«Insecure» er en av de friskeste og beste seriene der ute om dagen. Sesong 4 byr på mer av den samme kvaliteten vi har fått servert de siste tre årene, pluss litt ekstra.

Serien har blitt mer raffinert og sofistikert i den nyeste sesongen, mer stilsikker og mer treffsikker. Det til tross for at livene til seriens figurer er rotete og kompliserte som alltid.

Sesong 4 av «Insecure» byr på flere ærlige skildringer av vennskap, forhold og arbeidslivet, mens Issa (Issa Rae) finner ut av #voksenting.

Vi kommer ikke helt foruten litt Lawrence-Issa-problematikk i denne sesongen heller. Deres relasjon har modnet sammen med figurene og serien. Jay Ellis og Issa Rae spiller godt som ex-er som prøver å komme seg videre. (Foto: Merie W. Wallace/HBO Nordic)

Multitalentet Issa Rae

Issa Rae har skapt, skrevet og spiller selv hovedrollen i denne originale dramakomedien om å finne ut av livet. Multitalentet viser sesong etter sesong at hun har en evne til å kapre oppmerksomhet gjennom et ektefølt manus og skarp humor.

«Insecure» roper ikke høyt, men har en bærende stemme som gjør at du blir dratt inn og vil få med deg hvert eneste ord.

I de tidligere sesongene har Issa vært gjennom kjærsteproblemer, jobbproblematikk og ustødige bosituasjoner. Elementer av dette dukker opp i den nye sesongen, men den tar også et steg inn i et nytt territorium.

I sesong 4, stiller serien noen seriøse spørsmål om vennskap og hva det vil si å gli fra hverandre. Sårt gjenkjennelig er det når serien portretterer forandring slik den gjør. Når seriens figurer vokser, har det konsekvenser for relasjonene mellom dem.

I forrige sesong måtte både Issa og bestevenninnen Molly (Yvonne Orji), ta oppgjør med seg selv og sine egne handlingsmønstre. Nå må de ta oppgjør med hverandre.

Når man har vært venner lenge, kan det være lett å se den man alltid har sett, og ikke den personen den andre prøver å være. Dette blir et stort problem for Issa (Issa Rae) og Molly (Yvonne Orji) i den nye sesongen av «Insecure». (Foto: Merie W. Wallace/HBO Nordic)

Vemodig

«Honestly, I don’t fuck with Molly anymore».

Hele serien begynner med at Issa innrømmer dette i telefonen til en ukjent samtalepartner. Så blir vi med tilbake i tid for å se hva som har skjedd de siste fire månedene. Små konflikter, passiv-aggressive kommentarer og unødvendig hakking, springer ut av manglende kommunikasjon.

Figurene føler begge at de har vokst, men synes ikke at den andre anerkjenner det. Dette er så godt fremstilt at det gjør meg vemodig.

Los Angeles-estetikken er med på gi en sterk følelse av nostalgi. «Insecure» gjør at jeg lengter etter noe jeg ikke helt vet hva er. Kanskje er det gamle vennskap, Los Angeles eller en hverdag som ikke er min egen.

Hvis du lurer på om den nye sesongen holder mål med resten av serien, så er svaret at den absolutt gjør det – om ikke enda litt til. Humoren, relasjonsskildringene, samfunnskommentaren og råheten gjør at «Insecure» fortsetter å være en av de beste seriene som lages om dagen.

Anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder. Sesong 4 av har premiere 13. april på HBO Nordic.

På HBO Nordic: Enhver produksjon med Cate Blanchett foran kamera er per definisjon severdig. Den nye miniserien «Mrs. America» er intet unntak. Her spiller hun den konservative anti-feministen Phyllis Schlafly, som var en prominent motstander av et foreslått grunnlovstillegg om likestilling på 1970-tallet.

De første 3 av totalt 9 episoder gir en interessant innføring i frontenes posisjoner, kampen mellom ulike verdisyn og mekanismer i amerikansk politikk som trolig ikke har endret seg stort de siste 50 årene.

Man blir bombardert av fakta, figurer og sammenhenger, men både manus, regi og skuespill holder så høy kvalitet at det blir alt annet enn tørt, kjedelig og forvirrende. «Mrs. America» provoserer og engasjerer, samtidig som den gir et nyansert bilde av kvinnekamp som ikke alltid får like god plass i populærkulturen.

ANMELDELSE: «Run» er en vill flukt fra A4-livet, men sporer av underveis

Rose Byrne spiller den kjente feministen og aktivisten Gloria Steinem i «Mrs. America». (Foto: Sabrina Lantos/FX)

Kjemper mot likestilling

I seriens innledning ser vi hvordan forfatteren og aktivisten Phyllis Schlafly (Cate Blanchett) starter en protestgruppe fra sitt hjem i Illinois. Hun kjemper mot Equality Rights Amendment (E.R.A.), et foreslått tillegg til den amerikanske grunnloven som skulle sikre like rettigheter til alle borgere, uavhengig av kjønn.

Schlafly og hennes medsøstre er slett ikke interesserte i den likestillingen som kjempes frem av blant andre feministene Gloria Steinem (Rose Byrne) og Betty Friedan (Tracey Ullman).

«Mrs. America» skildrer begge fronters kamp, der både Schlafly og Steinem må streve for å samle trosfeller som kan ha ulike motiver og interesser. Felles for begge parter, er at de må fremme sine saker i et politisk miljø tilrettelagt for – og dominert av – menn.

Serien er god på å trekke de store linjene og forklare aktørenes posisjoner. Den er blant annet effektiv på å skildre Schlaflys politiske holdninger, men den er mindre god på å forklare nøyaktig hvorfor hun er imot E.R.A. Det går frem av diskusjonene at hun føler at likestillingsforslaget truer husmødres privilegier.

Av mer konkrete eksempler, frykter hun tvangsinnføring av fellestoaletter og at kvinner må avtjene verneplikt i forsvaret, men ellers savnes gode argumenter i de tre første episodene, og man kan få inntrykk av at Schlaflys kamp handler mest om å få fotfeste i politikken. Forhåpentligvis vil de siste 6 episodene belyse dette i enda større grad.

Det som kan få Schlaflys anti-feministiske holdninger til å virke merkelige for noen, er de fleste scener der hun omgås mannlige politikere og mediepersonligheter. Det er åpenbart at de ikke tillegger henne like mye vekt, selv om det er tydelig at hun er den skarpeste hjernen i rommet.

ANMELDELSE: «Insecure» S04 er en ny, selvsikker sesong

Den britiske artisten og komikeren Tracey Ullman spiller en god dramatisk rolle som feministen Betty Friedan i «Mrs. America». (Foto: Sabrina Lantos/FX)

Cate Blanchett er et fyrtårn

«Mrs. America» fremstår tydelig som en prestisjeserie for FX og Hulu. Et smart skrevet manus gir dyktige skuespillere mye å jobbe med, satt mot en overbevisende bred tidskoloritt som likevel aldri stjeler oppmerksomheten.

Det fortelles levende og energisk om en historisk kvinnekamp, der det gjøres åpenbart hvorfor den var viktig for de involverte på begge sider. Den belyser også den polariserte debatten i amerikansk politikk, som ifølge serien var sterk også på 1970-tallet.

I sentrum av det hele står Cate Blanchett som et fyrtårn med sin sedvanlige autoritet. Hun gir Phyllis Schlafly både dybde og troverdighet i en rolle som utfordrer, irriterer og imponerer. Om hun er seriens helt eller skurk, vil komme an på dine egne politiske og personlige preferanser. Man kan ane serieskaperens ståsted, men serien virker for det meste nyansert og upartisk i de tre første episodene.

ANMELDELSE: «Color Out of Space» er mørk, mystisk og marerittaktig

Margo Martindale spiller feministen Bella Abzug i miniserien «Mrs. America». (Foto: Sabrina Lantos/FX)

Å si at serien er stjernetung, er en underdrivelse. Ved siden av Blanchett, spiller Sarah Poulson, Melanie Lynskey og Jeanne Trippelhorn noen av hennes støttespillere, mens John Slattery spiller hennes ektemann Fred, i en rolle som gir umiddelbare assosiasjoner til hans stjernerolle som Roger Stirling i «Mad Men».

Feministene spilles av blant andre Rose Byrne, Elizabeth Banks, Margo Martindale, Tracey Ullman og Uzo Aduba.

Serien er skapt av Dahvi Waller, som har «Frustrerte fruer», «Mad Men» og «Halt and Catch Fire» på CV’n, mens episodene er regissert av Anna Boden, Ryan Fleck, Amma Asante og Laure de Clermont-Tonnerre. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.

(Serien har premiere på HBO Nordic lørdag 18. april. Da slippes de første 3 episodene, mens de siste 6 kommer med en ukes mellomrom.)

Alle som er glad i hardkokt kvalitetskrim, har kunnet glede seg stort over detektiv Harry Bosch.

Han har vært hard mot de harde i bokform siden 1992, og siden 2014 har krigsveteranen levert severdig skurkejakt i fem bunnsolide sesonger med TV-spenning. Sesong 6 er den nest siste runden Amazon skal lage av forfatter Michael Connellys tøffe politihelt.

Her er det ingen tegn til slitasje. «Bosch» er et veloljet krimmaskineri hvor skuespillerne stråler, storbyen lever og «The Wire»-eimen stryker forbi i ny og ne.

Titus Welliver blir bare bedre og bedre i hovedrollen, og her danderes terroristjakt, mordetterforskning, politiske ambisjoner og gamle hemmeligheter sammen til et saftig og velbalansert krimmåltid, som stadig overrasker med nye godbiter i sausen.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Lange netter med dedikert og grundig grubling over skrivebordet er en del av metoden for Harry Bosch (Titus Welliver).(Foto: Saeed Adyani, Amazon Prime Video)

Mord, konspirasjoner og terrorfrykt

Med utgangspunkt i de to bøkene «The Overlook» og «Dark Sacred Night» serveres det et variert og tettpakket spenningsdriv fra første episode i sesong 6.

Harry finkjemmer gamle arkiv etter en mulig seriemorder, partneren Jerry Edgar (Jamie Hector) leter etter sin fars drapsmann og politisjef Irvin Irwing (Lance Reddick) vil bli borgermester.

Alt dette må balanseres opp mot en fersk drapsetterforskning som inkluderer «Deep State»-aktige konspirasjonsteorier, brysomme FBI-agenter og en mulig terrortrussel mot Los Angeles.

Skarpe oppdrag, gatejakter og overvåking gir actionnerve til handlingen, og grundig politiarbeid gir resultater i etterforskningen. Etter halvveis sesong ligger også et intrikat rettsdrama på horisonten.

Serieskaper Eric Ellis Overmyer («The Wire») og manusforfatterne lesser mye på tallerkenen her, og det gjør jo selvsagt noe med realismen og troverdigheten.

«Bosch» blir likevel aldri rotete og kunstig – det blir bare intenst og magekriblende fengende. Alt fanget i smakfulle og sjangerbevisste miljøskildringer som tar vare på nabolagenes røffhet, politikammerets papirmapper og storbynattens polerte lysshow.

HØR OGSÅ: Bjarte Tjøstheim anbefaler «Bosch» i «Serietips»-podkasten

Politisjef Irvin Irving (Lance Reddick) flekser sin politiske ambisjoner og må ta noen harde valg i sesong 6 av Bosch. (Foto: Saeed Adyani, Amazon Prime Video)

Titus Weliver har grodd sammen med Harry Bosch

Mye av denne seriens suksess hviler på skuldrene til Titus Weliver.

Han er en glimrende skuespiller som har begeistret med minneverdige biroller i fanfavorittserier som «Deadwood» og «Sons of Anarchy», men i Harry Bosch har han virkelig funnet sin hovedperson.

Welivers tolkning har nærmest vokst sammen med den litterære figuren, og er nå for meg nesten uadskillelig fra den personen Michael Connelly har formet og utviklet gjennom drøyt tjue bøker.

ANMELDELSE: Bosch S01 – En hardkokt politietterforsker det er lett å bli glad i

Det hjelper også at Weliver selv har blitt stemmen til romanfiguren i lydbokform. Han har virkelig klart kunsten å fange Harrys lynne, hans komplekse kjerneverdier og hans personlighet med en nydelig innlevelse.

Når en så fullstendig og rik hovedrolle i tillegg flankeres av Haiti-gangstere som leser Marcel Proust på kontoret, politimenn som diskuterer Lee Marvin-filmer over pulten og gatepredikanter som ser ut til å ha blitt snytt ut av en Coen-film, ja – da får «Bosch» det lille ekstra.

