PÅ DISNEY+ FRA 4. MAI: «Star Wars: Den gærne gjengen» er en actionfylt «spin off»-serie fra «The Clone Wars» som på flere måter plasserer seg i kjernen av Star Wars.

Handlingen starter med den sentrale ordre 66, hvor Darth Sidious gir soldatene i klonehæren beskjed om å drepe Jediene – og «Det galaktiske imperiet» fødes.

Vi møter raskt noen gamle kjente som åpner opp dørene til flere av de sentrale handlingstrådene i og rundt Skywalker-sagaen. Og vi møter noen nye fjes som setter i gang nye fanteorier.

Heltene våre er nok en gang en kul gjeng opprørere som prøver å gjøre det rette i en skakkjørt galakse. Og igjen må godlynte hardhauser ta seg av en ung og lovende hovedperson med spesielle evner.

Det er kjent, det kjært og det er vellaget påfyll for Star Wars-fansen.

ANMELDELSE: Shadow and Bone – Et levende og troverdig fantasyunivers!

GAMLE KJENTE: Grand Moff Tarkin (Stephen Stanton) ble introdusert allerede i den første Star Wars-filmen i 1977, og er en av flere gamle kjente vi møter i dette nye eventyret. FOTO: © 2021 Lucasfilm Ltd. & . All Rights Reserved.

Nikker til 80-tallets actionhelter

Vi ble så vidt kjent med den gærne gjengen i «Clone Force 99» i sistesesongen av «Star Wars: The Clone Wars» i 2020.

De er en spesialtropp bestående av defekte klonesoldater med fordelaktige mutasjoner. En hardtslående kombinasjon av hjerne, årvåkenhet, rå styrke, og ekstreme kampferdigheter som ifølge rapportene hadde «100% suksess på sine oppdrag».

Med nikk til 80-tallets karikerte actionhelter, er det en fengende blanding typete typer som utgjør den selverklærte Bad Batch – eller «den gærne gjengen» som de lyder på norsk.

Lederen er Rambo-klonen Hunter, og med seg har han muskelbunten Wrecker, supersmarte Tech, skarpskytteren Crosshair og den nesten heldigitale Echo.

Alle fem er stemmelagt av Dee Bradley Baker – som med hang til gladteite replikker klistrer personlighetene deres tykt utenpå uniformen.

Men det bor selvsagt mer i denne gjengen enn hva første øyekast tyder på, og utover i den 70 minutter lange førsteepisoden får vi se hvordan deres nye soldathverdag – under Grand Moff Tarkins (Stephen Stanton) oppsyn – påvirker holdninger og lojalitet til befalet.

«Den gærne gjengen» går også inn i noen interessante Star Wars-spørsmål. Blant annet om hvorfor Stormtroopere ser ut til å bli dårligere og dårligere til å treffe blink. Det er nerdesnadder.

ANMELDELSE: The Mandalorian – Vil gi deg troen på «Star Wars» tilbake

God eventyrfølelse, men lite nytt på stjernehimmelen

De som hadde håpet på noe nytt og særlig annerledes fra serieskaper Dave Filoni og det nå Disney-styrte Star Wars-underholdningsmaskineriet, vil bli skuffet her.

I stil, strek, rollefigurer og humør er dette en direkte videreføring av «The Clone Wars»-universet, og ut fra starten å dømme kan dette egentlig sees på som en ny sesong av den populære animasjonsserien. Og det liker jeg svært godt – jeg storkoste meg med Ahsoka Tano, kaptein Rex og Anakin Skywalkers animerte eventyr.

«Den gærne gjengen» er også tro til Star Wars-merkevarens kjerneverdier når det gjelder handlingsmønster, rollefigurenes egenskaper og stadige forbindelser til andre Star Wars-produkter. Her knyttes det bånd til «The Mandalorian», den originale trilogien og til kommende serier fra galaksen langt borte.

For hvorfor endre noe som fungerer? Disney og Lucasfilm har for alvor fått i gang magekriblingen rundt Star Wars igjen, og dette er nok en serie som treffer den deilige troikaen av nostalgi, action og George Lucas sin stjernespraglende eventyrfølelse.

Det er ikke like storslagent, tøft og emosjonelt slagkraftig som «The Mandalorian» – dette tegner til å bli en mindre serie på alle måter. Men Dave Filoni, regissør Brad Rau og hovedmanusforfatter Jennifer Corbett smeller opp verdensbyggingen i ytterkantene rundt Skywalker-sagaen på en drivende fengende måte.

Førsteinntrykket er at dette blir gøy for både nye og gamle kraftentusiaster.

«Star Wars: Den gærne gjengen» har premiere på Disney+ 4. mai med en ekstra lang førsteepisode på 70 minutt. Så kommer det ny halvtimesepisode hver fredag. Anmeldelsen er basert på 2 av 14 episoder.

PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 14. MAI: Oscar-vinner Barry Jenkins («Moonlight») har laget et gripende stykke kunst med «The Underground Railroad» – en poetisk og engasjerende miniserie som blottstiller og utforsker den amerikanske rasismens røtter.

Det er gnistrende godt håndverk. Lydbildene river i sansene. Det bevegelige kameraet ser seg nysgjerrig omkring i scenene. Drypp av magisk realisme forsterker inntrykkene, og den treffsikre bruken av popmusikk sørger for at undertrykkelsen på skjermen ikke dempes av et distansert «slik var det i gamle dager».

Det er likheter til «The Handmaid’s Tale» i måten vold, tragedier og umenneskelighet skildres med estetisk finesse i nøye komponerte scener.

Og i Thuso Mbedus intense og sterke hovedrolle, føres vi gjennom en tålmodig oppbygd historie som lag på lag bygger innsikt og innlevelse opp mot et klimaks som virkelig smeller i mellomgulvet.

ANMELDELSE: Small Axe – Noe av det beste og viktigste du kan se i år!

SLAVEJEGERNE: Ridgeway (Joel Edgerton) er en slavejeger som er besatt av å fange Cora. Sammen med sin unge assistent Homer (Chase W. Dillon) reiser han fra stat til stat for å spore henne opp. FOTO: Kyle Kaplan/Amazon Studios

Blottstiller den amerikanske rasismens røtter

Den underjordiske jernbanen var i virkeligheten navnet på et nettverk av hemmelige ruter og hus hvor slaver fikk hjelp til å rømme fra Sørstatenes plantasjer på 1800-tallet.

I denne oppdiktede historien, basert på Colson Whiteheads Pulitzer-vinnende bok, har disse rutene blitt til en faktisk underjordisk jernbane, og vår hovedperson Cora Randall (Thuso Mbedu) bruker den til å flykte fra lenkene mot friheten.

Det er en reise gjennom en ung nasjon, som her er skrudd til for å skildre ulike sider ved den amerikanske rasismen – den ene like jævlig som den andre.

For hver stat Cora flykter til, er det en ny form for undertrykkelse. Slaveri. Utryddelse. Fengsel. Underdanighet. Isolasjon. Og kanskje den giftigste av dem alle: Et falsk løfte om likeverd.

Dette er spilt ut i en elegant sammensatt historie hvor hver episode dyrker ulike byer og bakgrunner. Alltid med Cora på søken etter å puste fritt, og alltid med slavejegeren Ridgeway (Joel Edgerton) på jakt etter henne.

Som i «Moonlight» viser Jenkins stor omhu med en utsatt og herdet hovedperson. Thuso Mbedus spiller Cora med en integritet som overvinner de stadige forsøkene på å frata henne menneskeverdet.

Det øvrige rollegalleriet er gjennomgående velspilt. Peter Mullan, William Jackson Harper, Chase W. Dillon, Sheila Atim, Will Poulter og Amber Gray er blant skuespillerne som sørger for at selv korte bekjentskaper blir til minneverdige øyeblikk.

ANMELDELSE: Mare of Easttown – hverdagsgrå krimkunst

SOLEN SLIPPER TIL: Vennskapet mellom Royal (William Jackson Harper) og Cora Randall (Thuso Mbedu) er velspilt og hjertevarmt. FOTO: Atsushi Nishijima/Amazon Studios

Rik på tematikk og samfunnsbrodd

«The Underground Railroad» er en serie som er rik på tematikk, perspektiver, referanser og samfunnsbrodd.

Det å være kvinne og født i fangenskap i denne nye verdenen byr på mange ekstreme påkjenninger, og denne serien fanger opp flere typer undertrykkelser enn bare det som går på forskjellige hudfarger.

Kampen for menneskeverd må også bryne seg på USAs grunnleggende kapitalistiske ideal.

Det er vanskelig å hjelpe sine medmennesker i et system hvor den som vil opp og frem må gjøre det på skuldrene til sine medmennesker. Og Barry Jenkins skildrer denne komplekse kampen mellom ulike amerikanske friheter på nyansert, poengtert og interessant vis.

ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!

Dekonstruksjonen av USAs tilblivelsesmyter er også et vesentlig prosjekt for «The Underground Railroad». Barry Jenkins røsker i etablerte forestillinger med symbolikk, referanser og noen retoriske kraftsalver som dirrer fra TV-skjermen.

Serien har også flere bånd til Jim Jarmuschs meditative westernfilm «Dead Man» (1995), hvor nybyggernes herjinger med den amerikanske urbefolkningen ble skildret med poesi, sinne og ubehagelige sannheter.

Komponist Nicholas Britells musikk plukker opp melodistrøk fra Neil Youngs gitar i «Dead Man», og serien innehar flere av de skitne, drømmende og blodige betraktningene som preget togturen i Jarmusch sitt bleke oppgjør med det amerikanske selvbildet.

ANMELDELSE: Pørni – en herlig dramedie

POETISK OG VISUELT STORSLÅTT: Barry Jenkins er en kunstner og mange av hans motiver, stemninger og scener er egne små kunstverk som trollbinder på skjermen. FOTO: Atsushi Nishijima/Amazon Studios

Barry Jenkins er en sann kunstner

Regissør og serieskaper Jenkins har tatt med seg sin faste fotograf James Laxton og komponist Nicholas Britell som han jobbet med på både «Moonlight» og «If Beale Street Could Talk». Og med «The Underground Railroad» beriker denne trioen TV-seriens utvikling ved å overføre sitt originale og finstemte filmspråk til den lille skjermen.

Viktige bestanddeler er uttrykksfulle nærbilder, raffinerte strykearrangement, et kranført kamera som ser seg rundt inne i scenene, fortellende lydlandskap og en sofistikert lek med frempek, drømmer og symbolikk.

Det naturlige lyset er viktig for Jenkins sine stemninger – både i mørke og lyse stunder. Og når han lar solstrålene gi sårt tiltrengt varme til motivene, er det gåsehudfremkallende vakkert.

ANMELDELSE: Watchmen – illsint på rasismen og xenofobien i USA

Historien om Cora egner seg godt til episodeinndelt TV, men jeg synes ikke Barry Jenkins treffer helt med alle kapitlene og prioriteringene. To av de ti episodene blir stående litt på utsiden av det narrative drivet. Noen hendelser får det også til å lugge i «den hemmelige jernbanen»-konseptet, og det er ikke alle trådene som blir med helt til endestasjonen.

Men på sitt beste er dette et mesterverk av kunstnerisk vellykket og inspirert historiefortelling.

De to siste episodene er fantastiske høydepunkt hvor handling, gnistrende taler, maleriskjønne motiver, knyttede never og brennende urettferdighet dirigeres sammen i flere oppslukende crescendo. En avslutning som er noe av det mektigste jeg har sett på TV.

«The Underground Railroad» har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video den 14. mai. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.

PÅ NETFLIX FRA 4. JUNI: «Sweet Tooth» er en humørfylt og stemningsfull eventyrserie som blander pandemi, fantasy og en hjertevarm roadtrip gjennom et postapokalyptisk USA.

Serien, som er basert på Jeff Lemires DC-tegneserie med samme navn, har mange plott, rollefigurer og handlingsmønster vi kjenner godt fra sjangeren. Fra det dødelige viruset, via den nådeløse militærskurken til den unge handlekraftige helten.

Men i konseptet om babyer som blir født som en blanding av dyr og mennesker, har serien en original og valpesøt vri på både superkrefter, håp og budskap.

Og i motsetning til mange dystopiske serier om livet etter virusdøden, så har «Sweet Tooth» en tilbakelent stil av økologisk landbruk, flanellsskjorter, cosplay-vennlige kostymer, mektig natur og et jordnært soundtrack av leirbålsrefreng.

Det er ikke alt som svinger hele tiden, men her er det rollefigurer det er lett å bli glad i. Og serien bør være ganske så midt i blinken for fantasyfans i starten av tenårene.

