillerne veldig godt med sine rollefigurer. Spesielt søskenkjemien mellom Maria Austgulen og Mari Hauge Einbu gjør at det smeller godt av gjenkjennelighet i scenene hvor høflighet og hverdagsløgner dirrer i spennet mellom søstrenes fasade og sannheter.

Og med Isabel Bråthens fornøyelige rolle som den i overkant positive Jill, så har «Nede» et rikt trekløver i front som gjør at serien byr på mye fengende personlighet.

«Nede» har premiere på Viaplay søndag 21. august med hele sesongen. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.