«Bosch» har på seks år rukket å bli strømmetjenesten Amazon Prime Videos lengstlevende originalserie. Et perfekt liten storbystorm av godt kildemateriale, kløktige manusforfattere og helt riktige skuespillere.

Jeg gleder meg veldig, men med et lite kulturvemod, til seriefinalen kommer neste år. Da med bokfavoritten «The Concrete Blonde» (1994) som en av hjørnesteinene.

«Bosch» sesong 6 har premiere på HBO Nordic den 18. april. Alle episodene slippes samtidig. Vi trodde den fikk premiere på Amazon Prime Video den 17. april, slik som i USA, men den har kun premiere på HBO Nordic. Sesong 1-5 er også tilgjengelig på Viaplay. Anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder.

En bekymret etterretningssjef som i grålysningen skuer utover den franske hovedstaden setter sjangerstemningen. Du verden – det er godt å ha «Le Bureau» tilbake på skjermen.

Den franske serien har, etter min mening, plassert seg som spionsjangerens aller beste TV-serie de siste årene. Med innsiktsfulle og relevante spenningsplott, skuespillerprestasjoner på toppnivå og en grundighet som har gitt serien en aura av stor troverdighet.

Sesong 5 starter med at det brenner ukontrollert i handlingstråden fra forrige sesongs intense avslutning. Det gir umiddelbar energi og spenning til handlingen, noe som forsterkes av flere avslørende tilbakeblikk og et nytt og handlekraftig bekjentskap i Midtøsten.

ANMELDELSE: Le Bureau S04 – fremdeles bitende aktuell

Feltarbeidet er viktig, men mye av spenningen foregår fremdeles foran dataskjermen i «Le Bureau». (Foto: Jean-François Baumard, Top the Oligarchs Productions / CANAL+)

Dobbeltagenter, svartebørshandel og en avisskandale

En avisartikkel relatert til det internasjonale kaoset på tampen av forrige sesong skaper voldsomt hodebry og stor uro internt i den franske etterretningen.

Hvem har lekket til pressen? Er informasjonen riktig? Hva skjedde egentlig med Malotru (Mathieu Kassovitz)?

Disse spørsmålene dirrer i luften, samtidig som vi følger IT-geniet Cesars (Stefan Crepon) dobbeltliv i Russland, Marie-Jeannes (Florence Loiret Caille) nye jobb i Egypt og en svartebørshandler (Louis Garrel) som selger brukt militærutstyr i Saudi-Arabia. Alle erfarne agenter som er godt omringet av årvåkne edderkopper.

I en etterretningsverden av dobbelt- og trippelagenter er det alltid usikkert hvem som egentlig har kontroll, og med så mange drevne kortspillere som Le Bureau nå har på brettet, er det mye deilig magekribling knyttet til hvem som muligens skjuler en joker i ermet.

ANMELDELSE: Bosch S06 – Et velbalansert krimmåltid

Skjebnen til Malotru (Mathieu Kassovitz) er fremdeles et sentralt motiv i Le Bureaus sesong 5. Dette bildet er fra sesong 4. (Foto: Top the Oligarchs Productions / CANAL+)

Heller litt mer mot «Homeland» nå

Det er veldig mye godt TV-selskap i gjensynet med «Le Bureau». Raymonds (Jonathan Zaccaï) sexliv byr på litt intriger, La Moules (Irina Muluile) tørrvittigheter byr på litt latter og arrogante hackere gir opprørsk friksjon i kontorlandskapene.

Og nyvinningen med det uttrykksfulle dekknavnet Mille Sabord (Louis Garrel), fester seg umiddelbart som nok et fengende tilskudd til et allerede herlig variert rollegalleri.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Mine eneste små innvendinger mot starten på sesong 5, er at serien nå fremstår merkbart mer tilbakeskuende og stadig mer opptatt av sine hovedpersoner.

Det skaper nærhet, setter mye på spill og styrker båndene publikum har med fiksjonsuniverset, men det kan gå på bekostning av seriens opplevde relevans.

En av «Le Bureaus» store styrker har vært å gi interessant innsikt i brennaktuelle tema og ta oss med inn i ukjent terreng. I denne sesonginnledningen nevnes aktualiteter som Trump, «fake news» og forretningsmodellen til Facebook, men noen ny horisont er litt vanskelig å få øye på etter to episoder. Selv om svartebørsmarkedet for militært utstyr er en lovende arena.

Serien heller også mer mot spionthrillerens sjangerlandskap, med flere farlige situasjoner, konfrontasjoner og personlige oppgjør enn det vi har vært vant til fra denne relativt kontor- og skjermfokuserte etterretningsperlen.

Her lener serieskaper Eric Rochant seg mot «Homelands» mer underholdningsfokuserte tone, spesielt når det gjelder møtene og persongalleriet i Midtøsten. Det gir god stolkantspenning, men oppleves også noe mer sjangerordinært enn «Le Bureau» har vært på sitt aller beste.

Det gjør at det så vidt ikke blir toppkarakter på denne sesongstarten, selv om «Le Bureau» jevnt over er en terningkast 6-serie.

Dette er fremdeles en serie hvor enkle lunsjvaneobservasjoner kan føre til avgjørende avsløringer, og jeg er nok en gang fullstendig hekta på å henge med gjengen på DGSE-kontoret – gjengen i «Bureau of Legends».

«Le Bureau» har premiere på NRK TV torsdag 16.april. Det kommer ukentlig to og to nye episoder. Denne anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på de to første episodene.

«Michael Jordan: Den siste dansen» er en idrettsdokumentar som er dynket i popkultur, kjendiser, 90-tallets USA og som tar for seg den enorme sportslige bragden som Chicago Bulls sto for da basketikonet Michael Jordan ledet laget på banen.

Gjennom en helt unik tilgang, via tidligere ikke utgitt arkivmateriale fra et filmteam som fulgte laget fra innsiden, har serien hovedfokus på den turbulente 97/98-sesongen, da Chicago Bulls gikk for sitt 6. NBA-mesterskap.

Men gjennom rikelig med arkivklipp og ferske intervjuer med alle involverte, så utbroderes den sesongen med historien til alle de sentrale spillerne og trenerne.

Det dykkes ned i kontroverser og gamle presseoppslag, vi henger med «Dream Team» i 1992, med Dennis Rodman i Las Vegas i 1998, får historien bak «Air Jordan»-skoen og vi følger Chicago Bulls sin inspirerende vei til toppen.

ANMELDELSE: OJ Simpson: Made in America – En bauta innen «true crime»-sjangeren

Dokuserien bruker mye tid på å vise frem idrettsmannen Michael Jordan, og hva som lå bak hans imponerende prestasjoner på banen. (Foto: Andrew D. Bernstein, Netflix, ESPN)

Mer enn bare Michael Jordan

Originalt heter denne serien «The Last Dance» – navnet trener Phil Jackson gav lagets siste sesong sammen – og selv om Michael Jordans figur og inspirerende innsats står veldig sentralt her, så er dette en serie som tar seg tid til å vise frem en større historie.

Den historien inkluderer mange av de sentrale spillerne, og mye plass vies til legender som Scottie Pippen, Dennis Rodman og Magic Johnson.

Men det er også en dokumentar som setter idrettshistorien inn i en større kontekst. Økonomi, brutale styrerom, amerikansk politikk, medietrykk og NBAs globale fankultur er tema som naturlig flettes inn og maler ut et større bilde av både mekanismene bak og den enorme kulturelle påvirkningen denne gjengen hadde på 90-tallet.

Det gjør at vi også får møte folk som Bill Clinton, Spike Lee, Carmen Electra, Jerry Seinfeld, Nas, Barack Obama og Justin Timberlake. Enten i ferske intervjusettinger, eller fordi de bare hang rundt NBA-stjernene og er fanget på film.

ANMELDELSE: After Life S02 – En ganske unødvendig oppfølger

Indrefileten er selvsagt den unike og helt herlige tilgangen til stjernene under den siste sesongen – det er magekriblende gøy å se den reisen innenfra. Men fordi grundigheten er så god i denne dokumentaren, er 97/98-sesongen bare kirsebæret på toppen av denne iskremen av en serie.

Det rike tilfanget på kilder og det massive fotarbeidet som er gjort for å finne klipp, mennesker og gamle historier, gjør at serien stort sett alltid har informasjon rundt spørsmål som dukker opp. Serieskaperne fyller ut, skaper innsikt og de tegner og forklarer med en journalistisk iherdighet som gleder stort.

Dette er i sportskanalen ESPNs tradisjon, og vi har sett en lignende grundighet før i eminente dokumentarer som «OJ Simpson – Made in America» og «The Two Escobars».

«Michael Jordan: Den siste dansen» er ikke like omfattende og analytisk som spesielt «Made in America», men det er en fryd å se sportsjournalistikk og samfunnsjournalistikk smelte sammen drevet av en såpass stor nysgjerrighet på sammenhenger.

Etter halvspilt sesong (vi har kun fått tilgang til 5 av 10 episoder) er det fremdeles en del interessante spørsmål om blant annet gambling og baseball som ikke er behandlet ennå, og jeg håper serien også dekker disse med samme uredde journalistiske metode.

Det er mye sirkus i historien om Chicago Bulls på 90-tallet, og Dennis Rodman tiltrakk seg oppmerksomhet både på og utenfor banen. (Foto: Jeff Reinking, Netflix, ESPN)

En litt krevende fortellerform

Ved å plassere 97/98-sesongen som den førende spenningskurven for serien, så må vi hoppe ganske mye fram og tilbake i tid for å få på plass alle bitene.

Det gjøres ved hjelp av en tidslinje som dukker opp på skjermen og viser oss hvor vi skal. Et effektivt grep, men det er med på å gjøre «Den siste dansen» til en TV-serie som virkelig krever at en følger med.

Spesielt hvis en ikke er lommekjent i amerikansk baskethistorie og automatisk kjenner igjen drakter og sesonger. For det blir mye basket her. Mange montasjer av deilig ballbehandling, garderobekjekling, intense blikk og ivrig kommentatorvirksomhet.

Det er god TV, spesielt for basketfansen, men det kan oppleves litt omstendelig og repetitivt. Heldigvis kommer spenningstoppene og høydepunktene så tett at eventuell kjedsomhet blir kortlivet.

ANMELDELSE: Extraction – Enorme mengder kuler, krutt og blodsprut

For oss som vokste opp på 90-tallet og fulgte disse begivenhetene gjennom TV-klipp, aviser, venner som hadde vært i statene og klærne vi kunne kjøpe på USA-vennlige sportsjapper, er denne serien en skattkiste som lar oss komme backstage til en av barndommens store drømmeverdener.

Men du må ikke være over 30 år for å nyte dette helamerikanske jawbreaker-sukkertøyet av en sportsdokumentar. Dette er kul og kulturelt viktig 90-tallsnostalgi.

Og så kan jeg avslutningsvis anbefale dokumentarserien «You Ain’t Got These» som ligger på den ferske strømmetjenesten Quibi. Den handler om sneakerkultur og har en egen Air Jordan-episode. Filmen «Space Jam» (1996) er også gøy å se igjen – spesielt nå som det nærmer seg en oppfølger med LeBron James. Den ligger også på Netflix sammen med denne serien.

«Michael Jordan – Den siste dansen» hadde norsk premiere på Netflix 19.april. Det kommer nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder.

På HBO Nordic: Miniserien «I Know This Much Is True» er en tung og sorgfull familieskildring som begeistrer med flere glimrende skuespillerprestasjoner.

Mark Ruffalo («Avengers», «Spotlight») er den store stjernen i den doble hovedrollen som Dominick Birdsey og hans schizofrene tvillingbror Thomas. Spesielt rollefiguren Dominick er et helstøpt portrett av et sint og omtenksomt menneske som virkelig må kjempe med alt han har for å holde tilværelsen sammen i sømmene.

Rosie O’Donnell, Imogen Poots, Juliette Lewis, Melissa Leo, Kathryn Hahn og Marcello Fonte spiller figurer som kommer inn fra ulike kanter i Dominicks liv. Mennesker som støtter, sviker og belyser nyansene i livets turbulente omveltninger.

ANMELDELSE: The Good Liar – severdig thrillerdrama

Vi mennesker velger ikke vår egen familie, og her utforskes identitetene som slike relasjoner kan forme i oss mennesker. Og hvordan egoisme, ansvarsfølelse, fortvilelse og kjærlighet oppfører seg når det skrues til i trykkokeren.