ANMELDELSE: Ragnarok S02 – Blir for tam

DEN GODE HJELPER:
Tommy Jepperd (Nonso Anozie) har gjort mye han ikke er stolt over, men han forsøker å gjøre det rette med å hjelpe Gus overleve. Reisen de to setter ut på foregår i tidvis spektakulær natur. FOTO: Kirsty Griffin/Netflix

På reise gjennom et farlig og naturvakkert USA

For ti år siden inntraff «The Great Crumble», hvor et dødelig virus gikk globalt og mennesker begynte å føde hybridbabyer – mennesker med dyre-DNA.

Et av disse barna er Gus (Christian Convery), som er litt hjort og mye gutt. Han har vokst opp isolert i Yellowstone nasjonalpark, men en dramatisk hendelse gjør at han må ut i den store verden for å finne noen viktige svar.

Han møter vandreren Tommy Jepperd (Nonso Anozie), som motvillig hjelper den tillitsfulle 10-åringen. Det er nemlig svært farlig å ha gevir ute på veien. Hybridene har fått skylden for pandemien, og det er skuddpremie på Gus.

Det veves flere lag til både historien og tematikken, og gjennom tilbakeblikk og et utvidet rollegalleri får vi stadig vite mer om viruset, hybridbarna og en mulig kur.

ANMELDELSE: Pørni S01 – bobler over av livsglede og håp

Postapokalyptiske skildringer av et barn og en voksen på reise gjennom et herjet USA, pleier å være ganske så dystre greier.

Det skjer mye fælt i «Sweet Tooth» også, og det treffer ekstra nært å se munnbind, håndsprit og smittefrykt i skildringen av pandemiens innledende fase. Men historien har en iboende glede, og en vilje til å vise frem naturens skjønnhet, som gir serien en oppløftende stemning.

Frodig vegetasjon, bærekraftige oppfinnelser og USAs storslåtte villmark (for anledningen spilt inn på New Zealand) flytter fokuset fra død og ødeleggelse, og over på hva som kanskje ville overlevd og blitt enda vakrere hvis dagens overforbrukssamfunn kollapset.

Det kan oppleves naivt, og det skildres med en barnlig lekenhet. Men med blant andre folkrockerne i Grateful Dead på lydsporet, så er det en håpefull hippiestemning her – noen naturglade strømninger som pynter de dystopiske trekkene med blomsterkranser og drømmer om harmoni.

ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!

EN NY VERDEN: 10 år etter et dødelig virus har drept store deler av jordens befolkning, så har det dukket opp en del merkelige allianser og gjenger. FOTO: Kirsty Griffin/Netflix

Netflix-strategien irriterer

Jeg tar meg i å tenke på Steven Spielberg flere ganger underveis i «Sweet Tooth». Serien er ikke på hans nivå når det gjelder magekriblende eventyrfølelse, men det er et rollegalleri som begeistrer og minner om hans lune skaperstil.

Og det stemningsvakre budskapet om å ikke frykte det og dem som er annerledes, høster også fra «E.T.»-regissørens familiefilmbragder.

Det er flere skuespillere som utmerker seg. Nonso Anozie, kjent fra «Game of Thrones», treffer veldig godt i blandingen mellom angrende synder og godlynt brumlebass.

Will Forte, som spiller pappaen til Gus, leverer noen nydelige scener utover i sesongen – spesielt i tilbakeblikkene. Og unge Christian Convery har all den sjarmen og uttrykksfullheten som trengs for å gjøre Gus til et naturlig og karismatisk midtpunkt for denne historien.

Det er også et par svakheter i rollegalleriet. Hovedantagonisten (Neil Sandilands) blir en ganske flat karikatur. Det glipper bitte litt for et par av barneskuespillerne i noen overganger. Og den allvitende fortellerstemmen til James Brolin sklir etter hvert over til å bli en vassen poesigenerator full av selvfølgeligheter.

ANMELDELSE: Minari – Det er lett å forsvare Oscar-prisen!

Jeg lar meg også irritere over at dette er nok en serie som er avhengig av å bli fornyet med en sesong 2 for å bli ferdig med historien i sesong 1.

Det er tydeligvis strategien til Netflix om dagen, men det oppleves noe uforløst å investere åtte timer i en serie bare for å innse at historien ikke blir ferdig før tidligst neste år – og det er kun hvis nok publikum ser første sesong.

Men disse små gnagsårene og større bransjeinnvendingene hindrer ikke «Sweet Tooth» fra å være en koselig, frisk og fengende etablering av eventyret.

«Sweet Tooth» har noen scener som gjør den for voldelig for de yngste, og Netflix har satt en forsiktig 13-årsgrense på serien. Men for store barn og ungdom som elsker fartsfylt fantasy med unge helter, gode hjelpere og tydelig samfunnskritikk, så er dette en anbefaling for sofasommeren.

«Sweet Tooth» har premiere på Netflix fredag 4. juni. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

PÅ DISNEY+ FRA 9. JUNI: Loki er en av de mest dynamiske og interessante hovedpersonene i Marvel Cinematic Universe (MCU), og i «Loki» får Tom Hiddleston spille ut hele «antihelt»-registeret til ugagnsguden.

Det er en serie som bruker de mulighetene episodeformatet gir til intim og grundig figurutvikling. Her høster regissør Kate Herron smart fra Lokis rike filmarv, og bruker luregudens ulike personlighetstrekk som drivstoff til nye sider. Samtidig som serien utvider yttergrensene av MCU-universet.

Stilen er mer nedpå og dialogdrevet enn i de mest actionfylte innslagene i dette superheltuniverset – og de to første episodene er en tålmodig start på eventyret.

Men det vittige samspillet mellom Tom Hiddleston og Owen Wilson sitter fra første stund, den retrofuturistiske estetikken er en fryd for øyet og en gjennomgående lekenhet i alt fra Tony Stark-referanser til Lokis rike uttrykk gir serien særpreg, snert og høy underholdningsfaktor.

*Herfra og ut vil det komme litt informasjon om handlingen i «Loki»*

ANMELDELSE: Ragnarok S02 – Det blir for tamt rett og slett

GOD KJEMI: Loki går motvillig med på å hjelpe TVA-agent Mobius M. Mobius med en etterforskning. Det gjør at Tom Hiddleston og Owen Wilson får god tid til humørfylte samtaler. FOTO: ©Marvel Studios 2020

Fin miks mellom krim, komedie og sci-fi

Handlingen følger direkte opp en scene fra «Avengers: Endgame», men det er Loke-versjonen vi kjenner fra den første Avengers-filmen fra 2012 vi følger i denne serien.

Stormannsgalskapen er altså fersk og glødende i guden som akkurat har prøvd å ta over Midgard og frarøve menneskene friheten.

Etter fluktforsøket med Tesseract-steinen, blir Loki pågrepet av agenter fra TVA (Time Variance Authority) – det er den mektige gjengen som vokter og vedlikeholder den store tidslinjen fra det totale kaos.

Men i stedet for å utslette denne uønskede Loki-varianten, gjør agent Mobius M. Mobius (Owen Wilson) som mange politifolk har gjort med godlynte skurker tidligere, han rekrutterer Loki for å få hjelp til å fange en større trussel. Dermed sklir serien over mot en «buddy cop»-aktig krim satt til en dimensjon bortenfor den lineære verden.

ANMELDELSE: WandaVision – Absurd og morsom TV-historie

Miksen mellom krim, komedie og sci-fi sitter godt i etableringen av «Loki»-serien.

Mye på grunn av det morsomme samspillet mellom Hiddelston og Wilson. Det er både skrevet og fremført på ypperlig vis.

De to etablerer en etterforskningsduo som setter oss på sporet av hva trusselen mot tidslinjen er, samtidig som serien bruker drypp av animasjoner og filosofiske diskusjoner for å sette oss inn i den tidslinjekontrollerende delen av MCU.

Forklaringene av mytologien rundt TVAs rolle og motiv blir litt omstendelige ved et par anledninger, men det blir aldri kjedelig. Og det virker som «Loki» treffer en fin balanse mellom verdensbygging for kommende filmer, grublegode poeng og en fengende superskurkhistorie.

Dette er lunt og godt TV-selskap som blir ekstra fengende med en tidskoloritt hvor analoge apparater, lekker design og fiffige oppfinnelser blander 60-tall og høyteknologi.

Litt «Mad Men», litt Kubrick og veldig mye pent å se på.

ANMELDELSE: The Mandalorian – Vil gi deg troen på «Star Wars» tilbake

ÅPNER OPP NYE VEIER FOR MCU: Med det mektige og mystiske TVA (Time Variance Authority) som ny aktør i MCU, så har Loki fått en spennende lekegrind som også åpner opp mange muligheter for Avengers-livet etter Thanos. FOTO: ©Marvel Studios 2020

Best for dem som har fulgt Avengers-filmene

Det går an å komme til denne serien uten særlig forkunnskap, men «Loki» er en av de puslespillbitene i MCU som gir mest tilbake til dem som allerede er godt kjent med minimum «Avengers»-filmene, og helst også «Thor»-filmene.

Først og fremst fordi etableringen av hva som skjer krever en viderekommen forståelse av hendelser fra ulike filmer, men også fordi Lokis utvikling henter mye fra hovedpersonens erkjennelse av tidligere gjerninger, sine kommende gjerninger og hvilke muligheter som ligger i denne nye varianten.

Samtalene mellom Loki og Mobius er små psykologtimer som borer i Lokis selvbilde og som også gir den uforutsigbare guden noen nye kort på hånden.

Lokis formskifter og flytende kjønnsidentitet brukes på smart og fengende vis. «Loki» høster her både fra norrøn mytologi og fra sine tegneserierøtter, og etter to episoder lover dette til å bli en serie som virkelig har tenkt å gå i dybden på sin hovedperson.

Jeg skal innrømme at dette er en serie som treffer smaksløkene mine særdeles godt.

Owen Wilson er en personlig favoritt som bringer med seg sin særegne sjarm og en eim av Wes Andersons filmer. Serieskaper Michael Waldron kommer fra skriverommet til fantastiske «Rick and Morty». Og regissør Kate Herron stilistiske flørt med etterretningsthrillerens byråkratiske kontorestetikk er rett opp min sidegate.

For en som også trives best på MCUs muntre romeventyr, så er det veldig mye som klaffer for meg i starten av denne miniserien.

Og så er det bare å ta hatten av for Tom Hiddleston. Hans anselige karisma, hans sølvtunge og hans formidable ansiktsmimikk får virkelig kommet til sin rett i «Lokis» mange lag og toneskifter.

«Loki» har premiere på strømmetjenesten Disney+ onsdag 9. juni med ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på 2 av 6 episoder.

PÅ HBO NORDIC FRA 21. JUNI: «Rick and Morty» er tilbake med et actionfylt smell av en sesongåpner.

Fire sesonger med bestefar Rick og barnebarn Mortys helsprø «sci-fi»-eventyr har ikke sløvet sansene på skriverommet til serieskaperne Justin Roiland og Dan Harmon.

Sesong fem starter med en fullstappet halvtimesepisode som rommer episk fantasy, et anstrengt middagsselskap, en vemodig kjærlighetshistorie og seksuell nysgjerrighet.

Alt er flettet sammen i en grov og gladvoldelig lek med popkulturelle referanser, metafysiske teorier og stort sett vitenskapsbaserte superkrefter.

Dette er en frisk, morsom og meget underholdende sesongstart som befester «Rick and Mortys» posisjon som ledestjernen for drøy animert humor.

*Herfra og ut vil det komme litt informasjon om handlingen i første episode.*

ANMELDELSE: Solar Opposites – Herlig påfyll for «Rick and Morty»-fansen

ER DET HOS NAF? Behovet for en nødlanding på setter i gang hendelsene i den 5. sesongen av «Rick and Morty». FOTO: HBO Nordic/Adult Swim

En middagsgjest til besvær

Der sesong fire sluttet på en sår og selvransakende plass som virkelig stilte noen dype spørsmål rundt familiebånd, er vi her tilbake til den kjappe og fartsfylte delen av «Rick and Morty»-universet.

Den geniale vitenskapsmannen Rick og hans barnebarn Morty kommer styrtende hjem fra et skarpt oppdrag i en galakse langt borte, og må nødlande i havet.

Det er en stor tabbe. Ricks nemesis, den sexpositive havguden Mr. Nimbus, har nemlig forbudt Rick å røre havet. For å glatte over situasjonen inviteres Mr. Nimbus på en forsonende middag – noe som selvsagt går aldeles galt.

ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!

Uten å gå i detalj så blir Morty sentral i en actionpakket handlingstråd som svinger gjennom ulike sjangerlandskap.

Og med en kravstor middagsgjest som truer med krig hvis servicen ikke holder mål, så har de ulike sideplottene et herlig midtpunkt å sirkle rundt.

Jeg forventer at sesong fem vil vende tilbake til et par av de røde tematiske trådene fra forrige sesong, men det kjennes godt å fyre i gang den nye sesongen med nye fjes og høy eventyrfaktor.

