Vakker og grusom på samme tid. HBOs nye dramaserie «Euphoria» er en fortelling om alt det fæle i et tenåringsliv.

Her blir temaer som seksuell identitet, ungdomsforelskelse og jakten etter å finne seg selv, mikset sammen med sexvideoer på avveie, voldtekt, rus og angst.

I «Euphoria» er high school en rå og brutal verden, og med en kompromissløs ærlighet forteller serieskaper Sam Levinson en svært troverdig historie, som er pakket inn i pene bilder og en gjennomført visuell stil.

Og med Zendaya (The Greatest Showman, Spider-Man: Homecoming) i hovedrollen, som gjør det som kanskje er årets beste skuespillerprestasjon på TV-skjermen i tillegg, så blir «Euphoria» en fengslende TV-serie.

Hunter Schafer spiller Jules i Euphoria. (Foto: HBO Nordic).

En ulidelig tilværelse

«Euphoria» er basert på en israelsk TV-serie med samme navn. Denne versjonen tar oss med til en eller annen forstad i California, der Rue (Zendaya) akkurat er ute av rehab etter en overdose.

Hun sliter med å finne noe som helst glede i livet, og vil egentlig bare døyve sin ulidelige tilværelse med rusen som kanskje kan få de trykkende tankene i hodet til å forsvinne, om det så bare er i ett nydelig sekund.

Når hun blir venner med den nyinnflyttede jenta Jules (Hunter Schafer), ser det imidlertid ut til at hun vil få noe mer å leve for. Jules er alt Rue ikke er, en sprudlende fargeklatt som tilsynelatende er full av livsglede, og en sped forelskelse oppstår.

Men også Jules har sitt å stri med. Hun er en transjente som forsøker å finne kjærligheten i et farlig landskap av nettdating, fullt av homofile menn som er så langt inn i skapet at en jente med penis er den de velger å utnytte.

Barbie Ferreira og Alexa Demie i Euphoria. (Foto: HBO Nordic).

Vonde seksuelle opplevelser

Og sånn er det med «Euphoria» – alle lyspunkt har en skyggeside. Serien er nesten utmattende å se fordi alle ungdommene vi følger opplever så mye dritt.

Det er som om serieskaperne har en naturalistisk tilnærming til det å være en plaget tenåring – er det egentlig mulig å oppnå lykke for disse menneskene?

Det mest ubehagelige ved «Euphoria» er alle de vonde seksuelle opplevelsene tenåringene må gjennomgå. Her er det både pikkbilder og runking på webkamera rett i ruta, og det er så mye kuk på skjermen at det virker som om HBO forsøker å gjøre opp for årevis med kvinnelig nakenhet som rekvisitter.

Men heldigvis er det tydelig at dette ikke er gjort for sjokkfaktoren. Her har rett og slett Sam Levinson valgt å være fullstendig kompromissløs når det gjelder å vise hva mange tenåringer faktisk opplever når det gjelder disse tingene.

Det er skikkelig ubehagelig å se på, men det er også hele poenget.

Euphoria har en tydelig visuell stil full av symbolikk. (Foto: HBO Nordic).

Tydelig visuell stil

Sam Levinson er et relativt nytt navn i Hollywood, men med «Euphoria» gjør han virkelig sitt inntog og befester seg som en serieskaper med teft for visuell stil og historiefortelling. I Rues rus leker han seg med det visuelle, og vi ser verden fra hennes blikk når virkeligheten begynner å gå opp i sømmene.

Som Rues fortellerstemme selv konstaterer i første episode: «There’s a couple of versions of what happened that night. It all depends on who you ask, and to be honest, I’m not the most reliable narrator».

Dette utnytter Levinson til det fulle, og sammen med fotograf Marcell Rév, som han også har jobbet med tidligere, har han skapt en tydelig og gjennomgående stil.

Blåtoner og neonfarger lyssetter de flott skutte bildene, samtidig som Levinson sper på med en liten dose symbolikk i mange av scenene. Som for eksempel det mørke regnværet som tordner inn over Rue, akkurat i det Jules sykler avgårde og tar med seg alt lyset i Rues verden.

Hjerteskjærende

Det er vakkert, men den visuelle stilen blir aldri så overveldende at det går på bekostning av seriens troverdighet som et realistisk tenåringsdrama. Her går serien en fin balansegang.

Men det er seriens skuespillere som virkelig gjør at «Euphoria» blir en så hjerteskjærende opplevelse, for skuespillet er så bra at rollefigurene ble til ekte mennesker i mitt hode.

Zendaya er enestående som Rue i alle ledd. Enten hun er i fullstendig tåkerus, når hun forsøker å skjule hvor usikker hun er, når hun tillater seg selv å kjenne på et lite glimt av lykke, eller når de vonde følelsene på innsiden bobler over i raseri, spiller hun så naturlig at det er som om vi er flue på veggen i en dokumentar. Hun er grunnen til at jeg var nære å trille sekseren på «Euphoria».

Samspillet hun har med Hunter Schafer, som også spiller helt fantastisk, er seriens høydepunkt. Sammen er de seriens lyspunkt som gjør at jeg orker å fortsette å se denne vonde fortellingen.

Etter fire episoder er jeg fullstendig investert i deres historie, og selv om jeg er redd for å se hvor reisen kommer til å ende opp, er jeg fullstendig hekta.

Lukas Moodysson («Fucking Åmål», «Tilsammans») går etter de tragikomiske resultatene av menneskets gode intensjoner i dramedien «Gösta». Mer spesifikt går han etter det skandinaviske lynne, og den veike og konfliktskye snillheten vår. Og han gjør det med så treffsikre skråblikk at det svir.

Serien, som er HBOs aller første nordiske originalproduksjon, er en poengtert blanding av klein situasjonskomedie og samfunnsbetraktninger dyppet i sosialrealisme og psykiatri. Her sparker Moodysson mot både naiv snillisme, dysfunksjonelle hjelpeinstanser, plagsomme selvrealiseringer og selvutslettende konfliktskyhet.

Både settingen og handlingen oppleves relevant og gjenkjennelig i det skandinaviske samfunn anno 2019, og det gir «Gösta» en aktuell brodd i en ellers ganske så tidløs setting på den svenske landsbygda.

ANMELDELSE: Euphoria – Vond og jævlig, men fantastisk bra

Melissa (Amy Deasismont) og Gösta (Vilhelm Blomgren) får noen små øyeblikk til å pleie sitt kjærlighetsforhold. (Foto: HBO Nordic, Lukas Moodysson)

Hvor forståelsesfull kan et menneske være?

Gösta (Vilhelm Blomgren) er en 28 år gammel nyutdannet psykolog som har flyttet fra Stockholm til landet for å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien. Han har leid seg et gammelt og 60-tallssjarmerende hus i skogen, latt kotelettene gro og innredet det kommunegrå kontoret med en kul gyngestol – slik at ungdommene skal slappe av og dele sine bekymringer med den snille psykologen.

For Gösta er snill. Supersnill og veldig forståelsesfull. Han har tatt inn asylsøkeren Hussein (Nidhal Fares) på gjesterommet, lar tidligere pasienter krasje på sofaen og gir sykkeltyven skyss etter et mislykket tyveriforsøk. Men hvor snilt og forståelsefullt kan et idealistisk menneske være? Lukas Moodyson sender inn Göstas angstplagede far (Mattias Silvell), hans lett deprimerte kjæreste (Amy Deasismont), hans kjærlighetssyke kollega (Elisabet Carlsson) og hans kunstnerisk anlagte kompis (Gustav Berg) for å utforske den problemstillingen næremere. Det blir tidvis puteklient vondt å se på.

Lukas Moodyson vet akkurat hva han vil vise fram og hvordan i «Gösta». Han kan denne verdenen som en turveteran kan sin Fjellräven-anorakk. Han vet hvordan han skal få publikum til å kjenne det klø litt fra den litt for klamme ullgenseren. Han vet hvordan en knottsverm irriterer, hvordan det er å sykle hjem på grusvei i grålysningen og hvordan 70-talls tapet blir til lun stemning i lampettlyset fra litt for mange watt. Det gir «Gösta» et naturlig og gjenkjennelig utseende som er full av dempet retronostalgi, landlig ro og ulidelig hverdag. I denne veldig gjenkjennelige settingen er det lett å dra på for en regissør som elsker at det koker over. Og blant gule sommerdyner og slappe grøtmiddager får både de grelt egoistiske, de psykisk syke og de naivt idealistiske testet sine grenser.

ANMELDELSE: Big Little Lies – Meryl Streep er dronningen

Også dyrene utnytter Göstas feilslåtte snillisme og tar seg til rette i psykologens hjem. (Foto: HBO Nordic, Lukas Moodysson)

Et kjærlig oppgjør med behovet for å bli likt

“Du er verdiløs hvis alle liker deg”, roper pappa Tomas i et av sine bastante resonnement der han sammenligner den svenske kulturskatten Håkan Hellström med Ikea. Men det er altså det som er målet til hans sønn Gösta.

Han har vokst opp i et hjem der to dominerende og egoistiske foreldre har satt seg selv foran sitt barn, og konsekvensen er en idealistisk sønn som er en selvutslettende blanding av engstelig og empatisk. Og veldig mye av seriens situasjonskomikk går ut på å dytte vanskelige avgjørelser på Gösta for å se hvordan hans verktøy av samtale, tekopper og raushet eskalerer alt til nye og verre plasser.

Dette gjøres for å vise hvor fundamentalt mislykket denne grenseløse godheten er som sosial leveregel. Som i sin såre og morsomme kollektivfilm «Tilsammans», tar Moodysson her et oppgjør med noen tilsynelatende fantastiske sosiale håp, og river de ned. Men han gjør det med kjærlighet. Gösta mislykkes fordi hans utrettelige godhet blir selvutslettende. Men det er ikke fordi idealet ikke er prisverdig, Moodyson har bare ikke nok tro på menneskene til at slike idealer kan fungere.

Som filmskaper har Lukas Moodysson vist en suveren evne til å etablere både rollefigurer og konflikter kjapt og presist. Det gir energi og punch til historien. Det episodiske serieformatet gir Moodysson bedre tid til å brette ut sine rollefigurer og sine miljøskildringer. Og med de sentrale personene og deres konflikter lykkes han med å skape en dybde og sårhet som gjør at han kan gå til ganske mørke steder for å hente ut sin livsbetraktende og ofte kullsvarte humor. Men serieformatet gir også plass og åpninger som den erfarne filmskaperen fyller med episodiske elementer med mer trivielle poenger.

Rekken med pasienter som kommer i Göstas stol er en jevn strøm av små glimt inn i det moderne Skandinavias utfordringer, men jeg synes ikke serien klarer å høste disse poengene på en måte som gir særlig innsikt eller blir spesielt morsomme. Det er heller ikke alle relasjonene i serien som sitter like godt. Og Moodyson tyr til noen lavthengende frukter når han skal vise fram birollegalleriets svakheter og latterlige sider.

Det gir «Gösta» litt rufs i kantene, men serien har mer enn nok drivstoff til å holde både komikken, dramatikken og interessen for rollefigurene gående. Etter ni av tolv episoder er det herlig vanskelig å forutsi om summen av Göstas påkjenninger styrer vår hovedperson mot tragedie eller helbredelse. Denne uvissheten gjelder forsåvidt også resten av rollegalleriet. Alt jeg vet er at Lukas Moodyson er sabla god til å skape minneverdige og relaterbare tullinger på skjerm.

Gösta har premiere på HBO Nordic mandag 1. juli med de 4 første episodene. Deretter kommer det 2 nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 9 av 12 episoder.

Leter du etter den mest brutale superheltserien på TV-skjermen? Gratulerer, nå har du funnet den. «The Boys» er til tider så grafisk i sin voldelighet at jeg sitter helt lamslått tilbake i sofaen.

Dette er en fortelling om hva som kan skje når superkrefter blir butikk, i en verden der superkrefter og heltestatus ikke nødvendigvis gjør deg til en god person.

For hva skjer når superheltene misbruker kreftene sine for egen vinning? Det er tankeeksperimentet i «The Boys» på Amazon Prime Video, og det har resultert i en underholdende, men drøy superheltserie med bekmørk humor.

Superhelter med skitne hemmeligheter

«The Boys» er basert på en tegneserie med samme navn av Garth Ennis og Darick Robertson.

Når superheltnerden Hughie (Jack Quaid) plutselig mister kjæresten i en «freak accident» med verdens raskeste superhelt, får han øynene opp for at heltene i superheltgruppa The Seven, som han har sett så opp til, kanskje ikke er like godhjerta som han hadde trodd.