Dialogene står sentralt for både handling og følelser, men regissør Derek Cianfrance («Blue Valentine», «The Place Beyond the Pines») fyller mye grå hverdagsluft inn mellom samtalene, og gir serien en puls av uttrykksfulle nærbilder og miljøskildrende hvilenoter.

ANMELDELSE: Never Have I Ever – Morsom og hjertevarm tenåringskomedie

Omsorgsarbeideren Lisa Sheffer (Rosie O’Donnell) prøver å hjelpe Dominick (Mark Ruffalo) da hans bror blir innlagt for å ha skadet seg selv. (Foto: HBO Nordic)

Mye tragedie, lite melodrama

«I Know This Much Is True» er basert på Wally Lambs roman med samme navn fra 1998. Handlingen starter med at 48 år gamle Thomas Birdsey skader seg selv på et offentlig bibliotek i hjembyen Three Rivers i Connecticut.

Politiet blir innblandet, og samtidig som vi ser Dominick Birdsey febrilsk forsøker å holde sin tvillingbror unna en tvangsinnleggelse, så fortelles historien om brødrenes oppvekst og omgivelser.

Gjennom seks episoder får vi avslørt stadig mer av en familiehistorie som inneholder ødeleggende hemmeligheter, masse kjærlighet, flere personlige tragedier og solide doser høyspent dramatikk.

Regissør Derek Cianfrance varierer filmspråket og blander Dominics nøkterne fortellerstemme og tilbakeskuende tidskoloritter sammen med den realistiske tonen i seriens hovedhandling på 90-tallet.

Han lar Gulfkrigen henge som en tematisk klangbunn som skimtes i nyhetssendinger og replikker, og det skapes troverdige miljøskildringer enten vi er på sykehusbesøk eller vi minnes opprivende barndomsminner.

Det er ikke alle tilbakeblikkene som føles like nødvendige. Og dessverre er det et par av de mest spenningsfylte sideplottene som ikke får de tilfredsstillende avslutningene som en forventer fra oppbyggingen.

Men dette er et familiedrama som fenger.

Det er en sobert fortalt tragedie som ikke tyr til melodramaets enkle triks for å skape reaksjoner hos publikum. Følelsene kommer gjennom glimrende skuespill, et manus fylt med fengslende samtaler og treffsikker bruk av flere nydelige låter fra blant andre Jim Croce og Harold Budd.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Dominick (Mark Ruffalo) og samboeren Jaoy (Imogen Poots) opplever store doser motgang, både av den selvpålagte og den uforskyldte sorten. (Foto: HBO Nordic)

Mark Ruffalo havner nok på Emmy-lista

Den anerkjente forfatteren og foreleseren Robert McKee mener at for å virkelig lære en rollefigurs sanne natur å kjenne, så må figuren utsettes for veldig vanskelige valg – og så ser du hva vedkommende gjør.

Det er er rikelige med slike vanskelige valg i «I Know This Much Is True», og gjennom Dominicks reaksjoner lærer vi vi veldig mye om vår komplekse hovedperson.

Vi ser hva han gjør når han må ta sentrale livsavgjørelser på vegne av sin bror, og vi ser hva han gjør når han har mulighet til å hjelpe medmennesker som selv ikke vil ha hjelp.

Det er ikke alltid lett å like en aggressiv 3. generasjons italiensk-amerikaner som er fylt av bitterhet, sorg, vemodig kjærlighet og en stor vilje til å gjøre det rette.

Men et rikt manus og Mark Ruffalos grovkantede lunhet gjør dette til en fascinerende hovedperson å følge gjennom seks timer TV. Og jeg tror det er gode sjanser for at Ruffalo blir Emmy-nominert for denne prestasjonen.

«I Know This Much Is True» krever såpass mye tålmodighet og interesse for familiedramaet, at den definitivt ikke er for alle. Men er du disponert, er denne absolutt verdt å få med seg. Det er grått, men godt.

«I Know This Much Is True» har premiere på HBO Nordic mandag 11. mai. Denne anmeldelsen er basert på 6 av 6 episoder.

På HBO Nordic: Med et gnistrende manus og rasende skarp regi tok «The Favourite» oss med storm i fjor. Filmskaper Yorgos Lanthimos ga oss en ny vri på kostymedramasjangeren som engasjerte og underholdte med sort humor og kreativ satire.

Når Hulu nå har premiere på sitt nye kostymedrama «The Great», er det med Tony McNamara ved roret. Han ble Oscar-nominert for manuset sitt på nettopp «The Favourite», og det er ingen tvil om at McNamara forsøker å høste ny suksess med en lignende oppskrift.

«The Great» er en festlig kostymedramakomedie (kostymedramedie?) som virkelig underholder, men serien er mer fjollete enn skarp og kunne med fordel ha hatt strammere regi.

Hovedrolleinnehaver Elle Fanning er imidlertid en fryd i TV-ruta, og jeg stortrives i et selskap av artige biroller, overdådige kostymer og tidsriktige kulisser.

Anmeldelse: «The Favourite» – Olivia Colman er konge som dronning!

Katarina finner fort ut at romantikk ikke er på bordet i ekteskapet i The Great. (Foto: Hulu).

Fra kjærlighet til kuppforsøk

I likhet med HBOs historiske drama fra i fjor, «Catherine the Great», er det Katarina den store som skal til pers i «The Great». Denne gangen er det imidlertid en ung Katarina, helt i starten av hennes liv ved det russiske hoffet, som skildres.

Kvinnen som ledet Russland inn i sin store gullalder på 1700-tallet er en svært spennende skikkelse. Elle Fanning spiller Katarina som en ung og naiv prinsesse, som har romantiske visjoner om hvordan hennes arrangerte ekteskap med keiseren av Russland skal bli.

Men keiser Peter III (Nicholas Hoult) har et mer praktisk syn på sin nye hustru. Hun er en vandrende livmor laga for å føde en tronarving, og ikke stort mer enn det.

Med hodet proppfullt av franske tanker og ideer om et opplyst og moderne samfunn, blir den nye tilværelsen vanskelig å svelge.

Når Peter raskt viser seg å være en urettferdig og lunefull drittunge av en keiser, begynner Katarina å lure på om det ikke hadde vært best for både Russland og henne selv, om Peters tid som keiser hadde fått en brå slutt.

Anmeldelse: «Catherine the Great» – Helen Mirren er formidabel som Katarina den store.

The Great byr på mange vakre 1700-tallskostymer. (Foto: Hulu).

En tidvis sann historie

«An occasionally true story» er seriens undertittel og manusforfatter Tony McNamara tar seg store friheter med historiske fakta i «The Great».

Dette er altså en historietime du bør ta med en klype salt, men de virkelige faktaene kan du få på Wikipedia.

Det er som om «The Great» er basert på sladder og overdrevne rykter man har hørt fra hoffet, noe som kler seriens tone og tematikk godt.

Nicholas Hoult i et av få seriøse øyeblikk som keiseren Peter III i The Great. (Foto: Hulu).

Lettsett og sjarmerende

Slik det ofte er i TV-bransjen, er det flere forskjellige regissører som har regi på «The Great», og serien kunne nok ha dratt nytte av en mer helhetlig hånd på verket.

Serien har et noe ujevnt tempo i fremdriften i de seks første episodene, men det ødelegger heldigvis ikke nevneverdig mye for underholdningsverdien. «The Great» blir aldri kjedelig.

Serien er et par hakk lystigere, men også et par hakk enklere enn «The Favourite». Det gjør at den stort sett er en lettsett opplevelse, men det går samtidig på bekostning av serien satiriske brodd.

«The Great» leker seg med kontrastene mellom moderne kvinnekamp og antikke verdier, men det er mer underbuksehumor enn sylskarp satire å spore i McNamaras manus denne gangen.

Fokuset på størrelsen til keiserens kuk er akkurat litt for stort, det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt at de «barbariske russerne» knuser glassene sine og roper «HUZZAH!» når de skåler, og humoren i at velkledde adelsfolk er grove i kjeften blir fort brukt opp.

Men «The Great» er likevel gjennomsyret av en sjarm det er vanskelig å motstå. Jeg koser meg veldig med denne serien, noe de mange dyktige skuespillerne må ta en stor del av æren for.

Elle Fanning og Phoebe Fox er gode sammen i The Great. (Foto: Hulu).

Engasjerende skuespillere

Elle Fanning har et vinnende vesen og fremstår som en levende og troverdig figur i dette tilskrudde universet.

Det er spesielt gøy å følge samspillet hun har med Phoebe Fox, som spiller den sarkastiske tjenestepiken hennes Marial.

Fox viser seg her både som et komisk talent som stjeler hver scene hun er med i, og en skuespiller som klarer å skape et nyansert portrett av en rollefigur med knuste drømmer og ambisjoner.

Nicholas Hoult overspiller med vilje i rollen som egosentrisk keiser med oppblåst selvbilde og seriøse morskomplekser. Også her blir det av og til litt for mye av det gode, men det ser ut som Hoult har det virkelig gøy med rollen, et engasjement som smitter over på meg som seer.

Så selv om Tony McNamara ikke klarer å utkonkurrere seg selv i «The Great», er dette en underholdende fortelling som engasjerer. Den når ikke helt opp til sin prisvinnende storesøster, men dette er absolutt en serie det er verdt å bruke tiden på.

Hos HBO Nordic: BBCs nye serie «I May Destroy You» er et sterkt drama som utfordrer og provoserer.

Serien er skrevet og delvis regissert av multitalentet Michaela Coel, som også er strålende i hovedrollen som Arabella.

Coel har laget en modig serie om seksuell frigjøring, samtykke og de mange gråsonene man må navigere i dagens seksuelle landskap.

Anmeldelse: «Normal People» –Treffer knallhardt langt inn i sjela.

Michaela Coel er svært overbevisende i rollen som Arabella i I May Destroy You. (Foto: HBO Nordic).

Noe ekstra i drinken

Arabella er en fersk forfatter som gjorde braksuksess med debuten, men nå sliter med den vanskelige oppfølgeren. På overflaten er hun en selvsikker, bekymringsløs partyjente, som lever livet i London når hun ikke er på besøk hos kjæresten i Italia.

Nå strever hun med å rekke forlagets deadline for førsteutkastet på boka, men istedenfor å ta seg selv i nakkeskinnet ender hun opp med en helnatt på byen. Den blir fuktig, og når hun kommer til seg selv sitter hun febrilsk foran laptopen for å få ferdig noe hun kan levere inn.

Problemet er bare at hun ikke husker noe fra kvelden før. Et kutt i panna og bruddstykker av et minne får henne til å oppsøke politiet. Arabella er blitt voldtatt.

Weruche Opia bringer mye varme til serien i rollen som Terry i I May Destroy You. (Foto: HBO Nordic).

Fryktløs forteller

I likhet med Netflix-serien «Unbelievable» gjør «I May Destroy You» nybrottsarbeid i hvordan de emosjonelle påkjenningene av voldtekt skildres.

Michaela Coel utforsker i tillegg hvordan dagens seksuelle landskap påvirker hvor skillelinjene for samtykke går, og hun er fryktløs i hvordan hun tilnærmer seg dette svært vanskelige temaet.

Finnes det gråsoner når det gjelder samtykke? Kan man tilgis om man har tråkket over grensene til noen? Coel er ikke redd for å stille vanskelige spørsmål.

Arabella sliter innledningsvis med å innrømme for seg selv at hun er et voldtektsoffer i I May Destroy You. (Foto: HBO Nordic).

Overraskende morsom

Michaela Coel har selv blitt utsatt for seksuelt overgrep og har brukt sine erfaringer i sitt arbeid med serien. Det kommer tydelig frem i hvordan Coel ikke lar voldtekten definere Arabella som menneske.

«I May Destroy You» er ikke en tragisk fortelling om et voldtektsoffer som fikk livet sitt ødelagt. Det er en kompleks historie om en kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen.

Serien er tidvis vond og provoserende, men den er også varm, nær og overraskende morsom.

Coel er et naturlig skuespillertalent som har god kjemi med resten av castet, og jeg storkoser meg for eksempel med samspillet hun har med Weruche Opia, som spiller bestevenninnen Terry.

Weruche Opia og Michaela Coel har nydelig kjemi som to bestevenninner som har kjent hverandre siden barndommen. (Foto: HBO Nordic).

Tør ta plass

I tillegg til seksuelt samtykke belyser Coel utfordringer svarte britiske kvinner har i møte med en hvit verden. Og hun utforsker ikke minst tabuet rundt det å være svart homofil mann gjennom Arabellas bestevenn Kwame, nydelig spilt av Paapa Essiedu.