ANMELDELSE: Sweet Tooth – Postapokalypse med en smak av Spielberg

ALDRI EN KJEDELIG DAG: Morty må virkelig jobbe da bestefar Rick får en gammel fiende på middagsbesøk. FOTO: HBO Nordic/Adult Swim

Det sprudler av både form og innhold

«Rick and Morty» er en serie som bugner av kreativ energi og skaperkraft både når det gjelder form og innhold.

Det er en kreativ luksus i manusrommet til denne serien som uanstrengt kombinerer kule «sci-fi»-premiss, strukturen fra amerikansk familie-«sitcom», modige tematiske valg og et raffinert blikk for å veve det hele sammen.

I denne åpningsepisoden, som har tittelen «Mort Dinner Rick Andre» (et ordspill på filmen «My Dinner With Andre»), er det litt farse, litt «Aquaman»-parodi, en dose romantisk high school-film og litt «Game of Thrones».

En fireretters kaloribombe av oppfinnsomhet, fargerike attraksjoner og kroppsvæsker, krydret med selvbevisste replikker som blunker medvitende til et TV-vant publikum.

Antagonisten Mr. Nimbus er et artig nytt bekjentskap som ser ut til å bli med utover i sesongen. En rollefigur, som i tillegg til å stråle av flamboyante trekk, gir oss innblikk i Ricks bedrifter som ung.

Denne muligheten til å servere nye avsløringer fra bestefars formative ungdomsår, virker som en svært lovende retning for sesongen.

En forfyllet oppfinner med et nihilistisk verdenssyn, klonemaskin i garasjen, rikelig med masseødeleggelsesvåpen og et intergalaktisk rulleblad bør jo ha noen gode historier på lur.

«Rick and Morty» sesong 5 har premiere på HBO Nordic den 21. juni, med ukentlige episoder. Anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på første episode. Sesong 5 består av 10 episoder.

PÅ NETFLIX FRA 1.JULI: Kjærlighet eller plikt? Forme seg etter malen samfunnet forsøker å presse deg inn i, eller ha mot nok til å sprenge den?

Og hva hadde det betydd for kongehuset om det viste seg at en i arvefølgen til tronen var homofil? Det er noe av tankegodset i den nye svenske Netflix-serien «Young Royals».

Dette tenåringsdramaet kan beskrives som en blanding av «The Crown» og «Skam», og setter en vakker og ektefølt kjærlighetshistorie i konflikt med en verden der det å opprettholde fasaden betyr alt.

Et knippe dyktige unge skuespillere gjør serien nær og troverdig, samtidig som den innehar noen av kvalitetene som gjorde at «Normal People» traff meg langt inn i hjerterota.

Jeg blir ikke overrasket om «Young Royals» blir sommerens store seriesnakkis!

Anmeldelse: «Normal People» – Bergtar fra første stund – terningkast 6.

«SKAM» MØTER «THE CROWN»: Edvin Ryding og Omar Rudberg spiller prins Wilhelm og Simon i «Young Royals». FOTO: Netflix.

Kjærlighet ved første blikk

Omtrent ti minutter inn i første episode vet jeg at jeg kommer til å like serien.

Etter en periode med utagerende oppførsel og festing har Wilhelm (Edvin Ryding), den seksten år gamle fiktive prinsen av Sverige, blitt sendt til kostskolen Hillerska av sin mor og monark.

Nå ser jeg prinsen smile for første gang. Og da snakker jeg ikke om det stive smilet han må klistre på når slottets presseansvarlige tar bilde på trappene inn til den nye skolen, eller når han må håndhilse på rektoren foran fotografen.

Jeg snakker om det lille, myke smilet som bare så vidt krummer munnviken når Wilhelm får øye på solisten i velkomstkoret. Han med de snille øynene og brune krøllene, som ikke klarer å la være å smile når han synger – Simon.

Det er en umiddelbar følelse av ekthet i dette øyeblikket, som forsterkes av et kamera som ligger nært på Wilhelms betraktende blikk. Hvis du noen gang har vært forelsket i ditt liv, vil du kjenne igjen følelsen.

AKKURAT HER: Akkurat her visste jeg at «Young Royals» kom til å bli bra. FOTO: Netflix.

Universell tematikk

I «Young Royals» introduserer serieskaper Lisa Ambjörn («Sjukt», «Sommaren 85») oss for en verden der hierarkiet mellom adelige og nyrike er tydelig. Der elever strever for å tilfredsstille foreldre fra familier som har gått på Hillerska i generasjoner, og instagramfeeden har hashtag velstående og vellykket.

Simon (Omar Rudberg) og søsteren Sara (Frida Argento) er skolens outsidere, lokale ungdommer som har fått mulighet til å gå på skolen. Eller «sossarnas dagiser», som de andre elevene kaller dem.

De er seriens livline til en mer virkelighetsnær realitet, med regninger som må betales, fotballkamper med venner, dataspill på gutterommet og middager foran tv-en.

Disse to, veldig forskjellige verdenene møtes i Simon og Wilhelm, men Lisa Ambjörn har med «Young Royals» laget en serie som er mer enn bare en slags moderne Romeo og Julie-historie.

Med universelle temaer som blant annet seksuell identitet, selvfølelse, kroppspress, utenforskap, ensomhet og vennskap, former disse tenåringslivene en virkelighet flere kan kjenne seg igjen i.

Anmeldelse: «The Crown» S04 – Diana gjør et glitrende inntog.

NÆRT OG EKTE: Kjemien mellom Omar Rudberg og Edvin Ryding er til å ta og føle på. FOTO: Netflix.

Ekte og troverdig

Med seks episoder på under timen i denne første sesongen, er det ikke alle birollene i galleriet som blir fargelagt like grundig, og det er et par som faller farlig nær den skumle klisjégropa.

Men seriens gode skuespillere gjør likevel at jeg får et hjerte for dem alle, og med det som er den vakreste forelskelsen i TV-ruta siden «Normal People», så holder serien et hardt grep om oppmerksomheten hele veien til mål.

Omar Rudberg, som allerede er kjent i Sverige som artist, gjør en gnistrende skuespillerdebut i rollen som Simon. Han er utilgjort og troverdig i alle ledd, og har en sterk kjemi med Edvin Rydning som spiller Wilhelm.

Sistnevnte evner å formidle konflikten som sliter i ham på en naturlig måte. Han virker realistisk både i rollen som en prins som kjenner vekten av kongerikets plikter på sine skuldre, og som en seksten år gammel gutt som er usikker, redd og utrolig forelsket.

I den siste episoden legger serieskaper Lisa Ambjörn opp til at det blir en andre sesong av serien. Og når det skjer kommer jeg til å være klar som en ugift adelspike på midsommarball. Lenge leve «Young Royals»!

Første sesong av «Young Royals» består av seks episoder og ligger tilgjengelig på Netflix fra 1. juli.

PÅ HBO NORDIC FRA 12. JULI: «The White Lotus» er en velspilt, vakker og ganske så bekmørk kvalitetsserie fra HBO som blander krim, komedie og kleinhet i et satirisk oppgjør med privilegerte menneskers destruktive smålighet.

Satt til et luksushotell på Hawaii følger vi gjester og ansatte i det en ukes ferieopphold eskalerer fra sandkorn i skoen til blodige konfrontasjoner.

Motoren i historiene er klasseskiller og hva rikfolk får seg til å gjøre når de motiveres av egen usikkerhet, hevntrang og den usympatiske indre stemmen som freser «dette er min ferie!».

Serieskaper og regissør Mike White («Enlightened» og «School of Rock») blander litt «Hotell i særklasse», litt Agatha Christie og litt «Succession» sammen til en sydende strandmiks som underholder med krangler, drøyheter og pinligheter – samtidig som den fanger et dypere mørke under den soldynkede overflaten.

ANMELDELSE: Black Widow – Underholder godt

STERKE ROLLEPRESTASJONER: Sydney Sweeney (t.v.) storspiller som den ganske så brekkekle Olivia Mossbacher. Her sammen med venninnen Paula (Brittany O’Grady). FOTO: HBO Nordic

Gliser med sammenbitte tenner

Murray Bartlett («Looking») spiller hotellbestyreren Armond, en særdeles dyktig fagmann som har holdt seg edru i fem år og som møter alle gjestenes små klager og spesialønsker med et stivt glis av sammenbitte tenner.

Armond har et komisk snev av John Cleeses ikoniske hotellsjef Basil Fawlty, og denne møkkleie servicearbeideren fungerer utmerket som midtpunkt for et velkomponert rollegalleri av forferdelige gjester.

Ekteparet Patton er på bryllupsreise, og forventer det lille ekstra. Tanya McQuoid (Jennifer Coolidge) bruker sin rikdom til å tvinge seg på folk. Og familien Mossbacher er en oase av usikkerhet, egoisme og flere megetsigende betraktninger rundt «woke»-begrepet.

Frokost serveres til klokken ti, baren er døgnåpen og konfliktene ruller inn som bølger på stranden.

I første akt får vi også vite at uken ender med et lik, og uten at serien blir en typisk krimserie, gir dette Agatha Christie-aktige anslaget et ekstra lag med spenning til all den usle oppførselen.

ANMELDELSE: Young Royals – en vakker og ektefølt kjærlighetshistorie

KJENTE TV STJERNER: Connie Britton, kjent fra «Friday Night Lights» og «Nashville» spiller Nicole Mossbacher – en næringslivstopp som har med familien sin på øyferie. FOTO: HBO Nordic

Et glimrende sammensatt rollegalleri

Meredith Tucker («Veep» og «The Marvelous Mrs. Maisel»), med hjelp fra lokalkjente Katie Doyle, har gjort en utsøkt jobb med å sette sammen rollegalleriet i en serie hvor kjemien bobler jevnt like under kokepunktet.

Etablerte kvalitetsskuespillere som Connie Britton («Friday Night Lights»), Jennifer Coolidge («American Pie») og Steve Zahn («Treme») mestrer nyansene i nærsynt egoisme og gjenkjennelig sårbarhet.

Stjerneskuddet Sydney Sweeney («Sharp Objects» og «Euphoria») er treffsikker som den bedrevitende og usympatiske tenåringsdatteren som er for likhet og rettferdighet – så lenge hun kan fortsette å få alt som hun vil.

Talentfulle Fred Hechinger, som har vist lovende takter i Netflix-filmene «Fear Street» og «The Woman in the Window», får endelig en rolle som lar han spille på mer enn bare de umiddelbare kvalitetene som keitete outsider.

Og så har vi Murray Bartlett da, som sjarmerte meg aldeles i senk i HBOs nydelige dramedie «Looking».

Han leverer en rollefigur som blander det aldeles pertentlige og plastikkfalske, med en fandenivoldskhet som gir serien de kvasse kantene og den oppriktig drøyheten som trengs for å blottstille det grådige, det usle, det smålige og det provoserende privilegerte.

ANMELDELSE: Rick and Morty S05 – en grov og gladvoldelig lek

NYGIFT OG KRAVSTOR: Rachel (Alexandra Daddario) og Shane Patton (Jake Lacy) er på bryllupsreise, og Shane forventer derfor det lille ekstra fra hotellets betjening. FOTO: HBO Nordic

Leken på overflaten og bekmørk på dypet

Tempoet er ferierolig i «The White Lotus», og det kan nok bli litt seigt og omstendelig for noen. Men investerer du seks timer på denne stranden, så får du en serie som både begeistrer med en leken overflate og meningsfull dybde.

HBO-vågalheten sikres med scener av ublyg sex, grov underbuksehumor og en meditativ skildring av kombinasjonen rus og avslappende knitrestimuli.

Ved bardisker og bassengkanter serveres det rikelig med kleine samtaler og lett ubehagelig situasjonskomikk.

Og det er ukomfortabelt gjenkjennelig å være på dette hotellet. Vi kjenner igjen personlighetstrekk vi har møtt på ferie, møtt på jobb og vært på fest med. Og vi skimter kanskje noen glimt oss selv i TV-ruta.

ANMELDELSE: De uskyldige – Like god som den er ubehagelig

I tillegg til å fenge med saftige detaljer, skarpe observasjoner og fiffig forviklingshumor, så fanger Mike White noe dypere ved disse menneskenes oppførsel – gjennom formgrep som legger symbolikk og krass samfunnskritikk i understrømmene.

Bølgene brukes jevnt for å illustrere vannstanden våre mennesker har rundt ørene sine, og tiki-faklenes flammer lar oss se faenskapen flerre i de sorte sinn.

Musikken setter stemningen for både sol og skygge. Nostalgiske Hawaii-slagere trekker på gammel uskyld, samtidig som tonene gir en usmak til den rå kapitalistiske utnyttelsen av natur, kultur og lokalbefolkning som slike ferieparadis er bygget på. Og Johann Sebastian Bachs «Herre Gud, du er og bliver» får æren av å legge føringene for et manisk crescendo som sørger for at serien sparker godt fra seg i siste episode.

Her avrunder Mike White sin feriefortelling på formfullendt vis, og lander på en undertone som dirrer bekmørkt inn i rulleteksten.