Etter ulykken blir han oppsøkt av den tvilsomme FBI-agenten Billy Butcher (Karl Urban), som mener han kan hjelpe Hughie med å avsløre The Seven for hvem de virkelig er, slik at Hughie kan få sin rettferdighet.

Etter hvert kommer flere skitne hemmeligheter til overflaten, men hva hjelper det når man ikke vet hvordan kan man stoppe disse uovervinnelige menneskene som ikke har noen skrupler?

Hughie og Billy Butcher i The Boys. (Foto: Amazon Prime Video).

Leker med våre forventninger

«The Boys» er laga av Eric Kripke, Evan Goldberg og Seth Rogen. Sammen har de erfaring som gir dem god koll på både komedie og mørke fortellinger med overnaturlige elementer.

Og det er nettopp en god balanse mellom komedie og dette mørket som gjør at «The Boys» blir en så severdig serie. Serien bruker kjente superhelttroper og klisjeer, leker med seerens forventninger til sjangeren og snur dem på hodet.

Her har vi forvridde versjoner av blant andre Superman, Wonder Woman og Aqua Man, og i en blanding av underbuksekomikk og blodige voldsscener oppstår det virkelig god TV.

Men dette er ikke en serie for alle, for det man først tenker er gladvold bikker kjapt over til å bli ubehagelig drøyt. «The Boys» er av og til så brutal at selv en goreentusiast som meg selv måtte se vekk fra TV-skjermen.

En litt spoilete trialer for «The Boys» her:

Godt samspill

Det er et godt ensamble av skuespillere i «The Boys», både på superheltfronten, men kanskje spesielt i det lillge laget av gutter som Billy Butcher samler sammen for å hamle opp med korrupte «supes».

Det er likevel Karl Urban som for meg fremstår som den store stjerna i serien. Han spiller Billy Butcher med en sløy karisma som minner meg om Jack Nicholson, og han har også en liten dose av den samme galskapen.

Samspillet mellom Urban og Quaid, som den mer naive Hughie, sitter som et skudd, og jeg koser meg med det som blir som en slags vri på en buddy cop-duo på et helsprøtt oppdrag.

Dykker ned i mørket

«The Boys» blir tidvis litt plump og pubertal på humorfronten (Seth Rogan og Evan Goldberg, tross alt), men serieskaperne er heller ikke redde for å dykke ned i alvoret i det mørke.

Serien tar opp både selvhat, frykten for å være annerledes, ensomhet og utenforskap på en fin måte. Og den stiller mange interessante spørsmål om hvem vi er og hva som gjør oss til gode og dårlige mennesker.

«With great power comes great responsibility», var det en gang en klok onkel som sa. I dagens kyniske samfunn, kanskje det bare er egoisme og stormannsgalskap som dukker opp?

Hvordan hadde verden sett ut om mennesker fra steinalderen, vikingtida og 1800-tallet plutselig hadde dukket opp i vår tid? Det er et scenario det er vanskelig å se for seg, men i «Beforeigners», den første norske serien laget for HBO Nordic, er det nettopp dette som skjer.

Resultatet er en merkelig, morsom og treffende serie om fremmedfrykt og integrering, ispedd en god dose eventyr og en dasj krim.

«Beforeigners» er rett og slett en skikkelig seriegodbit for TV-titting til høsten.

Les også: «The Boys» – Mørkt, brutalt og kjempegøy!

Nicolai Cleve Broch og Krista Kosonen spiller politipartnere i Beforeigners. (Foto: HBO Nordic).

Fremvandrere fra fortiden

Serien tar oss med til en nær fremtid i Oslo by, der et mystisk lys glimter til i sjøen utenfor operaen en kveld politimannen Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch) er på jobb.

Lysglimtet viser seg å være et fenomen som sender mennesker fra fortiden til vår tid. De er fra tre ulike tidsepoker og dukker opp uten noen som helst forklaring på hvordan eller hvorfor de plutselig har havna i Oslofjorden.

En vantro Lars får med seg at fenomenet har oppstått verden rundt, før vi hopper flere år frem i tid. Fremvandrerne har nå blitt en del av samfunnet og Barcode har blitt en slags fremvandrerghetto fordi stadig nye tidsflyktninger popper opp i fjorden.

Når en kvinne med steinaldertatoveringer blir funnet drept, blir Lars satt på saken. Han skal få hjelp av den nyutdannede politietterforskeren Alfhildr Enginsdottir (Krista Kosonen), som er den første i politiet med «flertemporal bakgrunn».

Alfhildr er opprinnelig en vikingkvinne, eller, jeg mener en kvinne av norrøn opprinnelse. Her i NRK bruker vi selvfølgelig ikke nedsettende termer som v-ordet. Og hun får ikke en enkel start på arbeidsplassen der det viser seg å jobbe flere «tidsister».

I tilbakeblikk lærer vi mer om forhistorien til Alfhildr. (Foto: HBO Nordic).

Treffende satire

Jeg tror serieskapere Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin har hatt det artig da de skrev «Beforeigners» og fant på nye begreper for å omtale alle problemstillingene fremvandrerne møter på.

Bjørnstad og Skodvin spinner en god historie og treffende satire rundt temaer som fremmedfrykt, integrering og radikalisering, og lager mange morsomme situasjoner i møtene mellom ulike kulturer.

Jeg liker best når humoren sparker oppover, som for eksempel når det tulles med ekstremt politisk korrekte holdninger i media, politisjefer som ansetter vikinger (unnskyld, folk med norrøn opprinnelse) for å vise at enheten er inkluderende og moderne, eller en blogger som ble en styrtrik influencer etter at hun giftet seg med en steinaldermann. #Hulefrue

Når det harseleres med de «transtemporale» – mennesker som føler de er født i feil tid, kjenner jeg derimot at det rykker bittelitt i krenkemuskelen.

Men jeg skyver krenkekrakken likevel vekk i et hjørne, for det er jo morsomt med folk som ønsker å fjerne fyllinger i tennene fordi den typen tannpleie ikke fantes i vik… i norrøn tid.

Det moderne møter det gammeldagse i Beforeigners. (Foto: HBO Nordic).

Har laget steinalderspråk

I tillegg til god humor og en spennende historie, leverer regissør Jens Lien og hans team et strålende produksjonsdesign som skaper en særegen tidskoloritt.

Oslos gater er et spennende landskap å bevege seg i her, for det er så mye gøy å feste øyet på. Som for eksempel den stilsikre 1800-tallsherren med hest og kjerre – og iPhone-propper i ørene.

Levende husdyr som selges på gata, skitne, halvnakne steinaldermennesker som bor ute, pelskledde personer av norrøn opprinnelse som går rundt og ser tøffe ut. Det er et virvar av ulike tider og kulturer som står i sterk kontrast til de stiliserte høyblokkene på Barcode.

Et grundig språkarbeid supplerer også produksjonsdesignet for å heve fiksjonstroverdigheten. Her snakkes det både norrønt og moderne norsk, i tillegg til at serieskaperne, med hjelp fra språkforskere, har laget et fiktivt steinalderspråk.

Utifra det lille man hører av det i serien, fikk jeg ikke noe grep om hvor omfattende akkurat dette steinalderspråket er, men det er stilig at serieskaperne har tatt seg bryet. Jeg er ingen lingvist, men alt høres realistisk ut for mitt ører.

Krista Kosonen er sjarmerende og kul i rollen som Alfhildr Beforeigners. (Foto: HBO Nordic).

Rar og underholdende

Etter den første episoden av «Beforeigners» tenkte jeg “hva i all verden er dette greiene her”? Og det tok et par episoder for meg å få helt taket på serien. Balansen mellom alvor og satire var ikke helt på plass og det tok derfor litt tid før jeg skjønte hvilken retning serien skulle.

Dramaet rundt Nicolai Cleve Brochs plagede detektiv blir litt for seriøst, og de parodiske elementene i handlingen virker derfor litt malplasserte til å begynne med. Men etter hvert som dette absurde universet og dets rollefigurer får satt seg, så svinger det skikkelig.

Cleve Broch og Krista Kosonen får en fin «buddy cop»-stil på samspillet sitt, og jeg koser meg skikkelig i deres selskap.

Det beste ordet for å beskrive Kosonen er rett og slett kul. Jeg har ikke sett skuespilleren i noe annet enn en liten rolle i «Blade Runner 2049», men jeg håper jeg får se mer til henne fremover. Hun er etter min mening det beste med «Beforeigners».

Etter å ha sett fem av de seks episodene som kommer på HBO Nordic utover høsten, er jeg sulten på mer. Og jeg gleder meg til å se hvordan publikum vil reagere på denne veldig rare, men også veldig underholdende serien.

Endelig er Netflix kanskje beste dramaserie tilbake! Den første sesongen av «Mindhunter» trollbandt oss med sitt fascinerende, men også ubehagelige dypdykk ned i en seriemorders sinn da den kom for nesten to år siden. Ventetiden på fortsettelsen har ikke gjort sesong to noe dårligere.

Fortsatt er det seriens tilbakeholdenhet som gjør den så bra, og fortsatt kan vi kose oss med de fengslende samtalene med «ekte» seriemordere.

«Mindhunter» tar seg tid til å dvele ved de mest ubehagelige krikene og krokene i menneskesinnet, og det er nettopp dette som er seriens sterkeste kort.

Anmeldt: «Mindhunter» S01 – Et fascinerende stykke FBI-historie.

Albert Jones, Holt McCallany og Jonathan Groff i Mindhunter S02. (Foto: Netflix).

Større satsing fra FBI

Serien fortsetter der den første sesongen slapp. FBI-agenten Holden Ford (Jonathan Groff) fikk et angstanfall da han besøkte seriemorderen Ed Kemper på sykehuset, og nå er han selv innlagt på psykiatrisk avdeling.

Hjemme i Quantico forsøker Bill Tench (Holt McCallany) å holde fortet. Den nye sjefen Ted Gunn (Michael Cerveris) har mer tro på adferdsanalysens fremtid i FBI, og Tench og Co. får derfor fortsette sin kartlegging av seriemorderes psyke i større skala.

Kriteriet er at Tench klarer å holde Holden i tømmene, samtidig som partneren får nok frihet til å bruke sine instinkter. Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.

Noen åsted er verre enn andre i Mindhunter. (Foto: Netflix).

Problemer på hjemmebane

Innledningsvis bruker sesongen litt tid på Holdens psyke, men dette blir lagt på hylla litt for fort og Holdens frykt for sin egen fascinasjon for seriemorderne utforskes ikke videre. Det er synd siden sesongen innledes med et psykisk sammenbrudd nettopp på grunn av dette.

For å gi den fabelaktige Anna Torv litt mer å spille på, innleder Dr. Wendy Carr et forhold med en lokal bartender. Men selv om dette forholdet gir oss litt mer innsikt i hvem Wendy er, får aldri denne historielinjen nok slagkraft til at den blir skikkelig interessant.

Bortsett fra seriemorderne ligger hovedfokuset denne sesongen på Bill Tench som har trøbbel på hjemmebane. Plottet som utspiller seg her er kanskje ikke hundre prosent troverdig, men like fullt utrolig fascinerende.

Uten å avsløre hva det gjelder kan jeg si at det han jobber med plutselig treffer han på et mer personlig plan, og at dette skaper problemer for Tench i arbeidet.

Anna Torv er en strålende skuespiller, som får litt mer å spille på i denne sesongen av Mindhunter. (Foto: Netflix).

Fengslende scener

Som nevnt innledningsvis er det sammen med seriemorderne manusforfatterne og skuespillerne i «Mindhunter» briljerer.

Seriens beste øyeblikk ligger i de mange intervjuscenene, der vi forsøker å komme inn bak pannebrasken på mennesker som har gjort grusomme ting.

Når seriemorderne forteller sine makabre historier, faller aldri serieskaperne for fristelsen til å klippe til hendelsene for å visualisere det som forklares. Og det er nettopp det at vi aldri får se mordene som omtales som gjør det hele så fengslende.

Isteden fokuseres det på hvordan ansikt, kroppsspråk og reaksjonsmønster påvirkes av det som fortelles, og her leverer seriens skuespillere strålende.

Som seer sitter jeg trollbundet av ordene til morderen, mens jeg forsøker å forstå mennesket på andre siden av bordet.

Turen går til Atlanta i andre halvdel av sesong to av Mindhunter. (Foto: Netflix).

Kunsten å antyde

Som i første sesong følger vi den mystiske BTK-morderen på siden av historien, men i motsetning til i forrige sesong blir Holden og Tench innblandet i etterforskningen av denne seriemorderen.

