På TV 2 Sumo og C More: «Des» forteller historien om den norskættede seriemorderen Dennis «Des» Nilsen, som drepte minst tolv unge menn i London mellom 1978 og 1983.

Det er en historie full av groteske drap og makabre detaljer, og med et rettslig etterspill som ble til stor belastning for både pårørende og politi.

I denne dramatiseringen er det den kompliserte etterforskningen som står i fokus. Det gjør at vi slipper unna direkte visuelle skildringer av drapene.

Men «Broadchurch»- og «Doctor Who»-stjernen David Tennant sørger for at vi på ingen måte slipper unna Dennis Nilsens dypt skremmende vesen.

ANMELDELSE: Relic – Uhyggelig bestemorskrekk

HVEM UTNYTTER HVEM? Forholdet forfatteren Brian Masters (Jason Watkins) utvikler med Dennis Nilsen (David Tennant) i arbeidet med boken om seriemorderen byr på flere etiske og personlige utfordringer. FOTO: TV 2 Sumo/C More

Avkler systemets svakheter

«Des» begynner med arrestasjonen av Dennis Nilsen, og den første episoden handler i stor grad om å avdekke omfanget av hans kriminelle aktiviteter.

Her skildres det lokale politiets usikre skritt i møte med en medgjørlig drapsmann som virker å være glad for å være tatt, og oppriktig hjelpsom med å lede politiet til lik og informasjon.

Men etter hvert som etterforskningen trekker ut, og både juridiske, politiske og omdømmemessige komplikasjoner oppstår, så skimtes konturene av en seriemorder som fremdeles styrer begivenhetene.

ANMELDELSE: The Undoing – Gnistrende god Grant i nytt krimdrama

Jeg var i utgangspunktet litt bekymret for å møte Dennis Nilsen i dramaserieversjon. Dette er en av Englands mest beryktede mordere, og stikkord her er nekrofili og partering.

Selv om ITV allerede har laget hele åtte miniserier om britiske seriemordere siden 2000, så fryktet jeg litt for at den stadig økende populariteten for «true crime»-sjangeren kunne dytte akkurat denne makabre historien til sensasjonsjagene underholdning.

Heldigvis har regissør Lewis Arnold og serieskaperne lagt seg på en sober linje.

«Des» skildrer ikke de faktiske drapene, og lar ikke David Tennant direkte spille ut de sadistiske sidene ved Nilsen.

Men gjennom etterforskernes nesebor, åstedsbefaringer og avhør blir det likevel krystallklart hvor grusomme drap Nilsen utførte.

ANMELDELSE: Kadaver – Stilsikker skrekk med middelmådig manus

FOKUSERER PÅ ETTERSPILLET: «Des» foregår etter arrestasjonen av Dennis Nilsen (David Tennant), og på den måten unngår serien å skildre de makabre detaljene fra selve drapene. FOTO: TV 2 Sumo/C More

En britisk «Mindhunter»

Det er David Tennant som er den store attraksjonen i «Des».

Med bred skotsk aksent og en velartikulert akademikerstil ankommer han politistasjonen mer som en bistående ekspert enn en arrestert drapsmann.

Serien fremstiller Nilsen som en intelligent predator som leker med systemet og rettens oppfatning av hvor grensen for strafferettslig tilregnelighet går. Og det spillet blir drivende fascinerende gjennom Tennants kontrollerte fremføring.

Pip Torrens i rollen som forsvarsadvokaten Sir Ivan John Lawrence spiller også meget godt, og hans kyniske karakterdrap av Nilsens offer hugger i magen.

ANMELDELSE: Gledelig jul – Morer med lette forviklinger

I likhet med Netflix-serien «Mindhunter» foregår handlingen i en brytningstid da behovet og viljen til å forstå mer av hva som driver seriemordere sto i kontrast med politiets ferdigformede oppfatninger.

Denne gryende nysgjerrigheten kommer det til syne gjennom forfatteren Brian Masters (Jason Watkins), som besøker Nilsen i fengsel for å lære mer om hans bakgrunn og hva som formet hans distinkte drapsmetode.

Serien er til dels basert på Masters bok «Killing for Company: The Case of Dennis Nilsen». Og samtalene mellom Nilsen og forfatteren gir kompleksitet til både publikums fascinasjon av seriemorderens gjerninger, og nytteforholdet mellom mordere og media.

«Des» er krim av den røffe, realistiske, morbide og erkebritiske sorten. Og med unntak av en litt tam midtdel i episode 2, er dette et spennende og fascinerende stykke rettshistorie.

«Des» har premiere på TV 2 Sumo og C More den 9. november. Serien kommer på TV 2 senere i høst. Anmeldelsen er basert på alle tre episodene.

På Netflix: Filmer, dokumentarer, bøker og ikke minst utallige oppslag i sladreblader verden over – historien om prins Charles og prinsesse Diana har fascinert og opptatt oss siden den blyge, unge piken gjorde sitt inntog i den britiske kongefamilien på 80-tallet.

Med den fjerde sesongen av «The Crown» entrer det nye stjerneskuddet Emma Corrin scenen som Lady Di, og med sitt nedslåtte, men likevel intense blikk tar hun meg med storm.

Fortellingen er sesongens store trekkplaster og serieskaper Peter Morgan gir oss en mer nyansert fremstilling av forholdet enn jeg har sett tidligere.

Morgan snubler mer i sin fremstilling av den andre store kvinnen som melder sin ankomst i sesongen, Storbritannias første kvinnelige statsminister Margaret Thatcher. Og det er litt for lite dronning Elizabeth til at jeg blir helt fornøyd.

Likevel – den fjerde sesongen av «The Crown» er fortsatt noe av det beste sjangeren historisk drama har å by på. Og for deg som elsker å fortape deg i kongelige affærer og dramatikk, er det fortsatt lite som er bedre enn «The Crown».

Anmeldelse: «The Crown» S03 – Klarer å fylle et par enorme dronningsko.

JERNKVINNEN: Gillian Anderson lar oss komme under huden på Margaret Thatcher i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.

Med jernkvinnen som anker

Klærne, håret, musikken, stemningen – som i sine tre første sesonger klarer «The Crown» umiddelbart å transportere meg til riktig epoke med en upåklagelig tidskoloritt som imponerer.

Mer enn noen gang vil man nok kunne dra kjensel på både kjoler og antrekk og ikke minst hendelser fra diverse presseoppslag, alt strålende rammet inn av de stilsikre kameralinsene til Adriano Goldman og Stuart Howell.

Det er Thatchers æra som rammer inn sesongen denne gangen, og serien følger hennes statsministerskap fra start til slutt, altså fra 1979 til 1990.

Gillian Anderson («The X Files», «Sex Education») lar oss komme under huden på «jernkvinnen» og gir oss et troverdig innblikk i hvordan det var å være den eneste kvinnen på toppen i en mannsdominert verden.

Hun er fengslende i rollen som en kvinne med en altoppslukende arbeidsmoral, som elsker landet sitt og som er forberedt på å gjøre knallharde og upopulære beslutninger for å få orden på Storbritannias økonomi.

Og som i tidligere sesonger er det gøy å følge dynamikken mellom dronning Elizabeth og hennes statsminister. Spesielt siden Thatcher utfordrer dronningen på andre måter enn statsministrene vi har sett tidligere i serien.

Jeg synes dog det er litt vanskelig å venne seg til Andersons overtydelige diksjon. Etterligning av Thatchers talemåte er treffsikker, men det blir rett og slett for mye med dagens ører.

MANNSTUNGT: Det var kun menn i det første Kabinettet Thatcher satt sammen da hun ble statsminister. FOTO: Des Willie/Netflix.

Får vondt i magen

Mitt største problem med seriens fremstilling av Thatcher ligger imidlertid i Peter Morgans manus.

Serieskaperen gjør et poeng ut av at statsministeren ikke vil ha andre kvinner i Kabinettet da hun dannet sin første regjering, fordi kvinner generelt er for emosjonelle til å være ledere. Dette er en fordom hun selv må motarbeide i sin karriere, samtidig som det i serien er en frykt hun bærer på i seg selv.

Derfor er det så provoserende at Morgan fremstiller Thatcher som nettopp det hun selv ikke ønsket å være – en kvinne som handler i affekt, preget av sine «kvinnelige emosjoner».

I forbindelse med Falklandskrigen tar Morgan seg noen kunstneriske friheter og lar en hendelse i Thatchers privatliv sammenfalle med opptakten til krigen. Dette fører til at kritiske avgjørelser tas på feil grunnlag, men sannheten er at disse to hendelsene skjedde med flere måneders mellomrom

Falklandskrigen ender riktignok opp med å bli en suksess i Thatchers turbulente karriere, men i Morgans penn fremstår det nærmest som flaks.

Jeg tror kanskje at denne historielinjen egentlig er et forsøk på å få Thatchers kvinnelige egenskaper til å fremstå som en styrke, men resultatet er altså det motsatte og et rot jeg får litt vondt i magen av.

Heldigvis haler Morgan det i land igjen, og i løpet av sesongen berører han temaer som sexisme, klasseskille og ikke minst overklassens privilegier på nyansert vis.

STRÅLER: Emma Corrin spiller svært godt i rollen som Diana i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.

En pur ung prinsesse

Vondt i magen får jeg også av forholdet mellom prinsen av Wales og Diana, men her er det fordi historien er fortalt på en måte som gjør at den slår desto hardere.

Diana var bare 19 år da Charles fridde og hadde akkurat fylt 20 da hun gikk opp kirkegulvet i St. Pauls katedral i 1981. Morgan understreker både hvor ung Diana var, og aldersforskjellen mellom henne og ektemannen, ved å la seeren bli med på deres første møte.

Det skjedde da Diana var 16 år og Charles skulle på date med storesøsteren hennes. Her introduserer Morgan Emma Corrins Diana som en barnslig og tøysete romantiker av en sekstenåring.

Innledningsvis spiller Corrin Diana med en livsglede og et glimt i øyet som virkelig stråler gjennom TV-ruta. Her lekes det med rulleskøyter gjennom korridorene på Buckingham Palace, med Duran Durans «Girls on film» på Walkman i beltet, og jentekvelder der venninnene fryder seg over at hun skal gifte seg med prinsen.

STOPP PRESSEN: Den fjerde sesongen av The Crown er full av bilder du vil dra kjensel på hvis du har fulgt historien om Diana og prins Charles. FOTO: Des Willie/Netflix.

Strålende Diana

Når den unge jentas fantasi om livet med eventyrprinsen etter hvert slår sprekker, viser også Corrin stor rekkevidde som skuespiller. Fra en vever sårhet i sin tolkning av ensomhet, sorg og forelskelse, til en intens tilstedeværelse i skildringen av glede, sinne og handlekraft – Corinn er troverdig i alle ledd.

Det er ingen tvil om hvilken del av parforholdet som kommer dårligst ut i sesongen, men Morgan setter ikke opp et fullstendig svart-hvitt-bilde av hvem som er skurk og offer.

Diana og Charles skildres som mennesker med feil og mangler, og begge er på sett og vis ofrene i fortellingen. Dermed fikk jeg også sympati for Josh O’Connors prins Charles, selv om han reagerer med smålighet og dårlig skjult bitterhet over den situasjonen han er tvunget inn i.

O’Connor, som også overbeviste i forrige sesong, får virkelig vist seg som et stort skuespillertalent denne sesongen, og han er forbløffende lik prins Charles i alt fra fakter, holdning og mimikk.

FORTSATT FANTASTISK: Olivia Colman er fortsatt en fryd som dronningen i «The Crown». FOTO: Des Willie/Netflix.

Mer dronning Elizabeth, takk!

Episodene som handler om Charles og Diana er selvfølgelig såpe med stor S, men det bikker aldri over i det melodramatiske. Det er Diana som bærer flere av disse episodene og det fungerer godt, selv om jeg gjerne skulle sett mer til dronning Elizabeth oppi det hele.

Med det store fokuset på Thatcher og prinsen og prinsessen av Wales, har dronningen blitt mer en tilskuer enn en hovedrolle i serien. Derfor koser jeg med også ekstra de gangene hun er i sentrum i løpet av sesongen.

Som for eksempel når hun inviterer hver og en av barna sine til lunsj for å finne ut av hvem som er favorittbarnet, eller episoden der en desperat mann bryter seg inn på Buckingham Palace for å fortelle dronningen hvor dårlig stilt det er i landet under Thatchers styre.

Olivia Colman er en fryd av en skuespiller og jeg elsker når hun får lov til å utfolde seg som monarken, som hun spiller som en skarp og kunnskapsrik kvinne som tidvis også er uforstående og perpleks i møte med den virkelige verden.

Og som jeg alltid lurer på etter å ha sett «The Crown», så undrer jeg spesielt denne gangen på hva dronningen tenker om hvordan kongefamilien skildres i serien. For hun ser vel på, tror ikke du?

Alle episodene av «The Crown» S04 slippes på Netflix 15. november.

På HBO Nordic nå: Forfatter Philip Pullmans «His Dark Materials»-trilogi er et av de vakreste eventyrene fra nyere tid.

Lyra Belacquas kamp mot overmakta i et parallelt univers ikke så altfor ulikt vårt, tok meg med storm da jeg leste bøkene på 2000-tallet.