«The White Lotus» har premiere på HBO Nordic fra 12. juli med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.

PÅ NETFLIX:

– Det er for faen ingen som dør på Skarnes!

Frustrasjonen til en begravelseskonsulent på konkursens rand er stor når regningene tikker inn, men ingen på det lokale sykehjemmet «sjekker ut».

Kast inn en desillusjonert politistasjonssjef, en overivrig politibetjent… og en vampyr, så har du det herlige sammensuriumet som er Harald Zwart og Petter Holmsens nye Netflix-serie «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes».

Dette er en dramakomedie der humoren ligger i de tilskrudde rollefigurene og de absurde situasjonene de vikles inn i, men som sjelden forlater den mørke atmosfæren.

Serien er hverken hysterisk morsom eller veldig skummel, og vampyrene på Skarnes biter ikke fryktelig hardt fra seg. Litt blod og gørr er det, men «Post Mortem» er først og fremst et lunt og deilig sted å være for deg som liker å marinere i alt som er rart.

BLODIG HEMMELIGHET: Rare ting begynner å skje med Live (Kathrine Thorborg Johansen) etter at hun blir antatt død i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes». FOTO: Netflix.

Står opp fra de døde

Livet rusler og går på Skarnes. Odd (Elias Holmen Sørensen) driver familiebedriften Hallingen begravelsesbyrå sammen med sin trauste far Arvid (Terje Strømdahl), men det går jo litt trått siden, som du sikkert har fått med deg nå – det er ingen som dør på Skarnes.

Når politiet ringer om et lik som må hentes blir derfor Odd først dødsglad, før han får beskjed om at kroppen han skal hente er hans egen søster, Live Hallingen (Kathrine Thorborg Johansen).

Dødsfallet er mistenkelig og Live sendes derfor til obduksjon hos Rettsmedisinsk institutt. Der får patologene seg en overraskelse når dama på obduksjonsbordet plutselig våkner.

Dermed begynner plutselig ting å skje på Skarnes, og politiet får mer å henge fingra i. Og sånt blir det «manda’ morra blues» av for den lokale politistasjonssjefen.

LUN OG STRESSA: Elias Holmen Sørensen er stjerna i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes». FOTO: Netflix.

Død og visesang

Og det er nettopp gamle visesanger fra artister som Stein Ove Berg, Elisabeth Granneman, Kurt Foss Og Reidar Bøe, som akkompagnerer rollefigurene vi møter i Skarnes.

Det gammelmodige lydsporet bidrar til å skape en følelse av at dette er et sted der tiden står stille, at det er noe merkelig her, noe seriens klipperytme og dvelende bilder også understreker.

Denne atmosfæren er altså boltreplassen for seriens dyktige skuespillere. Kathrine Thorborg Johansen klarer å være troverdig i en tilskrudd rolle der trangen etter blod etter hvert tar overhånd.

Og Elias Holmen Sørensen er spesielt god i rollen som broren. Holmen Sørensen spiller den selvutslettende begravelseskonsulenten med en lunhet og hjertevarme som gjør at vi heier på ham i alle ledd. Og når det står på som verst, og svetten renner nedover panna, får han oss til å føle nervene og frustrasjonen Odd kjenner på.

Kim Fairchild er også helt nydelig i rollen som den småstrenge politistasjonssjefen, Judith, som ikke er så gira på å etterforske for mye. Det er jo så dyrt, må vite.

STRENG BERGENSER: Kim Fairchild er akkurat passe frekk i rollen som Judith i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes». FOTO: Netflix.

En lun godbit

Jeg blir aldri skremt av vampyreventyret fra bygda, og jeg ler heller aldri høyt. Men jeg humrer der jeg sitter i sofaen, og jeg koser meg med en serie som er gjennomført god i alle sine seks episoder.

Med sine tilskrudde rollefigurer og saktegående tempo er nok ikke «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes» en serie for alle. Har du derimot et hjerte for lune raringer i TV-ruta og sansen for det smått absurde, er dette en liten godbit på vei inn i høstsesongen.

«Post Mortem: Ingen dør på Skarnes» er ute på Netflix. Serien består av 6 episoder.

PÅ DISNEY +: «Only Murders in the Building» er en leken krimkomedie som godlynt parodierer «true crime»-podkasten – både som politiskeptisk amatøretterforskning og som popkulturelt fenomen.

Selena Gomez, Steve Martin og Martin Short har god kjemi som tre nysgjerrige naboer med litt for stor sans for virkelighetsbasert krim. Humoren er smart og lettbent, fargepaletten på Manhattan er innbydende og serien er full av fiffige metagrep og vittige observasjoner.

Satiren er ikke veldig slem eller saftig når det gjelder mediekritikk og de problematiske sidene ved true crime-fansens krimappetitt – her er serien ganske mild og snill.

Serieskaperne Steve Martin og John Hoffman går heller for en bred publikumsappell hvor det humres mer enn det sparkes. Her gjøres det også plass til drivende godt skuespill, en vemodig klangbunn og en lunhet som bobler frem i både rollegalleri, kulisser, situasjonskomikk og medmenneskelige perspektiver.

ANMELDELSE: Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings – full av popkorngleder

KOSTYMER OG KULISSER: «Only Murders in the Building» har en innbydende og forseggjort stil med mye varme farger, flotte kostymer og lunt interiør på beste Manhattan-kant. FOTO: Disney+

Podkastvennskap for ensomme «true crime»-fans

Det starter med et dødsfall i en flott og gammel bygård på øvre Manhattan. Tim Kono (Julian Cihi) blir funnet skutt i sin egen leilighet, og politiet konkluderer raskt med at det er selvmord.

Men tre av hans nysgjerrige naboer, som finner hverandre gjennom en fascinasjon for morbide podkaster, får raskt mistanke om at det er snakk om mord – og at en av beboerne i bygården trolig er morderen.

De innser også at de har en helt unik mulighet. De kan lage en podkast omtrent direkte fra åstedet, og løse saken foran åpen mikrofon.

ANMELDELSE: Post Mortem: Ingen dør på Skarnes – Lunt vampyrdrama

Selena Gomez, Steve Martin og Martin Short er en sjarmerende trio som kombinerer kos, krimglede og komedie med et gryende vennskap som også lar serien fange opp den ensomheten våre hovedpersoner har kjent på i sine liv.

Humorveteranene Steve Martin og Martin Short tar vare på gamle Hollywood-triks med elegant bruk av tullete overraskelser og raffinert metahumor.

Selena Gomez blir en effektiv kontrast til det gammelmodige. Hun gir dynamikk til referansehumoren, hun er kul og kledelig bakpå i replikken og hun gir puls til etterforskningen.

Selve bygningen, The Arconia, er også en rollefigur som vokser seg frem gjennom episodene. Det er en ærverdig murbygning med dørvakt, egen borggård, gamle hemmeligheter og luksusleiligheter med skjulte rom. Spesielt episode sju, som virkelig viser hvor nysgjerrig, dedikert og leken denne serien er med sine formgrep og sin historiefortelling, får virkelig involvert og levendegjort hovedkulissen.

Og Amy Ryan, Tina Fey, Aaron Dominguez og artisten Sting sørger for at det svinger av birollegalleriet.

ANMELDELSE: De uskyldige – Like god som den er ubehagelig

GOD KJEMI: Trekløveret Selena Gomez, Martin Short og Steve Martin utvikler et vennskap som gir komikk, lunhet og en sår klangbunn i «Only Murders in the Building». FOTO: Disney+

Humreverdig krimhygge

«True crime»-sjangerens store popularitet har ført til flere kritiske blikk de siste årene. Det har kommet dokumentarer og parodier som peker på de problematiske sidene ved at journalister, amatørdetektiver og krimfans skal blande seg i politietterforskninger, og utføre eget detektivarbeid i sensasjonsjagene og smått spekulative podkaster og Youtube-videoer.

The Onions «A Very Fatal Murder» fra 2018 filleristet både sjangerens nyhetskriterier og podkastjournalistenes selvhøytidelige arroganse. Og tidligere i år slapp Netflix dokumentaren «Åstedet: Mysteriet på Cecil Hotel» som tok innover seg hvor ille det kan gå når krimfans begynner å følge opp teorier kokt opp av selverklærte internettdetektiver.

«Only Murders in the Building» er en mildere og mer kjærlig parodi.

Her brukes ertende stikk og poengtert fjas til å pirke i arven etter braksuksessen «Serial» og «true crime»-podkastens floskler og klisjeer. Alt fra musikkbruk, sponsorer, episodeinndelinger, lyttertall, fankultur og podkastomfang blir gjort litt narr av. Her involverer et av høydepunktene introduksjonen av et lite belginstrument – en perfekt blanding av Steve Martins musikalske talent, hans komiske timing og evnen til å virkelig ta noe på kornet.

I tillegg til å tulle med kløkt, innsikt og peiling, så er dette også en underholdende krimserie. Under vitsene ligger en velspilt og stemningssjarmerende «who dunnit» med gøyale finter og grubleglede – og etter åtte av ti episoder (som var det pressen fikk til anmeldelse) er det drapsgåten som har meg på kroken.

«Only Murders in the Building» hadde premiere på Disney+ den 31. august med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på 8 av 10 episoder.

PÅ NETFLIX FRA FREDAG 24. SEPTEMBER: «Midnight Mass» er en drivende god og leken dramaskrekkserie som begeistrer med smellvakre stemninger, groteske gjerninger og en saftig religionskritikk som smeller med overnaturlige grøss og humør.

Regissør og serieskaper Mike Flanagan, kjent for Netflix-serien «The Haunting of Hill House» og «The Shining»-oppfølgeren «Doctor Sleep», skildrer et lite øysamfunn med en herlig teft for sosiale problemer, nær medmenneskelighet, bitter smålighet og gamle sår.

Skrekken er mild, men han skildrer brekkekle bedehusglis på gnistrende vis. Og han bruker bibelens blodigste sider i et vittig oppgjør med menneskers vilje til å lindre sorg og savn med en tørst etter mirakler.

ANMELDELSE: Doctor Sleep – Director’s Cut – «The Shining»-oppfølgeren har blitt enda bedre!

STERKE HOVEDROLLER: Seriefavorittene Kate Siegel («The Haunting of Hill House») og Zach Gilford («Friday Night Lights») spiller barndomsvennene Erin og Riley som begge har flyttet hjem til øya. FOTO: Eike Schroter, Netflix

En isolert øy med en sterk tro

To nye mennesker ankommer den nedslitte landsbyen på den sterkt religiøse øya Crockett Island.

Den ene er Riley Flynn (Zach Gilford) som vender hjem etter å ha sonet en drapsdom i fengsel. Den andre er den karismatiske presten Paul (Hamish Linklater), som skal vikariere for øyas gamle åndelige leder.

Presten er en umiddelbar hit fra alteret, og dem som tar til seg den nye prestens gaver, merker snart at flere små mirakler er i ferd med å skje.

Men til tross for inspirerende ord og et oppstemt budskap om håp og kjærlighet, så begynner likevel noen av øyboerne å lure på hvem denne presten egentlig er.

ANMELDELSE: Furia – Fenger i Norge, Famler i Berlin

Det er mye som begeistrer i Mike Flanagans billedskjønne og stemningsfulle serielandskap.

Dialogene er full av gripende historier og interessante refleksjoner rundt livets store spørsmål. Lyssetting og billedkomposisjoner er forseggjorte og full av visuelle opplevelser. Lydsporet er høystemt med vakre salmer, country og gammel popmusikk som gir klangbunn til historien.

Gjennom ektefølte miljøskildringer får Flanagan også skildret de sosiale problemene. Her er det knappe fiskekvoter, slitne arbeidskropper og en grådig kirke som har bygget nytt mens menigheten har gått fra å være huseiere til å bli leietakere.

Alt dette bereder grunnen for at oppgjørene blir saftige etter hvert som blodet virkelig begynner å bruse blant folket på Crockett Island.

Det er rett og slett en glimrende oppbygging av denne serien. Og selv om den kan bli litt langdryg og pratsom på sine syv timer, så er den definitivt verdt investeringen.

ANMELDELSE: Kjære landsmenn – vil være vel mye på en gang

GRIPENDE: Det er flere scener som virkelig får frem det menneskelige dramaet som det lille samfunnet på øya opplever. FOTO: Eike Schroter, Netflix

Et sterkt rollegalleri

Det er flere kjente seriefjes som gir «Midnight Mass» et velkomponert rollegalleri som skaper et fengende lokalsamfunn, og som også trekker litt på gamle seriefavoritter.

Gjennom Zach Gilford og Kate Siegel kombineres det americanastemninger fra «Friday Night Lights» og det lune vemodet fra «The Haunting of Hill House».

Og Hamish Linklater («Legion») er et funn som den sympatiske og rause presten som riktignok har noen hemmeligheter med seg i bagasjen.

Mest minneverdig er likevel Samantha Sloyan (Grey’s Anatomy) som prestens grusomt gode hjelper Beverly Keane.