I andre episode tar produsent David Fincher, som har regi på de tre første episodene, kunsten å antyde, men aldri avsløre til nye høyder da Tench intervjuer en av morderens ofre som har overlevd.

Familien til Kevin Bright ble drept i 1974 og Kevin er det eneste vitnet, men fordi ansiktet hans ble stygt skamfert i møtet med morderen ønsker han ikke at Tench skal se på ham under samtalen.

Vi møter Kevin på en tom parkeringsplass og kameraet fokuserer på Tench der han sitter foran i bilen, mens Kevin sitter i baksetet. Vi får se konturene av Kevins ansikt, men som for å følge guttens ønsker får heller aldri vi se hvor ødelagt fjeset hans har blitt.

Og vi trenger ikke å se det for å forstå. For Kevins kroppsspråk og stemme vitner sterkt om hvor vanskelig det er å gjenoppleve det hele i gjenfortellingen. Skuespiller Andrew Yackel spiller vanvittig godt og som publikum sitter man igjen med gråten i halsen i det Kevin vrenger bildøra opp og løper sin vei.

Barnemordene i Atlanta

«Mindhunter» tvinger oss til å tenke over en rekke ubehagelige spørsmål av typen, hva er det som skaper en morder? Hvorfor er seriemordere så fascinerende?

I sesong to så stiller den også politiet og FBIs måte å jobbe på til veggs, i det vi sitter igjen med spørsmålet om den virkelige morderen er tatt.

I andre del av sesongen blir Holden og Tench en del av etterforskningen av de berømte barnemordene i Atlanta. Fra 1979 til 1981 ble nesten tretti svarte barn og unge drept i Atlanta, og FBI trodde man hadde med en seriemorder å gjøre.

Denne saken er fortsatt kontroversiell den dag i dag, fordi personen som til slutt ble bura inne fortsatt hevder sin uskyld. En rekke konspirasjonsteorier har oppstått i kjølvannet – kan det ha vært noen andre som sto bak? Var det hele et komplott? Var personen som ble tatt til slutt kun en som var på feil sted til feil tid da myndighetene trengte en syndebukk? Eller er den dømte virkelig skyldig?

Alle disse spørsmålene blir stilt i «Mindhunter», noe som skaper en veldig spennende historie å følge.

Hvis du er interessert i å vite mer om «The Atlanta Monster» kan jeg anbefale denne podkasten.

Venter spent på fortsettelsen

Som i den første sesongen er det ulik lengde på episodene også i sesong to. Jeg liker at seriens handling aldri presses inn i et satt format, men at episodene avsluttes der det er naturlig.

Det bidrar til at «Mindhunter» aldri dras for langt ut og blir kjedelig. Isteden er serien fengslende fra start til slutt, og tvinger oss til å være til stede i øyeblikket mens vi må kjenne på ubehaget av spørsmålene den stiller.

«Mindhunter» er fortsatt ubehagelig god i sin andre sesong, og jeg krysser fingrene for at det ikke blir så lenge som to år til fortsettelsen.

Med sin nye serie «Carnival Row», tar Amazon Prime Video første store steg på veien på det som ser ut til å være en storstilt satsing på fantasyserier.

Sultne fantasyfans der ute har ventet i spenning på serien, ikke bare for dens egen del, men fordi den vil gi oss en pekepinn på hvor vi kan forvente at selskapet legger lista når det kommer til produksjonsdesign og spesialeffekter på serier som «Lord of the Rings»-forløperen og «The Wheel of Time».

Som en som selv venter nervøst på å se hvilke frukter Amazons fantasy-satsing vil bære, så kan jeg konstatere at hvis vi tar «Carnival Row» som utgangspunkt, så har vi gode tider i vente.

Dette er en velgjort eventyrserie med en interessant historie, spennende rollefigurer og et rikt univers. Serien bærer ikke preg av dårlig datagrafikk og billige kostymer, slik mange av sci-fi- og fantasyseriene som har kommet den siste tiden lider under (Netflix jeg ser på deg). I stedet får vi servert en levende verden det er en glede å utforske.

Anmeldelse: «Beforeigners» – En merkelig, morsom og treffende eventyrserie.

Cara Delevingne er god i rollen som alven Vignette i Carnival Row. (Foto: Amazon Prime Video).

Krig og flyktningkrise

«Carnival Row» er en sjangermiks av neo-noir, steampunk, folkeeventyr og gotisk skrekk og har dermed en relativt mørk tone, men ispedd lys og farge underveis. Serien tar oss med til The Burgue, som kan minne om en slags steampunk-versjon av 1800-tallets London.

Etter årevis med krig har byen blitt en smeltedigel av ulike kulturer på grunn av den konstante strømmen av flyktninger som forsøker å bygge seg et liv der.

Alver og andre eventyrlige vesener har måttet rømme fra sine hjemland, etter at de ressursrike områdene deres har blitt invadert av en hardtslående militærmakt kalt The Pact.

I kjent stil er mange av menneskene i The Burgue misfornøyde med flommen av flyktninger som tar med seg sine guder og mystiske kultur inn i samfunnet – for ikke å glemme den billige arbeidskraften.

Hør også: «Good Omens» – En skikkelig godbit fra Amazon Prime Video!

Carnival Row er tidvis ganske mørk og dyster. (Foto: Amazon Prime Video).

Mord og umulig kjærlighet

En brutal seriemorder som ser ut til å sikte seg inn på de nedre samfunnslagene er løs i byen. Etterforskeren Rycroft Philostrate, spilt av Orlando Bloom, er tilsynelatende den eneste som bryr seg om å hjelpe de pårørende, og han er fast bestemt på å stanse morderen.

Når alven Vignette Stonemoss, spilt av Cara Delevingne, ankommer byen med et flyktningskip, får imidlertid «Philo» mer å stri med. De to har en nær, men vond fortid sammen, full av brutte løfter og umulig kjærlighet.

Med Vignette tilbake i livet sitt tvinges Philo til å ta et oppgjør med sider av seg selv han har forsøkt å glemme, samtidig som den grufulle drapsbølgen begynner å eskalere.

Kjærlighetshistorien i Carnival Row er rørende og fin. (Foto: Amazon Prime Video).

Sjarmerende rollefigurer

Det er lite ved historien i «Carnival Row» som er spesielt original. Hverken kjærlighetshistorien, krimgåten eller tematikken knyttet til fremmedfrykt, rasisme og klasseskiller er unik på noen måte. Men serien har et rollegalleri som sjarmerer og en mytologi som umiddelbart fanger min interesse.

Serieskaperne tar seg tid til å la oss bli kjent med Philo, Vignette og resten av ensemblet, slik at jeg som seer blir investert i deres historie og bryr meg om hva som skjer med dem. Cara Delevingne og Orlando Bloom er troverdige i sine roller og har så god kjemi sammen at jeg blir ordentlig rørt av deres kjærlighet.

Manuset er ikke alltid like velskrevet, og replikkene blir ufrivillig morsomme ved et par anledninger, men rollefigurene er så gode at litt frynsete dialog ikke ødelegger noe nevneverdig for seeropplevelsen.

Byen The Bourge er en smeltedigel av ulike kulturer i Carnival Row. (Foto: Amazon Prime Video).

Skraper bare i overflaten

I tillegg til Philo og Vignette er det en fryd å følge artige biroller som den bortskjemte overklassefrøkenen Imogen Spurnrose (Tamzon Merchant), som blir dypt sjokkert når en faun flytter inn i det rike nabolaget.

Eller som for eksempel den eksentriske Runyan Millworthy (Simon McBurney), en omreisende dukkespiller som bruker en trupp med små kobolder som stjerner istedenfor marionetter.

Gjennomgående for serien er at alle disse rollefigurene føles ut som en liten del av et større og levende univers. «Carnival Row» gir meg inntrykket av at vi bare skraper i overflaten på det som er en stor og spennende verden.

Amazon har også puttet nok penger inn i serien til å kunne virkeliggjøre eventyret med en flotte kulisser, detaljerte kostymer, og ikke minst maskearbeid og datagrafikk som ser overbevisende ut.

Serien, som bare er på åtte episoder, forhaster seg litt mot slutten av sesongen. Jeg kunne derfor gjerne sett at det hadde vært to episoder ekstra for å få bedre tid til å lande historien.

Jeg gleder meg imidlertid til fortsettelsen på eventyret – Amazon har allerede fornyet serien for en andre sesong.

Jeg sitter med en følelse av at det er helt riktige folk som har kommet sammen for å lage den meget ambisiøse og vellykkede animasjonsserien «Undone».

De kreative hodene fra fantastiske «BoJack Horseman», Raphael Bob-Waksberg og Kate Purdy, har tatt med seg sin teft og sin vilje til å fortelle såre historier med sviende humor, vemod og spenning.

Skuespillerne Bob Odenkirk («Breaking Bad») og Rosa Salazar (Alita i «Alita: Battle Angel») leverer stemmer, ansikt og bevegelse til hovedpersoner som gir hjerte og hjerne til en kompleks og fantasirik handling.

Og Hisko Hulsing («Montage of Heck») har regi på en serie som smelter sammen virkelighetsnær rotoskopering (en animasjonsteknikk hvor utgangspunktet er realfilm) og kreative psykedeliske utskeielser. Den kombinasjonen får virkelig visualisert seriens lek med tidsreise, konspirasjoner og virkelighetsforståelse.

Resultatet er en serie som sprudler av ideer, spørsmål og vilje til å bryte ny grunn. Tidvis litt krevende, ja. Men også full av vidunderlige stemninger, tanker og morsomme situasjoner.

ANMELDELSE: The Dark Crystal: Age of Resistance – Et eventyrlig mesterverk

Bob Odenkirk («Breaking Bad») kommer virkelig til live som død og konspirasjonsjagende far i Undone. Det skyldes bruken av rotoskopering hvor det strekes etter virkelige opptak av skuespilleren. (Foto: Amazon)

Tidsreiser, konspirasjoner og personlige kriser

Handlingen i serien er uvanlig omfattende, og mye av gleden er å oppdage hvordan ting utvides og henger sammen underveis.

Kort fortalt. Hovedpersonen vår er 28 år gamle Alma (Rosa Salazar). Etter en alvorlig bilkrasj, blir hennes rekonvalesens forstyrret av hennes avdøde far (Bob Odenkirk) som vil avsløre en konspirasjon rundt sin egen død.

Kast inn personlige kriser, kontroversiell forskning og noen veldig gjenkjennelige samlivsproblemer, så har vi noe av det «Undone» bruker som drivstoff.

I tillegg til en fengende hovedperson og flere gode handlingstråder, er det imponerende hvor mye serien får ut av små sidespor.

Selv noen velplasserte bisetninger kan få i gang store tankerekker rundt hvorfor vi velger de relasjonen vi velger, og hvilke behov vi egentlig prøver å fylle med menneskene vi omgir oss med.

Seriens småfilosofiske betraktninger vil nok treffe ulikt hos publikum. «Undone» er nemlig en serie det er lett å putte sine egne grublerier og erfaringer inn i.

Tap, traumer, usikkerhet, familiebekymring og familiehemmeligheter er gjenkjennelige tema som vi relaterer oss ulikt til. Og «Undone» har rikelig med nyanser, refleksjoner, spisse kommentarer og fremmedgjørende elementer som setter i gang publikums prosesser.

ANMELDELSE: Barn – Engasjerende drama med gnistrende dialog

Realistiske animasjoner blandes med det kaotiske og psykedeliske i en visuell lek med rollegalleriets virkelighetsforståelse. (Foto: Amazon)

Animasjonsserier for voksne er i dytten

Det lekes smart og imponerende med formspråket i animasjonsserier for voksne i USA om dagen.

«Rick and Morty», «Animals», «Tales from the Tour Bus», «Son of Zorn» og «BoJack Horseman» er blant flere serier som de siste årene har tilført lek og særegne uttrykk til en sjanger tidligere dominert av satire og rå humor i klassikere som «The Simpsons», «Family Guy» og «South Park».

Serieskaperne Raphael Bob-Waksberg og Kate Purdy fortsetter her å pløye ny mark.

Og som de gjorde med «BoJack Horseman», så opplever jeg at de har klart å plassere «Undone» som noe helt eget og potensielt inspirerende i dagens ganske så stappfulle strømmelandskap.

Forrige gang var det Netflix som satset på duoen, denne gangen er det konkurrenten Amazon som har investert i den litt smalere delen av sitt underholdningstilbud. Det er bare å takke for at vi, i hvert fall akkurat nå, lever i en tid hvor storselskapene tar disse regningene.