Coel bruker en fri fortellerstil for å geleide oss gjennom tematikken og narrativet er løst strukturert. Det er åpenbart gjort for å gjenspeilet kaoset i Arabellas liv, men den fragmenterte handlingen gjorde at jeg falt ut ved et par anledninger.

Men «I May Destroy You» hentet meg alltid kjapt inn igjen. Jeg lar meg overbevise av seriens realisme og imponere av Michaela Coels virtuositet og kompromissløshet som serieskaper.

Jeg elsker hvordan hun utfordrer seeren i seriens finale og lar Arabella ta all den plassen hun trenger for å fortelle sin historie.

På TV 2 Sumo: Når unge Mio (Thea Sofie Loch Næss) oppdager at hun er gravid etter et one night stand, mener alle at hun selvfølgelig skal ta abort. For Mio er ikke valget like enkelt.

Det blir ikke lettere av at hun og barnets far, Anders (Vebjørn Enger), begynner å falle for hverandre.

Første sesong var preget av fargede lyspærer, diskokuler og hverdagsdrikking. Den klassiske studenttilværelsen satt sammen med den komplekse problemstillingen rundt abort, gjorde «Hjerteslag» til en innbydende historie å følge.

Rollelista er sparsom og episodene korte. Det virker som om ressursene har vært knappe og det er derfor ekstra imponerende at «Hjerteslag», både sesong 1 og 2, har klart å gjøre så mye med så lite.

*Anmeldelsen vil herfra inneholde spoilere fra sesong 1.*

ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund

Thea Sofie Loch Næss og Vebjørn Enger har god kjemi som det unge paret og kommende foreldre. (Foto: Andris Visdal/TV 2)

Fra neonlys til blek hverdag

Mio har bestemt seg for å beholde barnet, og hun og Anders er forelska. Utover i sesong 2 skal virkeligheten sette inn for alvor.

«Hjerteslag» fortsetter å vise hvor skjør tillitt kan være. Det er vanskelig nok å skulle bli foreldre. Enda verre er det når man ikke egentlig kjenner eller er trygge på hverandre. Serien portretterer hvordan irrasjonelle følelser og små feilgrep blir vanskelige å håndtere.

Den nye sesongen tar også delvis en vending i formen. Det flotte håndholdte kameraet vedvarer, men farger og diskolys blir i stor grad byttet ut med en blekere virkelighet.

Jeg savner de påtrengende neonlysene og drømmende diskolampene, men det gjør nok sikkert Mio og Anders også, og akkurat det gjør det så fint.

ANMELDELSE: Awkwafina is Nora from Queens – morsom serie om å få livet på stell

Neon og glitter er byttet ut med en blekere hverdag. Både seriens uttrykk og Mio som figur er mer strippet og nøktern i denne sesongen, noe som støtter den presise historiefortellingen. (Foto: Andris Visdal/TV 2)

Slår sprekker i illusjonen

I sesong 2 av «Hjerteslag» blir vi igjen møtt av flott skuespill. I tillegg til Vebjørn Enger («Askeladden-filmene»), som gjør en flott Anders, vil jeg trekke frem Eili Harboe («Thelma») som spiller utrolig overbevisende og uanstrengt som Anders sin ekskjæreste, Alisa.

Jeg liker veldig godt at vi får se mer av Harboes skuespill og Alisas historie.

Det gir en velkommen dybde til Anders sin rollefigur, og slår sprekker i illusjonen om den «perfekte Anders» og Alisa som den «bitre, crazy ekskjæresten».

Thea Sofie Loch Næss («Natt til 17.») er sjarmerende og troverdig som den gravide og kjærlighetsforvirra Mio, til tross for noen stive replikkleveringer.

Næss er en god skuespiller, og jeg føler veldig med Mios kvaler.

Jeg er med på spekteret av følelser som blir portrettert, men noen ganger blir jeg dratt ut av det. Enten på grunn av hvordan replikkene er skrevet, eller på grunn av hvordan de blir levert av Næss.

ANMELDELSE: Space Force S01 – God, men ikke «The Office»-god

Kompleksiteten i forholdet mellom Mio (Næss) og Anders (Enger) er interessant å observere. De er tidlig i forholdet og nyforelska, men så er de på samme tid etablerte og forpliktet til hverandre på en veldig seriøs måte. (Foto: Andris Visdal/TV 2)

En svært medrivende serie

Det skal godt gjøres å se bare én episode, og det er ikke vanskelig å bli veldig investert i forholdet til Mio og Anders. «Hjerteslag» holder koken, også i sesong 2.

Det er fristende å sammenligne «Hjerteslag» med serier som «Skam» og «Blank», og det er kanskje ikke helt feil, men den sammenligningen er heller ikke helt dekkende.

«Hjerteslag» har noe fint og eget utover å være en tenåringsserie i moderne format. Den kommer til å treffe deg rett i hjertet.

For meg gikk «Hjerteslag» sesong 1 helt under radaren, noe jeg har inntrykk av at den gjorde for flere.

Det er synd, fordi den fortjener så mye mer oppmerksomhet. Men det er jo heldigvis ikke for sent.

«Hjerteslag» sesong 2 har premiere på TV 2 Sumo fredag 12. juni. Der ligger også sesong 1. Anmeldelsen er basert på alle 12 episodene.

På HBO Nordic: Perry Mason er kanskje ikke et veldig kjent navn for unge krimfans i Norge, men han er en av de virkelig store bokheltene fra USA.

Erle Stanley Gardners bøker om Mason har solgt over 300 millioner eksemplarer siden starten i 1933, og skuespiller Raymond Burrs innsats i TV-serien (1957–1966) og filmserien (1985-1993) har gjort den handlekraftige L.A.-advokaten til en skjermvenn for flere generasjoner.

En type som står støtt i selskap med replikksterke hardhauser som Philip Marlowe og Harry Bosch.

Det er altså en anseelig krimskikkelse HBO går løs på her, og de gjør det med stil – samt noen nødvendige holdningsoppdateringer.

Matthew Rhys («The Americans») spiller hovedrollen med akkurat den riktige blandingen av rufs, tøyelig moral og robust rettferdighetssans.

Og Los Angeles anno 1932 er et effektivt utstillingsvindu for både nostalgisk hardkokt detektivarbeid, og dagsaktuell harme over rasisme og kvinneforakt.

ANMELDELSE: Bosch S06 – Et saftig og velbalansert krimmåltid

Tidskoloritten er flott å se på og for fans av L.A.-krim er dette en godbit full av landemerker og atmosfære. (Foto: HBO Nordic)

En stor depresjon og et grotesk babydrap

Et grotesk babydrap setter i gang vår helt Perry Mason, som må hjelpe sin lett pompøse advokatvenn E.B. Jonathan (John Lithgow) forsvare offerets foreldre mot politiets mistanker.

Med sannheten som oppdrag, søker Mason ut i et Los Angeles som er sterkt preget av den store depresjonen. Et Los Angeles med brødkøer, hvor evangelikalistiske radiopredikanter er god butikk og politiet er til salgs.

På dette bakteppet avkles det amerikanske rettsvesenet som et avansert teater. Og det skildres et samfunn hvor hvite velstående menn kan bruke kvinners utsatte posisjon, homofiles utsatte posisjon og svartes utsatte posisjon til å styre begivenhetene slik det passer dem.

Og her lar ikke serieskaperne Rolin Jones og Ron Fitzgerald «gamle dager» være noe som er distansert og ferdig oppgjort.

Det er en grunn til at likestillingskamper og borgerrettighetskamper fremdeles er brennaktuelle, og «Perry Mason» prøver å gi litt innsikt i hvorfor fordelingen av definisjonsmakt og ressurser er så grunnleggende skjev.

ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund

Rundt Perry Masons drapsetterforskning, er det et levende persongalleri som gir oss drypp av miljøskildringer fra ulike samfunnslag. Det er en fin bonus for alle oss som er glad i John Steinbecks klassiker «Vredens druer» og som er fascinert av de tunge 1930-årene.

Flere av rollefigurene blir som egne små fortellinger bare i måten de avbildes på. Den tungetalende radioengelen med de lyse lokkene (Tatiana Maslany), den rakryggede svarte politimannen (Chris Chalk) og den lurvete privatdetektiven som kjemper for det gode liv med dårlige maner (Shea Whigham).

Disse personlighetene, og deres omgivelser, gjør «Perry Mason» til en serie som nesten alltid har en god historie å fortelle, selv når etterforskningen går litt trådt.

ANMELDELSE: Snowpiercer S01 – Mord på Polarekspressen?

Shea Whigham (t.v) er en av mange glimrende skuespillere som fyller ut et fengende rollegalleri. Han spiller Pete Strickland, en detektivkollega av Perry Mason. ((Foto: HBO Nordic)

Bygger for å bli en langvarig suksess

Jeg lar meg underholde og begeistre av «Perry Mason». Det er et krimdrama av høy kvalitet, og jeg digger stilen.

Det er full klaff i alt fra slitte dresser til dekadente Hollywood-fester. Musikken svinger og våre helters innledende smussoppdrag for sleipe filmprodusenter er blant de mer fornøyelige detektivintroduksjonene jeg har sett på skjerm.

Jeg sier også «skål» til rekvisitøren for å muligens ha satt TV-rekord i antall lommelerker gjemt i bøker.

Men jeg har et par innvendinger.

Den ene er at krimplottet ikke er så drivende spennende og full av finter som de beste manuskriptene innen sjangeren er. Etterforskningen er solid, og det er gripende når rettsaken skrur seg til, men dette er ikke en «Whodunit» av aller ypperste merke.

Den andre er at den lastefulle detektiven med traumer fra krigen og problemer med penger og alkohol, er en relativt forslitt type. Og ikke alle turene ned i den krukken av skam er like givende – selv om det hjelper at det er knallgode Matthew Rhys som spiller ut klisjeene.

ANMELDELSE: Da 5 Bloods – Går rett til kjernen av Black Lives Matter

Men begge disse innvendingene kan sees i et formildende lys. HBO bygger nemlig for en langvarig krimseriesuksess med «Perry Mason».

I ånden til superheltsjangerens gode tilblivelseshistorier, får seriens tre sentrale helter god tid til å etablere seg og vokse inn i rollene de innehar i bøkene.

Chris Chalk gir en nyansert forhistorie til den komplekse politimannen Paul Drake, og Juliet Rylance treffer blink med en sjarmerende og sylskarp versjon av Della Street. Sistnevnte i en betraktelig modernisert utgave fra sekretæren vi møter mellom permene i «The Case of the Velvet Claws» (1933).

Dette er også en førstesesong som bygger sin verden med tålmodighet og omhu.

Her vil vi huske dommere, statsadvokater og bartendere hvis vi ser dem igjen. Og serien har lagt et fundament som tåler tematisk dybde, poetiske betraktninger og gjesteskuespillere som kan briljere med sine mest typete trekk.

Slik som Lili Taylor, Tatiana Maslany, Robert Patrick og Stephen Root alle fikk gjøre i denne førstesesongen.

Jeg sitter med en bestemt følelse av at dette kan bli enda bedre i runde to – og oppfølgeren kommer nok. Siste episode avslutter nemlig med et herlig springbrett som vil begeistre bokfansen.

I mellomtiden kan vi kose oss med lekker 30-talls storbykrim gjennom hele sommeren.

«Perry Mason» har premiere på HBO Nordic den 22. juni med ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

På C More og Sumo: Hvordan er det å være en muslimsk millennial i dagens USA? Ganske komplisert, skal vi tro dramakomedien «Ramy».

Serien følger Ramy, sønn av egyptiske innvandrere. Han sliter med å finne ut av hva det vil si å være en god muslim og hvordan han best skal leve for å tilpasse seg forventninger fra familien, det muslimske samfunnet, og ikke minst seg selv.

«Ramy» er en smart, vittig og poengtert serie, som kanskje kan fylle tomrommet som «Master of None» etterlot i hjertene våre.

«Ramy» gir et etterlengtet perspektiv på en kultur og en religion som sjeldent får nok oppmerksomhet og nyanse i vestlige serier.

Sesong 1 var svært god. Sesong 2 er enda bedre.

ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund

POSITIVT PORTRETT: Det er deilig å se en serie med en såpass positiv fremstilling av islam. Foto: C More

Holder ikke tilbake

Serien er skapt av hovedrolleinnehaver Ramy Youssef, og mange av episodene er også skrevet og regissert av ham. «Ramy» sentrerer seg rundt en fiktiv versjon av den amerikanske komikeren selv. Det oppleves som nært og ekte.

Figuren Ramy sliter med å ta valg, og med å navigere moralske gråsoner. I denne sesongen skal han bli tvunget til å ta et steg ut av seg selv, for å vurdere sin egen ansvarsfraskrivelse og manglende evne til å ta tak.