Den skinnhellige bedreviteren Bev er umiddelbart «Søster Ratched»-provoserende. Hun får tennene til å gnisse med sitt selvtilfredse bedehusglis, og en eskalerende utforskning av hvor hensynsløst et menneske kan bli når de tvinger guds ord til å passe egne lyster og behov.

ANMELDELSE: Gagarine – Drømmende drama med fantasifulle virkemidler

Serien tar et flammende oppgjør med egoistisk bruk av religion, og det er hint av både Nick Cave og Tristan Egolf i måten «Midnight Mass» blottstiller hvor djevelsk de foldede hender kan være rettet mot sine medmennesker.

«Midnight Mass» blir aldri spesielt skummel i tradisjonell «bø!»-forstand, men den er god til å ta oss med dit det kan være skrekkelig vondt å være menneske.

Og med monsterglimt i øyet, noen corny sminkejobber og noen herlige skråblikk på kreativ bibellesning, så er dette også en serie som lyser opp TV-skjermen som et humørfylt bidrag til høstsesongen.

Passer også godt opp mot Halloween denne.

«Midnight Mass» har premiere på Netflix fredag 24. september. Anmeldelsen er basert på alle 7 episodene.

PÅ HBO NORDIC FRA 18. OKTOBER: Alle som har savnet den styrtrike og stort sett ufyselige Roy-familien, kan glede seg til en ny runde høydramatisk maktkampsatire og breial barnslighet fra toppen av den amerikanske medienæringskjeden.

Og den såpete familiefeiden eskalerer på herlig vis når eldste sønn Kendall (Jeremy Strong) utfordrer gamlefar Logan (Brian Cox) til kamp om Waystar RoyCo.

Det Emmy-vinnende prestisjedramaet glitrer med fantastisk vignettmusikk, fengende skuespillerprestasjoner, nye biroller av Alexander Skarsgård og Adrien Brody og alvorlige ansikter badet i sollys helt der oppe på skyskrapernes vinduskontor.

Alt satt i deilig kontrast til elendige avgjørelser, morsomme skråblikk, saftig bannskap, latterlig selvhøytidelighet og den der kjempeteite skolegårdskranglingen som fremdeles preger mye av Logan-familiens arbeidshverdag.

ANMELDELSE: Reservation Dogs – en sorthumoristisk serieperle

EN AV HOLLYWOODS BESTE BANNERE: Det å høre Brian Cox (i rollen som Logan Roy) si «Fuck off» har blitt en av «Successions» signaturtrekk. Han skuffer ikke i sesong 3. FOTO: David M. Russel HBO ©2020

Tronekamp på Manhattan

Handlingen starter i etterspillet fra forrige sesong hvor noen veldig skadelige papirer, som kan true både økonomien, kontrollen og friheten til flere i Logan-familien, brukes i et nytt spill om mediekonglomerattronen.

Logan Roy lover å gå i full «beist»-modus, og hans taktikk inkluderer trusler mot de mektige, smisking med de rike og – som alltid – en brutal lek med egne barns ambisjoner om å få ta over selskapet.

Og på beste «Game of Thrones»-vis er det alltid et kort, et arenaskifte, et svik, et kynisk triks, ren flaks eller en ny spiller som plutselig kan endre oddsen totalt.

ANMELDELSE: Furia – Fenger i Norge, Famler i Berlin

Mye av humoren ligger i hvordan rollefigurene ser seg selv og sin egen fortreffelighet. Store innholdsløse ord, misforståtte metaforer, strebersk kulhet og selvhøytidelig stormannsgalskap er gjennomgående hos flere av de sentrale rollefigurene.

Spesielt Jeremy Strong har perfeksjonert måten hans rollefigur Kendall innser små glimt av egen dumhet og utilstrekkelighet med et gryende måp som setter seg fast i det leppene skilles.

Og i rollefigurenes manglende selvinnsikt ligger jo «Successions» sårhet også. For selv om dette er en serie bortimot blottet for folk det går an å like, så er det små lommer av nestekjærlighet og gjenkjennelige følelser som gir oss drypp av sympati for disse superegoistiske drittsekkene.

ANMELDELSE: Kastanjemannen – Nordisk noir på full guffe

FAMILIE; VERDIER OG MAKT: Siobhan “Shiv” Roy (Sarah Snook) må gå flere runder med seg selv når familiebånd, verdisyn og egne ambisjoner trekker henne i ulike retninger utover i sesong 3. FOTO: David M. Russel HBO ©2020

Sabla godt skrudd sammen

Det at HBO setter sin velskrevne makt- og mediesatire til et påkostet dramaserieunivers, med fiffig symbolbruk og troverdig luksus foran kamera, gir noen ekstra kirsebær på toppen av denne serieiskremen. Og det gir «Succession» en sydende og kvass kombinasjon av det drøye og det fornemme.

«Succession» er også velsignet med en av TV-verdens beste kjenningsmelodier, og den komposisjonen er hjørnesteinen i et knakende godt lydspor.

Også her spilles kontrasten mellom det ærverdige og det uforskammede ut. Mektige strykearrangement trekker oss inn i de menneskelige tragediene på høydramatisk vis, spenningen bygges opp, og så kommer en banal fornærmelse eller en teit penisvits. Det upassende og nedrige blottstiller maktens fasader, og er alltid godt timet.

ANMELDELSE: Midnight Mass – Skrekkelig god religionskritikk

Etter over tjue timer med Logan-familiens konstante intriger kjenner jeg på en viss slitasje når det kommer til de repeterende kranglene, de tilbakevendende pappaproblemene og de utallige «fuck off»-ene. Men det rekker aldri å feste seg en følelse av kjedsomhet, og det er utvikling i familievalsens gjentagelser.

Serieskaper Jesse Armstrong har virkelig funnet balansen mellom såpeserie, satire, fjas og oppriktig engasjerende finansdrama, og i tillegg er dette en seriegodbit hvor det som regel er et taktskifte, et lite hakeslepp, en drøy vits eller bare en drivende god scene rundt neste sving.

Ny attraksjoner denne sesongen inkluderer kul bruk av Nirvanas «Rape me», en Alexander Skarsgård som introduseres i en «finansdust deluxe»-utgave og en gryende presidentkamp hvor en djevelsk god Justin Kirk («Weeds») virkelig rører i noen gryter og stjeler noen scener.

«Succession» har premiere på HBO Nordic 18. oktober med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på 7 av 9 episoder.

PÅ DISNEY+ FRA 12.november: Fra en nedslitt gruveby i Virginia og slitne pillemisbrukere i lange apotekkøer, til stramme dresser i plettfrie møterom med skyhøy himling – «Dopesick» tar oss med på innsiden av den største løgnen i USAs legemiddelhistorie.

Danny Strong, som kanskje er best kjent som skaperen av RnB-såpeserien «Empire» og manusforfatter på de to siste «Hunger Games»-filmene, har laget en serie som engasjerer og provoserer.

Med røtter i virkelige hendelser som fortsatt preger USA i dag, plasserer han menneskelige skjebner og et fengslende juridisk drama inn i det som er en glitrende spilt TV-serie.

FRA GRUVEARBEIDER TIL RUSMISBRUKER: Kaitlyn Dever gjør en sterk figur i rollen som Betsy Mallum i «Dopesick». FOTO: Disney+.

En gedigen løgn

Da smertelindringsmedisinen OxyContin kom på markedet i USA på 90-tallet, ble den markedsført som et vidunder av et legemiddel. Et opioid der faren for avhengighet på nærmest mirakuløst vis lå på under 1%.

Det var selvfølgelig for godt til å være sant.

Miniserien, som er inspirert av journalist og forfatter Beth Macys bok «Dopesick: Dealers, Doctors and the Drug Company that Addicted America», er en historie som strekker seg over flere år.

Vi følger OxyContin fra sin spede begynnelse, til politiet begynner å finne preparatet på gata blant narkolangere, og til rettssalen der selskapet Purdue Pharma blir saksøkt for villedende markedsføring av sitt produkt.

Det kan være litt vanskelig å henge med i svingene underveis, fordi serien hopper mye frem og tilbake i tid. Iblant blir det litt rotete, men serieskaper Danny Strong klarer stort sett å sy narrativet sammen på tilfredsstillende vis.

UGLER I MOSEN: DEA-agenten Bridget Meyer (Rosario Dawson) begynner å undersøke OxyContin når hun finner legemiddelet hos en kokainlanger. FOTO: Disney+.

Vonde skjebner

I 1996 befinner vi oss i en liten gruveby i Virginia der legen Samuel Finx, spilt av Michael Keaton, blir introdusert for OxyContin når en av Purdue Pharmas selgere dukker opp på legekontoret.

Billy Cutler (Will Poulter) har vært på salgskurs hos selskapet og tror på medisinen han selger til legen. Etter litt innledende skepsis velger derfor Dr. Finx å skrive ut OxyContin til flere av sine smertelidende pasienter, blant andre gruvearbeideren Betsy Mallum, spilt av Kaitlyn Dever.

Men hva skjer når smertene fra ryggskaden river seg gjennom opioidveggen? Jo, da er det bare å doble dosen. Det er helt trygt, må vite.

PÅ STATSADVOKATENS KONTOR: John Hoogenakker og Peter Sargaard spiller advokatene Andy Remseyer og Rick Mountcastle som ønsker å ta Purdue Pharma til retten i «Dopesick». FOTO: Disney+.

En provoserende virkelighet

Selv om historien er basert på virkelige hendelser og utfallet av rettssaken er kjent, er det en spennende, engasjerende og ikke minst provoserende etterforskning å være med på.

Rosario Dawson er god i rollen som en DEA-agent som skjønner at noe er på ferde når et legemiddel plutselig dukker opp på en kokainfabrikk. Mens Peter Sargaard og John Hoogenakker er medrivende som statsadvokatene Rick Mountcastle og Randy Remseyer, som reagerer når stadig flere saker som lander på deres bord har OxyContin som fellesnevner.

Alt de nøster opp opp i av løgner og korrupsjon er virkelig mat for rettskaffent raseri, og jeg sitter tidvis og syder i sofaen.

Samtidig er det nok hos Samuel Finx og hans pasienter «Dopesick» får mest emosjonell slagkraft. Skjebnen til disse arbeiderne, de glemte grunnsteinene i amerikansk økonomi, som må lide på grunn av kyniske markedsføringstriks, korrupsjon og profittjag, er kraftig kost.

Michael Keaton er glitrende i rollen som den sympatiske legen som forsøker å gjøre sitt beste for pasientene sine. Han spiller Finx med en tilbakeholdenhet som kler rollen godt, og som gjør det ekstra sterkt når skyldfølelsen for pasientenes skjebner melder seg.

«Disse folka, mine folk, stolte på meg. Jeg kan ikke tro hvor mange av dem som er døde nå», sier Finx fra vitneboksen i rettssalen innledningsvis, og det setter stemningen for resten av miniserien.

STORMANNSGAL SUPERSKURK: Richard Sackler (Michael Stuhlbarg) fremstår som en psykopat som kun har profitt og sitt eget ettermæle i tankene i «Dopesick». FOTO: Disney+.

Lett å bli hekta

Danny Strong har sansen for såpe og «Dopesick» sitt drama sklir tidvis ut på en såpeglatt sti.

Michael Stuhlbarg har blitt en slags superskurk i rollen som Richard Sackler, en av sjefene i det familiedrevne Purdue Pharma-selskapet, som var den store pådriveren for OxyContin. Lett å hate, men kanskje ikke så troverdig.

Men alt i alt er de tre første episodene av «Dopesick» en velspilt og gripende affære. Miniserien har åtte episoder totalt, men jeg er allerede hekta!

«Dopesick» er en miniserie på 8 episoder, som har premiere på Disney+ med 2 episoder fredag 12. november.

PÅ KINO 26. NOVEMBER 2021: Du trenger ikke være spesielt interessert i «haute couture» for å ha glede av «House of Gucci». Regissør Ridley Scott har kokt sammen et saftig og moteriktig såpedrama med både komiske og tragiske undertoner.

Lady Gaga, Adam Driver og Al Pacino er kostelige som mildt overdrevne karikaturer, mens jeg er mer usikker på Jared Leto, som ender opp som tungt maskert klovn og filmens svakeste punkt.

«House of Gucci» kan vanskelig tas helt på alvor, og det er heller ikke Scotts mål, siden både figurer og situasjoner med vitende og vilje er skrudd opp til et «nær-camp-nivå».

Spilletiden på 2 timer og 37 minutter er kanskje i overkant lang, men filmen fungerer ellers storfint som nydelig, kostbar og sorthumoristisk underholdning.

ANMELDELSE: «CODA» er lett å like av åpenbare årsaker

ET EKTE EKTEPAR: Maurizio (Adam Driver) og Patrizia Gucci (Lady Gaga) i «House of Gucci». Foto: © 2021 Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. All Rights Reserved.