Jeg har stor sans for den visuelle stilen i Undone. (Foto: Amazon)

Kombinerer det beste fra to verdener

Selv om rotoskopering er en over 100 år gammel teknikk, kjent fra blant annet «Take on Me»-videoen til a-ha og filmer som «Waking Life», så er dette ifølge produsentene i Amazon første gang teknikken brukes gjennomgående i en TV-serie.

Og måten den realistiske stilen blandes med andre uttrykk svinger imponerende godt.

En enkel ting er at stilen fra vignetten til «BoJack Horseman» er videreutviklet på fiffig vis. Her beveger bakgrunner og detaljer seg inn og ut, og skaper nye kulisser rundt faste holdepunkt.

Men serien har også funnet en egenart som på mange måter kombinerer det beste fra to serieverdener i krysningspunktet mellom drama og surrealistisk fantasi.

Gjennom å bruke innspilte scener som utgangspunkt for animasjonen, får Bob Odenkirk og Rosa Salazar skinne og spilt på hele sitt anselige register som skuespillere. Her får «Undone» noe av dramaseriens slagkraft gjennom mennesker som formidler med hele kroppen.

Samtidig har regissør Hisko Hulsing skapt en fiksjonsverden som tar over der realfilmens formspråk møter vegger og fysikkens lover. Blant annet bruker han oljemalerier i sine bakgrunner til en dus og drømmende effekt.

Her skildres indre sjeleliv, opplevelser og et par vitenskapelige teorier på en måte som blir både unik, vond, vakker og innsiktsfull.

Det kan riktignok bli litt langtekkelig til tider. Bruken av repetisjon er et virkemiddel som tilfører mening og forklaring, men det tester også tålmodigheten.

Etter fem av åtte episoder (som er det pressen fikk tilgang til for anmeldelser) er det veldig mye på gang i «Undone», og det meste begeistrer.

Hvis de klarer å lande alt dette med svar og spørsmål som tilfredsstiller all tankevirksomheten de har virvlet opp underveis, så kan de ha skapt et lavmælt lite mesterverk.

«Undone» har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video fredag 13. september. Anmeldelsen er basert på 5 av 8 episoder.

For første gang siden «Friends» er Jennifer Aniston tilbake med en hovedrolle i TV-ruta, og hun er bedre enn noensinne.

«The Morning Show», på den nye strømmetjenesten Apple TV+, er en deilig dose drama, intriger og glitrende skuespillere.

Med en lang finger rettet mot dem som nekter å ta konsekvensene av #MeToo inn over seg, fremstår Aniston som sterkere enn hun noen gang har vært i en svært kledelig hovedrolle.

Serien blir tidvis litt unyansert i sin fremstilling av noen av rollefigurene, men alt i alt er dette knakende god underholdning fra Apple TV+.

Serieanmeldelse: «His Dark Materials» – Filmatisert med stor kjærlighet.

Jennifer Aniston spiller Alex Levy i The Morning Show. (Foto: Apple).

#MeToo til frokosten

Alex Levy (Jennifer Aniston) og Mitch Kessler (Steve Carell) er verter for det mest populære morgenshowet i USA. Elsket av alle, er de selve ansiktet for amerikanske morgenprogrammer.

Når Mitch blir anklaget for å ha misbrukt stillingen sin til å ha sex med kollegaer, får imidlertid pipa en annen lyd. Etter 15 år i programlederstolen får Mitch sparken.

En dag gjester nyhetsreporteren Bradley Jackson (Reese Witherspoon) programmet som nå ledes av Alex alene. Hun blir oppdaget av Cory Ellison (Billy Crudup), den nye og mer fremtidsretta sjefen for nyhetsavdelingen.

Snart må den smarte og rappkjefta Bradley ta stilling til om hun ønsker å kaste seg ut i rampelyset, mens Alex må kjempe for å beholde det.

Reese Witherspoon er det nye talentet i The Morning Show. (Foto: Apple).

Strålende skuespillere

«The Morning Show» kan skilte med et ensemble av strålende skuespillere. Her er det ingen svake ledd i rekka, men derimot flere som imponerer.

Witherspoon passer perfekt som idealisten Bradley, som har slitt med å holde fast jobb fordi det fort kan gå ei kule varmt når hun virkelig brenner for noe.

Carell er bildet på den misforståtte mannen, som synes det er så vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg etter #MeToo. Er det ikke lov å gi en klem heller, nå eller?

Serien er noe unyansert i sin fremstilling av menn, og det er svært tydelig at vi ikke skal ha sympati for Mitch her. Men Carell selv er troverdig som den bitre, forsmådde og ganske så patetiske mannen, som ikke har lyst til å se på seg selv som en «bad guy».

Steve Carell spiller en bitter og patetisk Mitch i The Morning Show. (Foto: Apple).

En fryd å se på

Men «The Morning Show» er Jennifer Anistons show. Hun eier hvert sekund hun er på skjermen og spiller Alex med både sårbarhet og styrke.

Alex brenner inne med en god dose velberettiget raseri i forbindelse med den skjeve maktbalansen mellom kjønnene på arbeidsplassen. Og det forundrer meg ikke om Aniston, som kvinne i en mannsdominert bransje, har egne erfaringer å hente inspirasjon fra her.

Hun får det i hvert fall til å se personlig ut i TV-ruta, og når gnisten antennes er Aniston rett og slett en ren maktdemonstrasjon som er en fryd å se på.

Jennifer Aniston er rett og slett helt fantastisk i The Morning Show. (Foto: Apple).

Aldri kjedelig

Hvis du synes tematikken høres tung ut, frykt ikke. «The Morning Show» er akkurat så glatt som TV-programmene den er basert på. Her går det aldri treigt, og det blir aldri kjedelig.

I de tre innledende episodene denne anmeldelsen er basert på, er det Mitch sitt fall og den påfølgende redningsaksjonen som er i fokus. Jeg er spent på hvilken form resten av sesongen får nå som plottet er mer satt.

Jeg forventer meg uansett flere intriger, mer deilig drama fra kulissene, mer glitrende skuespill – og mer Jennifer Aniston.

Apple TV+ er Apples nye strømmetjeneste som du ser i TV-appen på enten iPhone, iPad, iPod touch, Mac og Apple TV.

For akkurat et år siden dukket det opp noe nytt og spennende på Netflix. Fra ingensteds kom den vågale, snåle, britiske tenåringsserien «Sex Education» og svøpte over landet med frekk sexhumor og varmt tenåringsdrama.

Endelig får vi et gjensyn med den retrokledde, bruntonede, og amerikanifiserte verdenen til Otis (Asa Butterfield), Maeve (Emma Mackey) og gjengen på Moordale High.

Den nye sesongen åpner med en heseblesende runkesymfoni. Otis har endelig oppdaget orgasmen, og opplever at penisen hans tar kontroll over hverdagen.

Fra Otis sitt private nytelseskaos til et utbrudd av kjønnssykdomshysteri på Moordale High, blir du umiddelbart dratt inn i det latterlige, absurde universet – hvor lærere og foreldre, så vel som elevene, løper rundt med munnbind, i frykt for å pådra seg klamydia.

ANMELDELSE: Heksejakt S01 – Litt for forsiktig om varslingsmot

Otis (Asa Butterfield) dater Ola (Patricia Allison), den nye jenta i byen, som også tilfeldigvis er datteren til mannen som moren, Jean (Gillian Anderson) dater. (Foto: Netflix)

Oppdrar og kritiserer

Første sesong av «Sex Education» tok på seg oppgaven å lære ungdom (og voksne) om sex og seksualitet på en nyansert, skamfri og lettbeint måte. I løpet av sesong 2 blir dette formålet enda tydeligere.

I sin kritikk av det moderne skolesystemets seksualundervisning, tar den ansvar for å fortelle ungdom om samtykke, nytelse og kommunikasjon.

Den snakker om at seksualitet er flytende og hvordan man utfører analskylling, at man er helt vanlig og unik på samme tid, at det er greit å være kåt, og det er greit å ikke være det.

Ikke bare er den ekstremt slukbar på grunn av dens elskbare rollefigurer og rare uttrykk, men den har også truffet en nerve. Åpen og genuin snakk om sex og seksualitet har tydelig vært en mangelvare. «Sex Education» leverer akkurat dette, med hjerte og sjel på kjøpet.

Den er forfriskende i at den er kompromissløst sexpositiv og oppdragende, framført med humor, sjarm og karisma. Jeg skulle ønske vi hadde noe som «Sex Education» da jeg vokste opp.

ANMELDELSE: Bombshell – En viktig film med noe vesentlig på hjertet

Anwar (Chaneil Kular) og Ruby (Mimi Keene) var hovedsakelig bøller i forrige sesong, men får nå mer tid på skjermen, hvor det utspiller seg flere fine øyeblikk. (Foto: Netflix)

Tøffe jenter og sårbare gutter

Serien er ikke bare spennende fordi sex er evig fascinerende, men på grunn av måten den skildrer de kanskje vanskeligste årene av livet. Med litt uferdige kropper og hjerner, er ungdommene impulsive, ansvarsløse, kåte og enormt usikre på seg selv.

«Sex Education» minner oss på at folk er snillere enn man tror, og at de fleste av oss går rundt med åpne sår.

Der sesong 1 var preget av mobbing og klikker, er sesong to mer forenende. Den følger i fotsporene til filmer som «Booksmart», som bryter ned populære highschool-stereotyper, og ser menneskene på tvers av hierarkiene og maktstrukturene som preger deres skolehverdag.

På lik linje med ungdommene, vokser serien og blir større, bedre og mer moden i den nye sesongen.

ANMELDELSE: 6 Underground – Storslått action med feilslått humor

“Sex Education” har et særegent visuelt uttrykk, blant annet med fargesprakende, retroinspirert klesstil. (Foto: Sam Taylor/Netflix)

Uanstrengt hjertevarm

Serien er aller best i relasjonene. Forholdet mellom blant annet foreldrene og barna blir videre utforsket i dybde, både når det gjelder Otis og moren Jean (Gillian Anderson), men vi får også videre innblikk i flere kompliserte familierelasjoner.

Også spesielle øyeblikk mellom venner og medelever gjør seg bemerket. Små gester som at Aimee lager en stygg, men velintendert kake til Maeves bursdag og at Lily ser at Jackson gjemmer seg bak en maske, gjør serien uanstrengt hjertevarm og er mye av grunnen til at den er såpass god.

ANMELDELSE: Selvportrett – Et viktig, vemodig og vakkert kunstnerportrett

I tillegg skal du lete lenge etter en serie med slik mangfold. Her har definitivt representasjon stått i fokus, og det uten at det blir påtatt.

Det virker ikke som om forskjellige etnisiteter og legninger er kvotert inn uten at rollefigurene har noen som helst særegenhet eller identitet, slik det noen ganger kan virke som på TV. Rollefigurene er velskrevne og vitale for serien som helhet.

Sesong 2 er snålere, sterkere og kåtere. Den kan slukes hel eller nytes over tid. Serien er et eksempel på verk som har appell utover målgruppen og kan treffe vidt og bredt. Vi har alle noe å lære av «Sex Education».

Sesong 2 av «Sex Education» blir tilgjengelig på Netflix 17. Januar. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.

NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Les mer om årsaken her.

Sesong 1 av «Kidding» var en av 2018s såreste og luneste dramakomedier på TV.

Her ble hovedrolleinnehaver Jim Carrey gjenforent med «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»-regissør Michel Gondry, og på et bakteppe av en opprivende familietragedie ble vi kjent med den tilsynelatende milde barne-TV-programlederen Jeff Pickles, og hans dyptgående forsoningsproblemer.

I sesong 2 fortsetter historien med nye sammenbrudd, nye løgner, nye sjanser og gammelt nag. Alt særdeles velspilt og finurlig skrudd sammen til en sorgmunter liten serieperle.

ANMELDELSE: Better Things S01 – Treffer rett i trivselssentralen

Catherine Keener spiller igjen glimrende som søster som lever i skjæringspunktet mellom sober kontroll og total kaos. (Foto: HBO Nordic, Showtime)

Stor sorg og elendige avgjørelser

Jeff Pickles viste seg fra sin verste side i slutten av sesong 1. Og når vi plukker opp handlingstråden, står han ovenfor noen avgjørende valg som kan løses med løgn og umiddelbar lykke, eller sannhet og tunge konsekvenser.

Slike valg er ikke lette å ta, og gjennom flittig bruk av tilbakeblikk til mer idylliske tider før familietragedien, får vi rikelig med kontraster og bakgrunn til Jeffs selvpåførte knipe.