Derfor ble jeg litt skuffet da serien basert på bøkene ikke klarte å stå helt til forventningene da den kom i fjor. Den første sesongen i BBC og HBO sin samproduksjon var åpenbart laget med kjærlighet for originalverket, men serien klarte ikke å gjenskape magien.

Nå som universet har satt seg har ikke serieskaperne like store utfordringer med å etablere historien eller verdenen den utspiller seg i.

Den nye sesongen klarer derfor å skape en eventyrfølelse som nærmest gnistrer ut av TV-ruta fra første sekund.

Anmeldelse: «His Dark Materials» S01 – Filmatisert med stor kjærlighet.

BYEN PÅ KLIPPEN VED HAVET: Cittàgazze ser flott ut i «His Dark Materials». FOTO: HBO Nordic.

Et parallelt univers

Der første sesong var basert på boken «Northern Lights», samt litt av «Det Subtle Knife», er det nå sistnevnte som er hovedfokus. Men også denne gangen hentes det litt handling fra neste bok i rekken, altså «The Amber Spyglass».

Historien plukker opp der vi slapp sist. Lyra har fulgt etter Lord Asriel gjennom riften han laget i himmelen og befinner seg nå i et annet univers.

I sorg etter Rogers død, men likevel fast bestemt på å finne ut hva Støv er, oppdager hun byen vi kunne skimte gjennom nordlyset i forrige sesong. Høyt på en ensom klippe ligger Cittàgazze, en by som virker å være fullstendig forlatt.

Her møter hun Will, som også forlot sin verden i forrige sesong. Begge er redde og stoler ikke helt på den andre, men etterhvert begynner et tentativt vennskap å utvikle seg.

GOD KJEMI: Amir Wilson og Dafne Keen spiller godt sammen i «His Dark Materials». FOTO: HBO Nordic.

Et vakkert vennskap

Vennskapet mellom Lyra og Will er en av de største grunnene til at jeg setter Pullmans bøker så høyt. Det er en ærlighet og sårbarhet i deres forhold som griper tak i deg og virkelig lar deg kjenne kjærligheten de har for hverandre dypt i hjertet.

Lettelsen var derfor så stor at tårene kom her i gården, da det ble tydelig at Dafne Keen og Amir Wilson har strålende kjemi sammen. De er naturlige og troverdige i sin frykt for svik, samtidig som trangen til å finne noen å stole på er stor.

Wilson viste allerede i forrige sesong at han har mye å spille på. Han klarer å balansere sårbarhet og usikkerhet med den veslevoksne væremåten en ungdom vant med å ta vare på andre kan utstråle.

Dafne Keen er fortsatt sjarmerende som den viljesterke Lyra, og hun ser ut til å ha fått et bedre grep om rollefigurens mer sårbare sider.

Der Lyras daimon Pantalaimon i stor grad ble brukt for at hun skulle ha noen å si tankene sine høyt til i forrige sesong, har han fått litt større plass denne gangen.

Pantalaimon er en del av Lyras sjel, som kan uttrykke følelser hun ikke engang vet at hun har, noe som kommer bedre frem i denne andre delen av eventyret.

SØTT SJELEDYR: Vi får se mer til Pantalaimon i sesong 2 av «His Dark Materials». FOTO: HBO Nordic.

Spektakulært

Cittàgazze er spektakulær der den klamrer seg til klippen med sine høye tårn, som en uoppdaget renessanseby i Italia.

Og serien ser virkelig fantastisk ut, enten det er på himmelen i Lee Scoresbys luftballong, eller det er i Magistratets mørke, strenge omgivelser, der Mrs. Coulter forsøker å manøvrere ting til sin fordel.

I Wills verden er det forskeren Dr. Mary Malone som står for det eventyrlige. Simone Kirby («Peaky Blinders», «Artemis Fowl») spiller Mary, som forsker på mørk materie, med en nysgjerrighet og eventyrlyst som smitter gjennom TV-ruta.

SMITTENDE ENGASJEMENT: Simone Kirby spiller Dr. Mary Malone i «His Dark Materials». FOTO: HBO Nordic.

Mer action og fremdrift

Det er et større fokus på handling og action i sesong to enn i den første sesongen, som brukte mye tid på å forklare ting. Det betyr at det er mer rom for spenning og eventyr, men samtidig mindre plass til å bygge opp forventninger.

Dermed er det spesielt én avsløring her som kanskje vil komme litt bardus på seere som ikke har lest bøkene, men jeg tror ikke det er noe som vil ødelegge seeropplevelsen.

Det var med et sukk av lettelse jeg så de fem første episodene av sesong to av «His Dark Materials». Serien klarte virkelig å skape magi denne gangen, og jeg gleder meg stort til å se fortsettelsen på eventyret utover høsten og vinteren.

«His Dark Materials» slippes ukentlig, hver tirsdag på HBO Nordic. Anmeldelsen er basert på 5 av 8 episoder.

På TV 2 Sumo nå: Amerikansk fotball, et ungt talent og en vond overgrepssak. «Outcry» er en dokumentar i fem deler om fotballtalentet Greg Kelley, som hadde en lysende karriere foran seg som fotballspiller da han ble dømt for misbruk av en fire år gammel gutt i 2014.

Bare 19 år gammel ble han arrestert, dømt og fengslet, uten mulighet for prøveløslatelse, med en dom på 25 år over hodet.

Kelley mener han er uskyldig dømt, og vil ha saken gjenopptatt. Dokumentarist Pat Kondelis forsøker å grave i begge sider av saken, og har laget en gripende true crime som problematiserer hvordan det amerikanske rettssystemet fungerer.

FOTTBALLHÅPET: Greg Kelley er stjerna i Leander fotballag. FOTO: TV 2 Sumo.

Pedofil fotballstjerne?

High school-fotball er stort i USA, og spesielt i Texas. Folks identitet er nært knytta opp til sitt lokale lag, og stjernene på laget er helter i lokalsamfunnet.

Dermed ble det ekstra stor oppstandelse i Leander, Texas da en fire år gammel gutt ble seksuelt misbrukt – og han sa at «Greg gjorde det». Når det dukker opp enda et offer, som også peker på Kelley, er livet slik han kjenner det over.

For mange var det ikke mulig å forene byens store fotballhåp med begrepet pedofil overgrepsmann, og en stor bevegelse for å støtte Greg Kelley tok form.

Serieskaper Pat Kondelis forsøker både å belyse det sterke engasjementet, samtidig som han også følger Kelleys forsøk på å renvaske seg selv.

FOLKESJELA: Fotballarenaen binder lokalsamfunet i Leander sammen. FOTO: TV 2 Sumo.

Oppleves som nyansert

Dokumentaristen kommer inn i Gregs liv tre år etter at han blir dømt og fengslet for overgrepet. Da skal en ny advokat, Keith Hampton, vurdere om man kan gjenoppta saken med grunnlag i dårlig rettergang.

Herfra følger vi kronologisk Gregs kamp for frikjennelse, i opp og nedturer, samtidig som dokumentaren også belyser hvorfor påtalemyndigheten mener de har riktig mann.

True crime er et vanskelig format å mestre. Som serieskaper lager du underholdning av virkelige mennesker skjebner, og i ønsket om å lage et drivende narrativ hender det at informasjon blir utelatt og skjevt belyst.

Her må det sies at ingen av de pårørende har ønsket å stille opp i dokumentaren, men både politimesteren i byen og støttespillere for ofrene kommer til ordet.

Kondelis utelater noen fakta om påtalemyndigheten og advokatene involvert i saken, men jeg opplever likevel ikke at serieskaperen er forutinntatt når det kommer til skyldspørsmålet.

DOMMEN FALLER: Greg Kelley legger hodet på bordet i det dommen faller i 2014. FOTO: TV 2 Sumo.

Ikke bruk Google!

Kombinasjonen fotballtalent og pedofili gjorde at Greg Kelley-saken skapte mye kontrovers i USA, den er derfor meget søkbar på internett.

Utfallet er avgjort og hvis du ikke allerede vet, og skal se «Outcry», vil jeg fraråde all søking og trailertitting.

Miniserien følger saken kronologisk, og det er absolutt best for spenningsnerven i serien å ikke vite noen ting på forhånd – slik jeg selv så den.

Det gjorde at jeg fikk en hardtslående true crime-opplevelse, som grep ekstra tak i meg mot slutten.

Alle episodene av «Outcry» er tilgengelig på TV 2 Sumo.

På HBO Nordic: «The Flight Attendant» er en morsom, men hektisk krimdramakomedie med en ny vri på tropen «plaget detektiv».

Kaley Cuoco er både sjarmerende og irriterende som den vimsete og alkoholiserte hovedrollen Cassie, og miniserien gir meg et hjerte for denne flyvertinnen som på ingen måte har livet på stell.

«The Flight Attendant» er basert på Chris Bohjalians roman med samme navn. Krimhistorien er kanskje ikke den mest originale, men serien klarer å holde på min interesse gjennom de fire episodene jeg fikk se.

Og selv om jeg tror historien nok kunne gjort seg bedre som en film enn en miniserie på åtte episoder, så er denne mørke komedien absolutt en severdig liten godbit.

Anmeldelse: «The Undoing» – Gnistrende god Grant i krimdrama fra HBO.

FLYVERTINNE PÅ FLUKT: Kaley Cuoco spiller Cassie i «The Flight Attendant». FOTO: HBO Nordic.

Flyvertinne på flukt

Kaley Cuoco har lagt Penny fra «The Big Bang Theory» på hylla. I «The Flight Attendant» spiller hun Cassie Bowden, en flyvertinne som fester seg fra by til by og har et høyt forbruk av de små vodkaflaskene i flyskapet.

Hun flykter fra traumer fra barndommen og døyver følelser hun ikke kan takle med alkohol og en evigvarende strøm av one night stands.

Etter en fantastisk kveld på byen med kjekkasen fra 3C på første klasse, våkner hun opp på et hotellrom i Bangkok med tidenes blackout. Alex (Michiel Huisman) ligger brutalt myrdet ved siden av henne i senga og Cassie får fullstendig panikk.

I sjokktilstand og med tanker om Amanda Knox og tilstanden på thailandske fengsler i hodet, rydder hun opp og stikker fra åstedet – uten å tilkalle politiet.

I løpet av den lange flyturen på vei hjem til New York har imidlertid politiet kommet på banen. Et par FBI-agenter venter på flyplassen, og nå må Cassie reinvaske seg selv, samtidig som hun forsøker å takle en heftig dose posttraumatisk stress.

Anmeldelse: «Des» – David Tennant er skremmende god som seriemorder.

FRA FLIGHT TIL FORHØR: Cassie blir forhørt av to FBI-agenter, godt spilt av Merle Dandridge og Nolan Gerard Funk. FOTO: HBO Nordic.

Sårhet og dybde

Den alkoholiserte detektiven med en trøblete bakgrunn er en figur vi kjenner godt. Det er morsomt at detektiven denne gangen er en flyvertinne som forsøker å etterforske drapet hun selv er mistenkt for å ha begått.

Fans av «The Big Bang Theory» er allerede kjent med Kaley Cuocos gode komiske timing, men denne gangen viser hun også at hun har større dybde som skuespiller.

I løpet av serien får vi servert små drypp fra hennes traumatiske barndom, en barndom som hun har fortrengt. Og Cuoco evner å formidle denne underliggende sårbarheten på troverdig vis.

Når ting blir for vanskelig og tankene spinner ut av kontroll, flykter Cassie inn i sitt eget hode og tilbake til hotellrommet fra den skjebnesvangre natta.

Her forsøker hun å finne ut av hva som egentlig skjedde, med god hjelp fra manifestasjonen av henne minne om Alex. Samspillet mellom Cuoco og Michiel Huisman («Game of Thrones») er upåklagelig i disse absurde sekvensene. Og det er både merkelig og gøy at en av rollefigurene jeg får størst hjerte for i serien, er fyren som egentlig er død.

LEVENDE LIK: Michiel Huisman spiller Alex i «The Flight Attendant». FOTO: HBO Nordic.

Litt heseblesende

Serieskaper Steve Yockey har laget en serie med et høyt tempo, som bruker elementer fra heist-sjangeren til å skape et visuelt uttrykk og en klipperytme som står i stil med Cassies hektiske liv.

Tidvis blir det litt for heseblesende, og jeg rekker å bli oppgitt over mengden dårlige valg Cassie rekker å gjøre i løpet av en episode.

Drukning av sorger i bar og mannfolk gjentar seg litt for mange ganger, og jeg ser for meg at en god runde i klipperommet kunne ha gjort «The Flight Attendant» bedre som en film.

DRIFTIG MAFIAFORSVARER: Zosia Mamet er kul i rollen som Cassies advokatvenninne Annie i «The Flight Attendant». FOTO: HBO Nordic.

Artige rollefigurer

Likevel er det såpass mye som skjer at jeg aldri rekker å kjede meg. Det er noen kule sidespor i handlingen som fungerer godt, og serien har flere fine rollefigurer jeg gjerne kunne ha blitt bedre kjent med.

Zosia Mamet («Girls») er underholdende i rollen som Cassies advokatbestevenn, som ikke har noen skrupler mot å representere folk fra New Yorks mer lysskye sider. Og Rosie Perez er nydelig som den ensomme flyvertinnen Megan, som har mer i bagasjen enn det kan virke som.