Sjekker opp Gucci-arving

Filmen viser hvordan Patrizia Reggiani (Lady Gaga) i 1978 sjekker opp Gucci-arvingen Maurizio Gucci (Adam Driver) på en fest i Milano. De tilhører kanskje ulike samfunnslag (hun jobber som sekretær i farens transportfirma), men det virker som ekte kjærlighet og ender med et giftemål.

På dette tidspunktet er Maurizio ikke på talefot med faren Rodolfo (Jeremy Irons), som eier 50% av klesmerket Gucci. Sønnen virker heller ikke særlig interessert i familiebedriften.

Det blir imidlertid snart tydelig at Patrizia har store ambisjoner om å få sin nye ektemann inn i den svært lukrative varmen igjen.

Hun finner ut at den beste måten å lykkes på, er å innynde seg hos Maurizios onkel Aldo (Al Pacino) og søskenbarnet Paolo (Jared Leto), som til sammen eier den andre halvparten av Gucci-aksjene.

Bisarre og gøyale intriger

«House of Gucci» er basert på faktiske begivenheter, beskrevet i en bok av Sara Gay Forden, og spesielt en sentral hendelse som ikke trenger å avsløres her, i fall man ikke kjenner til den.

Filmen kunne sikkert ha skildret disse figurene med historisk realisme, men det er ikke Ridley Scott og manusforfatterne Becky Johnston og Roberto Bentivegna særlig interesserte i. De fokuserer isteden på bisarre og gøyale intriger i den italienske rikmannsfamilien, på en måte som ikke er helt ulik det vi også ser i suksess-serien «Succession».

Om ikke alle medlemmene i Gucci-familien nødvendigvis elsker hverandre, finnes det i det minste en viss grad av respekt og følelse av tilhørighet. Man kommer imidlertid til et punkt der makt og penger går foran blodsbånd, og det er her filmen blir riktig spennende.

Det morer å se hvordan flere i persongalleriet posisjonerer seg for et best mulig utfall for seg selv. Det er kaldt, komisk og kynisk på en og samme tid, samtidig som det italienske temperamentet males med bred pensel. Noen vil sikkert synes at Ridley Scott overdriver bruken av Italo-klisjéer, men det kan ikke underslås at resultatet engasjerer!

ANMELDELSE: «tick, tick … BOOM!» er en engasjerende musikal som fenger

DAME MED EN PLAN: Patrizia Gucci (Lady Gaga) innynder seg hos mannens søskenbarn Paolo Gucci (Jared Leto) i «House of Gucci». Foto: © 2021 Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. All Rights Reserved.

Lady Gaga stjeler lerretet

Skuespillerne har mye av æren for at «House of Gucci» aldri sklir helt ut i det parodiske, bare nesten. Alle fremfører dialogen med sterke aksenter, som muligens ikke er helt troverdige, men underholdende.

Lady Gaga er best som arbeiderklassejenta som slår seg opp i overklassen med kløkt og snarrådighet. Hun stjeler lerretet hver gang hun viser seg med både tidløs eleganse og bitende brodd, men også ekte følsomhet. Adam Driver står til troende som sexy og fasjonabel motehus-arving, mens de drevne ringrevene Al Pacino og Jeremy Irons gir tyngde og troverdighet til roller som … drevne ringrever!

Jared Letos rolle som Paolo Gucci vil nok være en smakssak, for han overspiller såpass kraftig at han nesten virker å tilhøre en annen film. Han er i det minste imponerende maskert, nesten til det ugjenkjennelige, etter alle kunstens regler.

Dette er utrolig nok årets andre spillefilm fra 84 år gamle Ridley Scott, etter at det solide ridderdramaet «The Last Duel» dessverre ble dårlig besøkt tidligere i høst, trolig på grunn av et uheldig lanseringstidspunkt og en mislykket PR-kampanje. Han bør han større muligheter med denne, for «House of Gucci» kan skilte med sterke merkevarer, både i filmtittelen og ellers på plakaten!

Marvels mastodont av et superheltunivers ruller videre i desember, når den bueskytende superhelten Clint Barton, aka Hawkeye, nå har fått sin egen TV-serie på Disney+.

Med fire TV-serier og tre filmer fra Marvel Cinematic Universe allerede ute i år, så hadde det ikke vært rart om Marvel-mettheten meldte seg med «Hawkeye».

Serien byr imidlertid på underholdende superheltaction i et julepyntet New York, og etter en smakebit på to episoder er jeg sulten på mer!

Hvis «Hawkeye» fortsetter å treffe blink utover i sesongen, blir dette en sjarmerende, morsom og lun godbit å kose seg med i førjulsstria.

ANMELDELSE: «WandaVision» – Absurd og morsom TV-historie

TRIVELIG DUO: Hailee Steinfeld dukker opp som Kate Bishop sammen med Jeremy Renner i «Hawkeye». FOTO: Marvel Studios, Disney+.

Innhentes av fortiden

Det kan være greit å ha Hawkeyes omstendigheter før «Avengers: Endgame» friskt i minne før du setter på første episode.

I likhet med «WandaVision» og «Falcon and the Winter Soldier» er handlingen i «Hawkeye» satt til etter hendelsene i «Endgame», eller post blip, som det heter i MCU-sjargongen.

Clint forsøker å legge sine superheltdager på hylla og er på en førjulsweekend i New York med barna sine, når fortiden ser ut til å innhente ham. Den kommer i form av Kate Bishop, den rebelske dattera fra en velstående familie på Manhattan.

Hennes store idol er nettopp Hawkeye, og når hun forsøker å undersøke om morens nye forlovede har alt annet enn rent mel i posen, drar hun Clint med seg inn i dramaet på en måte jeg ikke skal avsløre her.

NYDELIG KJEMI: Jeremy Renner og Hailee Steinfeld er en duo det er gøy å bli kjent med i «Hawkeye». FOTO: Disney+.

Sjarmerende duo

Etter fem Marvel-filmer er Jeremy Renner godt etablert i rollen som Clint Barton. Serieskaper Jonathan Igla har derfor valgt å sentrere mesteparten av første episode rundt Kate Bishop.

Han tar seg god tid til å etablere hvem Kate Bishop er og til å sette tonen mellom de to rollefigurene.

Hailee Steinfeld er seg selv lik i rollen som Kate. Den distre, men intelligente, klønete, men dyktige. Og ikke minst snille, men rappkjefta jenta, er en rollefigur hun har gjort før.

Men det har ikke så mye å si når hun gjør den så bra! Steinfeld er supersjarmerende som Kate Bishop. Hun spiller privilegert, men jordnær rik kvinne på en relaterbar måte som gjør at jeg umiddelbart får sympati for henne.

Samspillet med Jeremy Renner er knallgodt, og innen andre episode er ferdig er jeg helt klar for å være med når de nøster opp i kriminelle konspirasjoner på ekte «buddy cop»-vis.

Anmeldelse: «Eternals» – Superhelt-slitasjen melder seg for fullt

JULESTEMNING: Et snødekt New York, glitrende julelys og svingende julemusikk – du får garantert julestemning av «Hawkeye». FOTO: Disney+.

Humørfylt og nerdete

Med en dose «Die Hard», et dryss av «Hunger Games» og en god skje nerdete humor, er «Hawkeye» så langt den mest humørfylte Marvel-serien til nå.

Pluss på stilig action i New Yorks gater, utført av to rollefigurer jeg bryr meg om og du har en knallgod start på det neste kapittelet i MCU-sagaen.

Yippee ki-yay, motherfucker, dette blir gøy!

PÅ HBO MAX FRA 5. DESEMBER 2021: Det merkelige universet der «fremvandrere» fra fortiden dukker opp i Oslofjorden, er tilbake i en ny sesong av den norske HBO-serien «Beforeigners».

Der den første sesongen var god, men innledningsvis sleit med å etablere tonen for serien, sitter dette fra første sekund denne gangen.

Krim, drama og komedie – det svinger av den skrudde sjangermiksen. Og gjensynet med Nicolai Cleve Broch og Krista Kosonen i rollene som umake politipartnere er herlig.

Jeg storkoser meg med sesongens krimmysterium, som lefler med en kjent seriemorder fra 1800-tallet. Jeg lar meg engasjere av konspirasjonen vi så tegn til i første sesong, og jeg flirer høyt av humoren, som er full av humør og snert.

Sesong to av «Beforeigners» er rett og slett skikkelig underholdende!

Anmeldelse: «Beforeigners» S01 – Rart og morsomt tidseventyr fra HBO.

(Her følger lette spoilere fra sesong én, samt noen avsløringer om handlingen i sesong to.)

GLEDELIG GJENSYN: Nicolai Cleve Broch er tilbake som politietterforskeren Lars i sesong to av «Beforeigners». FOTO: Lars Olav Dybvig / HBO Max.

En skygge fra fortiden

Det har gått et par måneder i tid mellom første og andre sesong når vi plukker opp tråden med Lars (Nicolai Cleve Broch) og Alfhildir (Krista Kosonen). Førstnevnte forsøker å holde seg rein, mens sistnevnte har begynt å få noen søvnproblemer som kan minne om det som på fagspråket heter «temporal søvnforstyrrelse».

Lars er ikke helt friskmeldt etter rusmisbruk og paranoia, men blir hyret inn som ekstern konsulent når en ny drapssak med fremvandrerkvinner dukker opp. Og sammen med Alfhildir og hennes nye partner Wenche (Ragnhild Gudbrandsen) må de løse det som ser ut til å være en internasjonal drapssak.

Men når etterforskningen leder dem inn på spor av den gamle seriemorderen Jack the Ripper, må Lars passe på at han ikke nok en gang blir stemplet som en paranoid gærning av politiledelsen.

VIKINGKONGE: Tobias Santelmann er helt nydelig i rollen som Olav Haraldsson i sesong to av «Beforeigners». FOTO: Lars Olav Dybvig / HBO Max.

Kosonen er en stjerne!

Verdenen serieskapere Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin har laget med «Beforeigners» er et rart og morsomt sted å være. Nå som serieuniverset har fått satt seg skikkelig, har de enda mer rom for å leke seg innenfor rammene. Det er virkelig en gøyal reise å være med på.

Dynamikken mellom Krista Kosonen og Nicolai Cleve Broch, som allerede var god, er enda bedre denne gangen. Jeg kjenner at dette er en duo jeg godt kan se mange sesonger av, for etter hvert som Lars og Krista lærer hverandre bedre å kjenne, blir jeg som seer også mer og mer glad i dem.

Jeg er heller ikke lei humoren som ligger i problemene en moderne vikingkvinne stadig må stri med i møtet med hverdagen, og Krista Kosonen har fantastisk god komisk timing i disse situasjonene.

«Skjønner du, jeg har blitt et jævla geni», utbryter Alfhildir på et tidspunkt i serien. Og jeg vet ikke om Krista Kosonen er et geni, men en jævla stjerne, det er det ingen tvil om at hun er.

I tillegg stifter vi bedre bekjentskap med Tobias Santelmann, i rollen som fremvandrerinfluenceren Olav Haraldsson – også kjent som tidligere konge av Norge og mannen som kristnet landet.

Her er det noen møter mellom barsk vikingkonge og norsk byråkrati, som er helt nydelige å være vitne til. Hva som hadde skjedd om virkelige historiske skikkelser hadde dukket opp i vår tid, er et tankeeksperiment som er morsomt å utforske, og som både serieskaperne og Santelmann løser svært godt.

Santelmann tar seriens komiske elementer til nye høyder og får meg til å le høyt i sofaen. Samtidig klarer han også å virke troverdig som vikingkonge innenfor seriens tilskrudde univers.

MYSTISK: «Vår tid er Nå»-skuespiller Hedda Stiernstedt, dukker opp som mystisk seidkvinne i sesong to av «Beforeigners». FOTO: Lars Olav Dybvig / HBO Max.

Kunne tatt seg bedre tid

Det er mange elementer som skal veves sammen i sesong to av «Beforeigners», og sesongen kunne gjerne hatt et par episoder til for å vie noen av rollefigurene litt mer plass.

Innledningsvis haster serien litt for fort forbi noen av konspirasjonstrådene som ble lagt ut i sesong én. Og selv om de blir plukket opp og vevd godt inn i historien etter hvert, merker jeg at konspirasjonsteorifanen i meg vil at de skal få enda litt mer plass.

Og det er sikkert andre ting jeg kan småpirke på, som for eksempel kjøretid fra Oslo til Trondheim, eller politietterforskere som forklarer politietterforskning til andre politietterforskere, men det gidder jeg ikke, for jeg koser meg såpass mye.

Etter hvert som sesongen skrur seg til blir det også et større fokus på seriens science fiction-elementer. Så etter å ha sett fem av seks episoder er jeg derfor veldig spent på hvor dette skal ende!

«Beforeigners» ser du på søndager på HBO Max fra 5. desember.

PÅ HBO MAX FRA 16. DESEMBER: «Hacks» er en av årets kuleste, fineste og morsomste komiserier fra USA.