Musikalske replikkvekslinger, faktiske musikalnummer og stadige drypp inn i Jeffs suksessrike barne-TV-univers, gir «Kidding» en leken formidlingsevne og en deilig enkel og fjollete måte å spille ut indre konflikter og behov på.

Og gjennom å plassere veldig gode skuespillere, som Frank Langella og Catherine Keener, i roller de virkelig får briljere i, så blir de stadige familiekonfliktene fulle av fengende fasadesprekker og interessante oppgjør.

Det er en tidsaktuell liten satiretråd som kan gå begge veier når det gjelder Pickles-imperiets forsøk på å blande smarthøyttalere og halvgode intensjoner.

Her er veien og farene av den opplagte sorten, men jeg ser ikke bort fra at dette sideplottet kan snu og vri seg kraftig både en og to ganger før vi når sesongfinalen.

ANMELDELSE: Uncut Gems – Adam Sandler spiller sin sterkeste hovedrolle

Frank Langella er fremdeles med som Sebastian Piccirillo, hovedpersonens kontrollerende far. (Foto: HBO Nordic, Showtime)

Jim Carrey balanserer solskinn og mørke

Jim Carrey er en særdeles dyktig komiker og skuespiller som i «Kidding» får lov å kombinere sine talent for barnslige grimaser og vemodige vittigheter.

Slapstick og overdreven mimikk brukes til god effekt når det trengs, men dette er ikke en serie for dem som kun vil le av Carreys fantastiske talent for gummiansikt og kroppslige karikaturer – signaturtrekkene som gjorde han til en megastjerne på 90-tallet med filmer som «Ace Ventura» og «Dum Dummere».

Det er fra kanten av våre avgrunner og løgnene vi beskytter oss med at Jim Carrey høster både humor og alvor i «Kidding».

Det er dristig å lage en komedie rundt personlige kriser, usympatiske trekk, skyld og mennesker som prøver å skade hverandre. Det er en vrien øvelse, hvor du ikke kan vike unna det vonde eller jukse med klangbunnen.

I «Kidding» lener Jim Carrey seg inn i dette mørke – heldigvis har han nok solskinn i seg til å gjøre det både morsomt, opplyst og interessant.

«Kidding har premiere på HBO Nordic mandag 10. februar. Anmeldelsen er basert på 3 av 10 episoder.

Kan en av våre egne ha blitt snudd imot oss?

Det spørsmålet var kjernen i både den israelske originalserien «Prisoners of War» og i den første sesongen av «Homeland». Og i sin finalesesong vender serieskaperne Howard Gordon og Alex Gansa «hjem» til denne problemstillingen.

For alle som er lei av Carrie Mathieson, og en spionserie som har gått fra å være frisk og utforskende til å bli en modernisert «24» – dere kan trygt la denne sesongen ligge uspilt.

Men til alle som har gledet seg til en ny dose polert CIA-spenning, dere kan se fram mot en finalesesong som smeller på turboen fra første episode, og dundrer inn i et av USAs utenrikspolitiske vepsebol – tilbaketrekningen fra Afghanistan.

ANMELDELSE: Homeland S01 – En terror-thriller som anbefales!

Max Piotrowski (Maury Sterling) tar en aktiv rolle ute i felten. Det gir serien anledning til rikelig med militær action. (Foto: TV 2, Showtime)

Tydelig retning og god energi

Amerikanske soldater hadde allerede vært omtrent 10 år i Afghanistan da «Homeland» hadde premiere i 2011, og der er de fremdeles. Når serien nå avsluttes, har krigen i Afghanistan tatt over for Vietnamkrigen som USAs lengste krig noensinne.

Den militærpolitiske hengemyren er et interessant utgangspunkt for å lage brennaktuell spionspenning med politisk brodd, og det er både tydelig retning og god energi i etableringen av «Homelands» finalesesong.

Når første episode passerer halvtimen, fyrer serien på alle sylindre. Den eminente analytikeren Max Piotrowski (Maury Sterling) er ute blant sanddynene sammen med en gruppe soldater på et spesialoppdrag, noe som åpner opp døren for militær action og et blikk på soldatenes rolle i USAs tilstedeværelse i Midtøsten.

ANMELDELSE: Le Bureau S04 – En av tidenes beste spionserier

Den kloke bamsen Saul Berenson (Mandy Patinkin) bruker sin visdom og erfaring til å navigere en veldig kompleks og skjør forhandling som kan muliggjøre en fredsavtale mellom Taliban og Afghanistans myndigheter – her ligger mye av seriens komplekse politiske sprengstoff.

Og den dedikerte superagenten Carrie Mathisons (Claire Danes), nylig løslatt fra russisk fangenskap, må avbryte sin rekonvalesens for å bruke sitt gamle nettverk i Kabul for å legge press på Afghanistans sleipe og maktglade visepresident.

Tematikken og den politiske kritikken er poengtert nok til at problemstillingene føles aktuelle og fengende. Og våre kjente og kjære rollefigurfavoritter blir kjapt plassert ut på brettet kringsatt av rikelige av både synlige og usynlige fiender – alt i beste spionaction stil.

Dette er noen granatkast unna den realistiske tonen i f.eks. franske «Le Bureau», men det smeller godt som sofaspenning.

ANMELDELSE: Hamilton S01 – Jakob Oftebro treffer godt som svensk toppagent

Kabul og Carrie Mathisons (Claire Danes) gamle nettverk i Afghanistan blir sentrale i sesong 8. (Foto: TV 2, Showtime)

Kan bli en av seriens beste sesonger

Det er lett å peke på noen åpenbare svakheter med «Homeland».

Det gnistrer ikke lenger av originalitet i hverken miljøskildringer eller oppdrag. Et par av rollefigurene er så nær parodien at det nesten velter hele fiksjonstroverdigheten. Og noen av avgjørelsene som tas for å få våre helter ut i aksjon, er trygt plassert i 80-tallets B-filmlandskap.

Men irritasjonene rekker aldri å ødelegge underholdningsverdien i denne sesonginnledningen. Her bombarderes vi med intense situasjoner, fiffige spiontriks og deilige konspirasjonsmuligheter i et drivende godt tempo. «Homeland» på sitt beste er rett og slett en spionblockbuster for den lille skjermen.

ANMELDELSE: The Americans S06 – Magekriblende god

I Carrie og Saul har serien to glimrende hovedpersoner. Med store budsjett og nese for røff action har serien nok trøkk til å begeistre.

Og med serieskaperne Alex Gansa og Howard Gordon fremdeles trygt plassert ved manusbordet, så har finalen fått et fengende storpolitisk landskap fult av krappe plottsvinger og saftige cliffhangere.

Det hjelper også på at serien elegant klarer å binde sammen Carries mentale helse, og hennes anselige påkjenninger gjennom 8 år, med seriens opprinnelige dobbeltagentgrubling.

Klarer de å holde den spenningen helt inn, vil nok finalesesongen stå igjen sammen med sesong 1 og 2 som seriens beste.

En advarsel før dere setter i gang med tittingen. Hopp gjerne over vignetten. Den har en dialogdrevet lydside som avslører altfor mye av den kommende handlingen.

«Homeland» sesong 8 har premiere på TV 2 Sumo mandag 10. februar. Anmeldelsen er basert på 2 av 12 episoder.

Kokain har hovedrollen i Stefano Sollimas («Suburra») nye spenningsdrama «Zero Zero Zero».

Og som i mafiaserien «Gomorrah», samarbeider regissøren med forfatter Roberto Saviano for å gi serien røtter i virkeligheten. Serien er dramatisert basert på Savianos bok med samme navn fra 2013.

Med saftige miljøskildringer, et fascinerende rollegalleri, hardtslående brutaliteter og et skarpt fokus viser Sollima fram hvor kompleks og omfattende kokainens reise er i dagens globale marked.

«Zero Zero Zero» har ikke den tilsiktede kule og underholdende tonen som gjør serier som «Narcos» så lette å fordøye i store porsjoner. Men den har hypnotisk postrock fra Mogwai, store doser familiedrama og en foruroligende realisme.

ANMELDELSE: Narcos: Mexico – Nytt land, samme oppskrift

Meksikanske soldater skal forsøke å stoppe narkotikatrafikken, men utro tjenere finnes overalt. (Foto: HBO Nordic)

En hovedpulsåre i verdens lyssky økonomi

De tre nullene i seriens tittel står som betegnelse for den ypperste kokainkvaliteten – en «zero» bedre enn finsiktet tipo 00-mel.

«Zero Zero Zero» bruker en container med dette reneste kokainet som utgangspunkt for å skildre kokainens viktige posisjon på undersiden av dagens globale økonomi.

I Mexico følger vi kartellsjefer, fabrikkarbeidere og etterforskende militære styrker. I USA sitter en shippingsjef som trenger kokainpengene for å holde familiebedriften flytende. Og i Italia kan en container kokain både velte og skape mafiasjefer.

ANMELDELSE: Homeland S08 – Kan bli en av seriens beste

De to første episodene bruker tiden på etablere rollegalleriene og de ulike konfliktene på de ulike stedene.

Det er alltid lekkert filmet og velspilt, men for noen kan de lange tagningene, de lett filosofiske fortellerstemmene og det seigt pulserende lydsporet bli en tålmodighetsprøve.

Men tålmodigheten belønnes. Etter et par episoder, når handlingen og rollegalleriet begynner å henge mer sammen, er det som å følge tre spennende krimserier på en gang – magekriblende godt skrudd sammen av tilbakeblikk og flettverkshistorier som elegant kobles sammen av nøkkelscener.

Andrea Riseborough spiller en av lederne i et amerikansk shippingselskap, et selskap som er sentral i frakten av narkotika over Atlanteren. (Foto: HBO Nordic)

Realisme og stilisert vold i skjønn forening

«Zero Zero Zero» oppleves å ha en vesentlig grad av realisme i sin portrettering av kokainens rolle og omgivelser.

Den troverdigheten kommer hovedsakelig fra Roberto Savianos journalistiske kildemateriale, men den underbygges også av en sober stil i mange av seriens dialogdrevne scener.

Men dette er ikke en serie som er redd for å dra på med stiliserte virkemidler, og denne blandingen av italiensk mafiadrama, meksikansk narkoaction og internasjonal finansthriller er dynket i regissør Stefano Sollimas foretrukne malingsspann.

For selv om manusforfatterne Leonardo Fasoli og Mauricio Katz også står som serieskapere, og flere regissører hjelper til med episodene, så har «Zero Zero Zero» mange av Sollimas signaturtrekk.

ANMELDELSE: Suburra – Flerrer som en fyrstikk gjennom den svarte storbynatten

Mørke flater, glidende kamerabevegelser og velplasserte lyskilder med stemningsskapende farger er en sentrale i seriens uttrykk.

Blodsutgytelsene skildres både gjennom scener som er primitivt ekstremvoldelige og mer poetiske og dvelende sekvenser i sakte film.

Og som i Sollimas flerrende mafiafilm «Suburra», er musikken en viktig del av grunntonen i filmen, og flere ganger blandes Mogwais mektige instrumentalrock inn i reallyden og kolorerer opplevelsen av dialog og miljøskildringer.

Det er et formspråk som ofte er helt på grensen til å bli «harry», men som fenger i sitt gjennomførte uttrykk. Og gjennom denne stålkontrollen på publikums opplevelse av lyd, farger og rom har «Zero Zero Zero» et effektivt virkemiddel for å forsterke fokuset i seriens mest intense sekvenser.

Denne uken slipper Netflix sin andre sesong av «Narcos: Mexico», som denne gang tar for seg oppblomstringene av de meksikanske narkokartellene på 80-tallet.

Den historietimen kan gjerne kombineres med «Zero Zero Zero», som gir et poengtert blikk på hva 80-tallets kokainboom har ført til, og hvor vanvittig blodig og utfordrende denne handelsruten har blitt for verdenssamfunnet.

«Zero Zero Zero» har premiere på HBO Nordic 14. februar. Anmeldelsen er basert på 4 av 8 episoder.

Vi i Filmpolitiet hadde «Hunters» høyt oppe på listen over seriene vi gledet oss til i 2020. En underholdningsfokusert nazijegerserie lagt til USA i 1977 – med selveste Al Pacino i sin første TV-hovedrolle.

Serieskaper David Weils blodige og tegneserieglade krigsoppgjør overgår ikke de forventningene. For selv om kulhetsfaktoren er skyhøy, er det ikke så mye nytt og originalt under sommersolen i New York.