For å rettferdiggjøre historien som en miniserie fremfor film, skulle jeg ønske serieskaper Yockey hadde tatt seg mer tid til å fylle ut disse birollene. Men jeg er bare halvveis i «The Flight Attendant», så hvem vet hvordan dette utvikler seg.

Uansett, så er dette en underholdende og fengende fortelling jeg ser frem til å få se fortsettelsen på.

«The Flight Attendant» har premiere på HBO Nordic torsdag 26. november, og slippes med tre og to episoder ukentlig fremover.

På Disney+ fra 15. januar 2021: Hvis du er Marvel-mett kan du forberede deg på å bli fullstendig fullstappa i 2021. I tillegg til filmene som er på vei, lanserer Disney+ nemlig en hel rekke nye serier som skal inngå i Marvel Cinematic Universe.

«The Falcon and The Winter Soldier» har premiere 19. mars, «Loki» dukker opp på skjermen i mai, og «Ms. Marvel» og «Hawkeye» kommer mot slutten av året. Og det er bare noe av det som er på vei!

Men først ut er «WandaVision», en absurd og morsom reise inn i sinnet til Wanda Maximoff aka Scarlett Witch. Eller.. det er i hvert fall noe i den duren jeg tror «WandaVision» er.

Denne serien fremstår som en sitcom, en sjarmerende lek med amerikansk TV-historie. Skjermen er full av simpel, men småskrudd og vittig humor – og et hint om at noe ikke er helt som det skal.

De tre første episodene som er gjort tilgjengelig for anmelderne, er ikke nok til å si helt hvor denne serien er på vei, men de halvtimes lange episodene er virkelig fornøyelig metaunderholdning i TV-ruta.

Les også: Filmene vi gleder oss til i 2021!

GAMMELT TV-FORMAT: «WandaVision» tar deg med på en reise i TV-historien, med alt som hører med. FOTO: Disney+.

En reise i TV-historien

Serieskaper Jac Schaeffer («Black Widow», «The Hustle») og regissør Matt Shakman («Game of Thrones», «Mad Men», «It’s Always Sunny in Philadelphia») har laget et skrudd og stilsikkert univers som fenger.

«WandaVision» er ved første øyekast en komedie om ekteparet Wanda (Elizabeth Olsen) og Vision (Paul Bettany), som forsøker å leve et vanlig forstadsliv i Westview, USA.

Her må de forsøke å virke som et normalt ektepar som hverken har telekinetiske evner, eller er en «synthezoid»-androide lagd av millioner av nanobots som må endre utseendet sitt før han går ut av døra.

Første episode ser ut som en situasjonskomedie fra 50-tallet, med svart-hvitt-bilder og 4:3-format, med forviklinger og slapstick-humor som står i stil.

Her møter vi den surrete husmoren, den nysgjerrige og lett alkoholiserte nabokona, den sjarmerende, men klønete ektemannen og den sinte, strenge sjefen.

Anmeldt: «Avengers: Endgame» – Den beste «Avengers»-filmen!

FARGE-TV: I tredje epiosde av «WandaVision» får vi eventyret i farger. FOTO: Disney+.

Absurd og gøy

Serien er en hommage til klassiske amerikanske TV-serier og skifter uttrykk og stil i hver episode. Komplett med artige TV-reklamer for alt fra Stark Industries-brødrister, til Strucker-klokke og velværeproduktet Hydra Soak. Sånt liker vi Marvel-fans!

Når vi kommer til tredje episode, blir «WandaVision» sendt i full farge-TV, med 70-tallsestetikken som hører med.

Det er gøy, det er rart og det er merkelig, men hva i all verden har dette med Marvel Cinematic Universe å gjøre, lurer du kanskje på? Og hvordan har det seg at Vision er med her?

A GLITCH IN THE MATRIX: Av og til får Wanda følelsen av at det er noe som skurrer u «WandaVision». FOTO: Disney+.

Hva skjedde med Vision?

For nei, du kan ikke se «WandaVision» uten å ha sett «The Avengers»-filmene. Og nei, du husker ikke feil, Vision døde i «Avengers: Infinity War».

Wanda kom derimot tilbake med et knips i «Endgame», og det kan se ut som at serien forteller om hennes forsøk på å få kjæresten sin tilbake igjen.

For det er noe som skurrer i TV-serieuniverset. Av og til skjer det små ting som får Wanda til å stusse over tilværelsen. Vi som seer aner at verdenen hun lever i ikke er ekte.

Men hvis Wanda befinner seg i et slags TV-serienes The Matrix: Er dette en plass hun har rømt inn i for å leve drømmelivet med en fantasimann som er død? Eller kan det være at Visions bevissthet er fanget en plass det er mulig å bringe ham tilbake fra?

Jeg aner ikke, for i løpet av de tre episodene jeg har sett, er det kun snakk om sekunder med små drypp som hinter om hva serien egentlig handler om. Men dette skal det bli spennende å utforske videre.

NYDELIG KJEMI: Det er gøy å se Elizabeth Olsen og Paul Bettany sammen i TV-ruta i «WandaVision». FOTO: Disney+.

Underholdende moro

Til nå er det for lite av historien som er avslørt til at jeg vet hvilken serie «WandaVision» egentlig blir. Men selv om den reelle handlingen fortsatt ligger skjult storkoste jeg meg med de første episodene.

Hvis du er glad i TV-serier og TV-historie, så er formspråket underholdende i seg selv, og det skinner gjennom TV-ruta at Elizabeth Olsen og Paul Bettany har hatt det gøy med innspillingen.

De to har knallgod kjemi og komisk timing, og det er gøy med den outrerte stilen som både parodierer og hyller gamle slagere på skjermen.

Det dukker også opp flere vittige biroller, godt spilt av blant andre Kathryn Hahn («Hvordan bli dumpet på 10 dager», «Transparent»), Debra Jo Rupp («That 70’s Show») og ikke minst Teyonah Parris, som gir oss en smakebit på rollen som Monica Rambeau fra «Captain Marvel 2».

Litt usikker er jeg på om én episode i uka er det mest optimale tempoet for å fortelle denne historien, men det vil tiden vise. Jeg gleder meg i hvert fall til å bli med videre på denne reisen i TV-historie, samtidig som jeg er nysgjerrig på det virkelige mysteriet.

«WandaVision» har premiere på Disney+ med to episoder 15. januar, og publiseres deretter med én episode i uka.

PÅ HBO NORDIC FRA 23. JANUAR: «It’s a Sin» er en aldeles nydelig serie full av latter, herlige personligheter, provoserende stigmatisering og tårevåte avskjeder.

Anført av et glimrende skuespillergalleri males det et skarpt og dypt menneskelig bilde av hvordan aidsepidemien rammet Storbritannia på 80-tallet.

Serieskaper Russell T. Davies («Dr. Who», «A Very English Scandal», «Years and Years») skildrer med stor kjærlighet kontrasten mellom den berusende frihetsfølelsen London tilbød unge homofile på 80-tallet, og den overhengende frykten som en ukjent og livsfarlig sykdom skapte.

Musikken, dansegulvene, den frekke britiske humoren og den rå selvrealiseringstrangen gir serien en drivende oppstemt puls som gjør at det sprudler på skjermen.

Og selv om konservativ homofobi og flere dødsfall river i hjertet underveis, så mister aldri serien sin ukuelige livsglede.

ANMELDELSE: One Night in Miami – Intense scener med gnistrende dialog

GO FOR BARNEY: Neil Patrick Harris gjør en liten birolle som en mild og god kollega i en butikk som selger herreklær. Stephen Fry dukker også opp på rollelisten. FOTO: HBO Nordic

Et herlig rollegalleri

Handlingen starter i 1981. Studievennene Jill (Lydia West) og Ritchie (Olly Alexander) har skaffet seg en stor leilighet, og fyller opp rommene med en gjeng 18-åringer som alle er på søken etter seg selv og sitt liv.

Vi følger våre venners opp- og nedturer utover tiåret, samtidig som vi merker aidsepidemiens utvikling. Fra at den blir sett på som en tullete konspirasjon mot homofile og en amerikansk sykdom, til noe som etter hvert blir en rekke begravelser og en kamp for borgerrettigheter.

Våre hovedpersoner er kule, sjarmerende og rause, men det er plass til nyanser – og vi ser noen av dem bli egoistiske og direkte farlige i sine fornektelser.

Vi møter politifolk, leger og kolleger som ødelegger for medmennesker i sin ignoranse. Og vi møter foreldre. Noen går fra omsorgsfulle engler til konservative monstre, andre går fra dyp skam til stor stolthet.

Alt fremføres av en gjeng skuespillere som fanger den komplekse tematikken og de menneskelige skiftene på ypperlig vis. Olly Alexander og Lydia West leder an i antall minutter på skjermen, men her skal hele rollelisten ha skryt.

Det gjelder også noen store stjerner som dukker opp i mindre roller. Neil Patrick Harris og Stephen Fry krydrer begge denne serien med personligheter i hver sin ende av sympatiskalaen.

ANMELDELSE: Looking S02 – Lun mannekos i hverdagsvakker dramedie

SKAPER ET HJEM: Det er en lun og livlig kollektivstemning i leiligheten hvor våre hovedpersoner holder hus. FOTO: HBO Nordic

Historisk viktig og glødende engasjert

Det er et viktig og opprørende stykke samfunnshistorie som presenteres i «It’s a Sin».

Et virus bryr seg ingenting om hvem det rammer, og det er både skremmende og provoserende å se hvordan hivviruset ble brukt til å henge ut og undertrykke homofile.

Nevene knytter seg også av skildringen av en medisinindustri som både tok seg god tid og godt betalt for å hjelpe til.

Samtidig som viktigheten av forskningen og all lærdommen som kom ut av kampen mot epedemien skinner gjennom.

ANMELDELSE: WandaVision – Gøyal TV-historie fra Marvel

Serieskaper Russell T. Davies har en god evne til å blande inn små sosialrealistiske oppgjør i manuset. Poengterte sidespor som fanger opp flere aspekter av den urettferdigheten og den misforståtte omsorgen som preget britenes syn på homofili på 80-tallet.

Det gjelder personlige historier om forsoning, men også større borgerrettighetsspørsmål hvor advokater tordner inn på kontor for å stille folk til veggs.

Og det er klart, med en pågående pandemi utenfor ytterdøren, er det en del av betraktningene rundt smittevern, frykt for virusets oppførsel og sosial stigmatisering av ulike samfunnsgrupper som gir serien et ekstra lag av aktualitet.

ANMELDELSE: Night Stalker – Fascinerende skildring av etterforskningen

ET HERLIG ROLLEGALLERI: «It’s a Sin» begeistrer med et rikt rollegalleri som gjør at vi virkelig får kjenne på både gleder og sorg gjennom seriens fem episoder. FOTO: HBO Nordic

Et friskt og musikalsk formspråk

«It’s a Sin» er frisk og musikalsk i formspråket, og spesielt bruker regissør Peter Hoar og manusforfatter Russell T. Davies montasjen til stor effekt.

Seksuelle erobringer, morgenrutiner i kollektivet og karusellen av sykebesøk skildres alle med en velkomponert tematisk stabling av fengende scener.

Flere ganger inneholder disse sekvensene også noen rørende eller triumferende høydepunkt, som gjerne gir forløsning til et av sideplottene. Det er imponerende effektiv fortellerkunst.

Seriens kjappe stil gjør at noen vendepunkt og avrundinger kommer litt brått på. Her er det flere av de korte handlingstrådene som hopper rett til desserten.

Jeg merker at jeg savner substansen fra hovedrettens kjøtt og poteter i noen av disse, men det er jo meget tilfredsstillende at oppgjørene kommer såpass hyppig – og det er vanskelig å være særlig misfornøyd når de saftige punktumene er så velsmakende som her.

Serien bergtar også med flere kunstferdige øyeblikk. En mors sykebesøksherjinger, fremført med trippende føtter som hovedinstrument, er rett og slett en opplevelse.

Og jeg har vel sjeldent sett britisk høflighet være så utsøkt giftig og ubarmhjertig som når en herreekviperingsforretning skal sparke en av sine selgere.

Russell T. Davies har skapt en knallgod miniserie som både beveger, gir innsikt og underholder. Og vi lettrørte får skylt godt gjennom tårekanalene.

«It’s a Sin» har premiere på HBO Nordic lørdag 23. januar. Anmeldelsen er basert på alle fem episodene.

På HBO Nordic nå: Litt rart er det kanskje at andre del av «Euphorias» julespesial kommer i slutten av januar, men det er jo ikke akkurat som om 2021 føles noe annerledes enn 2020, så hvem bryr seg.

Nå er i hvert fall «Euphoria Special» ute i sin helhet på HBO Nordic, og det er tydelig at spesialen er ment som et oppspark til neste sesong.

Selv om det ikke er noe særlig nytt som dukker opp her, opplever jeg spesialen som et sobert og rørende dykk ned i følelseslivet til seriens to hovedroller.

Anmeldelse: «Euphoria» S01 – Vond, jævlig, og fantastisk bra!

FORTSETTELSE FØLGER: «Euphoria Special» del 2 legger kortene klare for sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Nordic.

En prat om følelser

«Euphoria Special» er delt i to episoder, der den første handler om Rue, og den andre om Jules. Begge episodene er bygd opp som en samtale, ment å komme under huden på hovedpersonene.