Det komplekse forholdet Ramy har til religionen sin, blir godt skildret i serien. På en side har han sex utenfor ekteskap, men på den annen side dømmer han faren for å drikke alkohol, og moren for å ikke kjøpe halal-kjøtt.

Serien balanserer på linen mellom humor og alvor på mesterlig vis. Den bruker det ene til å forsterke det andre, og resultatet blir noe som får en til å reflektere.

Sesong 2 er en del mer seriøs enn den første. Noen ganger tør den å bli rett og slett ubehagelig, og det gjør serien viktig.

ANMELDELSE: Hjerteslag S02 – Treffer rett i hjertet

NYE VENNER: MaameYaa Boafo spiller Zainab, Sheikhens datter, som etterhvert får en viktig rolle i Ramys liv. Foto: C More

Gir ny tyngde

Den to ganger Oscar-vinnende skuespilleren Mahershala Ali («Moonlight», «Green Book») dukker opp i en sentral rolle i denne sesongen. Han er den mest kjente og anerkjente skuespilleren på prosjektet, og hans inntreden er hjertelig velkommen.

Ali spiller Sheikh Malik, en muslimsk lærd, som leder en ny «kul og radikal» moské som Ramy blir med i. Sheikhen tar Ramy under sine vinger når Ramy forsøker å finne retning og mening gjennom en strengere religiøs praksis.

Ikke overraskende, spiller Ali fantastisk godt i rollen som den stoiske læreren med den umulige eleven.

Serien er såpass godt skrevet at den fortjener en skuespiller av hans gravitas og rekkevidde. Til tross for at Ali er så kjent, glir han godt inn, og blir en helt naturlig og selvsagt del av universet.

ANMELDELSE: Master of None – Mesterlig av Aziz Ansari

EN PRØVELSE: Sheikh Malik (Mahershala Ali) prøver å hjelpe Ramy til et bedre liv, men han skal han få en stor utfordring i eleven sin. Foto: C More

Morsom, varm, drøy og alvorlig

Å sammenligne serien med «Master of None» er ikke så feil. På samme måte som Aziz Ansaris Netflix-suksess, sentrerer serien seg rundt sex, kjærlighet og det å være minoritet i USA.

På mange måter kaprer «Ramy» den samme følelsen som «Master of None» gjorde. Følelsen av at man er løsrevet fra omgivelsene sine, uformet og flytende.

«Ramy» er en serie alle bør se, da den er morsom, varm, drøy og alvorlig. I tillegg til det er den viktig. Endelig får vi mer representasjon og mangfold på TV-skjermen. Dette er en skikkelig god skildring av det å være menneske i det 21. århundret.

«Ramy» S02 har premiere på C More og TV 2 Sumo fredag 19. juni. Der ligger også sesong 1. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.

På Netflix: «How to Sell Drugs Online (Fast)» er en tysk liten serieskatt på Netflix.

Krimkomedien er løst basert på en sann historie fra Leipzig i 2015, og første sesong handlet om hvordan 17-åringene Moritz og Lenny brukte en app de utviklet for et skoleprosjekt til å selge MDMA på nett.

Det ble en festlig, smart og kult klippet sesong krydret med typete typer, saftige skoleintriger og en fengende spiral nedover i moderne europeisk narkotikabransje.

Andre sesong plukker sømløst opp tråden, og fyller på med seks nye halvtimesepisoder.

Fremdeles bortimot kjemisk fri for moraliserende pekefingre, men herlig kjapp, drivende godt fortalt og full av pikante og morsomme forviklinger.

*Herfra og ut vil det avsløres handling fra sesong 1.*

ANMELDELSE: The Outpost – Intens og usminket krigsfilm fra Afghanistan

STRESSENDE STUDENTJOBB: Narkotikabransjen er fremdeles en krevende bransje med mange uforutsette problemer for Lenny (Danilo Kamperidis ) og Moritz (Maximilian Mundt ). Foto: Netflix

En skolebedrift i oppløsning

Moritz (Maximilian Mundt) var drevet av en farlig miks av sjalusi og kjærlighetssorg i sesong 1. Det var derfor han bestemte seg for å kuppe barndomsvennens Lennys (Danilo Kamperidis) komplekse kode, og gjøre om skolebedriften deres fra salg av digitale spillgjenstander til salg av dop.

En avgjørelse som ga mye bitcoin på bok, men som også førte til en generelt utrygg situasjon da de to, og klassekameraten Daniel (Damian Hardung), forstyrret det lokale kriminelle økosystemet.

I sesong 2 har gjengen både lyst og mulighet til å komme seg ut av bransjen, men en ny grådighet og et usunt behov for anerkjennelse driver Moritz til flere dårlige avgjørelser.

Igjen sviker han sine nærmeste. Igjen lyver han for alle. Igjen tenker han veldig mye på Lisa (Anna Lena Klenke). Og igjen må han grave seg lengre ned i gjørma for å komme forbi stadige små humper i MDMA-bransjens kronglete landskap.

ANMELDELSE: Cursed – Dårlige visuelle effekter og pregløse skuespillere

VI SKULLE GJERNE VASKET NOEN KRONER: Dopsalget går vilt bra, men det er ikke bare bare å få bitcoin inn på konto for Lenny (Danilo Kamperidis ), Daniel (Damian Hardung) og Moritz (Maximilian Mundt) Foto: Netflix

Lenny gir serien et stort hjerte

Moritz er en nevemagnet av en hovedperson. En fyr så egoistisk og manipulerende at det er lett å ønske han rett i kasjotten.

Men Moritz sitter ikke alene i båten. Lennys skjebne er knyttet til Moritz sin suksess, og derfor får serien et komplekst driv.

For Lenny heier vi på. Danilo Kamperidis spiller det godhjertede kodetalentet med en lunhet og en keitete selvsikkerhet som går rett hjem hos meg.

Lennys tragiske bakgrunn, dødssyk og bundet til rullestol, ga rollefiguren umiddelbar sympati og et herlig fandenivoldsk driv i sesong 1.

Denne sesongen er det mer håp og lykke rundt Lenny. Det setter virkelig ting på spill, og det gir nye lag og ny energi til relasjonen mellom de to outsiderne i hovedrollene.

Flere av sesongens aller beste scener kommer i samspillet mellom Lenny og hans venninne Kira (Lena Urzendowsky). Hun tar steget fra nettbekjentskap til fysisk oppmøte og kommer seilende inn med kvasse replikker, en sår forhistorie og noen ferdigheter som gir serien flere koder å spille på.

ANMELDELSE: Stateless – Stjernespekket og sint på systemet

KULT TILSKUDD: Lena Urzendowsky er knakende god som sesongen nye hackerbekjentskap, Kira. Foto: Netflix

Krimkomedien løftes av en leken stil

Det er en smak av 90-tallets stilige krimkomedier i «How to Sell Drugs Online (Fast)», en lekenhet arvet fra Quentin Tarantino og Guy Ritchie, uten at serien kopierer sine inspirasjonskilder.

Klipprytmen er dynamisk og gir serien en deilig kjapp puls. Her deles skjermen ofte, fortellerstilen varierer og den tradisjonelle TV-ruta blir krydret med troverdig mobilbruk, psykedeliske montasjer og noen meget effektive gjentagelser.

Heltene våre er kriminelle, men ofte med godt kalibrerte moralske kompass. Og volden, og skurkene som utfører den, har en tilskrudd side som balanserer det smått groteske med det lettbente.

Alt er redigert med en fingerspissfølelse for miljøene som skildres og den historieeffektiviteten som svinger hos et ungt og serievant Netflix-publikum.

Det blir aldri anstrengt kult. Og når serien trenger skjermen og roen til å fortelle med kameraets fulle oppmerksomhet og tradisjonelle vinkler, så tar den seg tid til det.

Å kalle serien innovativ vil være en overdrivelse, for vi har sett disse elementene mange ganger før. Men det er en serie som benytter og behersker et variert filmspråk som treffer tidsånden ganske så godt i 2020.

Sånt kan fort bli datert, og det er ikke sikkert «How to Sell Drugs Online (Fast)» vil se like bra og smart ut om fem år.

Men denne sommeren er dette absolutt en krimkomedie verdt å bruke skjermtiden på.

Sesong 2 av How to Sell Drugs Online (Fast) har premiere på Netflix 21. juli.

PÅ HBO NORDIC: «Lovecraft Country» er en av seriene vi har sett mest frem til i 2020.

Den bokbaserte HBO-serien er produsert av blant andre J. J. Abrams (Star Wars) og Jordan Peele («Get Out»), og er satt til et amerikansk 50-tall hvor segregering og faktiske monstre skaper stor utrygghet.

Og forventningene våre blir innfridd. Dette begynner som en sjangerleken, smart og elegant sammenskrudd skrekkdramaserie, full av samfunnsbrodd – samt med en stor dose oppriktig kjærlighet til skrekk og science fiction.

Pilotepisoden «Sundown» er skrevet av serieskaper Misha Green sammen med Jordan Peele, og den er en drivende godt skildret road trip gjennom et nostalgisk vakkert og vemmelig rasistisk USA.

*Denne anmeldelsen er kun av pilotepisoden. Vi kommer med en full anmeldelse av «Lovecraft Country» når sesongen er ferdig.*

ANMELDELSE: Watchmen – Superheltsjangeren har fått sitt prestisjedrama

VELDIG GOD KJEMI: Courtney B. Vance, Jonathan Majors og Jurnee Smollett-Bell har veldig god kjemi i hovedrollene som George Black, Atticus Black og Letitia Dandridge. Foto: HBO

En road trip gjennom Jim Crow-æraens segregeringsholdninger

Faren (Michael K Williams) til soldaten Atticus Black (Jonathan Majors) har forsvunnet og etterlatt sin sønn et merkelig brev.

Sammen med onkelen George (Courtney B. Vance), som gir ut en Green Book-reiseguide for svarte amerikanere, og en gammel klassevenninne (Jurnee Smollett-Bell), setter Atticus ut på en biltur fra Chicago til Ardham, Massachusetts for å finne faren.

Det er en reise hvor kontrastene er store mellom det koselige, det fartsfylte og det provoserende.

En elegant montasje tonesatt av James Baldwins debattinnlegg fra 1965, om at den amerikanske drømmen er på bekostning av svarte amerikanere, forteller oss alt vi trenger å vite om hverdagsrasismen.

En særdeles gufset og ekkel oppdagelse på et spisested forteller oss alt vi trenger å vite om hvor alvorlig disse pittoreske småbyene tar segregeringen.

Og et brekkekkelt møte med en tilgjort hyggelig politimann, forteller oss alt vi trenger å vite om hvem politiet er der for å beskytte.

Selv om faktiske monstre dukker opp etter hvert, i all sin herlig nostalgiske B-filmprakt, så er det disse skildringene av menneskets ondskap, undertrykkelse og fremmedfrykt som virkelig får det til å vri seg i mellomgulvet.

«Lovecraft Country» spenner også effektivt opp Koreakrigen og forfatter H.P Lovecrafts skapninger og menneskesyn som en del av bakteppet. Det utvider seriens klangbunn av samfunnskritikk, og spisser noen perspektiver som er egnet til å gi innsikt i flere fasetter av rasismen i USA.

ANMELDELSE: How to Sell Drugs Online (Fast) – en tysk liten serieskatt på Netflix

EN GOD ROAD TRIP TRENGER EN GOD BIL: Bilen Woodey blir viktig for trioens farefylte ferd gjennom den amerikanske Midtvesten. Foto: HBO

Veldig god kjemi blant hovedrollene

Det er mye lun sjarm i «Lovecraft Country», og mye av den kommer fra en helt nydelig kjemi mellom de tre hovedpersonene.

Spesielt Courtney B Vance i rollen som den leseglade, kloke og varme onkel George setter tonen for det menneskelige dramaet på en måte som umiddelbart fenger.

Vi aner familietrøbbel, gamle hemmeligheter og gryende konfrontasjoner – ingredienser som gjør denne serien enda saftigere.

Og Jurnee Smollett-Bell viser frem et register av kvaliteter som bør gjøre henne til en av høstens store TV-stjerner.

Musikkbruken er full av kledelige soulperler og tidskoloritten, i alt fra biler til klær og gatekjøkken, gjør det lett å leve seg inn i denne verdenen.

Jeg er veldig spent på hvor serieskaper Misha Green skal ta oss med videre. Her er det rom for både eventyr, skrekk, splatter, romantikk, magi og oppgjør med hatideologi.