Men digger du drøy konspirasjonsmoro og B-filmens overdrivelser, så er «Hunters» en saftig hevnhistorie hvor budskapet er tydelig og betimelig -og alt fra tidskoloritt, rollegalleri, musikk og dialog svinger etter en godt innstudert Tarantino-stil.

ANMELDELSE: Homeland S08 – Kan bli en av seriens beste

Det oser Tarantino av både stil og rollegalleri i «Hunters». (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)

Drømmer om et fjerde rike i USA

Med litt inspirasjon fra Operasjon Paperclip, hvor forskere fra Nazi-Tyskland faktisk ble hentet for å hjelpe USA etter andre verdenskrig, skaper «Hunters» et univers hvor hundrevis av høytstående nazister i hemmelighet har bosatt seg i USA og infiltrert politikk og øvrig samfunnsliv.

Disse hakekorsglade europeernes mål er et nytt fjerde rike, og deres drøm om en framtid som ariske overmennesker er finansiert av alle verdisakene de tok fra jødiske familier under 2. verdenskrig.

I blodig kamp mot nazistene står Auschwitz-overleveren Meyer Offerman (Al Pacino) og hans gjeng av dedikerte, men ikke spesielt skolerte nazijegere. Meyer får også hjelp av tegneserieselgeren Jonah Heidelbaum (Logan Lerman), som vil hevne drapet på sin bestemor.

I tillegg snubler den skarpe FBI-agenten Millie Malone (Jerrika Hinton) over noen tråder som kan avsløre både nazistenes og nazijegernes hemmeligheter.

I denne tredelte jakten sørger jevne drypp av slåsskamper, avhør, innbrudd, kodeknekking og snoking i gamle skrivebord for en god smak av lettbent actionspenning.

ANMELDELSE: Richard Jewell – Akkurat det man forventer

Vennegjengen til Jonah Heidelbaum (Logan Lerman) er godt konstruert for å ta oss med rundt i et New York hvor Star Wars går på kino og jointene røykes på Coney Island. (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)

Smart å legge nazijakten til 70-tallet

Serieskaper David Weil dikter mye i «Hunters», og her er det mye humor i karikerte skurker, middels gode torturteknikker, selvhøytidelige idioter og oppdagelsen av drøssevis av hemmelige rom.

Men serien har også et dyptgående alvor i sine røtter. Og selv om Weil også både finner på og overdriver i tilbakeblikkene til rollefigurenes lidelser i konsentrasjonsleirene, er disse framstilt i en mer sober og realistisk tone som står i kontrast til den gladvoldelige stilen i 1977.

Det grepet gir poengterte innblikk i hvor fundamentalt grusomt Holocaust og tankegodset bak jødeutryddelsen faktisk var, og det er gjennom disse vonde skildringene seriens budskap henter sin slagkraft.

I 2020 lever vi i en tid hvor sannhetsvitnene fra andre verdenskrig stadig blir færre, og vi lever i en tid hvor tankegods og retorikk beslektet med det som nørte opp under jødeforfølgelsen igjen er godt synlig i vestlige demokratier.

I likhet med kinoaktuelle «Jojo Rabbit», er det tydelig at serieskaper David Weil vil sørge for at oppvoksende generasjoner ikke skal glemme hvor forferdelige nazistene var. Og mer spesifikt: Hva deres dehumaniserende retorikk, hvor blant annet mennesker ble kalt rotter, førte til.

Ved å bruke tilbakeblikk til konsentrasjonsleirene som drivstoff til et forsinket hevnoppgjør på 70-tallet, har han skapt en potent blanding som smeller godt for både gammel og ung.

1945 kan føles som veldig lenge siden for dagens seriepublikum, da er det mye lettere å leve seg inn i et New York hvor «Star Wars» (1977) akkurat har hatt kinopremiere og vennegjenger diskuterer Batman og Robin.

Omgivelsene blir rett og slett mer relaterbare, og nazistenes hat får en annen klangbunn og nærhet når det flytter inn i den solfylte amerikanske sommervarmen.

ANMELDELSE: Fjols til Fjells – Ikke påskefjollete nok på påskefjellet

Greg Austin er glimrende i rollen som nazistenes fotsoldat – den meget dedikerte Travis Leich. (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)

Drypper av Tarantino

Måten Quentin Tarantino tok utgangspunkt i 70-tallets «exploitation»-uttrykk, og andre drøye sjangerfilmer, og raffinerte disse til en egen sløy og popkulturell sterk stil, er noe som virkelig har inspirert «Hunters».

Alt fra kjappe montasjer, outsiderperfeksjon i rollegalleriet, Velvet Underground på soundtracket og velskrevne små anekdoter om at flamingoen egentlig er hvit og ikke rosa, er som snytt ut av læreboka til mannen som gav oss «Pulp Fiction» og skrev manuset til «True Romance».

Det hele er spilt ut blant kulisser, rekvisitter og kostymer som er nøye komponert for å skape en fargesterk og tøff tidskoloritt hvor skinnjakker, store afrosveiser og humoristiske epokedetaljer setter stemningen.

For ikke å snakke om Greg Austins rolle som hengiven og hudfargeengasjert fotsoldat, en striglet naziskurk som nesten når opp til Hans Landa (Christoph Waltz) fra «Inglourious Basterds».

Men i den sammenligningen ligger også litt av utfordringen for «Hunters». Den lener seg tungt på andres verk, og selv om den slår godt fra seg, så klarer den ikke helt å bokse seg ut av skyggen til sine inspirasjonskilder.

Det er heller ikke alle anekdotene som sitter i sikringsboksen, og Josh Radnor («How I Met Your Mother») blir noen nummer for liten når han deler scener med Al Pacino.

Likevel, «Hunters» har Al Pacino. Og den aldrende mesteren gjør en fascinerende og fengende hovedrolle som sindig og illsint nazijeger – en rollefigur som kunne spasert rett inn i omtrent hvilken som helst Tarantino-film.

Pacino og kompani gjør dette til en serie som egner seg godt for episodesluking, og som begeistrer og engasjerer med sin sorte humor og fargerike historieforfalskning.

Hele 1. sesong av «Hunters» har premiere på Amazon Prime Video fredag 21. februar. Anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder.

Sulten på mer «Stranger Things» og «The End of the F***ing World»? Skaperne bak de to svært populære Netflix-seriene er nå tilbake med en veldig fin, seriøs og sjarmerende tenåringsserie.

Netflix er visst glad i å lage serier basert på tegneserier om ungdom, et nylig eksempel er den mystikkfylte «Locke and Key» som kom ut for noen uker siden.

«I Am Not Okay with This» føyer seg inn i rekken. Den er basert på en tegneserie av Charles Forsman, som også skrev tegneserien bak «The End of the F***ing World».

I den nye Netflix-satsningen møter vi Sidney, en helt vanlig tenåringsjente, som begynner å skjønne at du hun egentlig ikke er så vanlig som hun tror.

Samtidig som at hun prøver å navigere vennskap, sex og familie, har hun eksplosive, uregjerlige krefter hun hverken vet hva er eller hvordan hun skal styre.

ANMELDELSE: The End of the F***ing World – En nydelig og artig fortelling om to outsidere som må finne seg selv.

Sophia Lillis og Wyatt Oleff spiller Sidney og Stanley, to tenåringer som føler seg litt på utsiden. (Foto: Netflix)

Sidney skriver dagbok i forsøk på å håndtere følelsene sine. En gjennomgående dagbok-voiceover tar oss gjennom hele serien. Det gir oss innblikk i hva Sidney føler, forklarer en del bakhistorie, og er også tidvis et godt humoristisk grep. Det funker greit, men føles litt oppbrukt.

I likhet med serier som «Sex Education» og «The End of the F***ing World», eksisterer Sidney i et retrounivers som er både tidløst og utdatert på samme tid. Serien er satt i nåtid, men det er få ting som kan plassere den i vår moderne verden.

Alt fra klærne og tingene til teknologien og bilene, er tatt fra forskjellige tidsepoker og blandet sammen til en herlig hipsterretro drømmeverden.

Også soundtracket til serien er en fantastisk blanding av nostalgisk musikk fra de mange tiår, til fryd og glede for alle som har en eventyrlystig musikksmak. Låtene gir serien en tekstur og en særegenhet som minner om «The End of the F***ing World», men som klarer å lage sin egen greie.

Spesielt kul er musikken fra Bloodwitch, et band skapt for serien, med deilig 80-tallsinspirert soft-goth-punk.

ANMELDELSE: Sex Education S02 – Fjollete og modent om sex og relasjoner.

Sidney utforsker vennskap, seksualitet og følelser i tillegg til superkrefter i «I Am Not Okay with This». Her er Sidney med bestevennen Dina (Sofia Bryant).(Foto: Netflix)

«It»-skuespillere i deilig gjensyn

«I Am Not Okay with This» er satt til en klassisk kjip småby i USA. Byen er faktisk så kjip at den kan minne om Stephen Kings fiksjonelle småby, Derry. Et uggent sted som er som en vorte på jordas ansikt.

Til tross for de overnaturlige elementer og drittbyfaktoren, har ikke serien noe med Stephen King å gjøre, foruten om at to av skuespillerne spilte sammen i «It» og «It: Chapter 2».

De unge skuespillerne gjør det knallbra. Sophia Lillis («IT», «Sharp Objects») er så til stede og ektefølt som klein og frustrert tenåring. Måten hun snakker på og måten hun ter seg på som ung og utilpass, er fullstendig overbevisende.

Wyatt Oleff («IT», «Guardians of the Galaxy»), som spiller Sidneys venn/nabo/flørt, Stanley, er også helt fantastisk. Stan er en stilig og snodig karakter. I sann John Hughes-stil er han sprek i klesvalgene og uinteressert i å passe inn i den konforme highschool-hverdagen.

Oleff spiller dritgodt som den kulnerdete, men usikre og sårbare figuren. Stanleys rarhet passer så godt sammen med Sidneys rarhet, at de er en fryd på skjermen.

Jeg inntok hele serien i et jafs, for så å se hele serien på nytt ikke lenge ettter. I andre gjennomgang satt jeg bare mer pris på den og temaene den tar opp. Jeg elsker musikken, humoren, rollefigurene, skuespillet, estetikken – dette er en flott serie, med mye potensiale. Jeg gleder meg til sesong 2.

«I Am Not Okay with This» ligger på Netflix nå. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.

Miniserien «Devs» tar oss med inn i en mystisk tech-verden i Silicon Valley. I selskapet Amaya jobbes det med blant annet kvanteteknologi og kunstig intelligens.

Devs er navnet på en ekstremt hemmelighetsbelagt avdeling av Amaya. Den befinner seg i en kube i skogen. Hele selskapet er eid av Forest, en mektig og fryktinngytende mann, spilt av Nick Offerman («Parks and Recreation»).

I tillegg til utviklingen av spennende og virkelighetsomveltende teknologi, sentrerer serien seg rundt konspirasjon og spionasje.

Vi følger Lily (Sonoya Mizuno), en dataingeniør hos Amaya, som prøver å finne ut hva som skjedde med kjæresten etter at han ble tatt med på Devs-laget, for så å forsvinne.

Sonoya Mizuno («Ex Machina») og Karl Glusman («Love 3D») spiller kjæresteparet Lily og Sergei, som begge jobber for dataselskapet Amaya, i «Devs». (Foto: HBO Nordic)

Futuristisk teknologi i frodige skoger

Alex Garland («Ex Machina», «Annihilation») har regissert og skrevet det som ser ut til å kunne bli en intens, tankevekkende og stikkende sci-fi-thriller. De som er kjent med Garlands tidligere arbeid, vil kjenne igjen og sette pris på stilen.

Mennesket og naturen; menneskets natur; det organiske og det mekaniske; fremtid og fortid. Dette er temaer som potensielt skal utforskes i «Devs». Serien har en dyster og fantasifull fremtidsspådom.

Serien er for oss som elsker visuelt eksperimentell og vakker sci-fi.

Med futuristisk teknologi, dunkel belysning og moderne bygninger omringet av frodige skoger, gir serien sterke assosiasjoner til «Ex Machina», og det i beste måte.

Jeg vil påstå at hvis du digget «The Leftovers», «Westworld», og ja kanskje til og med «Lost», samt Garlands tidligere filmer, kommer du til å like denne.

Er du derimot en av dem som synes «Westworld» ble litt for speisa, allerede i sesong 1, ville jeg kanskje ha styrt unna.