Før jul kunne vi se Rue prate med sponsoren Ali (Colman Domingo)i episoden som nesten utelukkende foregår som en samtale på en diner. Her forsøker Ali å få Rue til å innrømme hvordan ståa virkelig er.

Han forteller Ali sin egen historie for å få Rue til å forstå at livet kan bli bedre, og det er en sterk skuespillerprestasjon vi er vitne til. Med lange tagninger der kameraet dveler nært på fjeset, får Colman Domingo virkelig lov til å skinne.

Zendaya er som vanlig også svært god, og det er imponerende hvordan hun klarer å la følelser skinne gjennom selv om Rues følelsesliv er helt avstumpet og tåkelagt av rus.

FÅR SKINNE: Colman Domingo er svært god som Ali i «Euphoria Special» del 1. FOTO: HBO Nordic.

Hunter Schafer er en stjerne

Den andre episoden er en terapitime der vi får høre Jules sin versjon av den siste tiden. Her nøstes det opp i hennes tanker om eget selvbilde og egen fremtid.

Denne gangen er formspråket noe annerledes. Serieskaper og regissør Sam Levinson ligger fortsatt nært og tett på ansiktsuttrykk og øyne, men han velger denne gangen å bryte opp samtalen.

Han deler opp Jules fortelling med tilbakeblikk og drømmeaktige sekvenser, som skal forklare og understreke følelsene hun kjenner på.

Dette er imidlertid ikke nødvendig, for Hunter Schafer er mer enn kapabel til å formidle dette helt selv. Og episoden er best når Levinson lar henne gjøre nettopp det.

Schafer er et stort skuespillertalent, som har en unik og naturlig tilstedeværelse i TV-ruta som tar meg med storm.

TÅKELAGTE FØLELSER: Zendaya er fortsatt knallgod i rollen som Rue i «Euphoria Special» del 1. FOTO: HBO Nordic.

Lite fremdrift

Jeg lar meg fengsle av de to episodene i denne «Euphoria»-spesialen, men det er egentlig ikke veldig mye fremdrift i handlingen her. Det er ikke mye nytt som kommer opp i dagen, og historien bringes ikke særlig mye fremover.

Selv om handlingen står på stedet hvil, er det likevel ingen tvil om at spesialen klarer å bygge opp forventninger for det som skal skje videre.

Innspillingen av sesong to av «Euphoria» skal begynne i år – i mellomtiden venter jeg spent på fortsettelsen.

PÅ HBO NORDIC FRA 1. FEBRUAR: «The Lady and the Dale» er en dokumentarserie som begeistrer med kreativ fortellerstil, en spinnvill svindelhistorie og noen velplasserte kilevinker til media og rettsvesen.

I utstillingsvinduet står Dale-bilen som, med sine tre hjul og bensinsparende motor, skulle revolusjonere USAs bilindustri under energikrisen på 70-tallet.

Under panseret ligger en høyoktansfortelling full av hakeslepp, gode intensjoner, grønne drømmer, kyniske bedrag og generelt elleville detaljer.

Den nyanserte skildringen av seriens hovedperson – den karismatiske gründeren og svindleren Elizabeth Carmichael – skaper en drivende god «true crime». Samtidig som den står som grelt dokument på hvordan transpersoner har blitt stigmatisert og forskjellsbehandlet av både presse og rettssystemet i USA.

ANMELDELSE: It’s A Sin – en aldeles nydelig serie

ELIZABETH OG BILEN: Elizabeth Carmichael var direktør for selskapet Twentieth Century Motor Car Corporation som midt på 70-tallet påstod at de hadde løsningen for den amerikanske bilparken – den energieffektive Dale-bilen. FOTO: HBO Nordic, Skjermdump

Den amerikanske drømmen på ville veier

Serien starter med et arkivklipp fra det populære gameshowet «The Price is Right», som i 1975 hadde den sporty Dale-bilen som hovedattraksjon.

Vi får høre om Dale-direktøren Elizabeth Carmichaels drøm om å bli en ny Henry Ford, og at hennes energibesparende og supermoderne bil skal ta over de amerikanske veiene.

Mye lovte godt, og mange hadde troen på dette prosjektet, men alt var aldeles ikke som det ble hevdet bak den gule Dale-fasaden – verken under panseret eller i papirene.

Elizabeth Carmichael, som ifølge seg selv hadde ingeniørutdanning og en avdød ektemann som jobbet for Nasa, var nemlig umulig å finne i arkiv og register. Noe som skyldes at hun ble født med navnet Jerry Dean Michael i 1937, og stort sett hadde flyttet familien rundt i USA, levd av diverse småsvindler og var ettersøkt for pengeforfalsking.

ANMELDELSE: Night Stalker – En fascinerende morderjakt

Fortalt av hennes datter, en beundrende svigerbror og en rekke velplasserte kilder, serveres en begivenhetsrik historie om et liv jagende etter suksess i skyggen av den amerikanske drømmen. Det er et fascinerende skue inn i den råeste forenklingen av amerikansk entreprenørskap: Start noe som gir deg penger.

Det som gjør dette til en så fin og rik dokumentarserie, er at regissørene Nick Cammilleri og Zackary Drucker ikke forenkler, dømmer og distanserer. Det legges ingenting imellom når de viser den farlige, uærlige og ulovlige jakten etter penger – og rundt Dale-bilen ble det knust både sparegriser og karrieredrømmer.

Men de viser også frem Elizabeth som en smart oppfinner, et inspirerende og energisk midtpunkt og en kjærlig omsorgsperson. Og med varme og innsikt skildres hennes overgang til å leve åpent som kvinne.

ANMELDELSE: One Night in Miami – Intense scener med gnistrende dialog

FAMILIEKJÆRLIGHET: Selv om mye av seriens fokus ligger på Elizabeth Carmichaels kyniske tolkning av den amerikanske drømmen, så tar også serien seg tid til å vise frem en smart, snill og omsorgsfull hovedperson. FOTO: HBO Nordic

Tar noen oppgjør med media og rettsvesen

Regissør Zackary Drucker er selv transkvinne og har blant annet jobbet som konsulent på den prisbelønte dramedien «Transparent».

Produsent Jay Duplass spilte også en av hovedrollene i «Transparent», og det er tydelig at dette er en dokumentar som i tillegg til å fortelle en utrolig bilsvindelhistorie, ønsker å vise frem Elizabeth Carmichaels kamp mot de fordommene og truslene som transpersoner møtte i USA på 70-tallet.

Det gjør virkelig inntrykk å se bilder av en forslått Elizabeth som ble banket i fengsel, hvor det amerikanske rettsvesenet plasserte henne blant menn.

Medias vinklinger på at Elizabeths identitet var en del av svindelen, at hun var «forkledd som kvinne», konfronteres. Og disse ignorante holdningene settes i historisk kontekst av blant annet kjønnsforskeren Susan Stryker.

Spesielt journalist Dick Carlson, som var sentral i avsløringen av Dale-svindelen, viser transfobe holdninger i både arkivklipp og i ferske intervju. Noen av hans kommentarer og synspunkter får virkelig nakkehårene til å reise seg.

Dick Carlson er også far til Fox News-journalist Tucker Carlson, som er en av USAs fremtredende konservative kommentatorer i dag. En kobling som poengtert smelles av for aktuell etterklang i seriens siste episode.

ANMELDELSE: The Dig – Med spaden på rette staden

FASADEN SLÅR SPREKKER: Dale-bilen så fantastisk ut, og Elizabeth Carmichael lovte gull og grønne skoger til alle som ville investere, men som serien effektivt illustrerer – det var mye som manglet på ferdig produkt. FOTO: HBO Nordic, Skjermdump

Sprek og underholdende fortellerstil

«The Lady and the Dale» kjennetegnes av en munter og leken tone, med flere fiffige grep i formspråket.

Regissørene Nick Cammilleri og Zackary Drucker operer et godt stykke unna de etter hvert så standardiserte triksene som preger «true crime»-sjangeren i strømmetjenestenes tid.

Her er mørke, seige og ledende rekonstruksjoner byttet ut med friske collager hvor foto av de faktiske ansiktene blandes med animasjoner og grafikk for å illustrere intervjuene.

Det er interessant på to måter. For det første er dette en såpass tydelig lefling med fiksjonsgrep at serien unngår det problematiske sannhetsinsisteringen som tradisjonelle rekonstruksjoner ofte innehar.

For det andre gir dette frie visuelle språket muligheter til å illustrere maktforhold og andre elementer som ikke lar seg fange med tradisjonelle kamerainnstillinger, men som lekne animasjoner lett kan tydeliggjøre.

Et elegant eksempel er hvordan en tiltalt kan vokse seg til den dominerende personen i en rettssal, selv om det er dommeren som sitter øverst og ruver i det fysiske landskapet.

Det kan bli litt mye collage til tider, og den stappfulle stilen blir av og til litt forstyrrende for fokuset. Men dette er et sprekt, velkomponert og kreativt grep som kler den underholdende tonen i dokumentaren veldig godt.

Det frodige og fargerike formspråket kler også historien godt. Fra avling av eksotiske fisker i oversvømte kjellere til planer om å stille som presidentkandidat – her skjer det mye!

Selve Dale-bilen får en slags oppreising den også – til inspirasjon for alle med grønne og oppfinnsomme bildrømmer.

«The Lady and the Dale» har premiere på HBO Nordic mandag 1. februar. Anmeldelsen er basert på alle fire episodene.

På Amazon Prime Video: Hundrevis av år i fremtiden har menneskene kolonisert solsystemet. Månen, Mars, det ytre asteroidebeltet og månene til Jupiter og Saturn er befolket. Det er enkelt forklart settingen for «The Expanse».

Science fiction-serien, basert på bøkene med samme navn, begynte som en storsatsing produsert av Alcon Entertainment for TV-kanalen Syfy i 2015.

Jeg var en av dem som likte serien da den kom, men som ikke fikk helt fot for ensemblet av skuespillere, som tidvis fremsto som en gjeng med stoiske surpomper.

Jeg falt av en plass i sesong to, og Syfy kansellerte serien etter sesong tre. Men historien fra bøkene var ikke ferdig fortalt. Dermed plukka Amazon opp stafettpinnen og fortsatte science fiction-eposet – heldigvis.

For med Amazons overtagelse plukka også jeg opp serien igjen, og det er jeg glad for. Serien utforsker nemlig eksistensielle tema, storpolitikk og fremtidsvisjoner på en realistisk og relaterbar måte. Rollefigurene jeg ikke hadde helt sansen for, har nå blitt et crew jeg bryr meg om, som engasjerer og rører meg.

Nå, etter at den femte sesongen har hatt sin finale på Prime Video, er det lett å konstatere at «The Expanse» er noe av det aller beste du kan se av sci-fi i TV-ruta.

Så hvis du, som meg, falt av litt tidligere i serien: denne er absolutt verdt å plukke opp igjen.

Videre i anmeldelsen følger noen avsløringer fra tidligere sesonger av «The Expanse».

KNALLGOD: Shohreh Aghdashloo i rollen som politikeren Chrisjen Avasarala. FOTO: Amazon Prime Video.

Relevant og aktuelt

I fjerde sesong av «The Expanse» tok Jim Holden (Steven Strait), og mannskapet ombord på skipet Rocinante oss med til nye solsystem. Det vil si gamle solsystem, med beboelige planeter der en eldgammel, høyteknologisk sivilisasjon en gang har blitt utslettet. Har de rota opp noe farlig nå?

Det er en science fiction-trope som har blitt brukt utallige ganger, en utenomjordisk fare som truer menneskehetens overlevelse. Men i «The Expanse» føles tematikken aldri oppbrukt.

Det er mye på grunn av hvordan forfatterne bak bokserien, Daniel Abraham og Ty Franck, samt serieskaperne, lar menneskene takle utfordringene som møter dem.

For selv om en enorm, men usett trussel lurer i horisonten, er det de mer umiddelbare utfordringene menneskene i solsystemet forholder seg til.

Manøvrering av makt, politikk, posisjonering for å sikre seg de nye ressursene, terror og radikalisering er tematikken for den femte sesongen av «The Expanse».

Det oppleves som aktuelt for hvordan vi takler kriser i vår samtid, samtidig som det fortsatt oppleves som relevant for seriens fiksjonsunivers.

FANATIKER: Keon Alexander spiller terroristen Marco Inaros i «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Gripende skuespill

Skal vi være ærlige, er denne sesongen strengt talt bare en mellomstasjon på veien mot det større narrativet og den større trusselen mot menneskeheten.

Likevel føles sesongen aldri som en transportetappe. For det er nettopp disse elementene som gjør at «The Expanse» oppleves som et realistisk stykke fremtid.

Her er Shohreh Aghdashloo fabelaktig i rollen som politikeren Chrisjen Avasarala, som forsøker å hindre større splittelser enn det allerede er i solsystemet.

Samtidig gir sesongen meg et dypere innblikk i terroristen Marco Inaros sin kamp for å bedre rettighetene for menneskene i Beltet. Det er sterkt av både serieskaperne og skuespiller Keon Alexander å tørre å skape forståelse for motivene hans, selv om man er dypt uenig i metodene og den forvridde tankegangen han går frem med.

Radikaliseringen av Marcos og Naomis sønn Filip, er vond å være vitne til. Jasai Chase Owens spiller Filip med en desperasjon som er gripende og smertefull.