Pilotepisoden «Sundown» er uansett en meget lovende start. Og i tråd med seriens tematiske eleganse – en episodetittel med en ubehagelig dobbeltbetydning.

«Lovecraft Country» har premiere på HBO Nordic den 17. august med nye episoder hver uke. Denne anmeldelsen er basert på den første av i alt ti episoder.

På Disney+: Dersom du er en av de som mislikte den siste «Star Wars»-trilogien på kino, vil den første sesongen av «The Mandalorian» gi deg troen tilbake.

Dette er nemlig en svært underholdende space-western-serie med nye, spennende eventyr i ytterkantene av det fantasifulle universet som George Lucas etablerte på 1970-tallet.

Serieskaper og manusforfatter Jon Favreau («Iron Man», «Jungelboken», «Løvenes konge») henter sin inspirasjon direkte fra den originale trilogien, og fører oss inn i verdener vi kjenner, med figurtyper som ligner og en kamp mellom det gode, det onde og alt mellom som vekker gode assosiasjoner til utspringet.

«The Mandalorian» er en gavepakke til gamle «Star Wars»-fans, og er god nok til å skape noen nye.

ANMELDELSE: «After We Collided» er litt bedre enn forgjengeren, men fremdeles en ganske forglemmelig young adult-film

The Mandalorian (Pedro Pascal), Greef Karga (Carl Weathers) og Cara Dune (Gina Carano) i «The Mandalorian». Foto: Disney+

Får oppdrag fra suspekt klient

Handlingen er lagt til tiden etter Imperiets fall i «Jedi-ridderen vender tilbake» (1983). The Mandalorian (Pedro Pascal) er en dusørjeger fra samme klan som kultfiguren Boba Fett.

Greef Karga (Carl Weathers) gir ham i oppdrag å spore opp en person på vegne av en suspekt klient (Werner Herzog) som omgir seg med gamle stormtropper.

Målet viser seg å være et lite, grønt vesen med store ører, som «Mando» føler en merkelig trang til å beskytte fra klienten, til tross for at det bryter dusørjegernes regler.

Dette fører dem til mange verdener der de møter ulike utfordringer som må løses på veien mot avsløringen av hvilke krefter de egentlig står overfor.

Det går ikke mange minutter av den første episoden (regissert av Dave Filoni) før man er sugd inn i handlingen, og kan lykkelig konstatere at dette virkelig ER «Star Wars»-universet slik man husker det fra de gamle filmene.

Vi er i den skitne bakevjen av det, der alt bærer preg av røffe forhold og høy slitasje. Detaljrikdommen er stor, både når det gjelder allsidige vesener, fremmed arkitektur, slitne kostymer og vill natur.

Lyddesignet holder selvsagt topp moderne standard, men inneholder flere kjente lyder fra de gamle filmene, som når motoren streiker i Mandos romskip, når det bryter ut skuddvekslinger med laservåpen i stort sett hver episode, og de karakteristiske stemmene til Sandfolket.

ANMELDELSE: «Proxima» skildrer en side ved romfart vi sjelden ser

Filmregissør Werner Herzog spiller en mystisk klient i «The Mandalorian». Foto: Disney+

Legg også merke til den fantastiske musikken av svenske Ludwig Göransson, spesielt det svært fengende hovedtemaet. Det er åpenbart at alt er skapt av personer som kjenner «Star Wars» ut og inn, slik at rammen rundt historien er optimal, både for nostalgikere og nye seere.

I sentrum står Pedro Pascal («Game of Thrones», «Narcos») fjellstøtt i hovedrollen, og det er en bragd, siden en Mandalorian aldri tar av seg hjelmen sin. Pascal gjør jobben med stemme og kroppsspråk, og det viser seg å være nok til å formidle en barsk hovedfigur med empati, tørrvittig humor og et vekslende moralsk kompass.

Kontrasten er stor til den skjønne, lille, grønne skapningen han har med seg gjennom serien. Du har kanskje hørt ham blir kalt «Baby Yoda», og han er akkurat så søt som ryktet skal ha det til.

ANMELDELSE: «Farfar» S01 er nok en jovial forstadskomedie

En grønn liten kar er sentral i «The Mandalorian». Foto: Disney+

Handlingsmettet på actionfronten

«The Mandalorian» viser at serieformatet passer «Star Wars» som hånd i hanske. Filmene har alltid hatt en episodisk struktur, som lett lar seg overføre til cirka 40 minutter lange episoder. Alle de 8 episodene har hver sin sidehistorie som når en kulminasjon, samtidig som den overhengende historien stadig tykner til.

Vi introduseres for et herlig knippe figurer, gestaltet av inspirerte skuespillervalg som Carl Weathers, Nick Nolte, Gina Carano, Taika Waititi og Giancarlo Esposito, som hver og en setter sitt fargerike preg på begivenhetene.

«The Mandalorian» er også svært handlingsmettet på actionfronten, selv om skalaen nødvendigvis er mindre enn i filmene. Her er det ingen eksploderende planeter og enorme romslag, men mange intense skuddvekslinger med laservåpen og harde nærkamper med never og diverse verktøy.

Den har også øyeblikk med befriende humor, spesielt en sekvens tidlig i episode 8, som minner mer om noe fra fanfilmen «Troops» (1997) enn noe man har sett i de offisielle «Star Wars»-filmene.

ANMELDELSE: «Dianas bryllup» er en lun, men klisjefull relasjonskomedie

The Mandalorian (Pedro Pascal) får hjelp av Kuiil (med stemme av Nick Nolte) i «The Mandalorian». Foto: Disney+

«The Mandalorian» viser at utkantene av «Star Wars»-universet er perfekte arenaer for tidløse eventyr som pirrer fantasien.

Serien gjør ære på alt vi elsker ved de klassiske filmene, mens den forteller nye historier som virker friske og spennende, til tross for at de holder seg på et forholdsvis enkelt og ukomplisert nivå.

Noen vil kanskje til og med savne dybde i både handling og personkarakteristikker, men det er tydelig at serieskaper Jon Favreau har planlagt historien godt, og han har lagt et solid grunnlag for alt som kommer senere.

(Vi har måttet vente irriterende lenge på å kunne se «The Mandalorian» på lovlig vis i Norge. Derfor er det også irriterende at Disney+ bare legger ut de to første episodene nå, deretter en i uka fremover. Dette er selvsagt et kalkulert trekk for å holde på abonnentene til sesong 2 starter 30. oktober.)

På HBO Nordic: Med «We Are Who We Are» får den italienske filmskaperen Luca Guadagnino sin debut som serieskaper.

Guadgnino, kjent for filmer som «Call Me By Your Name» og «Suspiria», har tatt med seg sin særegne visuelle stil til TV-ruta og laget et virtuost og levende drama om identitet, seksualitet og ungdommelig følelsesliv.

Her kan man la seg oppsluke av observerende blikk, dvelende tablåer og en solbrent italiensk atmosfære, men for noen vil nok Guadagninos rolige fortellertempo bli for tregt i serieformatet.

Anmeldelse: «Call Me By Your Name» – Vart og vakkert om gryende kjærlighet

MILITÆRPAR: Alice Braga og Chloë Sevigny spiller ekteparet Wilson i «We Are Who We Are». FOTO: HBO Nordic.

Et lite stykke USA i Italia

Miniserien på åtte episoder er satt til en amerikansk militærbase utenfor Venezia. Året er 2016, sommeren før Donald Trump går seirende ut av valget.

Chloë Sevigny spiller Sarah, som har tatt med seg kone og barn til Italia for å tiltre som kommanderende oberst for basen, noe den fjorten år gamle sønnen Fraser er misfornøyd med. Livet i New York var jo perfekt.

De flytter inn i nabohuset til en annen militærfamilie. Kid Cudi spiller Richard, den autoritære faren til Caitlin, som Fraser etter hvert blir kjent med.

UANSTRENGT: Jack Dylan Grazer spiller svært godt som outsideren Fraser i «We Are Who We Are». FOTO: HBO Nordic).

Uanstrengt hovedrolle

Outsider med angst, pubisbart og baggy, leopardmønstrede shorts – Jack Dylan Grazer («It», «Shazam!») spiller Fraser med en uanstrengt innlevelse som vil få deg til å glemme at du noensinne har sett ham i andre roller.

Han er en fyr med emosjonelle problemer og et konfliktfylt forhold til sin egen mor, som av og til får et voldelig utløp. Samtidig kan han være en omtenksom person med en genuin interesse for å lære mer om menneskene rundt seg.

Første episode følger Fraser mens han utforsker sitt nye univers. Med musikk på øret løper han rundt på den nye skolen, spionerer på sine medelever, og knipser noen bilder av Caitlin som deklamerer et dikt i timen, før han etter skoletid henger seg på en ungdomsgjeng som stikker til stranda.

Les også: 14 serier vi gleder oss til i høst

DEBUT: Jordan Kristine Seamón som Caitlin i «We Are Who We Are». FOTO: HBO Nordic.

Et strålende ensemble

I andre episode begynner dagen på nytt og vi ser det samme tidsforløpet fra Caitlins perspektiv. Det som ved første øyekast så ut til å være en sorgløs og populær jente, viser seg å være en person usikker på egen identitet.

Castingansvarlige Stella Savino og Carmen Cuba har gjort et funn med skuespillerdebutant Jordan Kristine Seamón. Hun er rett og slett bare Caitlin. Eller Harper da, som hun kaller seg når hun stjeler farens klær og gjemmer det lange håret opp i en caps.

Når rollefigurene og tidslinjene kommer sammen i tredje episode begynner en ny vennegjeng å ta form, hvor Savino og Cuba har satt sammen et glitrende ensemble av unge skuespillere.

Man legger spesielt merke til Fransesca Scorsese (ja, det er datteren), i rollen som den sprudlende og ertende, men også omsorgsfulle Britney. Hun stjeler hver scene hun er med i med en tilstedeværelse og sjarm som lyser gjennom skjermen.

STJELER SHOWET: Fransesca Scorsese spiller Britney i «We Are Who We Are». FOTO: HBO Nordic).

Tregt fortellertempo

Det ser ut til at Guadagnino har fått full kunstnerisk frihet i produksjonen av «We Are Who We Are». Det gjør at alle som elsker filmene hans vil få stor glede av serien.

Samtidig har de frie tøylene, og serieformatets boltreplass, ført til et fortellertempo som nok vil bli for treigt for noen seere.

Hver episode har en struktur og oppbygning som fungerer som en TV-serieepisode, men første halvdel av serien bærer likevel et preg av å være en veldig lang film.

STRENG: Kid Cudi spiller Caitlins far, som har et spesielt forhold til datteren i «We Are Who We Are». FOTO: HBO Nordic).

Nært og vakkert

Men Luca Guadagnino er en mester i å skildre følelseslivet til mennesker i en brytningstid i livet, og sammen med manusforfatter Sean Conway og sine co-serieskapere, har han laget en universell fortelling som utforsker mange sider ved det å finne seg selv.

Seksualitet, legning, vennskap, kjærlighet, «We Are Who We Are» gransker gledene og sorgene ved å være tenåring på nært, fint og tidvis kaotisk og sjokkerende vis.

Som regissør bruker Guadagnino alle grep han er kjent for som filmskaper, for å skildre og understreke stemninger og underliggende spenning.

Sammen med svenske Fredrik Wenzel («The Square», «Turist»), som har foto på de fire episodene, skaper han en visuell stil som gjør at det er lett å fortape seg i ansiktsuttrykk og små detaljer i bildet.

Et statisk utsnitt rollefigurene beveger seg inn og ut av, dvelende nærbilder av fjes som observerer noe. Gjennom et fokus på betrakteren, snarere enn det som blir betraktet legger Guadagnino et stort ansvar på de unge skuespillerne, en utfordring samtlige klarer å leve opp til.

Med et nydelig lydspor, av både originalmusikk fra Devonté Hynes og nøye utvalgt popmusikk, på toppen av det hele, så blir «We Are Who We Are» en vakker serieopplevelse.

På HBO Nordic: Serieskaper Noah Hawley har beveget seg bort fra Nord-Dakota og Minnesota i den fjerde sesongen av «Fargo». Handlingen er i stedet flyttet sørover til Missouri, men den mørke humoren, det grumsete persongalleriet og de særpregede midtvestlige miljøbeskrivelsene er fortsatt på plass.

De første 4 av totalt 11 episoder fører oss inn i en hard maktkamp mellom to rivaliserende bander, med Chris Rock, Jason Schwartzman, Jessie Buckley, Ben Whishaw og Timothy Oliphant i fremtredende roller.