Den Emmy-vinnende halvtimesserien kombinerer et tilbakeskuende blikk på amerikanske «stand-up»-tradisjoner med friske metagrep og treffsikre oppgjør – noe som gjør den både lett nostalgisk og herlig aktuell.

Historien om en underholdningsveteran og en ung komiker, som på hver sin kant blir skviset ut av humorbransjen, er en smart og leken arena for å sparke mot kjønnsdiskriminering, seksuell trakassering og de usynlige linjene som avgjør hva som er greit og ikke greit å spøke med i det markedsstyrte USA.

Jean Smart og Hannah Einbinder leverer velspilte motpoler som finner en nydelig kjemi omkranset av saftige replikker, situasjonskomikk og vemodige punktum.

ANMELDELSE: Beforeigners S02 – Dette er skikkelig gøy!

HERLIG KJEMI: Jean Smart og Hannah Einbinder har en herlig kjemi som henholdsvis aldrende humorstjerne og svartelistet ung komiker. FOTO: HBO Max

Ung og gammel komiker finner tonen

Deborah Vance (Jean Smart) er en falmende komikerstjerne som er i ferd med å miste sin faste plass som hovedattraksjon på et av Las Vegas store kasino.

Ava Daniels (Hannah Einbinder) er en ung og lovende komiker som har blitt svartelistet i Los Angeles etter å ha tvitret en vits på en mektig politikers bekostning.

Så hva gjør en opportunistisk agent (Paul W. Downs) som representer to kvinner som begge forsøkes dempes av de mektige i bransjen? Han fører dem sammen, og krysser fingrene for at de kan berge hverandres karrierer.

Stikkord her er biljakt, dødsfall, utpressing, grove fornærmelser og rikelig med fylleangst.

ANMELDELSE: Hawkeye – Yippee ki-yay, for et gledelig førjulseventyr!

«Hacks» er laget av folk som tidligere har vært med å lage serieskatter som «Broad City» og «Parks and Recreation», og det bærer den uredde og skarpe humoren preg av.

Det er en poengtert feministisk brodd som ligger under flere av hovedkonfliktene i serien. Og selv om våre helter vil mye godt, så er de også fulle av laster og elendige avgjørelser. Rundt våre nyanserte hovedpersoner byr serien på et par mer karikerte humorfigurer. Spesielt Megan Stalter sørger for gøyal kontorelendighet i rollen som den alltid smilende, og ofte udugelige sekretæren Kayla.

Det er noen handlingstråder som blir avsluttet litt brått. Noen av forviklingene er litt enkle. Og jeg skulle gjerne sett at et par av seriens mest dramatiske øyeblikk kunne fått litt mer plass i historien. Men det er små innvendinger mot en serie som lykkes med både hovedfortellingen om sitt umake «underdog»-par, og med et par sterke enkeltepisoder som fester seg i mellomgulvet.

ANMELDELSE: Arcane: League of Legends – Animasjonskunst av ypperste klasse

ARTIG SITUASJONSKOMIKK: Det skjer rikelig med merkelige ting rundt våre to hovedpersoner. Blant annet når det skal handles verdifulle antikviteter i utkanten av Las Vegas. FOTO: HBO Max

Det er en fryd å se Jean Smart skinne på skjermen

Jean Smart er virkelig en av TV-skjermens aller beste stjerner om dagen. Hun har begeistret med scenestjelende biroller i kvalitetsserier som «Watchmen», «Fargo» og «Legion» – alle seriene har fått terningkast 6 fra oss i Filmpolitiet.

Tidligere i år var det en sofaopplevelse å se Jean Smart og Kate Winslet krangle som mor og datter i krimgodbiten «Mare Of Easttown». Og nå har hun endelig fått en hovedrolle som lar henne spille på hele sitt formidable register som komiker og dramaskuespiller.

Hun ble tildelt Emmy-prisen tidligere i høst for rollen som Deborah Vance, og det er lett å skjønne hvorfor.

Smart glitrer i hver scene. Enten det er fordi hun smeller av en humoristisk perle, er så grusom at det svir eller fordi hun plasserer seriens sinte oppgjør så elegant i det vibrerende spennet mellom forbannet og humørfylt.

Så skal også Hannah Einbinder hylles for en knallgod rolleprestasjon som den unge og ufiltrerte Ava Daniels. Einbinder har en naturlig karisma som gjør henne ektefølt i tunge stunder, sjarmerende når hun kløner det til og drivende god når hun fyrer av sine verbale mitraljøser.

Sammen er disse to dynamitt. Og «Hacks» er en klar serieanbefaling for alle som liker morsomme, såre og litt vemodige dramedier som både vil underholde og dele ut noen nesestyvere.

«Hacks» har premiere på strømmetjenesten HBO Max torsdag 16. desember. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.

PÅ NETFLIX FRA 29. DESEMBER: «Folk med angst» er en snodig blanding av krim, tullete komedie, nordisk sosialrealisme og hjertevarmt drama. Det sjangerspriket gjør at den blir litt smal i stilen, men den svenske Netflix-serien finner sin rytme og lykkes godt med det den prøver på.

På overflaten er det en tragikomisk fortelling om den ganske så klønete etterforskningen av et bankran som ender i et gisseldrama oppunder nyttårshelgen.

Under overflaten er dette en menneskelig, sår og sorthumoristisk skildring av et Skandinavia hvor firkantete regler og samfunnsnormer kan få brutale konsekvenser for oss som lever her.

Serien er bygd på Fredrik Backmans («En mann ved navn Ove») bok med samme navn, og regissør Felix Herngren («Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant») har bygd opp situasjoner og tematiske tråder på en måte som både underholder og berører.

Alt holdt i krimmysteriets veldig enkle rammefortelling, krydret med rollefigurer som gir humør og litt håp oppi all den hverdagsgrå fortvilelsen.

ANMELDELSE: Beforeigners S02 – Dette er skikkelig gøy!

FAR OG SØNN POLITI: Jack (Alfred Svensson) og hans far Jim (Dan Ekborg) får plutselig et bankran og et gisseldrama i fanget. Det setter i gang en meget merkelig etterforskning – med både humor, skråblikk og stor medmenneskelighet. FOTO: Netflix

Visningsleiligheten som utstillingsvindu

Det er 30. desember. Et bankran går skeis, og den maskerte ranerens flukt ender i en visningsleilighet hvor potensielle boligkjøpere blir holdt som gissel.

Politimannen Jack (Alfred Svensson) blir oppslukt av å løse saken. Men verken hans politikollega Jim (Dan Ekborg) eller de mange vitnene er spesielt interessert i å hjelp til.

«Det er menneskelig å feile. Guddommelig å tilgi.» Den klisjeen kommer som en replikk i serien, og det er i spennet mellom regelbruddet, omstendighetene og konsekvensene at «Folk med angst» fester sine stemninger.

ANMELDELSE: Hacks – Jean Smart glitrer i skarp komedie

Visningsleiligheten blir på mange måter et utstillingsvindu for flere elementer av samfunnskritikk og skjebner.

Her får vi møte folk som går særdeles kynisk til verks for å komme seg opp og frem på boligmarkedet. Finanskrisens harde konsekvenser bakes inn i leilighetens historie. Og vi ser hvordan det skandinaviske systemet er godt rigget for å gagne dem som allerede har mye, og hvor lett det er å straffe dem som har lite.

Alt er vevd sammen på ganske elegant vis. Og selv om tematikken skifter fra nære blikk på enkeltskjebner, til større samtaler om hvordan vi egentlig har bygd våre regelverk, så henger handlingstrådene og stemningene sammen i en rekke vemodige skråblikk.

ANMELDELSE: Don’t Look Up – Sylskarp samfunnssatire som svir skikkelig

TREKKER NOEN KANINER OPP FRA HATTEN: Det smått absurde er aldri langt unna i denne svenske Netflix-serien, men det rare har en forklaring – ofte en litt vemodig en. FOTO: Netflix

Fin nyttårsserie med mye nestekjærlighet

Jeg tar meg i å la tankene streife innom den svenske filmkunstneren Roy Anderssons («Du levande» og «Om det uendelige») underveis i «Folk med angst». Netflix-serien låner noen triks fra det vemodige skråblikkets mester, og det blir til scener som treffer meg rett i smaksløkene.

De hverdagslige absurditetene får god plass, enten det er en kaninkledd visningsdeltager, en politimann med frisøren på slep eller et ektepar som krangler fra hver sin side av garasjeporten.

Regissør Felix Herngren er langt ifra like kompromissløs og skarp som sin kollega, og her er det noen drypp av sentimentalitet som ligger nærmere Hollywoods «feelgood»-mal enn Anderssons absurde hverdagsgråhet. Men Herngren klarer å kombinere disse artige scenene med en gjennomgående sosialrealisme som viser genuin omsorg for menneskene som havner i storsamfunnets skvis.

ANMELDELSE: Om det uendelige – Det vemodige skråblikkets mester er tilbake

Dette bankende hjerte for medmenneskeligheten gjør «Folk med angst» til en serie som fenger meg med sine poengterte observasjoner og rause perspektiver rundt straffbare handlinger.

Det er ingen stor og oppslukende historie her, og serien kan nok bli litt for mild, vinglete og rar for et publikum som forventer tydelig krim eller tydelig komedie. De stadige avhørene blir også et litt stivt grep som rammefortelling utover i de seks episodene.

Men «Folk med angst» er en nyttårsserie som er kledelig rik på nestekjærlighet. Jeg liker rollegalleriet godt, og det er en leilighetskrimkomedie som byr på flere rom for ettertanke.

«Folk med angst» har premiere på Netflix 29. desember. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.

PÅ HBO MAX: Første sesong av «Euphoria» slo oss i bakken med sin rå skildring av en brutal high school-verden.

Zendaya og Hunter Schafer fortryllet oss med Rue og Jules sin forelskelse. Og med sin kompromissløse ærlighet og gjennomførte visuelle stil, overbeviste serieskaper Sam Levinson oss om at «Euphoria» var en av de aller beste seriene i 2019.

Etter en mellomstasjon og et oppspark til sesong to med «Euphoria Special», er nå fortsettelsen her. Og det er en litt mer ujevn historie som fortelles denne gangen. Det er flere rollefigurer som fortjener større plass enn de får i dette kapittelet, og det er synd.

Men det er umulig å ikke bli grepet av de menneskelige skjebnene som skildres i serien. Og de enormt sterke skuespillerprestasjonene gjør inntrykk.

Og det som er sikkert, er at «Euphoria» fortsatt sjokkerer, engasjerer, provoserer, og utfordrer.

Anmeldelse: «Euphoria» S1 – Vond og jævlig, men fantastisk bra.

ET MØRKT STED: Rue (Zendaya) er tilbake på kjøret i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.

Mørk materie

Tenåringsangsten er mer påtrengende og vondere enn noen gang, i en sesong der flere av seriens rollefigurer blir innhentet av konsekvensene av sine handlinger.

Så hvis du synes den første sesongen av «Euphoria» var for mørk – du er herved advart.

Jeg skal ikke si så mye om handlingen, den skal du få lov til å oppleve selv, men serien plukker opp tråden et par uker etter fjorårets julespesial, der Rues rusfrihet fikk nok et slag for baugen.

En nyttårsfest introduserer oss for nye bekjentskap og nye konstellasjoner, samtidig som gamle forhold blir satt under press. Du skjønner fort at Rue er på et veldig mørkt sted, og at det er et høl hun ikke nødvendigvis er så gira på å kare seg ut av.

DRAMA: Vi blir bedre kjent med Lexi (Maude Apatow) i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.

Glitrende lek med formatet

Serieskaper Sam Levinson lar oss i denne sesongen bli bedre kjent med rollefigurer som Fezco, Lexi og Nates far Cal.

Flere dypdykk ned i deres fortid forteller oss mye om hvem de er og hvordan de har blitt sånn, samtidig som fortiden veves sammen med nåtiden på tidvis helt glitrende vis.

Det er en fryd å se stjerneskuddet Angus Cloud få såpass mye tid i TV-ruta som den samvittighetsfulle doplangeren med et hjerte av gull, men en knyttneve av stål. Jeg gleder meg stort til å følge Clouds karriere videre.

Og det er veldig interessant å følge Maude Apatow i rollen som Lexi, som vil sette opp et teaterstykke på skolen basert på egne erfaringer, som et slags grep for å klare å ta plassen som hovedrollen i sitt eget liv.

Dette teaterstykket byr på noen av sesongens høydepunkter, med sterke scener der tanker, fantasi og skuespill forenes i en slags høyere enhet der Levinson leker seg med TV-serieformatet.

STJERNESKUDD: Angus Cloud glitrer i rollen som Fezco i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.

Ujevn historiefortelling

Jeg liker hvordan «Euphoria» utfordrer meg som TV-seer ved å la meg marinere i det som er ubehagelig.