Dominique Tipper har for øvrig mer å spille på en noensinne i denne sesongen, og Naomis kamp både for sønnen og for seg selv er svært engasjerende.

GRIPENDE: Dominique Tippers kamp for sønnens frelse og sin egen overlevelse er vond og bra i den femte sesongen av «The Expanse». FOTO: Amazon Prime Video.

Setter scenen for finalen

Rocinantes mannskap er spredt omkring i denne sesongen. Det gjør at det er flere handlingstråder å holde tak i enn tidligere, samtidig som serieskaperne passer på å gi oss nok tid med hver enkelt av dem til at vi blir enda bedre kjent med dem enn før. Som for eksempel Amos (Wes Chatham), som tar oss med til hjembyen og fortiden i Baltimore nede på jorda.

Det oppleves derfor som en veldig personlig sesong, samtidig som serieskaperne ikke mister grepet om det store bildet.

Den er mange baller i lufta her, men de sjongleres på en måte som bygger spenningen til nye høyder og som setter scenen for den store finalen.

Den neste sesongen av «The Expanse» blir også den siste. Med denne femte sesongen som opptakt, har jeg stor tro på at sci-fi-eposet vil få en vanvittig spennende slutt. Kanskje jeg bør begynne å lese bøkene nå?

«The Expanse» ser du på Amazon Prime Video.

På C More og TV 2 Sumo fra 9. februar 2021: Dvelende, tankevekkende og stillferdig? Eller treig, trist og kjedelig? Romfartsdramaet «The First», er en serie som kan havne i begge kategorier avhengig av dine egne preferanser.

Jeg kan forstå hvorfor Hulu kansellerte serien, som nå omsider har kommet til Norge, etter bare én sesong. For selv med et stjernenavn som Sean Penn i hovedrollen, er ikke dette en serie som favner bredt.

Befinner du deg derimot i kategorien TV-titter som trives i et melankolsk stemningslandskap med lite dialog, da er «The First» innertier for deg.

Selv gjør jeg nettopp det, og koste meg med de fire første episodene som var tilgjengelig å se for denne anmeldelsen. Dessverre vet jeg imidlertid ikke om den kansellerte serien får en tilfredsstillende slutt, siden anmeldere her i Norge kun fikk se første halvdel av sesongen.

Anmeldelse: «First Man» – Viser nye og spennende sider av romfartseventyret.

FØRST TIL MARS: Ting går galt for mannskapet om bord på den første ekspedisjonen til Mars i «The First». FOTO: TV 2 Sumo / C More.

De første menneskene på Mars

«The First» finner sted i en nær fremtid, der den første bemannede ferden til Mars er i ferd med å bli skutt ut av jordas atmosfære.

Hjemme i sofaen sitter astronauten Tom Hagerty, spilt av Sean Penn, og ser på TV-sendingen. Han skulle egentlig ha vært kapteinen om bord, men fikk sparken av sjefen for det private romfartsselskapet som vant Nasas anbud for Mars-ekspedisjonen.

Mens han sender onde tanker til CEO Laz Ingram, spilt av Natascha McElhone, går raketten i lufta, på skikkelig Challenger-vis. Alle astronautene i romfergen dør.

En sjokkert Hagerty raser av gårde til oppskytningssenteret for å ta vare på familiene til astronautene som var hans venner. Samtidig må Laz Ingram forsøke å takle den forferdelige situasjonen, og ikke minst finne ut av hva som er neste steg for romfartsprogrammet.

ASTRONAUT: Sean Penn spiller hovedrollen som astronauten Tom Hagerty i «The First». FOTO: TV 2 Sumo / C More.

God karakterutvikling

Den politiske viljen for å fortsette å bruke penger på romfart blir naturlig nok svekket etter en slik katastrofe, og «The First» bruker en del tid på lobbyvirksomhet og politisk spill, i tillegg til å finne ut av hva som gikk galt.

Men mest av alt bruker serien tid på å utforske hva ulykken betyr for de involverte, hvordan de takler de ulike problemene og hvilke utfordringer de har i sitt eget liv. «The First» er et karakterdrama forkledd som en romfartsserie.

Rollefigurenes karakterutvikling er det virkelige fokuset her, selv om serien i stor grad også undersøker menneskets undring over, og trang til å utforske verdensrommet.

Anmeldelse: «Spacewalker» – Et nervepirrende romfartsdrama som sliter litt med utskytningen.

TØFF JOBB: Natascha McElhone spiller sjefen for romfartsselskapet Vista i «The First». FOTO: TV 2 Sumo / C More.

Strålende skuespill

Sean Penn er glitrende i hovedrollen som en mann med store drømmer han ønsker å følge, samtidig som han har personlige traumer å stri med. Samspillet med Anna Jacoby-Heron, som spiller Hagertys datter Denise, er troverdig og sårt.

Natascha McElhone er også god i den vanskelige rollen som hun som må styre skipet midt i et forlis, som må holde hodet kaldt og fremstå som kontrollert, selv om båten er i ferd med å gå ned.

Det er flere andre rollefigurer som også vies plass i serien, og mot slutten av fjerde episode mister spenningskurven noe fremdrift, fordi det er så mange handlingstråder som skal veves ut.

For at andre halvdel av sesongen skal bli like bra som den første, er serien avhengig av å nøste opp i dette på en god måte.

Anmeldelse: «Apollo 11» – Spektakulær dokumentasjon av måneferden.

GODT SAMSPILL: Anna Jacoby-Heron spiller Hagertys datter Denise, som har hatt rusproblemer, i «The First». FOTO: TV 2 Sumo / C More.

Pompøst og pretensiøst?

Det er «House of Cards»-skaperen Beau Willimon som står bak «The First», og han har laget en serie som er vakker å se på.

Noe pompøst er det nok med bilder av den blå klinkekula svevende i verdensrommet, samtidig som Sean Penns litt grove fortellerrøst gjengir Carl Sagans sitat om det støvkornet i den solstrålen.

Og det er kanskje pretensiøst med naturbilder av strevende vesener som anstrenger seg for å transformere seg til noe bedre, som en metafor på menneskets trang til å utforske, lære, og utvide horisonten. Eller hva med tilbakeblikk på stillferdige barndomsminner, der fugleflokker flyr over en grå himmel?

Den visuelle stilen gjenspeiler nettopp den følelsen av undring jeg selv forbinder med verdensrommet, selv om serien for det meste foregår trygt nede på bakken.

Jeg skjønner at dette vil være dørgende kjedelig for noen, men for min del er «The First» som et deilig godbit som smelter langsomt på tunga. Også håper jeg at den ikke smeller til med en dårlig ettersmak mot slutten.

«The First» har premiere på C More og TV 2 Sumo tirsdag 9. februar.

PÅ NETFLIX FRA 10. FEBRUAR: «Åstedet: Mysteriet på Cecil Hotel» er en innholdsrik og velprodusert dokumentarserie som både fråtser i L.A.s mørke krimkroker, og viser frem noen av farene med «true crime» som underholdning.

Regissør Joe Berlinger («The Ted Bundy Tapes», «Brother’s Keeper») tar her for seg mye av det mystiske og forferdelige som har skjedd på det beryktede Cecil Hotel – med hovedfokus på Elisa Lam, som forsvant fra hotellet i 2013.

Men denne serien, som er første sesong ut i Netflix sin nye «Åsted»-antologiserie, er mer enn bare en enkel skrekkhistorie fra virkeligheten.

Berlinger viser analytiske ambisjoner når det gjelder både nabolag og sosiale forhold rundt hotellet, og han har flere høner å plukke med «true crime»-bloggere som spekulerer vilt med egne teorier og etterforskninger.

Det er mye å få plass til på fire episoder, og det lugger litt i flyt og dramaturgi underveis, men det hindrer ikke finaleepisoden i å bli et klimaks som fester seg i mellomgulvet.

ANMELDELSE: The Lady and the Dale – Et spinnvilt stykke amerikansk bilhistorie

*Spoileradvarsel: Resten av anmeldelsen inneholder informasjon om hva som skjedde rundt etterforskningen av Elisa Lam*

KOBLER PÅ CORPORATE: Amy Price var sjefen på Cecil Hotel da Elisa Lam forsvant i 2013. Hun er et av flere interessante intervjuobjekter som gir noen ekstra lag og perspektiver til denne «true crime»-serien. FOTO: Netflix

Fullbooket med krimhistorie

Det er Cecil Hotel som er hovedpersonen i serien, og fra de rimelige rommene hentes det ut historier om drap, balkongfall og famøse gjester som Richard «Night Stalker» Ramirez og Jack Unterweger.

Byhistorikere, tidligere beboere og samfunnsforskere kobles på for å gi en liten analyse av hotellets plass i sentrumsnabolaget Skid Row.

Vi serveres også noen mørke innblikk i amerikansk forretningslogikk. Og et par historier som gjør at jeg kommer til å være ekstra grundig neste gang jeg booker hotell.

Det er på dette røffe bakteppet at historien om Elisa Lam fremføres. Hovedåren er intervju med etterforskerne, den daværende hotellsjefen og et knippe glade amatører som fulgte saken med stor interesse. Det er et grundig og godt kildegrunnlag, som etter hvert gir serien alle verktøyene den trenger for å løse saken for oss.

Intervjuformen er litt stiv med sine oppstilte nærbilder, men det er flere av intervjuobjektene som er alt annet enn A4. Et meget fascinerende persongalleri.

ANMELDELSE: Night Stalker – En fascinerende morderjakt

Selv om alt henger sammen, strever «Mysteriet på Cecil Hotel» til tider med et sprikende fokus.

De fire hoveddelene, med hotellets historie, nabolagets sosiale utfordringer, Elisa Lam-saken og konspirasjonsteoriene, blir tråkkende litt oppå hverandre til tider. De smøres sammen av seige rekonstruksjoner, generisk spenningsmusikk, gjentagelser og opplagte spørsmål som blir hengende for dramatisk effekt.

Regissør Joe Berlinger er en dokumentarfilmpioner som behersker virkemidlene meget godt, men den utstrakte bruken av disse forslitte sjangerelementene gjør at han ikke alltid klarer å utnytte historiens iboende framdrift til det fulle.

ANMELDELSE: The Expanse S05 – Knallgod science fiction!

GANG ETTER GANG: Rekonstruksjonene blir seige og drygt poetiske når det gjelder hva som kan ha skjedd med Elisa Lam. FOTO: Netflix

«True crime»-fansens farlige forventninger

Der Netflix-dokumentaren «Ikke k*dd med katter – På jakt etter en internett-morder» og HBOs «I’ll Be Gone in the Dark» viste hvordan ressursene til gode internettborgere kan bistå en etterforskning, så viser «Mysteriet på Cecil Hotel» hvor ille det kan gå.

Videoen av Elisa Lam i heisen på Hotel Cecil ble en internettsensasjon da den ble sluppet. Det politiet håpte skulle gi tips om Lams bevegelser, ble en mystisk bevisgral som kunne saumfares for koder, spor og muligheter.

Her møter vi en gjeng «true crime»-bloggere som er skråsikre på at de kan løse saken, og som etter hvert går dypere og dypere ned i ulike konspirasjonsteorier. Fra mistanke om et hemmelig tuberkuloseeksperiment, via tekstene til en metalartist og likhetene til en japansk skrekkfilm, til det bent frem overnaturlige. Alt i en tåke av: Det er for mange sammentreff til at dette kan være tilfeldig – ikke sant?

Denne type amatøretterforskere er en del av den løsningshungrige fankulturen rundt «true crime» som virkelig fortjener kritiske søkelys, og Joe Berlinger gjør dette på effektiv vis ved å la oss bli med på den magekriblende leken, før han slenger vannbøtta i trynet vårt og tar frem pekefingeren.

Det blir en minneverdig runde, for det en del typete typer vi møter blant internetts borgervernere.

ANMELDELSE: It’s A Sin – en aldeles nydelig serie

Jeg skulle gjerne sett mer konfrontasjon, og noen større linjer til «true crime»-underholdningens iboende farer for rettsvern og feilinformasjon. En forsonende og poetisk avslutning tar også litt brodden bort fra tematikk og oppgjør.

Men dette er en serie som skiller seg ut med å ville noe mer enn bare underholde med det grusomme.

Det er en refleksiv dokumentar som problematiserer, kritiserer og viser frem at konspirasjonsteorier kan ødelegge liv. Og den bør svi litt for alle oss som fråtser i «true crime»-sjangerens underholdningstilbud.

Så får det være at serien ikke alltid ser seg selv i denne refleksjonen over sjangerens påvirkningskraft og «hva kan ha skjedd»-publikumsfrieri. For Netflix og Joe Berlinger har også sin rolle i dette økosystemet.

«Åstedet: Mysteriet på Cecil Hotel» har premiere på Netflix onsdag 10. februar. Anmeldelsen er basert på alle fire episodene.

PÅ DISNEY+ STAR FRA 23. FEBRUAR: «Solar Opposites» er en animert halvtimesserie full av mørk satire og fargerik gladvold.

Det er en serie som er for «Rick and Morty» det «American Dad» er for «Family Guy», og det «Futurama» er for «The Simpsons». Ikke en direkte «spin off»-serie av moderserien, men en åndelig oppfølger som lar serieskaperen utvide sitt humorunivers i en ny og frisk setting.