«Fargo» har kanskje beveget seg et lite stykke bort fra de tre første sesongene rent geografisk, men har landet i et lignende landskap befolket av lugubre figurer med tvilsomme motiver.

Her handler det om stadig aktuelle temaer som immigrasjon, klassekamp, kriminalitet og hva det egentlig vil si å være amerikaner. «Fargo» er fremdeles obligatorisk kvalitets-TV!

ANMELDELSE: «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» er en glimrende oppfølger

RIVALISERING: Jason Schwartzman og Salvatore Esposito spiller mafiabrødrene Josto og Gaetano Fadda i «Fargo» S04. Foto: Matthias Clamer/FX

Brygger opp til bråk

Sesong 4 er lagt til Kansas City i 1950, der to kriminelle gjenger står mot hverandre. Den italienske mafiaen ledes av Josto Fadda (Jason Schwartzman), mens et afro-amerikansk syndikat har emigrert dit fra sørstatene med Loy Cannon (Chris Rock) som sitt overhode.

For å bevare den skjøre freden, følger de en årelang tradisjon mellom byens til enhver tid ledende kriminelle grupperinger, der sjefene bytter sine yngste sønner.

Det brygger likevel opp til bråk når Faddas temperamentsfulle bror Gaetano (Salvatore Esposito) immigrerer fra Italia og utfordrer brorens posisjon, samtidig som to utenforstående ranere, Swanee Capps (Amber Midthunder) og Zelmare Roulette (Karen Aldridge), gjør et varp som skaper mistenksomhet mellom bandene.

Det er som vanlig nesten håpløst å beskrive hele handlingen i «Fargo» med noen korte setninger, fordi det er så mange figurer, detaljer, sammenhenger og handlingstråder å holde styr på.

I de første episodene kan det være vanskelig å ha full oversikt, men etter hvert blir det klarere hvordan alt henger sammen. Noah Hawleys intrikate manus gir oss hele tiden små drypp som i sum gir et utfyllende bilde av figurenes plass i det store spillet som er satt i sving.

«Fargo» er fremdeles som en slags opera, der alle brikkene danser inn og ut av scenen, akkompagnert av svulstig musikk og lekende visualitet.

ANMELDELSE: Millie Bobby Brown gjør «Enola Holmes» severdig på Netflix

BARNEVAKT: Rabbi Milligan (Ben Whishaw) passer sønnen til sjefens rival i «Fargo» S04. Foto: Matthias Clamer/FX

En overflod av spennende figurer

Chris Rock gjør kanskje sin karrieres beste rolle som en mafialeder med alle odds mot seg i en hvit by i en æra der rasismen er en grunnleggende del av samfunnsstrukturen.

Jason Schwartzman er også underholdende som Fadda-familiens overhode, fordi hans spede fremtoning rimer dårlig med vår erfaring med mafiabosser i populærkulturen. Den spennende kontrasten til den digre broren Gaetanos truende holdning, skaper en forståelig tvil om hvor godt grep Josto Fadda egentlig har på sine undersåtter.

Jeg liker også seriens tredje fokus, nemlig den raseblandede familien Smutney, med far Thurman (Andrew Bird), mor Dibrell (Anji White) og datter Ethelrida Pearl (E’myri Crutchfield), som driver et begravelsesbyrå og skylder Cannon-gjengen penger. De er hardtarbeidende og velmenende, og deres plass i historien viser effektivt kriminalitetens konsekvenser for vanlige mennesker.

ANMELDELSE: Det er lett å forstå de sterke følelsene som er i sving i «Collini Case»

FEMME FATALE: Jessie Buckley spiller den mystiske sykepleieren Oraetta Mayflower i «Fargo» S04. Foto: Matthias Clamer/FX

Timothy Oliphant ser ut som han kommer rett fra innspillingen av «Justified» som den tøffe U.S. Marshal Dick Wickware, mens Jack Huston spiller politietterforskeren Odis Weff med en mental skavank som virker mer som et påtatt påfunn enn et viktig personlighetstrekk.

Han er likevel en god representant for et korrupt statsapparat som legger forholdene til rette for kriminaliteten, like mye som de forsøker å stoppe den.

Sesongen har ett siste ess i ermet som må nevnes, nemlig sykepleieren Oraetta Mayflower (Jessie Buckley). Den tilsynelatende søte, vennlige og imøtekommende Minnesota-kvinnen vikles inn i historien på sykehuset etter et attentatforsøk, og har en mørk og spennende utvikling gjennom de fire første episodene som gjør henne til seriens store «dark horse».

«Fargo» har altså en overflod av spennende figurer og problemstillinger som kan slå ut flere veier senere i sesongen. De fire første episodene har kanskje ikke den samme umiddelbare appellen som de tre første sesongene hadde, spesielt nummer 2, men Noah Hawley legger grunnlaget for spennende utviklinger, og seriens tidligere meritter gjør det lett å spå at han vil klare det.

(Anmeldelsen er basert på 4 av 11 episoder. De to første har premiere på HBO Nordic mandag 28. september, deretter slippes en episode ukentlig.)

På HBO Nordic: Jeg er meget disponert for å sette pris på «The Good Lord Bird», for dette er en serie som treffer smaksløkene mine med krutt, komikk og tematikk.

Miniserien er en gjørmete, blodig og morsom western satt til angrepet på Harpers Ferry i 1859 – en av de sentrale hendelsene som var med å starte den amerikanske borgerkrigen.

På rulleteksten står Blumhouse Productions, som også har stått bak treffsikre filmer som «Blackkklansman» og «Get Out».

Her serveres stilgrep, kapittelinndelinger og sort humor som sender tankene til favoritter som Spike Lee, Coen-brødrene og Quentin Tarantino.

På lydsiden smelter gospel, blues og en soulperle fra Nina Simone sammen for å forsterke stemninger og budskap.

Ethan Hawke er gnistrende karismatisk som den maniske og rause slaverimotstanderen John Brown. Og Joshua Caleb Johnson er knallgod som vår hardt skvisede hovedperson og fortellerstemme, Little Onion.

Denne hissige westerngryta kan bli litt seig, og den oser ikke alltid av originalitet, men den er underholdende, velspilt og brennaktuell.

ANMELDELSE: The Mandalorian – Vil gi deg troen på «Star Wars» tilbake

FORNUFTENS RØST I GALSKAPENS TID: Joshua Caleb Johnson storspiller som vår hovedperson og fortellerstemme i «The Good Lord Bird». FOTO: HBO Nordic

En saftig frigjøringskamp som smeller godt på skjermen

John Browns angrep på våpendepoet i Harpers Ferry, var et tidlig forsøk på å starte et slaveopprør i Sørstatene. En hendelse som er omtalt som en slags generalprøve for den amerikanske borgerkrigen som begynte halvannet år senere.

«The Good Lord Bird», som er basert på boken med samme navn, skildrer begivenhetene som ledet opp mot dette historiske angrepet.

Det er en reise gjennom et splittet USA hvor berømte historiske skikkelser som Robert E. Lee, Harriet Tubman og Frederick Douglass beveger seg i ytterkantene.

Når det gjelder den historiske nøyaktigheten, så begynner hver episode med følgende beskjed: «All of this is true. Most of it happened.» Så dette er en dramatisering som tar seg en del friheter.

Serien har et klart fokus på Brown og hans innbitte, religiøst motiverte og særdeles voldelige kamp for å frigjøre alle slaver på amerikansk jord. Og her er det en god del som stemmer ganske godt med historiebøkene.

Men den faktiske hovedpersonen er en oppdiktet ung gutt ved navn Henry, med kallenavn den lille løken. Gjennom hans blikk, som papirløs og svart i Kansas på 1850-tallet, får vi sett USA på sitt rasistisk verste, sitt medmenneskelige beste og sitt aldeles hyklerske – alt med en skarp, saftig, smart og ofte ganske så popkornvennlig stil.

ANMELDELSE: Enola Holmes – Morsomt og spenstig fortalt

GODE INTENSJONER OG BRUTALE METODER: Det er langt fra noen ukritisk helteskildring av John Brown vi serveres i «The Good Lord Bird». FOTO: HBO Nordic

Ethan Hawke tyter ut av skjermen

Ethan Hawke leverer et forrykende portrett og lar John Browns personlighet tyte ut av blodsprengte øyne og fråde ut av munnvikene.

Bak et kraftig skjegg kanaliserer Hawke skuespillerkollega Nick Noltes buldrende galskap som sitt åndedyr.

Dette er en rolletolkning som med humor, råskap og overspill definitivt sørger for at publikum vil huske denne skjermversjonen av John Brown.

Fra første monolog viser også serien at den er klar over hvor problematisk det er å skulle fremstille John Brown som enten helt eller skurk. Dette er en serie som er klar over problemene rundt amerikanske «white saviour»-myter, og som både hyller Browns idealer og blottstiller hans grusomheter og religiøse vrangforestillinger.

Hvis serien hadde befolket resten av rollegalleriet med like karikerte typer, så kunne denne serien fort blitt en merkelig historisk sketsj. Men Hawkes sydende mani balanseres fint opp mot Henrys (den lille løkens) mer pragmatiske livsanskuelse og galgenhumor.

ANMELDELSE: Lovecraft Country – En veldig lovende start

Fortellerstemmen er i overkant glad i avslørende frempek. Og det er noen steder i serien hvor overgangene mellom komedie, alvor, teater og western strekkes litt langt.

I episode tre utspiller det seg et kammerspill hjemme hos Frederick Douglass (Daveed Diggs) i New York, hvor skuespill og forviklinger sklir ut mot farsens tullete overdrivelser.

Men stort sett sitter overgangene, og jeg lar meg begeistre av både rørende scener som river i brystet og noen utsøkte skråblikk som spiller ut nybyggertidens småligheter og en ung nasjons lovmessige komplikasjoner.

«The Good Lord Bird» har et tydelig slektskap til «Watchmen» og «Lovecraft Country». Serier som også ser tilbake på den amerikanske rasismen med friske vinkler og et tydelig mål om å skape en større innsikt. Serier som bruker sjangerunderholdning, humor og skarpe blikk til å skildre uretten med poengtert og aktuell samfunnsbrodd.

Dette har serieskaperne Mark Richard og Ethan Hawke også lyktes med i «The Good Lord Bird».

Resultatet er en fengende, provoserende og, med litt faktahjelp fra nettleksikonet, lærerik historietime for TV-skjermen.

«The Good Lord Bird» har premiere på HBO Nordic mandag 5. oktober med ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er basert på alle 7 episodene.

På Netflix: Serieskaperne Jenji Kohan og Hilary Weisman Graham har tatt med seg stilen og det medmenneskelige blikket fra «Orange Is the New Black» over i karanteneserien «Social Distance».

I åtte uavhengige episoder besøker vi USA våren 2020 og ser familier, par, venner og enslige prøve å gjøre det beste ut av et liv som er snudd på hodet og fylt med engstelser og praktiske utfordringer.

Dette er små poengterte novellefilmer som klarer å kombinere smarte manus med noen virkelig minneverdige rolleprestasjoner.

Stort sett holdes humøret oppe gjennom skråblikk, galgenhumor, omsorg og hjertevarme, men her serveres det både frustrasjoner, frykt og samfunnsproblemer som henger igjen lenge etter at rulleteksten har forlatt skjermen.

ANMELDELSE: The Good Lord Bird – Ethan Hawke er gnistrende god

IKKE HELT LUKE CAGE: Mike Colter («Luke Cage» spiller en tørrlagt alkoholiker som sliter kraftig med å holde seg i aktivitet under lockdown. Men Instagram kan være sosialt. FOTO: Netflix

Koronaskapte hverdagskomplikasjoner

«Social Distance» presenterer et bredt utvalg av hverdagslige situasjoner som krever alternative løsninger på grunn av korona.

Her er det begravelse via videokonferanse, en ektefelle må flytte ut i campingvognen og en sykepleier må tenke veldig kreativt for å finne barnevakt da hun blir satt i jobbkarantene.

Dette er alle godt fortalte småhistorier som er smekkfulle av vittige observasjoner, treffsikker sosialrealisme og vanskelige problemer.

Spennet er stort, men alle temaene håndteres med respekt og innsikt. Det gjelder både diskusjoner om BLM-demonstrasjoner, forviklinger med muteknappen og smittediskusjon med apptilkalt sexpartner.

ANMELDELSE: Om det uendelige – Roy Andersson er tilbake

Episoden som fester seg sterkest hos meg er historien om Ike (Mike Colter). En frisør og nylig tørrlagt alkoholiker som er i karantene og kun har drikkekamerater på kontaktlisten.