Sergei (Glusman) blir tatt med i den hemmelighetsbelagte avdelingen Devs, uten å selv vite hva de driver med der. (Foto: HBO Nordic)

Offerman i sin mest seriøse rolle hittil

Hvis du ser etter et kjærlig gjensyn med Ron Swanson fra «Parks and Recreation», så får du ikke det her.

Det er en helt annen Nick Offerman vi får servert i «Devs». Figuren hans er skummel og truende, mest fordi han er uforutsigbar og ubestemmelig. Han er ekstremt pragmatisk, nådeløst ambisiøs og kanskje litt ustabil?

Forest er på ingen måte morsom, og Offerman gjør den seriøse rollen så overbevisende at du glemmer helt at han egentlig er en tøysekopp.

Ballettdanser, modell og skuespiller Sonoya Mizuno («Ex Machina») spiller svært godt i hovedrollen som den skarpe og handlingsklare Lily. Mizuno spilte mindre roller i begge av Garlands tidligere spillefilmer. Det er kult å se henne skinne i den mer utfoldende rollen i «Devs».

Figuren hennes er veldig interessant å følge med på, og jeg gleder meg til å se Lilys utvikling i seriens fortsettelse.

Pragmatisk helt eller ondt geni? Nick Offerman er foreløpig utrolig god i den seriøse rollen som Forest. (Foto: HBO Nordic)

Håper den ikke er et hult skall

«Devs» har et bemerkelsesverdig soundtrack. Intense øyeblikk blir overdøvende akkompagnert med brøytende lyd. Det er så svulstig og overdrevent at det tidvis gir assosiasjoner til «2001: en romodyssé». Det skaper en trykkende og stresset stemning som er urovekkende og deilig.

Så langt virker Garlands serie å være svært god sci-fi, men mye står på om den klarer å bære det tunge utgangspunktet den har bygget opp.

Jeg er veldig spent på hvor dette skal, da jeg kun har fått tilgang til to av åtte episoder. Serien bruker disse mest til å etablere universet og åpne opp for mulige tankeeksperimenter.

«Devs» har potensial til blir en utrolig henrivende miniserie, men fallhøyden er stor. Den kan i verste fall ende opp med å bli et pent, men hult skall.

Anmeldelsen er basert på 2 av 8 episoder. De to episodene blir tilgjengelig på HBO Nordic, torsdag 05. mars. Deretter slippes det én episode i uka.

«Westworld» kvesser konfliktene, skrur opp spenningen og forlater fornøyelsesparken i sin 3. sesong, men dette er fremdeles krevende sci-fi som er godt egnet til å gi noen gnagsår i topplokket.

Tuftet på premisset om hva som kan gå galt når mennesker utvikler kunstig intelligens for sine egne destruktive fornøyelser, legger serieskaperne Jonathan Nolan og Lisa Joy stadig nye hjernegymnastikkøvelser til sin allerede komplekse serieverden.

Menneskers og maskiners selvbilder står i fokus i en sesong hvor trusselbildene utvides, og det bores dypere ned i spørsmål om fri vilje, fremmedgjøring og menneskehjernenes begrensninger.

Det er aldeles fascinerende og fengende å følge disse tankene blant kjente robotfjes i et actionfylt og visuelt smellvakkert thrillerunivers.

Men du verden – en kan få snev av posttraumatisk skolestress av å holde styr på alle de bevegelige delene i denne IT-filosofiske floken av en fragmentert tekstoppgave.

*Herfra og ut kommer det informasjon fra sesong 2 av «Westworld»*

ANMELDELSE: Hunters – En B-film-fest av en nazijegerserie

Aaron Paul er et nytt tilskudd til rollegalleriet i sesong 3. Han spiller den tidligere soldaten Caleb som sliter med å tilpasse seg det sivile arbeidsliv i en app- og robotpreget fremtid. (Foto: HBO Nordic)

Et gryende robotopprør

Sesong 2 av «Westworld» viste oss flere veier maskiner kan følge for å bli selvbevisste og utvikle egen fri vilje.

Dolores Abernathy (Evan Rachel Wood) brukte vold og kløkt til å bryte ut av fornøyelsesparkens kontroll, og har i den virkelige verden satt i gang en stille krig mot sine skapere.

Dette gryende robotopprøret er den blodrøde hovedpulsåren i sesongens innledning. Og både Bernard (Jeffrey Wright) og Maeve (Thandie Newton) må ta stilling til om de vil hjelpe sin gamle kollega, eller kjempe for robotrettigheter på mindre konfronterende vis.

Her smøres sci-fi thrillerens konspirasjonsgleder tjukt utover skjermen i en stil som smaker av både Terminator og Christopher Nolans mer kjølige storbyfantasier.

«Westworld» har forlatt noen av sine visuelle hjørnesteiner i de nøye komponerte westernkulissene i parken, men dette er fremdeles en elegant og påkostet TV-verden. Luftige kamerabevegelser, delikate overflater, fiffige rekvisitter og suverent kontrollert skuespill svinger lekkert sammen på skjermen.

ANMELDELSE: Westworld S01 – Hatten av for HBO

Kobler på aktuelle engstelser

«Westworld» utvider sine grunntema med flere aktuelle fremtidsengstelser i det vi presenteres for et utvidet rollegalleri plassert i et knippe storbyer i vår egen verden.

Fremmedgjøring i en algoritmestyrt verden, total kontroll gjennom overvåking og mønstrene i menneskets frie vilje står sentralt i nye historietråder som virkelig treffer noen av bekymringene vi har i dagens teknologiske samfunn.

Med storkapitalistiske monsterbedrifter lurkende i bakgrunnen, spiller nye plottlinjer på hva innsamling og systematisering av menneskelig atferd potensielt kan skape, hvis personvernslovgivning blir kreativt omgått.

Her har introduksjonen av Aaron Paul («Breaking Bad»), i rollen som den desillusjonerte ekssoldaten Caleb, en nøkkelrolle. Han åpner opp nyansene i utfordringene vi står ovenfor i møte med stadig ny bruk av kunstig intelligens, både i serien og i den virkelige verden.

Etter to sesonger med etablering har «Westworld» ridd fra seg i westernsjangerens formative og repeterende landskap.

Det oppleves derfor friskt og mer relevant å eskalere konfliktene og tematikken i en polert og futurisme-inspirert fremtid preget av determinisme, klasseskiller, ekstrem luksus og flere dystopiske trekk.

ANMELDELSE: Devs – Trykkende sci-fi-thriller fra «Ex Machina»-regissør

Westworld er fremdeles en av de mest elegante seriene blant de amerikanske prestisjedramaene. (Foto: HBO Nordic)

Fremdeles glad i å forvirre seerne

Det var flere som opplevde at sesong 2 ble utmattende med all brillefiklingen, tidshoppingen og spørsmålene om «er dette nå?».

En måtte se episodene flere ganger, og finstudere bildene, for å henge med i alle svingene. Og selv da kunne en sitte igjen med lite annet enn utslitt hjernemuskulatur.

Denne gangen er det et kjappere tempo, og det er lettere å holde styr på de ulike linjene. I hvert fall tror jeg det etter halvspilt sesong.

Men det er fremdeles et spill som foregår mellom serieskaperne og publikum.

Det lekes med fanforventninger når det gjelder identiteten til gamle kjenninger i nye menneskedrakter, det er rikelig med tilbakeblikk og tvil og det er alltid en mulighet for at vi er inne i en simulering, som er inne i en simulering, av en simulering.

ANMELDELSE: Fremad – Treffer både hjerterota og lattermuskelen

Stort sett storkoser jeg meg med disse uvisshetene. Fintene fra Nolan og Joy har blitt en av gledene og styrkene til en serie som tar seg enorm flid med alt fra popkulturelle referanser – se opp for en nydelig scene med Pulps «Common People» – til dype akademiske klangbunner.

Det oppleves deilig sofistikert i sofakroken.

Så er det ikke til å komme unna at fiksjonstroverdigheten glipper i noen detaljer. «Westworld» er en serie som er best når den får deg til å meditere på tankegodset den presenterer, og ikke når den får deg til å lure på om skaperne har tabbet seg ut med smårufs i manus. Det skjer ikke ofte, men det skjer.

Følte du deg ferdig med «Westworld» i løpet av sesong 2, så er du nok ferdig med «Westworld».

Det er en serie som forlanger mye av sitt publikum før den gir fra seg sine hemmeligheter. En påkostet HBO-gigant som av og til blir stirrende litt for selvtilfreds i sitt eget fagre speilbilde, og som ikke alltid klarer å balansere interessante sidespor med god historiefortelling.

Men for oss som elsker grublegod sci-fi, og som fenges av praktfulle puslespill som tilsynelatende aldri har helt riktige biter – vi kan fortsette å storkose oss med TV-verdens vakreste hodepine.

«Westworld» sesong 3 har premiere på HBO Nordic 16. mars, med nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 4 av 8 episoder.

«Sigurd fåkke pult» er et herlig friskt pust i det norske komiserielandskapet.

Bak en tittel som kan sende tankene i retning sexfiksert guttastemning, skjuler det seg en veldig lovende dramedie som gyver løs på en ung manns sosiale utilpasshet med innsikt og treffsikker situasjonskomikk.

Det er ofte putekleint og veldig morsomt – og Steinar Klouman Hallert er ganske nær nyansert outsiderperfeksjon i hovedrollen.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Markus Bailey leverer et par av seriens morsomste øyeblikk i rollen som Sigurds gamle skolebølle Daniel. (Foto: TVNorge)

Lar situasjonene eskalerer på nydelig vis

Sigurd (Steinar Klouman Hallert) er 25 år gammel. Han jobber i en telefonbutikk, er glad i sine skytespill og har ikke hatt sex siden han var 18. Det siste der er noe som gnager på han, en sølibattilstand han vil gjøre noe med.

I en verden av opportunistiske psykologer, angrende skolebøller, småsadistiske kolleger og flere seksuelt motiverte overtramp, klarer serien å skape tilskrudde situasjoner som er herlig overraskende og overdrevet – samtidig som den har nok sårhet til å treffe i mellomgulvet.

Det er mange norske komiserier som ser seg fornøyd med å høste de første og beste humorfruktene som presenterer seg når de går for det drøye og pinlige.

«Sigurd fåkke pult» er mer nysgjerrig, og serien har tålmodighet til å la ting eskalere både en og to runder før de smeller av klimaksene.

Episode to er et høydepunkt i så måte. Her står skuespillerne Markus Bailey og Steinar Klouman Hallert for noen av de morsomste scenene jeg har sett på skjerm i år.

Manuset tar seg flid med å bygge opp Sigurds ustø relasjon til sin tidligere plageånd Daniel (Markus Bailey). De to skuespillerne viser en komisk timing som er aldeles utsøkt. Og galskapen kulminerer på elegant vis i en ellevill scene som gjør nydelig bruk av informasjonen vi har fått servert gjennom episoden.

«Sigurd fåkke pult» skal også ha skryt for å leke med formen. Spesielt i åpningene av episodene hvor Sigurds fortellerstemme sammen med finurlig klipte montasjer får lov å sette stemningen.

ANMELDELSE: Breeders S01 – Drøyt og ærlig

Kollektivlivets hverdagsutfordringer skildres med effektive og gjenkjennelige situasjoner. (Foto: TVNorge)

Som en konfliktsky George Costanza

Det er en smått dristig balanseøvelse å skulle lage komedie om et tema som spenner i referanser fra Incel til Hollywoods enkleste romkomlogikk, av typen «American Pie».

«Sigurd fåkke pult» er ambisiøs og strekker seg både etter den superkleine situasjonskomikken, samtidig som den har en sår og relaterbar klangbunn av ensomhet og sosiale engstelser.

Følelsen av å være fremmedgjort, og ofte på utsiden, bobler hele tiden under overflaten, og manusforfatterne Steinar Klouman Hallert, Øyvind Holtmon (er også regissør), Erlend Mørch og Tina Rygh klarer å bruke disse tematiske understrømmene som drivstoff til de humoristiske konfrontasjonene.

Det fungerer veldig godt, og mye av det skyldes Sigurd.

Han er en gjennomarbeidet og engasjerende rollefigur som, til tross for å være seriens komiske eskaleringsmagnet, spilles med stor troverdighet og et alvor i bunnen.

Han er som en slags keitete og konfliktsky George Costanza. Langt mer sympatisk og velmenende enn sinnataggen fra «Seinfeld», men også smålig, egen og kynisk.

Denne typen kompleksitet gjør «Sigurd fåkke pult» til en av de mest interessante norske halvtimesseriene jeg har sett på lenge, en serie som heldigvis er mye mer enn det tittelen bærer bud om.