Medserieskaper Justin Roiland er også medserieskaper på «Rick and Morty». Han er stemmen til både Rick, Morty og «Solar Opposites»-hovedperson Korvo, og igjen handler det om liv på andre planeter, elleville fysikkteorier og fantasirike våpenideer.

Men selv om stilen, streken, stemmen og humoren er lik, så har «Solar Opposites» tanken full av egenart og kreative påfunn. Og du trenger ingen forkunnskap for å bli kjent med disse romvesenene.

ANMELDELSE: Sigurd fåkke pult – mørkere, drøyere og mer ubehagelig

KJERNEFAMILIEN: Etter at romfergen krasjer på jorden, må Jesse (Mary Mack) Yumyulack (Sean Giambrone ) Korvo (Justin Roiland) og Terry (Thomas Middleditch) leve som en amerikansk forstadsfamilie. FOTO: © 2020 Hulu, LLC

En sprudlende oase av fargerik galskap

Da hjemplaneten eksploderte, krasjlandet Korvo, Terry, Yumyulack, Jesse og The Pupa i et amerikansk nabolag. Her må de tilpasse seg som en slags kjernefamilie, og omgås vanlige mennesker i påvente av at (det hemmelige) oppdraget deres skal gjennomføres.

Forstadslivet byr på både gleder og sorger, og tema som popularitet, overvåking, lokalvalg, fremmedfrykt og kjedsomhet utforskes med kreative innfallsvinkler og en del våpenbaserte løsninger.

Serien er en splatterfest av skadefro forlystelser, framført i et visuelt uttrykk dynket i kroppsvæsker og eksplosjoner.

Mye er ren barnslig fargelek fra folk som setter pris på gulp, gugge og galskap, men det er også poetiske kvaliteter og noen fine budskap inni all hesligheten.

ANMELDELSE: WandaVision – Absurd og morsom TV-historie

Til tross for en større andel romvesen i rollegalleriet, er «Solar Opposites» hakket mer jordnær i humoren enn moderskipet «Rick and Morty».

Det er tilløp til intergalaktisk hurlumhei, og det tøyses med grå hull, men det er mindre eksistensielle spørsmål og avanserte tankeeksperiment.

Ved å basere deler av handlingen på gamle amerikanske sitcoms, kjente actionfilmplott og forslitte situasjoner fra high school-filmer, så får de en mer gjenkjennelig og ukomplisert lekegrind for sine medmenneskelige stikk og sin samfunnskritikk.

ANMELDELSE: The Crew – En traust 90-talls sitcom

BLODIG MORO: Nyskapende våpenteknologi er sentralt for Korvo (Justin Roiland) og familiens overlevelse på jorden – mest for den sosiale overlevelsen. FOTO: © 2020 Hulu, LLC

Så meta at brodden nesten selvdestruerer

I alt fra harselering med «man caves» via opprørske nanoboter til selvgode ungdomsklikker, er «Solar Opposites» en treffsikker serie som utnytter skarpe observasjoner til stor effekt.

Serieskaperne Justin Roiland og Mike McMahan har satt sammen en smart manusgjeng som kan gjøre narr av omtrent hva og hvem som helst, og serien har en aura av å være blant de drøyeste, skarpeste og kuleste i humorklassen.

Men her ligger også den lille faren som kan gjøre «Solar Opposites» litt for smart for sitt eget beste.

For å illustrere med en skapning lett inspirert av dette serieuniverset: Hvis noen bygde en robot som kunne gjøre narr av alt og alle, uansett situasjon, så ville den roboten etter hvert blitt en slitsom sak som ville sparket seg svimmel av alle retningsendringene.

I sesong 1 er det en episode om kjønnsroller, patriarkat og omsorgsbehov som blir så selvbevisst og meta at brodden nesten selvdestruerer i et forsøk på å kombinere det oppriktige med en slags uangripelig smarthet.

Men selv inne i denne episoden er det krutt i situasjonene, og jevnt over er dette en serie som vet hvor den vil at poengene skal ramme.

Hvis du har fått nok av «Rick and Morty», er det selvsagt bare å styre langt unna Korvos kamp mot nabolaget. Men hvis du savner drapsroboter, stormannsgale romvesen og kjernefamilier med hemmelige laboratorium i kjelleren, er «Solar Opposites» et herlig smakløst påfyll.

«Solar Opposites» har premiere på Disney+ sin nye avdeling Star den 23. februar. Anmeldelsen er basert på fem av åtte episoder.

På Amazon Prime Video fra 26.mars: Film og TV-markedet er mettet med superhelter. Og selv om mye av det som produseres er veldig bra, er det ikke til å stikke under stol at det er lite som føles nytt og spennende i sjangeren.

Noen eksempler er det. Marvel introduserte oss for «WandaVision» på en kreativ måte på Disney+, før serien geleidet oss godt, men trygt i havn igjen mot slutten. «Watchmen» imponerte med sylskarp samfunnskritikk på HBO i 2019 og Amazon Prime Video har levert saftig superheltsatire som blåste oss av banen med «The Boys».

Nå gjør Amazon det igjen, og denne gangen har de fått med seg Robert Kirkman på laget. Mannen som tok zombiesjangeren til nye høyder med «The Walking Dead», gir oss nå et friskt pust i superheltsjangeren.

Animasjonsserien «Invincible», basert på Kirkmans tegneserie med samme navn, er en ren fryd å se. Serien kombinerer menneskelig drama, tenåringsangst og ultravold på en overraskende måte, og det er skikkelig, skikkelig gøy å bli overraska.

Anmeldelse: «The Falcon and the Winter Soldier» – Velkjent, men god Marvel-underholdning!

NÅR PAPPA ER SUPERMANN: Faren til Mark er verdens mektigste superhelt i serien «Invincible». FOTO: Amazon Studios.

Når faren din er Supermann

I «Invincible» befinner vi oss i en verden der superhelter, aliens og alskens monstre har blitt så dagligdags at det har blitt pensum for Secret Service-agenter.

Her møter vi Mark Grayson (Steven Yeun), som er en helt vanlig tenåring på high school, bortsett fra at faren hans er den mektigste superhelten på planeten.

Nolan Grayson (J.K. Simmons) aka Omni-Man er, i likhet med en annen fyr vi kjenner, fra en annen planet og har kommet til jorda for å være vår store beskytter. Og nå som Mark har begynt å komme langt ut i puberteten, venter han spent på at superkreftene skal manifestere seg hos ham også.

Når en forferdelig hendelse ryster superheltbyrået The Global Defence Agency, omtrent samtidig som Mark endelig utvikler krefter, må han kjapt ta steget ut for å bli en superhelt.

Plutselig får det bekymringsfrie tenåringslivet mange flere bekymringer å by på.

SUPERHELTACTION: Atom Eve tar nybegynneren Mark inn under sine vinger i «Invincible». FOTO: Amazon Studios.

Spennende tematikk

Tenåringen som får superkrefter. Det høres ut som en fortelling vi har hørt hundre ganger før. Og det har vi jo, men «Invincible» klarer å gi den vante tilblivelseshistorien mer dybde.

Hvordan reagerer du om du ikke klarer å redde noen, eller i verste fall er skyld i at sivile blir skadet? Hvordan er det å være i familie med noen som utsetter seg for enorm fare hver eneste dag.

Dette er ikke ny tematikk i superheltsjangeren, men serien oppleves som mer realistisk i den dagligdagse tilnærmingen til hvordan den takler konsekvensene av superkrefter.

OMNI-MAN: Det er ikke bare barten til Nolan Greyson som er super i «Invincible». FOTO: Amazon Studios.

Ultravoldelig superheltaction

Likevel så blir aldri «Invincible» en tung serie. Robert Kirkman holder det relativt lettbeint og balanserer det mellommenneskelige dramaet med humor og tøff action. Og når jeg sier tøff, så mener jeg tøff som i brutal, for dette er en superheltserie for voksne.

Her er det «gore galore». Animasjonsserien byr på blodig action i en skala jeg er mer vant til å se i animé enn i vestlig animasjonstradisjon.

Lemmene flyr, blodet spruter og øynene popper i «Invincible». Dette er ikke superheltaction for den sarte, men tåler du litt gørr, så er det strålende underholdning.

Jeg har ikke lest Kirkmans tegneserie, men det ser ut til at animasjonsserien holder seg relativt nært den visuelle stilen til tegnerne Ryan Ottley og Cory Walker.

Her kunne jeg imidlertid ønske at regissør Jeff Allen turte å leke seg med formatet i enda større grad. Det ligger mange muligheter for kunstnerisk utfoldelse i kombinasjonen av superkrefter og animasjon, som ikke utnyttes til det fulle i serien.

SUPERPAR: Sanda Oh og J.K. Simmons har stemmene til Marks foreldre i «Invincible». FOTO: Amazon Studios.

Måper av begeistring

«Invincible» har også en liten vei å gå som high school-serie. Marks bestekompis, skolens bølle og jenta han liker, er der kun som staffasje for å bringe handlingen videre.

Det er imidlertid ingenting å utsette på stemmeskuespillet i serien. Stjernerekka av skuespillere på rollelista er lang.

Sandra Oh er troverdig og ektefølt i rollen som Marks mor, Steven Yeun takler spennet mellom humor og alvor på glitrende vis, og stemmen til J.K. Simmons er jo bare fantastisk i seg selv.

Gillian Jacobs er både tøff og kul i rollen som Atom Eve, en tenåringsheltinne som tar Mark inn under sine vinger. Og i tillegg dukker det opp flere artige biroller som låner stemmer fra blant andre Mark Hamill, Seth Rogen, Walton Goggins og Ezra Miller, for å nevne noen.

Etter de tre første episodene av «Invincible» er jeg ekstremt sulten på mer. Serien fikk meg til å både le høyt, vemmes, gråte og måpe av begeistring.

Jeg er utrolig spent på hvor Robert Kirkman tar dette videre, og jeg kommer til å sitte klar som et egg i sofaen foran TV-en hver fredag fremover.

De tre første episodene av «Invincible» slippes på Amazon Prime Video 26. mars, deretter kommer det én episode i uka.

På Discovery+: Enten det er den syke festen som ble til et heidundrande nach der leiligheten ble rasert, den lange, fine sommernatta som endte opp med et nattbad, eller den supermerkelige fyren som ble med hjem den gangen – et nachspiel rommer mye.

Derfor er også nachet en god ramme for å fortelle historier, og det er nettopp det serieskapere Ernst De Geer og Mads Stegger gjør i sin nye serie.

Over en en rekke fuktige kvelder forteller «Nach» en historie om sjalusi, vennskap og identitet, satt til den tiden der du liksom har blitt voksen, men likevel ikke har peiling på det du holder på med.

Det er en liten og nær historie, som likevel rommer større spørsmål, og serien tar oss på troverdig vis inn i en fase av livet som alle har vært, eller skal gjennom.

Anmeldelse: «Delete Me» – Rå og vond ung virkelighet.

FASADE: Ingrid Giæver spiller Elin, som holder hardt på fasaden om at livet er perfekt i «Nach». FOTO: Discovery Networks.

Flytter inn hos søsteren

«Nach» følger de to søstrene Elin og Selma, spilt av Ingrid Giæver og Sarah Francesca Brænne.

På 17. mai blir Selma kastet ut av venninnen hun bor hos, og tropper opp på trammen til Elin og kjæresten hennes August, spilt av Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen.

De har et ledig rom i kollektivet, men Elin er ikke spesielt gira på å få halvsøsteren i hus. Stemningen mellom dem er anspent, og vi aner at det har vært mye sjalusi og misunnelse begge veier i forholdet opp gjennom oppveksten.

De to er rake motsetninger. Energiske Selma er festens midtpunkt, men et fullstendig kaos. Elin har livet på stell, men er pertentlig og forknytt.

Når August og Selma begynner å få et godt øye til hverandre, er det også duket for et trekantdrama i det lille kollektivet.

KAOTISK: Sarah Francesca Brænne spiller Selma som sliter med å finne ut av voksenlivet i «Nach». FOTO: Discovery Networks.

Ekte og troverdig

Selv om dette trekantdramaet er sentral for handlingen i «Nach», er det Selma og Elins søsterskap som er hjertet i fortellingen.

Sarah Francesca Brænne og Ingrid Giæver overbeviser begge som to søstre som på hver sin måte forsøker å finne ut av hvem de vil være, og dynamikken mellom dem er god i alle de ulike trinnene av forholdet deres.

Ingrid Giæver lar en sårbarhet og nysgjerrighet skinne gjennom Elins pertentlige fasade på en måte som føles ekte, og Sarah Francesca Brænne har en naturlig sjarm som kler rollefiguren godt.

Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen er god i rollen som den perfekte kjæresten som kanskje ikke er så perfekt likevel, og han klarer å formidle frustrasjonen August sliter med på en troverdig måte.

TREKANTDRAMA: Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen og Sarah Francesca Brænne har god kjemi i «Nach». FOTO: Discovery Networks.

Når livet er kaos

Med åtte episoder spredt over åtte nachspiel fra mai til august, er det en fragmentert historie som fortelles i «Nach».

Men med et velfungerende manus fra serieskaperne, stødig regi av Ernst De Geer og Fanny Ovesen og en god klipperytme som syr det hele sammen, blir det likevel en helhetlig fortelling.