Scener som ikke klipper vekk, som holder meg i øyeblikket og som tvinger meg til å kjenne på det som skjer.

Det som er synd er at den ekstra tiden vi får tilbringe med noen av rollefigurene, stjeler fra andre fordi sesongen ikke klarer å sjonglere alle historietrådene som skal veves sammen på en god nok måte.

Tiden vi får med Jules blir for knapp, og det som var en sterk fortelling i første sesong blir her kun redusert til en pådriver for å bringe Rues karakterutvikling videre.

Og Kat, som i utgangspunktet er en interessant figur, får ikke rom til å bygge videre på noe nytt, men må istedenfor tvære ut en handlingstråd fra forrige sesong i det uendelige.

ET SAVN: Vi får for lite tid med Hunter Schafer og Jules i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.

Sjokkerer og provoserer

På sitt beste er «Euphoria» likevel fortsatt et tankevekkende drama, med det som oppleves som genuin innsikt i en tenårings følelsesliv. Men denne andresesongen er også forstyrrende, ultravoldelig og visuelt provoserende.

Sam Levinson er ikke redd for å teste grensene for TV-rutas konvensjoner, eller å provosere ved å for eksempel putte en stiv og blodig kuk rett i fjeset ditt bare et par minutter inn i første episode.

Jeg lurer innimellom på om han kun forsøker å overgå seg selv fra forrige sesong. Provoserer han kun for å sjokkere? Og er det egentlig greit å presse så mye pikk og pupp opp i fjeset på folk?

I det jeg sitter og vurderer om Levinson har gått for langt eller ikke, innser jeg at det antageligvis er nettopp denne refleksjonen han ønsker å oppnå hos sitt publikum.

Kanskje som en slags kommentar til den enorme mengden porno, dickpicks og kroppspress unge mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for i dag? Eller så er det fullt mulig jeg overtolker Levinsons kunstneriske ambisjoner.

Det er ikke lett å si, men jeg velger å la tvilen komme Levinson til gode – «Euphoria» er TV-seriekunst.

«Euphoria» ser du hver mandag på HBO Max. Anmeldelsen er basert på 7 av 8 episoder.

PÅ NETFLIX FRA 21. JANUAR: Det er en av Netflix sine mest populære krimserier som nærmer seg slutten når «Ozark» nå tar fatt på første del av sin finalesesong.

Den avsluttende del 2 skal komme senere i 2022, men vi merker allerede fra første episode i del 1 at vi nå er i gang med sluttspillet for Byrde-familiens krimkarriere i Ozark-området.

Denne billedskjønne hvitvaskingshistorien har hentet mye inspirasjon fra «Breaking Bad», «Fargo» og «Justified» i skildringen av tallknuseren Marty Byrdes (Jason Bateman) møte med lokal forbryterfauna.

«Ozark» er fremdeles ikke like original og tematisk interessant som sine forbilder, men sesong 4 er veldig underholdende TV.

Etter tre sesonger har serien et rikt rollegalleri og noen trailerlass med fengende konflikter. Og serieskaperne Bill Dubuque og Mark Williams går for den reinspikka stolkantspenningen når de nå bringer alt opp til kokepunktet for en rekke saftige oppgjør.

Her er det full tenning i Ozarks underverden. Full splittelse i flere sentrale familier. Fullstendig stormannsgalskap i lokalpolitikken. Og FBI og meksikanske narkokartell har begge bestemt seg for å vasse ut i det mudrete innsjølandskapet.

*Herfra og ut vil det komme informasjon fra handlingen i sesong 1, 2 og 3.*

ANMELDELSE: Euphoria S2 – Provoserende TV-kunst

GAMLE KJENTE: Ruth Langmore (Julia Garner) og Darlene Snell (Lisa Emery) fortsetter å finne kreative løsninger for å holde på forbrytermakten i Ozark. Og sammen med Wendy Byrde (Laura Linney) utgjør de et trekløver som er av de råeste og mest interessante matriarkene i amerikansk TV-krim om dagen. FOTO: Netflix

Innhøstingstid for alle narkokonfliktene

Gjennom tre sesonger har Byrde familien gjennomgått store endringer i sine interne relasjoner, sine ferdigheter og sitt syn på kriminell virksomhet. De ble røsket opp fra sine behagelige forstadsliv i Chicago, og har måttet tilpasse seg en turbulent tilværelse i et røft landskap med mange livsfarer.

De har også blitt godt kjent med Langmore-familien, Snell-familien, Kansas-mafiaen, korrupte politikere, FBI-agenter og brutale narkotikakartell.

Disse møtene har foregått i noe ujevne sesonger, hvor jeg har kjent på både figurslitasje, savnet større dybde og kjedet meg litt underveis. Men i sesong fire er presentasjonsrunden og verdensbyggingen unnagjort. Nå er det tid for dessert, og vi får nyte sju fartsfylte episoder som hele tiden kan høste frukter av godt etablerte konflikter.

ANMELDELSE: The King’s Man – underholder godt over middels

Og det er en herlig cocktail av problemer som tårner seg opp i det Byrde-familien forsøker å spille stort for å gjenvinne sin frihet.

Selv om noen av plottvriene slurer litt i krimmotoren, så sørger den kjappe handlingsutviklingen for å gi publikum stadige påfyll av fengende popkorngleder. Og smålige hevnoppgjør, sinnemestringsproblemer, smarte overlevelsesinstinkter og skiftende allianser sørger for å hele tiden holde overraskelsesfaktoren høy.

ANMELDELSE: Ozark S01 – Netflix lar Jason Bateman ta en Breaking Bad

NY SPILLER:
Alfonso Herrera spiller Javi Elizonndro, en ung kartellsjef som har nye planer for Marty Byrde (Jason Bateman) og hans talenter. FOTO: Netflix

Ser veldig bra ut på TV-skjermen

En av «Ozarks» store attraksjoner har alltid vært en lekker gråblå overflate. Og serien fortsetter å begeistre med en stilistisk gjennomført og stemningsskapende TV-estetikk.

En annen av seriens styrker er et rollegalleri som både er velspilt og som har flere figurer publikum har blitt skikkelig glad i.

Ruth Langmore er fremdeles min favoritt. Julia Garner har gitt henne så mange lag av moral, opportunisme, fremtidshåp, skyldfølelse og frustrasjoner at det alltid er interessant å være i hennes TV-selskap. Og når Ruth nå er ført sammen med den eksentriske Darlene Snell (Lisa Emery), så er kontrastene mellom lokale tradisjoner, moderne effektivisering og storkapitalens brutale grådighet igjen en sprudlende kilde til gnisninger og sidemotiv.

Jason Bateman fortsetter å ta mye av skjermtiden som Marty Byrde. Han er ingen Walter White («Breaking Bad») i utvikling og kompleksitet, men han gir serien en solid motor av smarte løsninger og påfunn i møte med eskalerende problemer.

De problemene får også påfyll av friskt blod denne sesongen. Den ambisiøse kartellsjefen Javi Elizonndro (Alfonso Herrera), den mistenksomme sheriffen (CC Castillo) og den litt for dedikerte (og Colombo-inspirerte) privatdetektiven (Adam Rothenberg) bidrar alle til å tilføre noen ekstra kilovolt til allerede helspente situasjoner.

Denne sesongstarten har et skikkelig godt driv, og er «Ozark» på sitt beste.

Vi ser her en serie som virkelig vet å spille på sine styrker når det nærmer seg klimaks, og det har virkelig løftet forventningene mine til den kommende seriefinalen.

«Ozark» sesong 4, del 1 har premiere på Netflix fredag 21. januar. Anmeldelsen er basert på alle 7 episodene. Den avsluttende del 2 skal komme til Netflix senere i år.

En av tidenes beste science fiction-serier er ved veis ende. Den siste sesongen av «The Expanse» er ute på Amazon Prime Video i sin helhet.

Med sin virkelighetsnære fremstilling av teknologi og fysikk, samt et interessant galleri av rollefigurer, har serien satt en ny standard for hva vi kan forvente av sci-fi i TV-ruta.

I tillegg er serien drivende god som storpolitisk drama, og det er de siste sesongenes politiske maktspill som får sin finale i denne sjette sesongen. Samtidig svever noen av de større temaene i serien fortsatt i rommet med uforløste handlingstråder.

Det gjør at sesong seks av «The Expanse» blir en siste sesong som gir en tilfredsstillende avslutning på ett kapittel i historien, samtidig som den roper stille om en fortsettelse på fortellingen.

KAPTEIN HOLDEN: Steven Strait, spiller Jim Holden, som må ta flere vanskelige avgjørelser i den siste sesongen av «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Et spennende fremtidsskildring

Hvis du enda ikke har sett «The Expanse», så er dette altså en anbefaling, men vær klar over at serien har utviklet seg en god del fra hva den startet som da den hadde premiere på TV-kanalen Syfy i 2015.

Innledningsvis er serien et slags krim noir satt i verdensrommet, der vi kan ane et større bakteppe. Etter hvert som dette bakteppet får mer plass blir det en serie som filosoferer om menneskehetens fremtid.

Serien er basert på bokserien med samme navn skrevet av Daniel Abraham og Ty Franck (under pseudonymet James S.A. Corey), som også har adaptert bøkene til TV.

Serien er satt omkring 300 år inn i fremtiden. Vi har for lengst kolonisert solsystemet, og månen, Mars, asteroidebeltet og månene til Jupiter og Saturn er befolket.

Ulike nasjoner, fraksjoner og allianser kjemper om ressursene i solsystemet. Ting som jordboerne tar for gitt, som luft og vann, er for eksempel strengt kontrollerte ressurser på romstasjonen og dvergplaneten Ceres, i asteroidebeltet.

MAKTKAMP: Keon Alexander spiller den brutale frihetskjemperen Marco Inaros, som ikke skyr noen midler for å gi beboerne i asteroidebeltet rettighetene de fortjener i «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Et omfattende og rikt univers

I «The Expanse» er det stille i verdensrommet, tyngdekraften og fraværet av den har reelle konsekvenser for omgivelsene og menneskene som er berørt av den. Menneskene som har befolket de ulike delene av solsystemet i flere generasjoner har begynt å utvikle seg forskjellig.

Som du skjønner så er det et omfattende univers som skildres i «The Expanse», og serien tok seg også god tid til å etablere dette i de innledende sesongene.

Nesten litt for god tid, og for min del tok det et par sesonger før jeg fikk ordentlig grep om serien. Men når du først kommer inn i det er belønningen desto bedre.

Jeg har blitt ordentlig glad i mannskapet om bord på fregatten Rocinante, som vi følger gjennom serien. Etter å ha blitt kjent med dem i løpet av seks sesonger er det ordentlig trist å nå skulle si farvel til kaptein Holden (Steven Strait), Amos (Wes Chatham) og Naomi Nagata (Doninique Tipper).

POLITISK SPILL: Shoreh Aghdashloo er fabelaktig i rollen som politikeren Chrisjen Avasarala i «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Rollefigurene er hele mennesker

Forfattere Daniel Abraham og Ty Franck har skrevet rollefigurer som fremstår som hele mennesker med feil og mangler, og som har fått utvikle seg på en naturlig og troverdig måte gjennom sesongene.

Her er det ingen endimensjonale figurer, og seriens antagonister er også noen av de mest interessante nettopp på grunn av det.

Shohreh Aghdashloos rollefigur Chrisjen Avasarala har vært spesielt interessant å følge. Aghdashloo er fantastisk både i rollen som kynisk politiker som skyr få midler når hun handler i Jordas interesser, og som en person som selv opplever at hun ønsker det beste for menneskeheten i hele solsystemet.

HELE MENNESKER: Cara Gees rollefigur Drummer har hatt en spennende utvikling i løpet av de seks sesongene av «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Er dette virkelig slutten?

Forfattere Abraham og Franck har skrevet totalt ni bøker i «The Expanse»-serien. Altså er det hele tre bøker igjen å lage TV-serie av.

Det betyr at det er en god del mer å fortelle her, noe denne siste sesongen bærer preg av. Selv har jeg ikke lest «The Expanse»-bøkene (enda), men den sjette boken skal visstnok være et naturlig sted å runde av denne delen av historien.

Og historiearken til rollefigurene vi har fulgt i serien blir rundet av på en god måte i denne sesongen, men det er samtidig mange spørsmål som ikke blir besvart.

For å ikke avsløre for mye for deg som ikke har sett serien enda, skal jeg ikke si hvilke tråder som forblir løse, men seriefinalen etterlot meg med en sterk følelse av at jeg ville se mer!

Så det store spørsmålet jeg sitter meg igjen etter finalen er jo, er dette virkelig slutten? Til det så har Abraham og Franck sagt at det absolutt er muligheter for en fortsettelse i TV-ruta på et senere tidspunkt.

Det gleder jeg meg i så fall til, men i mellomtiden må jeg nok kaste meg over bøkene, for «The Expanse» er virkelig knallgod science fiction!