«Sigurd fåkke pult» har premiere på Dplay 12. mars. Anmeldelsen er basert på 3 av 8 episoder.

Det er lenge siden jeg har sett en serie som har føltes så skremmende relevant som HBO-miniserien «The Plot Against America». Noe som kanskje høres rart ut, med tanke på at det er en kontrafaktisk historiefortelling satt til 1940-tallets USA.

Hva hadde skjedd dersom Franklin D. Roosevelt tapte valget i 1940? Hvordan hadde ting utspilt seg hvis USA aldri hadde gått inn i andre verdenskrig?

Hvordan hadde situasjonen i USA eskalert dersom det statlige overhodet var en høyrelent populist, med fascistiske tendenser og slagord som «America first»?

ANMELDELSE: iHuman – Vekker lysten til å koble fra

Bess (Zoe Kazan) bor i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Hennes ugifte søster, Evelyn (Winona Ryder), er ofte på besøk. (Foto: Michael K. Short/HBO)

Fascisme, frykt og forvirring

I «The Plot Against America» utforskes det en alternativ virkelighet som på mange måter speiler den virkeligheten USA står overfor i dag.

Vi følger en jødisk familie, mens hat og frykt siper gjennom det amerikanske folket. Vi ser hvordan farlige idéer og rasistiske strukturer blir bygd, når ledere og maktpersoner tar i bruk retorikk som fremmer nasjonalisme og fremmedfrykt.

Miniserien gir også et skremmende innblikk i hvordan unge er spesielt utsatt for både frykt, forvirring og hjernevasking.

Det er godt gjort av serien å fungere som en advarsel uten at den oppleves belærende. Den gir et nyansert blikk på hvordan slike idéer får innpass i usikre tider.

ANMELDELSE: Hunters – En B-film-fest av en nazijegerserie

Familiefar Herman (Morgan Spector) er politisk engasjert, og stadig mer frustrert over tilstanden landet befinner seg i. Figuren bruker god tid på å utbroderes og er aldri overdramatisert. Den er svært godt levert av skuespilleren kjent mest kjent fra «A Vigilante» og «Homeland». (Foto: Michael K. Short/HBO)

Fra skaperne av «The Wire»

«The Plot Against America» drypper av kvalitet i alle ledd. Serieskaperne David Simon og Ed Burns har laget mange suksessfulle serier, deriblant serien mange mener er verdens beste, nemlig «The Wire». I tillegg har de populære serier som «Generation Kill», «The Corner» og «The Deuce» i baklomma.

Serien er basert på en populær bok av den svært anerkjente og Pulitzer-vinnende forfatteren, Philip Roth.

Fra den gjennomførte 40-talls estetikken, til den plettfrie kameraføringen – i filmatiseringen av «The Plot Against America» er håndverket på plass.

For ikke å snakke om de fantastiske skuespillerprestasjonene fra de erfarne traverne, Zoe Kazan («Ruby Sparks», «The Big Sick»), Winona Ryder («Edward Scissorhands», «Stranger Things») og John Turturro («Barton Fink», «The Big Lebowski»).

Jeg var også minst like imponert over de unge talentene Caleb Malis og Azhy Robertson («Marriage Story») som spiller brødrene Sandy og Philip.

Gjennom serien dras brødrene i forskjellige ideologiske retninger og påvirkes svært forskjellig av det som skjer.

«The Plot Against America» er en miniseries i seks deler, hvor hver del er rundt én time lang. Serien er som en god bok. Den starter rolig og bygger sakte.

Den krever oppmerksomhet og tålmodighet, mens den gjennom utvikling av rollefigurer og etableringen av universet skaper et godt fundament for sterk historiefortelling.

Det gjør at når serien går over i siste akt, kan den sette noen kraftslag som treffer rett i mellomgulvet.

ANMELDELSE: Devs – Trykkende sci-fi-thriller fra «Ex Machina»-regissør

Klærne, fargene, sveisene. 40-talls estetikken er godt utført i «The Plot Against America». (Foto: Michael K. Short/HBO)

Får blodet til å boble

Serien vekker sterke følelser i meg. Den får blodet til å boble. Den tvinger meg til å ta innover meg situasjonen rundt meg i dag. Den kan funke som en motgift mot apatien som så lenge har tatt bolig i meg.

Den får meg til å føle på urettferdigheten, på sinnet, frustrasjonen og ikke minst empatien. Den er skummel og trist, ikke bare fordi den er en godt fortalt historie, men fordi den er så uhyre aktuell.

«The Plot Against America» er ikke en hyggelig serie. Den er nifs og kanskje til og med litt deprimerende. Dette er altså ikke nødvendigvis serien å se om du er litt engstelig om dagen.

Trenger du noe koselig, oppløftende og gøyalt, så får du ikke det her.

Serien kan føles litt langtekkelig ut, hvis du ser den i ett strekk, slik jeg gjorde. Derfor vil jeg anbefale å ikke «binge» den, men heller se den uke til uke, eller i det minste én eller to om dagen.

«The Plot Against America» er en brennende aktuell og viktig serie, og én jeg må anbefale på det sterkeste.

Anmeldelsen er basert på hele serien. Første episode ligger på HBO Nordic.

True crime-serien «Tiger King» er så snodig og sprø at du nesten må se den for å tro det. Den har derfor den svært passende undertittelen «Mord, kaos og galskap».

Serien er sentrert rundt Joseph Maldonado-Passage, bedre kjent som Joe Exotic. Han kaller seg selv for tigerkongen, og har en svær dyrehage med over 180 store kattedyr. Den tidligere countryartisten er besatt av makt og berømmelse.

Det er mye som er skrudd med Joe Exotic, men det hele rant over da han angivelig ansatte noen til å drepe Carole Baskin, en dyrerettighetsforkjemper og hans langvarige erkefiende.

Serien nøster opp i rivaliseringen mellom dem, og vi møter mang en fargerik karakter på veien. Du trenger egentlig ikke å vite så mye mer enn dette. Det beste er nok bare å la seg rive med på en absurd reise inn i en helt tullete og forstyrrende verden.

ANMELDELSE: The Hunt – Filmen som Trump nesten fikk stoppet.

Dette oppleves kanskje som et snodig syn, men det er faktisk i dag flere tigre i fangenskap i USA enn det er tigerindivider i det frie i verden. I USA er det populært å ha store kattedyr som kjæledyr, samt å avle de frem for å utnytte dem for penger i dyrehager.(Foto: Netflix)

En gledelig distraksjon

Dette er den type dokumentar jeg vanligvis prøver å styre hardt unna. Grunnen er at jeg blir beinhard nihilist av å se hvordan mennesker systematisk utnytter og mishandler dyr.

Da jeg så «Blackfish» på videregående, dokumentaren om spekkhoggere i fangenskap i marinetemaparker i USA, sendte det meg ned i en langvarig og mørk spiral av negativitet ovenfor menneskeheten som helhet, som jeg bare delvis har kommet meg etter.

Da jeg nå begynte å se «Tiger King» på Netflix, begynte hint av de samme følelsene å vekkes til live i meg, og jeg ble først bekymret. Er det egentlig dette jeg trenger akkurat nå?

Ja, dette er akkurat det vi alle trenger akkurat nå.

«Tiger King» er nemlig av typen snodig, uforutsigbar dokumentar som tar en med på en helsprø og oppslukende reise. Det er en slik dokumentar hvor man blir lurt til å tro at man vet hva den skal handle om, før den for femte gang tar nok en absurd vending – man blir sittende igjen i evig vantro.

ANMELDELSE: Gunda – Briljant dokumentar med poetiske kvaliteter.

Rick Kirkham snakker ut om hans opplevelse med å produsere Joe Exotics internettbaserte TV-program. Her er han i scene fra serien, der han blir intervjuet på Valkyrien på Majorstua. (Foto: Netflix)

Deilig utydelig agenda

Som dokumentar er «Tiger King» veldig god. Den viser frem en usannsynlig bisarr og frustrerende idiotisk del av USAs befolkning, men den er forholdsvis objektiv i måten den gjør det på.

Serien smører ikke tungt på og legger ikke noen tydelige føringer for kritikk eller latterliggjøring av folkene den portretterer.

Serieskaperne har skjønt at hvis man bare gir disse typene fritt spillerom foran et kamera, klarer de det helt fint på egen hånd. Kritikken blir derfor mer subtil enn den man finner i mange lignende dokumentarer med enten en politisk eller moralsk agenda.

Det får meg tidvis til å lure, med et snev av bekymring, på om serien derfor bare hjelper til med å mate egoene til disse fantastisk arrogante, berømmelsesjagende, narsissistiske menneskene?

Journalistene har gått inn med et åpent sinn og en tilsynelatende objektivitet. Det er en forutsetning for å kunne lage en såpass eksponerende dokumentar, men som seer er det ganske vanskelig å ikke bli frustrert av den manglende moralske pekefingeren.

Men det er også dette som gjør at serien funker. Den har unektelig en intensjon og agenda, men «Tiger King» er god fordi den ikke lar det diktere.

Serieskaperne har bare funnet noe helt utrolig, som de legger fram på mesterlig vis.

Også må det bemerkes at serien, først og fremst, er ekstremt underholdende, og derfor den perfekte serien å fortape seg i akkurat nå.

«Tiger King» er tilgjengelig på Netflix. Anmeldelsen er basert på hele serien.

«Tales from the Loop» er inspirert av den svenske kunstneren Simon Stålenhags bilder, hvor skandinaviske landskap er kulisser for robotfigurer som kunne vært snytt ut av restlageret til George Lucas.

Mer spesifikt har serieskaper Nathaniel Halpern har tatt utgangspunkt Stålenhags kunstbok «Tales from the Loop» fra 2014.

Resultatet er et smalt og elegant designet sci-fi-drama hvor stemninger, tankegods og små smellvakre øyeblikk er belønningen for dem som lar seg fascinere.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Jonathan Pryce spiller i en av hovedrollene – han er både bestefar og sjef for et gigantisk forskningssenter. (Foto: Jan Thijis, Amazon Studios, Prime Video)

Her snør det oppover

Under småbyen Mercer i Ohio, ligger Mercer Center for Experimental Physics, også kjent som The Loop.

På dette forskningssenteret jobbes det med å utforske universets mysterier, noe som medfører at byens befolkning opplever en del spesielle ting. Det inkluderer roboter som rusler rundt i skogen, svarte steiner med voldsomme krefter og litt uforutsigbarhet når det gjelder tid og rom.

Men disse forbløffende elementene holdes likevel i bakgrunnen. Dette er en lavmælt serie hvor menneskenes møter med avansert teknologi og uforklarlige hendelser håndteres i et sobert spekter av lunhet, vemod og pragmatisme.

Det er en serie hverdagslig nok til at vi får se Jonathan Price tørke opp rollefigurens urinsøl på toalettringen, og en serie spektakulær nok til at det snør oppover.

Alt er presentert i timeslange episoder med overlappende rollegalleri, men med antologiseriens («Black Mirror», «Tales from the Crypt») form, hvor hver episode forteller hver sin historie.

ANMELDELSE: Devs – Trykkende sci-fi-thriller fra «Ex Machina»-regissør

I pilotepisoden følger vi en jente som leter etter sin mor. Hun får hjelp av gutten Cole og hans familie.(Foto: Jan Thijis, Amazon Studios, Prime Video)

Sci-fi med stort indiehjerte

«Tales from the Loop» har en rikdom i seg som begeistrer på flere plan.

Serien har en sofistikert og gjennomført stil som vil appellere til dem som elsker den fremmedgjorte tonen og den visuelle egenarten til filmskapere som Wes Anderson, Jim Jarmusch og Sofia Coppola.

Det henger et dust og bredt nostalgislør over alt fra amerikansk småbyskildring, via gammel svensk pop fra platespiller, til robotene som oser av 80-tallets leketøysdesign.

Musikken, komponert blant annet av den aldrende mesteren Philip Glass («The Thin Blue Line», «Quatsi»-trilogien), løfter følelsene i enkeltscener på vakkert vis. Og serien er like nysgjerrig på menneskelige reaksjoner som på de vitenskapelige teoriene og fabuleringene den presenterer.

Alt dette kombineres uanstrengt til en formsterk pilotepisode som har de popkulturelle referansene i orden, men som likevel tør å være seg selv fullt og helt, og som viser fram sine snåle sci-fi bobler på særegent vis.

En svært lovende start på en serie som nok er for den spesielt interesserte.

«Tales from the Loop» har premiere på Amazon Prime Video fredag 3. april. Dette førsteinntrykket er basert på 1 av 8 episoder.