De Geer og Mads Stegger klarer å skape et realistisk bilde av hvordan det er å være en ung voksen som forsøker å finne ut av hva livet skal være. Og hvor vanskelig det kan være når livet tok en annen retning enn det du hadde tenkt.

Nachspielet er en ramme som skildrer denne fasen av voksenlivet godt. Det kan være en periode full av dumme feilskjær, men det er også en tid man kan skape minner for livet. «Nach» fanger essensen av dette på nært og gjenkjennbart vis.

Alle episodene av «Nach» slippes på Discovery+ 25. mars, og får premiere på TVNorge samme dag.

UTE PÅ HBO NORDIC FRA 19. APRIL: Kate Winslet lager hverdagsgrå krimkunst med rollefiguren Mare Sheenan. En sliten politietterforsker i en småby så liten at skillene mellom jobb og privatliv knapt eksisterer.

«Mare of Easttown» er en dramakrimserie som er opptatt av innbyggerne sine, med tålmodig fokus på deres relasjoner, håp, synder, hverdagstragedier og sosiale utfordringer.

Her er det mer enn nok næring i jordsmonnet til at det er interessant å marinere en saktegående drapsetterforskning i småbyslarv, gamle hierarki, tynnslitte familiebånd og vonde hemmeligheter. Alt holdt i et gråtonet, realistisk og akkurat passe sorgmuntert uttrykk.

Så merker vi godt at serieskaper Brad Ingelsby også gjerne vil bake inn publikumsvennlig, og litt morbid, krimunderholdning i sin HBO-serie.

De toneskiftene sitter ikke alltid når det svinger mellom menneskeinteressert drama og tilskrudd noir. Heldigvis er neste velspilte og drivende gode familiekrangel aldri langt unna.

ANMELDELSE: The Nevers – Joss Whedon på godt og vondt

DATTER OG MOR: Siobhan Sheehan (Angourie Rice) har et komplisert forhold til sin mor Mare Sheehan (Kate Winslet). FOTO: HBO Nordic

Små og store småbytragedier

Easttown er en nedslitt by i Delaware County, Pennsylvania hvor alle kjenner alle. I hvert fall kjenner politietterforsker Mare Sheenan alle.

Hun gikk ut av High School som helt for byens basketlag. Nå er hun skilt, hun har mistet ett av sine to barn til en overdose og hun krangler med sin rusavhengige svigerdatter om omsorgen for sitt fire år gamle barnebarn.

Det røyner på for Mare, og trykket øker ytterligere da et drap ryster det lille samfunnet.

ANMELDELSE: Bortført – Hyppige doser høydramatikk

«Mare of Easttown» er en amerikansk småbykrim som starter flere hakk mer nedpå enn de forseggjorte filmstemningene vi er vant med fra «Twin Peaks»-tradisjonen. Den meget velkomponerte pilotepisoden setter opp scenene i en sober dramaserietone, med hverdagsluft i bilder, musikk og dialog.

Men både oksygen og stemninger må vike plass etter hvert som serien blir nok et mordmysterium hvor en ung kvinne blir funnet drept i utkanten av byen.

I dette opptråkkede krimlandskapet møter vi flere velkjente krimtyper, og Mare tar et par avgjørelser som hadde passet mer naturlig inn i en såpete mysteriekrim som «Riverdale» enn i en dramakrimserie som søker realisme.

Alt hører hjemme i en bred dramakrimsjanger, men på slutten av episode tre sitter jeg med et inntrykk av «Mare of Easttown» innimellom er to forskjellige serier som kjemper om plassen på skjermen.

ANMELDELSE: The Falcon and the Winter Soldier – Velkjent, men god Marvel-underholdning!

DANSENDE EMMY-VINNERE: Kate Winslet og Guy Pearce vant hver sin Emmy da de spilte sammen i miniserien «Mildred Pierce». Nå er de to igjen sammen på den lille skjermen. FOTO: HBO Nordic

Kate Winslet begeistrer

Det er mye som vil virke kjent for et krimvant TV-publikum i «Mare of Easttown».

Den lastefulle politihelten som sliter med å holde et turbulent privatliv unna en intens etterforskning, er en velbrukt hovedperson. Og når det gjelder tematikk og stil er det lett å la tankene gå til kvalitetsserier som «The Killing», «Broadchurch» og «Top of the Lake» i dette seige landskapet.

Men Kate Winslet gir serien egenart – hun klarer å gjøre Mare Sheenan til en helstøpt og minneverdig figur med nyanser og dybde.

Verken manus eller Winslet prøver å glatte over Mares kvasse kanter, og den Emmy- og Oscar-vinnende skuespilleren begeistrer med måten hun lar Mare møte motbakkene med en sympatisk blanding av frustrert temperatur og galgenhumorens verdighet.

ANMELDELSE: Sharp Objects – Ubehagelig god

STORSPILLER: Jean Smart er aldeles glimrende som moren til Mare. Det er en sofaopplevelse Smart og Winslet krangle foran kamera. FOTO: HBO Nordic

Lar det koke over på nydelig vis

«Mare of Easttown» skjemmer oss bort med flere gode rollefigurer fremført av glimrende skuespillere.

På hjemmebane er serien spesielt sterk. Samtalene mellom Mare og hennes mor, glitrende spilt av Jean Smart («Fargo», «Watchmen»), setter tonen for et troverdig familiedrama med en dynamikk som går fra det hverdagslune og humørfylte til det fortvilte og det opprivende.

Her er det flere gnistrende gode scener hvor det koker over mellom nære familiemedlemmer, og regissør Craig Zobel viser et finjustert blikk for å fange de megetsigende ansiktsreaksjonene.

Evan Peters (kjent som Quicksilver og sist sett i Marvels «VandaVision») bruker litt tid på å sette rollen som den tilreisende detektiv Colin Zabel, men han virker å finne fotfestet utover i serien. Ellers befolkes serien med kvalitetsskuespillere som Guy Pearce, Julianne Nicholson, David Denman og Angourie Rice, som sørger for dynamikk og liv i nabolaget.

ANMELDELSE: Blackbird – Vil gi deg noe å tygge på

Selv om det er en svakt fallende kurve gjennom de tre første episodene, og det skurrer litt i noen av historiens detaljer, så er mye som lover godt for fortsettelsen i denne velspilte sjangerblandingen av nordisk noir og relaterbart familiedrama.

Etter at HBO har truffet blink med så forskjellige krimserier som «Big Little Lies», «Sharp Objects» og «The Night Of» de siste årene, har jeg både tro på og stor tålmodighet med «Mare of Easttown».

Uansett, Kate Winslet gjør alene denne serien verdt å se for alle som liker forseggjort småbykrim.

«Mare Of Easttown» har premiere på HBO Nordic mandag 19. april med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på 3 av 7 episoder.

PÅ NETFLIX FRA 22. APRIL: I anledning Jordens dag (Earth Day) den 22. april, slipper Netflix dokumentarserien «Naturens farger».

Dette er en dypt fascinerende fargefestforestilling fra David Attenborough, som med sin lune og kunnskapsrike tilstedeværelse guider oss gjennom dyrenes bruk av farger for å flørte, jakte, skremme, forsvinne og lyve.

Og selv om det allerede finnes en stor og vidunderlig naturdokumentarverden der ute, så har i hvert fall ikke jeg sett maken.

«Naturens farger» er en høyoppløst og spektakulær oppgradering av lignende naturdokumentarer.

Med ny kamerateknologi og ny forskning, tar serien publikum tett på dyreriket på så forskjellige plasser som Great Barrier Reef, Cost Ricas regnskog og det skotske høylandet.

ANMELDELSE: Mare Of Easttown – Kate Winslet begeistrer i HBO-krim

HVORFOR ER FLAMINGOEN ROSA? Det er et av mange spørsmål som besvares i «Naturens farger». FOTO: Netflix

Elegant og smart i alle ledd

Hvorfor er flamingoen rosa? Hvorfor er tigeren oransje? Og hvordan bruker enkelte dyr polarisert lys til å beskytte seg mot angrep? Dette er noen av spørsmålene som stilles, og besvares i løpet av seriens tre timelange episoder. Alt i velkjent David Attenborough-stil.

Den nå 94 år gamle dokumentaristen er en kulturskatt som gjennom sine mange TV-programmer har blitt sin egen undersjanger innenfor naturformidling.

For oss som har vokst opp med hans kloke og forklarende røst, så er det er det en umiddelbar og koselig ro over å høre denne mannen snakke engasjert om alt fra giftige frosker til fotosyntesen. Og i «Naturens farger» skinner han som den stjerneformidleren han er.

ANMELDELSE: Zero – En langfinger til gentrifisering

Serien, som er produsert av Netflix og BBC, består av en imponerende samling naturscener – fanget av kunnskapsrike og tålmodige fotografer.

Programlederen er også ute i felten og erfarer og forklarer, noe som øker publikums tillit, og forankrer Attenboroughs tilstedeværelse i all den ville naturen som vises frem.

Alt er elegant og smart satt sammen. Det er som å se en rekke små spenningsfilmer om dyr som opplever livets triumfer og tragedier foran kamera.

Attenboroughs ofte lekne og vittige fortellerstemme gir dyrene personlighet og publikum innsikt i hva som skjer. Og den dynamiske musikken til James Dorman gir humør, spenning og noen stemninger hentet fra filmens verden. Her er det en duell Clint Eastwood og Ennio Morricone nok ville nikket anerkjennende til.

ANMELDELSE: Love and Monsters – Morsom monsterapokalypse

NATUR I ENDRING: I siste episode trekker David Attenborough noen større linjer og ser på hvilke konsekvenser klimaendringer har for naturens farger, og hvilke konsekvenser de fargeendringene har for natur og dyreliv. FOTO: Netflix

En hyllest og en advarsel

Som David Attenborough-dokumentar, er ikke «Naturens farger» like personlig og engasjerende som hans forrige Netflix-film «Et liv på vår planet», hvor han brukte sin egen yrkeshistorie for å vise hvordan jorden har endret seg i hans levetid.

De to første episodene av «Naturens farger» følger David Attenboroughs klassiske stil hvor journalisten forklarer fenomener fra felten og fra studio. I den tredje får vi bli med bak kameraene – bokstavelig talt.

I arbeidet med denne serien, for å fange hvordan dyr ser hverandre i ultrafiolett lys og polarisert lys, har det blitt utviklet ny kamerateknologi for kunne fange disse optiske oppdagelsene på skjerm.

Det er lærerikt og gir publikum artig innsikt i den grundige og svært krevende prosessen som ligger bak denne typen naturdokumentarer.

Men siden dette er utvidelser av scener vi allerede har sett, så blir det en del gjentagelser – spesielt hvis en ser hele serien på rappen.

Episode tre er ikke bare bakomfilm. Det er også her skaperne av «Naturens farger» trekker noen større linjer og viser frem noen ferske endringer i naturens fargespill.

Nedgang i snømengde og temperaturøkning rundt korallrevene har alvorlige konsekvenser for dyreliv, fargespill og økosystem, og David Attenborough avslutter sin hyllest til dyrenes fantastiske farger med noen håp og noen advarsler til ettertanke.

«Naturens farger» har premiere på Netflix 22. april. Anmeldelsen er basert på alle tre episodene.

På Netflix nå: Med sin nye serie «Shadow and Bone», viser Netflix at de kan lage storslagen fantasy når de virkelig vil.

Ved å putte forfatter Leigh Bardugos populære «Grishaverse» inn i TV-ruta, har serieskaper Eric Heisserer («Arrival», «Birdbox») gitt oss en spennende verden som virkelig kommer ut gjennom skjermen.

Med en påkosta produksjon og verdensbygging i stor skala, er «Shadow and Bone» et mørkt univers som fenger.

Selv om handlingen er bygget på den klassiske fantasytropen om en utvalgt som må redde verden fra ondskap, klarer Bardugo og Heisserer å gjøre seriens heltinne til en interessant rollefigur.

Og dem er det mange av i «Shadow and Bone». Her er det flere folk det er gøy å følge, til tross for at serieskaperne ikke alltid klarer å veve historietrådene deres sammen på tilfredsstillende vis.

Anmeldelse: «The Witcher» – En skuffende start på det som kan bli et tøft eventyr.

EN MUR AV ONDSKAP: Den livsfarlige skyggefolden strekker seg tvers gjennom kongeriket Ravka i «Shadow and Bone». FOTO: Netflix.

Oppdager uante krefter

Denne første sesongen av «Shadow and Bone» er navngitt etter og basert på den første boken i Leigh Bardugos «Grisha-trilogi».

Historien tar oss med til Ravka, der magiens vitenskap blir brukt i krigens tjeneste. Dette er et kongerike splittet i to av «skyggefolden», en rift av mørke og ondskap som er livsfarlig å krysse.

Her møter vi Alina Starkov (Jessie Mei Li) og Mal Oretsen (Archie Renaux), to tenåringer som har holdt sammen i tykt og tynt siden de vokste opp på samme barnehjem.

De to bestevennene tjenestegjør nå i kongens hær. Når de en dag må reise gjennom skyggefolden på et farefullt oppdrag, blir de angrepet av de grusomme skapningene som bor i det stummende mørket.

I et avgjørende øyeblikk finner Alina en kraft inni seg som hun ikke visste hun bar på. Nå viser det seg at hun kanskje er den eneste som kan frigjøre Ravka fra ondskapen.