Det er en nydelig og vemodig liten historie om kreativitet, håp, anstendighet og skjørheten i digitale selvbilder.

Og Mike Colter («Luke Cage») mestrer balansen mellom det tragiske, det ærlige og det sorgmuntre i denne tilskrudde, men troverdige, situasjonen.

Det er et par av historiene som blir knappe og slutter litt brått på sine 20 minutter. Men de tematiske og formmessige broene mellom episodene gjør at en raskt kommer inn i rytmen på neste historie.

ANMELDELSE: Shirley – Elisabeth Moss er glimrende

EKSPERIMENTERER MED FORMEN: Stort sett foregår alt gjennom skjermer og kamera, men «Social Distance» tar seg til å leke med formen når et barn lurer på hvorfor viruset er så farlig. FOTO: Netflix

Godt serieselskap

For å øke karanteneopplevelsen, benytter «Social Distance» seg nesten utelukkende av de kameraene og de skjermene vi omgir oss med i våre hjem.

Det gir serien en visuell signatur som er preget av middels gode utsnitt, en del dårlig oppløsning og et monotont formspråk med store begrensinger på hvor kameraet kan settes. Det gjør også serien litt slitsom å se på.

Men gevinsten er en serie som skaper veldig tette bånd mellom tema og form. Her forankres karantenelivet og den sosiale distansen gjennom skjermene som brukes til å formidle historiene.

Og når dette grepet brytes en sjelden gang, så er det også med stor effekt.

I en episode møter vi en far som dikter opp en forklaring til sin sønn om hvorfor gutten ikke kan gå inn på soverommet til sin syke mor.

Denne skrønen presenteres gjennom animasjoner og gir dermed publikum den samme lille virkelighetsflukten som en far så desperat prøver å gi sin engstelige sønn.

ANMELDELSE: Børning 3 – Morsomme stereotypier av nordmenn på tur

Det er langt fra Norge til USA, men dette er historier som kjennes relevante og gjenkjennelige også sett med norske øyne.

Stengte arbeidsplasser, nye tidsklemmer, uenighet om hva som eventuelt kan legitimere smittevernsbrudd, stor usikkerhet og ensomhet er ting veldig mange av oss har kjent på, og derfor treffer denne serien ganske nært våre egne liv.

Det kan godt være at «Social Distance» kommer for tidlig. Dette er problemer som fremdeles preger hverdagen vår.

Det er derfor viktig å kjenne etter om dette er en tematikk en er klar for å utsette seg for gjennom TV-underholdning.

Men for dem som ønsker å oppleve et sosialt distanserte samhold gjennom TV-skjermen, om koronavirusets innvirkning på våre sosiale liv, så er det mye godt serieselskap i «Social Distance»

«Social Distance» har premiere på Netflix den 15. oktober. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

På HBO Nordic: Luksuriøse townhouses på Manhattan, privatskole, eksklusive klær, Tsjajkovskij fra høyttalerne på morgenen og Nicole Kidmans plettfrie krøller. «The Undoing» oser av velstand – og en faretruende hemmelighet.

Dette er et krimdrama der det psykologiske spillet er viktigere enn selve krimgåten, men som samtidig klarer å holde meg på tå hev i spørsmålet om «hvem som gjorde det».

Det er David E. Kelley, skaperen av «Big Little Lies», som står bak serien som er regissert av Danmarks stjerneregissør Susanne Bier («Bird Box», «The Night Manager»).

Sammen har de laget en severdig miniserie som kunne ha vært mer nyansert i sin studie av den amerikanske overklassens privilegier.

ANMELDELSE: «Big Little Lies» – Herlig intrigedrama.

TROVERDIG: Nicole Kidman er god i rollen som Grace, om får livet snudd på hodet i «The Undoing». FOTO: HBO Nordic.

Det perfekte livet som slår sprekker

«The Undoing» er basert på romanen «You Should Have Known» av Jean Hanff Korelitz. Her følger vi det suksessfulle ekteparet Grace og Jonathan Fraser, spilt at Nicole Kidman og Hugh Grant, som begge har strålende karrierer.

Grace er en vellykket psykolog og Jonathan er barnekreftlege, med all status og heltedyrking som hører med det.

Sammen har de den sjarmerende sønnen Henry, spilt av Noah Jupe, som spiller fiolin og går på en prestisjetung privatskole. Og i det fabelaktige huset sitt på Manhattan lever de sitt perfekte liv.

Men selv om Grace tror at ekteskapet aldri har vært å bra og at de aldri har vært så lykkelige som nå, så skal livet snart snus på hodet.

Når moren til en gutt på Henrys skole blir brutalt myrdet, og kommer Grace i politiets søkelys og familien dras inn i etterforskningen.

Anmeldelse: «Sharp Objects» – Ubehagelig godt om dunkle småbyhemmeligheter.

UNGT TALENT: Noah Jupe spiller svært godt som sønnen Henry i «The Undoing». FOTO: HBO Nordic.

På innsiden av pannebrasken

«The Undoing» ser ut som det prestisjedramaet det er. Fotograf Anthony Dod Mantles utnytter New York til det fulle og gir kulissene all den plassen de fortjener i store utsnitt, men legger seg også nært på rollefigurenes ansikter når ting blir ubehagelig.

Det er mye nærbilder av Nicole Kidmans flakkende blikk, uten at det blir for voldsomt. For det er nettopp når regissør Susanne Bier legger opp til at vi skal undre på hva som foregår på innsiden av pannebrasken til rollefigurene, at «The Undoing» er bra.

Selv om jeg er rimelig sikker på hvem som er synderen i krimgåten, klarer Bier å få meg til å tvile underveis, men det er som nevnt ikke selve krimgåten som er «The Undoings» sterkeste kort.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at det å nøste opp i hvem som manipulerer hvem er det jeg koste meg mest med i de fem kapitlene jeg har sett av miniseriens seks episoder.

GNISTRENDE GOD: Hugh Grant overbeviser i «The Undoing». FOTO: HBO Nordic.

Gnistrende god

Seriens skuespillerprestasjoner er bedre enn den noe konvensjonelle krimhistorien som fortelles. Nicole Kidman og Hugh Grant er til gjengjeld en fryd å følge.

Kidman, som alltid har vært god til å formidle et kaotisk indre, fremstår troverdig som medlem av en velpolerte og glanset verden i fullt forfall rundt henne, men det er Hugh Grant som er seriens store stjerne.

Grant kombinerer den sjarmerende, tørrvittige briten vi er vant til å se ham som med et gnistrende godt portrett av en desperat fyr. Sjarmerende og manipulerende, sårbar og egosentrisk – du vet aldri helt hvor du har Jonathan og Grant overbeviser i alle ledd.

Hans samspill med Noah Jupe som sønnen Henry gir oss noen av miniseriens beste scener.

Anmeldelse: «Bjørnstad» – Lar idrettens heltedyrkelse ramle gjennom isen.

Vakker staffasje

Handlingen i «The Undoing» gir David E. Kelley alle muligheter til å si noe om klasseskiller og privilegiene til den rike, hvite overklassen i USA, men dessverre griper han aldri sjansen.

Denne tematikken er elementer i serien, men serieskaperen lar det aldri bli mer enn vakker staffasje på skjermen.

Noen av seriens rollefigurer forblir derfor også grunne karikaturer av samfunnssjiktet de hører til, og det frarøver serien noe av dens troverdighet.

For oss som elsker å fråtse i David E. Kelleys polerte serieunivers er dette likevel en godbit. Serien vil nok tidvis oppleves som noe treig for dem som er mest opptatt av krimgåten, men jeg storkoser meg på innsiden av Nicole Kidmans krøllete hode, der hver eneste lokk ligger helt perfekt dandert på utsiden.

På Disney+: (Denne anmeldelsen er basert på den første episoden, og inneholder noen bittesmå spoilere) Sesongpremieren viser at serieskaper Jon Favreau tar opp tråden rett etter de 8 kapitlene i sesong 1. Han har både skrevet og regissert kapittel 9, som på nytt kaster oss inn i et veletablert Star Wars-univers, stadig med stor fortellerglede og imponerende verdensbygging.

Det kan virke som en liten skuffelse at nesten hele episoden foregår i et velkjent miljø som vi allerede har tilbragt mye tid i, både i de gamle filmene og tidligere i serien. Den har også en tematikk som sesong 1 allerede har brukt, der The Mandalorian igjen må gjøre noe for å få noe.

Den eventuelle skuffelsen gir seg imidlertid raskt, for dette er fremdeles fortreffelig underholdning som aldri kjeder, selv når den repeterer. Sesongpremieren gir dessuten svar på et stort spørsmål som kan få interessante konsekvenser senere i sesongen.

HØR: Filmpolitiet diskuterer forventninger og fanteorier i sin «Mandalorian»-podkast

Vi får heldigvis stadige glimt av The Child i sesongpremieren av «The Mandalorian» S02. Foto: © 2020 Lucasfilm Ltd. & TM. All rights reserved

Vil gjenforene The Child med sin art

I den første sesongen så vi hvordan The Mandalorian (Pedro Pascal) ble oppfordret til å gjenforene The Child (populært kalt Baby Yoda) med sin egen art. Nå vil han finne flere Mandalorianere for å få hjelp til å finne barnets hjemplanet.

Søket fører ham til en øde by der marshalen Cobb Vanth (Timothy Oliphant) beskytter innbyggerne mot både røvere og en omstreifende skapning. The Mandalorian foreslår et samarbeid i bytte mot noe Vanth er i besittelse av.

Dette er en problemstilling serien altså har vært igjennom tidligere, og er kanskje ikke spesielt originalt, men resulterer i noen flotte spenningssekvenser som er akkurat så store og bombastiske som man forventer av en Star Wars-serie.

Her velger Jon Favreau for øvrig å endre formatet i en avgjørende scene, fra 2.39:1 til flatskjermformatet 16:9. Meningen er nok å gi scenen større visuell slagkraft, men min personlige preferanse hadde vært å beholde det opprinnelige formatet.

Vender blikket innover isteden for utover

Sesongpremierens svakeste punkt, er at den vender blikket innover isteden for utover. Jeg hadde forventet at The Mandalorian og The Child skulle legge ut på reise til nye, spennende steder i jakten på barnets hjemplanet, men vi blir i stedet tatt med til gamle trakter med miljøer og figurer vi har sett før.

Kapittel 9 introduserer egentlig bare to nye figurer. En tvilsom person ved navn Gor Koresh (en animert skurk stemmelagt av John Leguizamo), og den nevnte marshalen Cobb Vanth (som først dukket opp i «Star Wars»-bøkene «Aftermath»). Timothy Olyphant er en kjenning fra serier som «Deadwood», «Justified» og «Fargo», og er et trygt valg til en rolle der han må spille både farlig, sjarmerende og rettvis.

Pedro Pascal har som vanlig begrensede muligheter til å uttrykke seg, siden The Mandalorian alltid har på seg beskar-rustning med heldekkende hjelm, men den ikoniske fremtoningen, et tydelig kroppsspråk og velplassert dialog gjør ham fremdeles til et midtpunkt som skaper engasjement.

The Child har dessverre lite å gjøre i sesongpremieren, men Jon Favreau passer på å gi oss stadige glimt av det, så vi både får dosen av uimotståelig søthet og påminnelser om det endelige målet.

ANMELDELSE: «Relic» er uhyggelig bestemorskrekk

The Mandalorian (Pedro Pascal) møter Gor Koresh (John Leguizamo) i «The Mandalorian» S02. Foto: © 2020 Lucasfilm Ltd. & TM. All rights reserved

Maler en troverdig verden

Sesongpremierens sterkeste punkt, er at «The Mandalorian» fremdeles fremstår utrolig detaljert og gjennomarbeidet. Her blir Star Wars-fansen servert mange gode referanser, som det kanskje trengs flere gjennomsyn for å oppdage, samtidig som de store penselstrøkene maler frem en troverdig verden med et imponerende omfang for en tv-serie.

Etter at den første sesongen ble sendt, har vi lært hvordan alt er innspilt i et digitalt studio i Los Angeles, men det er det umulig å se spor av i det ferdige produktet. Dette er så forseggjort at det virkelig ser ut som filmingen har foregått på en location langt, langt borte.

Selv om omgivelsene viser seg å være velkjente i kapittel 9, håper og forventer jeg at «The Mandalorian» fører oss til flere nye og spennende verdener i resten av sesongen. Det er der potensialet ligger til å gjøre sesong 2 enda bedre enn den første. Premieren er mer enn god nok til å at det er god grunn til å glede seg til fortsettelsen.