Anmeldelse: «Cursed» – Netflix-fantasy som aldri leverer.

STJERNELAG: Ben Barnes, kjent fra «Westworld» og «Narnia»-filmene, spiller general Kirigan som oppdager Alinas evner i «Shadow and Bone». FOTO: Netflix.

Gripende vennskap

«Shadow and Bone» klarer raskt å gi meg et forhold til rollefigurene. Serieskaper Eric Heisserer etablerer kjapt hvorfor vi skal bry oss om Alina og Mal.

Nykommeren Jessie Mei Li er en umiddelbar stjerne i rollen som Alina. Hun har et nærvær i TV-ruta, og hennes reise fra ubetydelig soldat til motvillig frelser føles troverdig.

Hun og Archie Renaux, som spiller Mal, har god kjemi. Bare minutter inn i første episode er jeg investert i deres vennskap. Jeg kjenner riktignok det sterke båndet mellom dem fra bøkene, men jeg tror ikke du trenger å ha lest trilogien for å forstå relasjonen.

I TV-serien har manusforfatterne også gitt Alina et blandet opphav, som gjør at hun har utseendet til et av folkene Ravka kriger med. Det forsterker Alinas outsiderrolle, og gir Jessie Mei Li mer å spille på.

EKTE VENSKAP: Archie Renaux og Jessie Mei Li er svært fine sammen i «Shadow and Bone». FOTO: Netflix.

Knallgod verdensbygging

Har du lest den første boka i «Grisha-trilogien» vil du legge merke til noen forskjeller fra perm til skjerm.

Serien henter nemlig også rollefigurer fra andre bøker i Leigh Bardugos utvidede «Grishaverse», og det er her Eric Heisserer treffer gull med verdensbyggingen sin.

Ved å hente inn Kaz Brekker og hans bande med kriminelle fra «Six of Crows»-bøkene, får serien en unnskyldning til å ta oss med til den internasjonale handelsbyen Ketterdam, der Kaz og Co. bedriver lysskye aktiviteter.

Sammen med produksjonsdesign på høyt nivå, bidrar denne pulserende byen, full av ulike nasjonaliteter og tilhørigheter, til at seriens univers blir en levende og ekte verden jeg kan drømme meg bort i.

Anmeldelse: «Fate: The Winx Saga» – «Harry Potter» møter «Pretty Little Liars»?

GØYAL BANDE: Kaz og Co. i Ketterdam er en fryd å følge i «Shadow and Bone». FOTO: Netflix.

En pris å betale

Kaz, spilt av Freddy Carter, og hans bande med godhjerta røvere tilfører humor og hjertevarme til det som ellers er en ganske mørk fortelling.

Jeg storkoser meg i deres selskap, men paradoksalt nok er disse rollefigurene også noe av grunnen til at det ikke alltid svinger like godt av «Shadow and Bone».

I arbeidet med å flette sammen de ulike handlingstrådene, blir det noen syltynne årsakssammenhenger som gjør at plottet tidvis føles litt anstrengt. Men hvis dette er prisen jeg må betale for å utvide serieuniverset slik Eric Heisserer gjør her, så betaler jeg gladelig.

For det er jo nettopp disse folka, og stedene de besøker, som gjør at jeg får lyst til å ta frem kartet fra bøkene for å følge dem på veien. Som gjør verdenen Alina skal redde til et sted jeg faktisk bryr meg om.

Så gratulerer, Netflix! Etter en rekke fantasyserier som enten har vært middelmådige, hatt en for treig start, ikke har fengsla hele veien gjennom, eller som rett og slett har vært direkte ræva – det er deilig å se at dere endelig har fått det til.

P.S.

«Stranger Things» er science fiction.

Hilsen Marte!

På Disney+ fra 19. mars: Da «WandaVision» startet fase fire av Marvel Cinematic Universe i januar, begynte det som en absurd reise inn i amerikansk TV-historie.

Bare to uker etter sesongfinalen er det nå klart for neste kapittel i MCU, «The Falcon and the Winter Soldier». Denne gangen er det et mer tradisjonelt Marvel-eventyr som fortelles.

Etter den første episoden kan jeg konstatere at premieren føles helt i tråd med det vi har sett fra dette universet tidligere, uten at det føles oppbrukt.

«The Falcon and the Winter Soldier» gir deg det du forventer av luftig action, bygger opp til en kamp mot både terror og indre demoner, og ser ut til å få rasisme som et viktig tema.

Denne smakebiten på 42 minutter og 33 sekunder (uten rulleteksten) gjorde meg absolutt sulten på mer.

Anmeldelse: «Zack Snyder’s Justice League» – Knuser den labre kinoversjonen!

INDRE DEMONER: Bucky (Sebastian Stan) sliter fortsatt med traumer etter tiden som hjernevaska supersoldat i «The Falcon and the Winter Soldier». FOTO: Disney+.

Stabler livet på beina

«Hvordan føles det?» «Som om det tilhører noen andre.»

Utvekslingen mellom Steve «Captain America» Rogers og Sam «Falcon» Wilson, på slutten av «Avengers: Endgame», ligger som et slør over «The Falcon and the Winter Soldier».

Steve ønsket at Sam skulle ta over etter ham som Amerikas store helt, men dette er ikke et ansvar Sam føler seg verdig til å ta.

Serien starter noen måneder etter hendelsene i «Endgame», og vi får se en verden som forsøker å stable seg på beina igjen etter fem år med unntakstilstand.

Både Sam og Bucky gikk i oppløsning da Thanos knipset med fingrene, og det er ikke bare, bare å plukke opp livet igjen der de forsvant.

Samtidig som de to forsøker å få livet på stell, er det nok av folk som vil utnytte kaoset verden fortsatt befinner seg i. En terroristgruppe som kaller seg «The Flag-Smashers» ønsker å frigjøre jordens befolkning fra de nasjonale styrers undertrykkelse. Og den første episoden hinter her om en skurk fra tegneserieuniverset.

DYNAMISK DUO? Vi får ikke se Anthony Mackie og Sebastian Stan sammen i premieren på «The Falcon and the Winter Soldier». FOTO: Disney+.

Godt selskap

I likhet med «WandaVision», kan det være greit å ha noen av filmene fra MCU relativt friskt i minne før du begynner på serien. Spesielt er det nok ikke så dumt med et gjensyn med «Captain America: Civil War», hvis det er lenge siden sist.

Her fikk vi se Sam og Buckys litt motvillige samarbeid, som la grunnlaget for den serien vi nå skal få servert.

I sesongpremieren er de to figurene opptatt på hver sin kant, og jeg har derfor ikke sett dem sammen i aksjon enda. Men skal vi tro teaserne som er sluppet i forkant, vil vi få mer av den småkranglete dynamikken som fikk oss til å le i «Civil War».

Både Anthony Mackie og Sebastian Stan har for lengst bevist at de er gode skuespillervalg for rollefigurene de portretterer. Sesongpremieren gir meg ingen grunn til å tvile på at de blir et godt selskap fremover.

Vi stifter også bekjentskap med flere andre rollefigurer jeg håper blir med på veien videre.

Anmeldelse: «Avengers: Endgame» – Legger verden for sine føtter.

PÅ SETT: Anthony Mackie sammen med regissør Kari Skogland og Adepero Oduye som spiller Sams søster Sarah i «The Falcon and the Winter Soldier». FOTO: Disney+.

Spennende tematikk

Dette fine selskapet får vi i en actionspekket innpakning som ser bra ut i TV-ruta.

Det er selvfølgelig ikke brukt like mye penger og ressurser på å få actionsekvensene til å bli like storslagne som i de største Marvel-filmene, men det skorter ikke på underholdende action i sesongpremieren.

Serien både ser og føles som en naturlig forlengelse av fortellingen vi har sett utspille seg i filmene så langt.

Selv om det åpenbart vil være et fokus på action og humør i «The Falcon and the Winter Soldier», ligger det også et alvor over første episode som gjør at serien føles aktuell.

Hvordan arbeiderklassen blir overlatt til seg selv av myndighetene i en økonomisk vanskelig tid, oppleves som svært relevant problematikk for dagens samfunn i USA, og ikke minst virker det som om rasisme vil bli et overhengende tema for serien.

Helt på tampen av sesongpremieren kommer det en avsløring som får det til å knyte seg i magen på meg, og som virkelig fokuserer på de store problemene man har med systemisk rasisme i USA.

Jeg synes det er spennende at Marvel ser ut til å være villige til å sette dagsorden med «The Falcon and the Winter Soldier», og jeg er spent på hvordan de vil takle denne tematikken utover i sesongen.

«The Falcon and the Winter Soldier» har premiere fredag 19. mars, og slippes med én episode i uka på Disney+.

På HBO Nordic: «The Handmaid’s Tale» har aldri vært en serie for alle. For noen blir rett og slett serien for tung og mørk. Og det forblir mørkt i Gilead i de tre første episodene av denne sesongen også, men samtidig ligger det en underliggende kampvilje der, som hinter om at serien kanskje skifter til et nytt gir.

Avsnittet over er hentet fra min anmeldelse av de tre første episodene av den tredje sesongen av «The Handmaid’s Tale».

Nå er de tre første episodene av sesong fire ute, og det er påfallende at jeg kan bruke akkurat de samme ordene om sesongstarten denne gangen også.

«The Handmaid’s Tale» er kvalitet i alle ledd. Fjerde sesong er like velkomponert, like velskrevet og like velspilt som alltid, men serien må klare å bryte ned noen av Gileads stramme rammer for at jeg skal fortsette å orke å bli i dette mørke serieuniverset.

Seriens gjentagende motiver og handlingstråder ble for mye i forrige sesong, men etter tre episoder i denne sesongen hintes det imidlertid om at ting er i ferd med å skje. Og med Elisabeth Moss i registolen for første gang, er det en ganske så slagkraftig opplevelse.

(Herfra inneholder anmeldelsen noen avsløringer fra forrige sesong av serien.)

SØKER LY: June og de andre tjenerinnene går i dekning på en avsidesliggende går i Gilead. FOTO: HBO Nordic.

Gileads «most wanted»

Jeg skal ikke si så mye om handlingen i de tre første episodene, men June overlevde altså skuddskadene hun pådro seg, da hun og de andre tjenerinnene smuglet en rekke barn til Canada i forrige sesong.

Selv måtte de bli, og nå befinner de seg på en gård som tar inn opprørere mot Gileads regime. Der den ubehagelig unge, blåkledde husfruen også vil ha sin hevn. For det er ikke bare tjenerinner som lider under Gileads kvinneundertrykkende mannevelde.

Samtidig som den unge kona på gården forsøker å mane June til handling, må June, som Gileads mest ettersøkte person, være forsiktig i det som blir en katt og mus-lek med Gileads etterretningstjeneste.

ETTERSØKT: June er Gileads mest ettersøkte person i «The Handmaid’s Tale», sesong 4. FOTO: HBO Nordic.

Interessante problemstillinger

Innledningsvis i sesongen pirker serieskaper Bruce Miller borti en del interessante spørsmål jeg har lurt på en stund.

Har motstandskampen blitt viktigere for June enn å bli gjenforent med familien? Elsker hun egentlig mannen sin Luke lenger? Det er spørsmål både vi og ektemannen Luke funderer på i løpet av de tre første episodene.

Oppholdet på gården gir oss også en mulighet til å grave litt i Junes psyke. Elisabeth Moss er som alltid svært dyktig til å si mye med få ord, og det er som før fortsatt spennende å bli med inn bak Junes isblåe blikk.

For når du må gjøre brutale ting for å overleve, når du må drepe for å kunne bli fri – når bikker du egentlig over til å selv bli umenneskelig?

DET INTENSE BLIKKET: Elisabeth Moss er fortsatt knallgod i rollen som June i «The Handmaid’s Tale», sesong 4. FOTO: HBO Nordic.

Røsker tak i deg

Det er slike etiske problemstillinger som gjør at jeg elsker «The Handmaid’s Tale», og det er et par scener i løpet av de tre første episodene som får det til å gå herlig kaldt nedover ryggen på meg i denne sammenhengen.

Men selv om starten av sesongen byr på velsmakende hjerneføde, er det ikke til å legge skjul på at serien i stor grad gjentar seg selv.

Og på grunn av at tredje sesong også innledet bra, men endte opp med å bli en svært treig reise, er jeg engstelig for at det samme skal skje denne gangen.

Serien har hatt en tendens til å være litt for glad i å drukne seeren i mørket av sin dystopiske fremtidsskildring, og det har tidvis blitt kveldende vanskelig å trekke pusten.

Her blir tredje episode som et stort og deilig gisp over overflaten. Ikke fordi den er en lettelse, men fordi Elisabeth Moss i sin regidebut bruker alle virkemidler i boka for å skape en følelse av panikk som røsker tak i deg.

Akkompagnert av Radioheads «Street Spirit», staker Moss og June ut en spennende kurs for sesongen jeg håper den klarer å holde. Så krysser jeg fingrene for at den ikke ender opp med å tråkke tilbake i egne fotspor, i en ring av dysterhet og vakre bilder.

For selv om «The Handmaid’s Tale» kanskje er bedre enn den har vært på lenge, er det på tide at den serien her får sin avslutning snart.

«The Handmaid’s Tale» ser du på HBO Nordic. Dette er en anmeldelse av de tre første episodene.